Bach og Bee Gees

torsdag, oktober 31, 2024

Florian Boesch og Arktisk Filharmoni, Stormen, 31.10.24

Dette!

Hvor flaks kan man ha? Vi hadde egentlig billetter til Matthias Goerne som skulle synge Bachs kantate «Ich habe genug», men noen uker før konserten fikk vi beskjed om at Goerne hadde avlyst - og som erstatning kom Florian Boesch, kanskje min absolutte yndlings-baryton - som jeg ennå ikke hadde hørt live! Endelig! Han skulle ha sunget Jesus i Johannespasjonen i Barcelona med Herreweghe i 2015, men da var det Tobias Berndt som steppet inn.

«Ich habe genug» er en av mine favorittkantater, og det var en nydelig versjon vi fikk høre. Strykere fra Arktisk Filharmoni, obosolist, samt organist og cellist som tok seg av continuoen. Kantater har ytterst sjelden fullt orkester, i alle fall aldri symfoniorkester, og det er gjerne barokkorkestre som utøver dem - ikke minst på plateutgivelser. Men jeg synes disse musikerne gjorde en utmerket jobb, jeg savnet ikke en mer barokk klang - de tilpasset seg fint, det var ikke noe romantisk over dette (til forskjell fra framførelsespraksisen på midten av 1900-tallet da de alltid brukte symfoniorkestre)

Florian Boeschs stemme er varm, trygg og stødig, og noe av det beste med å være på konsert med sangere av det kaliber, er at man bare kan lene seg tilbake og slappe av fordi man vet at dette blir bra. Arien "Schlummert ein, ihr matten Augen" var jo nesten til å gråte av. En av mine yndlings-arier fra Bachs enorme kantateproduksjon. Han ga ut denne kantaten på plate i 2009 med Musica Angelica og Martin Haselböck på labelen New Classical Adventures. Den finnes ikke på strømmetjenester, og er dessverre ikke så lett å finne på CD.

Etter pause spilte Arktisk Filharmoni tre verker av de store franske komponistene fra forrige århundreskifte - Debussys «Prélude à l’Après-midi d’un faune» (1891-1894), Dukas «l’Apprentice Sorcier» (1897) og til slutt Ravels «La Valse» (1919-1920). Veldig fengende og flott!! Det var en svært energisk dirigent Jean-Christophe Spinosi som danset på podiet, og etterpå snakket varmt om hvordan musikk kan åpne våre hjerter i en kald verden. Han gjorde også et poeng av at man på et tidspunkt sluttet å spille Bach på konserter der man også hadde senromantiske verker, men at det ikke er noen grunn til det. Derav bredden i kveldens program. Bach trengs i våre hjerter (ikke direkte sitat men det var noe i den retning han sa, og jeg sier meg helt enig), og derfor må han spilles mer - også av symfoniorkestre i en konsertsal på en torsdag. Ikke bare på kirkemusikkfestivaler eller til jul og påske. Enig!

lørdag, september 28, 2024

Igor Levit og Oslofilharmonien i Schumanns klaverkonsert, 11.09.24

Igor Levit og Oslo-filharmonien i Schumanns klaverkonsert. Nydelig!! En av mine absolutte yndlingspianister de siste ti årene.

Ekstranummer: Brahms’ intermezzo i A-dur, op. 118 nr. 2. (Den er kommet på plate nå!)

onsdag, september 11, 2024

Paul Lewis spiller Schubertsonater, Den norske opera, 30.08.24

Paul Lewis spilte Schuberts siste sonater på scene 2 i operaen: Sonate nr. 19 i c-moll, D958, sonate nr. 22 i A-dur, D959, og Sonate nr. 21 i B-dur, D960. Det er så fint å høre disse live, jeg har hørt dem så utrolig mye på plate.

Helt praktfullt!

torsdag, april 18, 2024

Joe Lovanos Trio Tapestry, Nasjonal Jazzscene Victoria, 13.04.2024

Joe Lovano har jeg hørt mange ganger, men det er lenge siden nå! Det var fint å gå på konsert, jeg liker Victoria og denne gangen satt vi helt foran på galleriet. Rett ved scenen.

Det var hans Trio Tapestry, bestående av pianist Marilyn Crispell og Carmen Castaldi på slagverk. Lovano spilte også litt perkusjon, han hadde noen gonger og rasle-greier, noe som ga musikken et mystisk skinn. Trioen har gitt ut tre album på ECM.

Marilyn Crispell spilte veldig fint, drømmende klanger og rytmiske bassganger. Veldig fascinerende å sitte nært pianisten og følge med både på noter og tangenter.

En tárogáto! Opprinnelig ungarsk instrument, høres mest ut som saksofon (og litt obo) men er laget av tre.

torsdag, november 23, 2023

Stacey Kent, Cosmopolite 22.11.23

Endelig!

Jeg tror jammen det er fire år siden forrige gang Stacey Kent stod på denne scenen. Pandemien satte en stopper i noen år, men nå var hun endelig på plass. Og nesten uten stemme! En sju-ukers turné med forkjølelse hadde satt sitt preg, men hun var bestemt på å gjennomføre konserten - de bare endret repertoaret så det passet stemmen. Hun er proff, selv med redusert kapasitet sang hun nydelig. "It's gonna be a weird gig!" sa hun før de dro i gang "Lucky to be me", en av de fineste Leonard Bernstein skrev. Hun prøvde seg fram, forsiktige anslag, men det gikk fint og det ble en ekstra varhet over det. Pianist Art Hirahara kler stilen utmerket, og i neste låt (Besame mucho) gikk han over til el-piano. Trioens tredjemann, Jim Tomlinson, trakterte altfløyta. Deretter tok han fram saksofonen og spilte alene før pianoet kom inn og det gikk over i "La valse des Lilas" ("Once upon a summertime") av Michel Legrand. For en låtskriver! Jeg er så glad jeg fikk oppleve en konsert med han. Stacey har gjort flere av hans sanger, og hun gjør dem med den riktige melankolien som musikken fortjener. Jeg synes hun er dyktig på å plukke nettopp slike melankolske melodier, om det er Legrand, brasilianere, Jacques Brel eller Richard Rodgers. En fin duett med Tomlinson fulgte, "Carinhoso" av Pixinguinha, en brasiliansk populærmusikalsk melodi komponert for over hundre år siden.

Så var det tid for Beatles! Blackbird i fint arrangement av Hirahara. Og deretter en Tomlinson original, "I wish I could go travelling again", en av låtene han har skrevet sammen med forfatteren Kazuo Ishiguro (nobelprisvinner!). "If you go away" av Jacques Brel var ett av konsertens høydepunkter, den er nydelig og hun sang den så stille og skjørt.

Et lite intermezzo der Tomlinson fortalte en historie om turnélivet, og at han hadde hørt både Crosby,Stills&Nash OG Burt Bacharach på radio i en drosje i Oslo, ledet dem over til en Bacharach-duett: "Trains and boats and planes", morsomt valg! "We're making this up as we go, which in a sense is rather fun" sa Stacey. Og deretter kom det absolutte høydepunktet for min del - Johnny Mandels nydelige nydelige "A time for love". Jeg tror bare jeg har hørt den med henne én gang før, på konsert i 2015, men ellers er det jo Singers Unlimited, Bill Evans og Shirley Horn som har de aller fineste innspillingene av denne melodien. Stacey formidlet teksten så fint også, hun har en egen evne til å få fram ord og setninger på en måte som gjør at man ikke kan unngå å lytte.

Aldri en Stacey Kent-konsert uten Jobim. Denne gang var det "Dindi". Koselig! Deretter hilste hun til Fred Astaire, som var den første til å fremføre neste låt - Arlen/Mercers "One for my baby (and one more for the road". Så fortalte hun om neste plateutgivelse, som blir en slags oppfølger til "Songs from other places" fra 2021, og som skal komme til neste år. De har begynt innspillingen og fortsetter etter jul. En av låtene de har valgt, er Beach Boys' "God only knows" av Brian Wilson, så den fikk vi høre. Tårer i øynene, siden man plutselig ble sittende og lytte til teksten her også. En veldig fin versjon!

Siste låt ble Ishiguro/Tomlinsons "Tango in Macao", som Tomlinson selv måtte synge halvparten av da Stacey fikk ei hostekule. Det ble mye latter både på scenen og publikum da enkelte av hostene hennes var perfekt timet i forhold til musikken.

Vi gleder oss til neste gang!

Setliste:

Lucky to be me
Besame mucho
La valse des lilas
Carinhoso
Blackbird
I wish I could go travelling again
If you go away
Trains and boats and planes
A time for love
Dindi
One for my baby (and one more for the road)
God only knows
Tango in Macao

Stacey Kent-konserter fra tiden etter at jeg begynte å musikkblogge:

fredag, oktober 13, 2023

Caetano Veloso, Oslo Konserthus 01.10.2023

Brasilmusikklegende i Norge for første gang! Det måtte vi få med oss. Billetter ble kjøpt i mai, og det ble utsolgt i lang tid før konsertdato.

Caetano Veloso var foregangsperson i Tropicalia-musikken, der tradisjonelle brasilianske rytmer ble blandet med mer psykedelisk pop og rock fra USA og England. Nå er han 81 år, og turnerer fortsatt. Stemmen er fin og myk, han spilte gitar og danset.

Publikum var i ekstase fra ende til annen, applausen varte og rakk, allsangen også - jeg tror alle i salen hadde "eeeeeetaaaa, eta-eta-eta!" som omkved i hodet resten av kvelden. A Luz de Tieta var siste ekstranummer, og det var den som festet seg.

Bandet bestod av svært dyktige musikere, noen hadde spilt med han lenge, andre var nye. Han omtalte både nåværende band og tidligere bandmedlemmer med dyp respekt og beundring. To perkusjonister spilte og danset bak pleksiglass.

Repertoaret varierte i genrer, det var nedpå myke bossanova-låter og det var noe som nærmet seg King Crimson i mine ører.

Konserten varte i nesten to timer, og det var ikke et kjedelig øyeblikk. Jeg er så glad for at jeg fikk med meg dette.

Setliste fra konserten i Hamburg tre dager senere, jeg vil anta den var noenlunde den samme som i Oslo:

Schumann og Brahms i Store Studio med Kork og Christian Tetzlaff, 14.09.23

Kringkastingsorkesteret uten dirigent! Men solist Christian Tetzlaff ledet dem gjennom Brahms nydelige fiolinkonsert og Schumanns 2. symfoni med bravur. Så fint å være i Store Studio på konsert igjen, høre musikk av disse to mester-komponistene og personlige favorittene.

fredag, mai 26, 2023

Klaverkonsert nr. 3 av Sergej Rakhmaninov - Leif Ove Andsnes, Oslo filharmoniske orkester + Klaus Mäkelä, Oslo konserthus 24.05.2023

Fantastisk konsertopplevelse. Rakhmaninovs tredje klaverkonsert, mektigere enn de fleste klaverkonserter jeg vet om, framført av en av de aller beste tolkerne og kjennerne vi har av denne musikken. Aldri har jeg hørt slik ellevill trampeklapp og jubelrop i Oslo konserthus. Dette var den første av tre konserter med dette repertoaret, og det har vært utsolgt lenge. Glad er jeg for min plass på rad 8, helt perfekt plassering på klassiske konserter, og det var moro å høre Mäkelä lede orkesteret.

De lange melodiske linjene, de voldsomme crescendoen, gåsehuden som varte evig. Uforglemmelig!

fredag, mai 05, 2023

Tosca av Puccini, Den Norske Opera og Ballett, 04.05.2023

Det var jo her man måtte være i kveld. Sesongpremiere på Tosca i operaen, en av mine absolutte yndlingsoperaer på denne jord. Jeg har sett den i gamleoperaen på Youngstorget, jeg har sett den på operaen i Bjørvika for 12-13 år siden, jeg har sett Metropolitans oppsetning på direkte operakino med Roberto Alagna som Caravadossi, jeg har sett den på tv, og jeg har hørt de nydelige ariene på konsert - ikke minst i Puccinis dåpskirke i Lucca. Platene har jeg spilt mye. Da vi var på bryllupsreise og hadde leid en lite steinhus over olivenlundene ved en middelalderlandsby i Toscana, og låste oss inn, så vi et stort treskap. Inni der: Stereoanlegg med platespiller, og mange mange operaplater. Vi satt ute om kveldene med vinduene på vidt gap, og Puccinis musikk klang ut i det landskapet der den ble komponert hundre år tidligere. Det er noe av det fineste jeg har vært med på.

Og for en fantastisk oppsetning det var i operaen i kveld. Veldig moderne i kostymer og scenografi, helt annerledes enn forrige gang, men det føltes ikke krampaktig på noe vis. Det var fint. Det var den polske Ewa Vesin som hadde rollen som Floria Tosca, og makan til stemmeprakt er det lenge siden jeg har hørt. For en kraft!! Daniel Johansson som Caravadossi var også flott, veldig italiensk i syngestilen med små hulk som jo passer godt i denne musikken. Ynge Søberg var den onde og fryktinngytende Scarpia; tenk å synge så pent når man er så slem. Det var en del ubehagelige virkemidler som gjorde alt enda sterkere, det er jo ikke en lykkelig historie. Det er politikk og tortur og selvmord.

Det er noe med denne musikken, og måten Puccini bruker ledemotivene på, som gjør det så ekstra gripende. Temaer fra ariene dukker opp her og der, og vi forstår hva vi har i vente. Floria Toscas drømmer og framtidsvisjoner om hvordan de skal bli lykkelige sammen, seile i måneskinn, kjenne duften av alle blomstene, bo i et lite hus på landet.. og musikken bygger sånn opp under det - og der sitter vi og vet at dette går jo ikke bra. Det er hjerteskjærende.

"Vissi d'arte" var praktfull, gåsehud i crescendoer og høye Bb'er. Jeg fryser bare jeg tenker på det. Tårene spratt fram som på kommando. Tårnarien var også sterk.

Vel fortjent premiere-applaus!

Og mens Floria Tosca sang om måneskinnet, hang jammen fullmånen på himmelen over oss.

onsdag, april 26, 2023

Herbert Blomstedt og Oslo-filharmonien: Schuberts symfoni nr. 6, Oslo Konserthus, 19.04.23

Oslo-filharmoniens "Kort og klassisk"-konserter er en super anledning til å ta med barn på konsert! Min seksåring fikk sitt første møte med et symfoniorkester denne kvelden, da selveste Maestro Blomstedt i sitt 96. år ledet an i Schuberts sjette symfoni. Et minne for livet!

Herbert Blomstedt fortalte om symfonien først, han tok for seg Schubert og samtiden og forgjengerne og hvordan, sats for sats, og orkestret spilte litt for å illustrere hans poenger. Videre nynnet og brummet han enkelte passasjer, og fortalte oss hva vi skulle lytte etter.

Deretter spilte de hele symfonien, Blomstedt sittende mens han dirigerte, og det var fint å ha fått denne innledningen først! Det han ikke nevnte, var at Monica Zetterlund, Hasse og Tage lånte melodien fra 2. sats til sin "Donna Juanita" i en av sine revyer.

lørdag, oktober 01, 2022

Operaorkestrets kammerserie: Mozart og Brahms, 01.10.22

Det er veldig koselig å gå på konsert i operaen en regnfull lørdag ettermiddag om høsten, særlig etter å ha vært på tesalong først! På programmet i dag stod strykekvintetter av Mozart og Brahms, framført av strykere fra operaorkestret.

Mozarts kvintett fra 1787 var blant de første i sitt slag, og han la en ekstra bratsj til den vanlige kvartettbesetningen. Kvintetten med køchelnummer 516 går i g-moll, en toneart som er kjent for å ha sørgmodige undertoner. Albinonis Adagio, Griegs ballade i g-moll som han komponerte det året foreldrene hans døde. Mozarts kvintett er allikevel ikke så dyster og tung. Det er noe med sekvensering og kvintsirkel og forholdninger og strykere som alltid gir meg bittelitt julestemning hos Mozart?

Brahms kammermusikk minner meg for alltid om Risør kammermusikkfestival, hvor jeg mange år på rad kunne høre kvartetter og kvintetter i den nydelige lille kirken med mye klang. Det blir en litt mer sordin-følelse i en liten konsertsal, men veldig fint allikevel. Kvintetten i F-dur, op. 88 nr. 1, er munter og glad og blir ofte assosiert med vår. Jeg ble atter påminnet hvorfor jeg er så glad i Brahms.

søndag, september 11, 2022

Leo, Händel og Pergolesi - Les Talens Lyriques og Christophe Rousset, Oslo domkirke 11.09.22

Avslutningskonserten på Oslo Internasjonale Kirkemusikkfestival 2022 var det Les Talens Lyriques og Christophe Rousset som stod for; et ensemble jeg har hørt mye på oppgjennom årene. Dette var første gangen jeg hørte dem live, og det var virkelig en opplevelse! Ikke minst på grunn av de dyktige sangerne Marie Lys og Teresa Iervolino.

Marie Lys var solist i "Salve Regina" av Leonardo Leo, en komponist som var omtrent samtidig med Bach og Vivaldi. Det er alltid litt i overkant spennende når en sopran man ikke har hørt før, begynner å synge - vil man bli glad? vil man bli litt stresset? - eller vil man bli slått i bakken av en klang så nydelig og uanstrengt, så kraftig og samtidig nyansert, som man ikke har hørt på lenge? I dette tilfellet var det helt klart sistnevnte, og det er jo virkelig til å bli lykkelig av. Marie Lys er et nytt bekjentskap som jeg setter stor pris på, og jeg skal definitivt kjøpe platene hennes. Leos "Salve Regina" er tidligere innspilt med nettopp Les Talens Lyriques, og da er det min store heltinne Sandrine Piau som er solist - en helt fantastisk innspilling som man absolutt bør eie.

Neste verk ut var kantaten "Il pianto di Maria", HWV 234, av Georg Friedrich Händel (evt. av Giovanni Battista Ferrandini, historikerne er ikke helt enige om dette). Lange resitativer, en nydelig cavatina som ble repetert, og et par arier hvor strykerne fikk utfolde seg i laaaange mollseptimer og dvelende forholdninger. Gåsehud, ikke minst i den siste arien "Pari all'amor immenso". Den italienske mezzosopranen Teresa Iervolino sang praktfullt. Og jeg fikk så veldig assosiasjoner til Morganas arie "Credeto al mio dolore" fra Händels opera "Alcina", så om denne kantaten ikke er skrevet av Händel er det jammen ikke rart om man først trodde det.

På plate kan jeg på det varmeste anbefale Anne Sofie von Otters innspilling med Musica Antiqua Köln.

Etter en kort pause var det aftenens hovedverk: "Stabat Mater" av Giovanni Battista Pergolesi, komponert rett før han døde som 26åring - og hans mest kjente komposisjon. Lys og Iervolino fikk utfolde seg både i duett og hver for seg, og særlig åpningssatsen er jo høyt elsket og kjent for sine vakre dissonerende små og store sekunder i solistenes parallelle stemmer. Nydelig. Det kanskje aller vakreste var siste sats, rett før Amen-delen - nemlig "Quando corpus morietur", der Rousset dempet både orkester og vokal og gjorde det enda mer inderlig. De to stemmene tilpasset seg hverandre og klang veldig godt sammen. Mezzosopranens dybde som skinnende fløyel, sopranens høye toner som intense stråler av lys.

Heldigvis fikk vi et ekstranummer også! Det var et utdrag fra "Stabat Mater" av Pasquale Cafaro, komponert litt senere enn Pergolesi sin, men svært inspirert av den.

Det var en stor opplevelse å høre Les Talens Lyriques og Christophe Rousset i dette repertoaret. I det hele tatt det å få gå på konsert igjen, i denne kirken, på denne festivalen, og høre kirkemusikk fra barokken - det har jeg sett fram til, og nå er vi endelig der.

mandag, mars 28, 2022

Bertrand Chamayou spiller Messiaen i Den norske opera, 27.03.22

Tenk, det er to og et halvt år siden sist jeg var på konsert i operaen. Ikke til å tro. Derfor var det en stor glede å se så mange fine navn i klaverserien til Den norske opera og ballett nå i vinter. Jeg planlegger i alle fall å få med meg én til.

Men i går kveld altså. Messiaens store klaververk «Vingt regards sur l'enfant Jesus» fra 1944, framført av Bertrand Chamayou - en av de flotteste pianistene vi har i dag. Jeg er veldig begeistret for hans plate «Good night» som jeg har spilt mye for barna mine - Janacek, Liszt, Chopin, Alkan osv. Ellers har han fine innspillinger av Schubert, Ravel og Saint-Saëns som alle står i platehylla mi her hjemme.

To timer uten pause, med et klangunivers som er helt unikt for Messiaen. En stund prøvde jeg å analysere hva han egentlig gjør, fikk en liten aha-opplevelse og tenkte «det er jo mye sekst-akkorder!», så tok det tre sekunder også var jeg helt lost. Det er nok best å overgi seg, la musikkteoretiske tanker gli bort, og bare hengi seg til klangene. Og det gjorde vi. I to timer. Det er intet mindre enn luksus en søndagskveld etter to år med pandemi og konsertsavn.