The Lemon Twigs, Parkteatret, Oslo 17.09.26

Lemon Twigs på Parkteatret, turnéstarten deres i september 2026. Denne konserten kommer til å huskes av alle som var der. 

Jeg hørte om Lemon Twigs første gang via den eminente Beatles-podcasten "I am the eggpod", som hadde dem som gjester i mars 2024. To brødre i tjueåra fra New York som hadde blitt flasket opp på Beach Boys, Beatles, harmonier og barokkpop. De snakket om hvilke låter som hadde inspirert dem mest, på en måte som definitivt avslørte at de var dyktige lyttere og teoretikere. Senere har jeg hørt på det de lager selv, og de er så avgjort gode låtskrivere og instrumentalister også. Gleden var stor da de lanserte at Parkteatret var stedet hvor deres Europaturné skulle åpne høsten 2026, og jeg kjøpte sporenstreks billett. (Det gjorde også veldig mange andre, med det resultat at det ble utsolgt før jeg rakk å mobilisere venner til å bli med. Note to self: Kjøp ti billetter neste gang) 

Første låt, "My golden years", satt som ei kule. Deretter kom "I've got a broken heart". Det bare fortsatte og fortsatte, låt etter låt, helt uten dødpunkter. Hvor ofte opplever man egentlig det på konsert? 

Brødrene Brian og Michael D'Addario spiller alle instrumentene selv på de første platene, men nå har de også inkludert bassist Danny Ayala og Reza Matin i bandet, etter å ha hatt dem med på på konserter i flere år. Imidlertid byttet alle på instrumentene - lillebror Michael satte seg etterhvert bak trommene, Brian tok bassen, Danny satte seg ved synthen og Reza spilte gitar. Et kvarter senere var alle rollene byttet om igjen. Alle spiller alt, og de gjør det bra.

Det jeg liker aller, aller best med The Lemon Twigs, er deres sans for fine harmonier. Det gjelder både harmonier i gitaren som støtter de fine melodiene, som bygger opp og forløser, og ikke minst i deres flerstemte sang. De synger begge i et slags tenorleie, begge mestrer falsettsang utmerket, og stemmene deres kler hverandre veldig godt. De to andre fyller inn, det er ikke sjelden de synger trestemt. Beach Boys er definitivt forbilder, og de har plukket opp mye fra læremester Brian Wilson. De hører inn under genrene solskinnspop, power-pop, barokkpop - selv om de ikke hadde med hverken oboer eller cembalo, minner de om The Left Banke, Chad & Jeremy, The Zombies / Colin Blunstone, The Guess Who, The Byrds, The Turtles - foruten de åpenbare Beatles & Beach Boys. 

Den som skulle rekke en båt og stå opp tidlig neste morgen, det var jeg, og jeg måtte dessverre forlate konserten før den var helt ferdig. Da Brian introduserte det han mente var siste sang, tok jeg en sjans på at de ikke kom til å spille min favoritt "Corner of my eye" siden den er litt mer nedpå enn alt de hadde spilt den siste drøye timen. Jeg snek meg ut. Dessverre tok jeg feil - som ekstranummer (fikk jeg høre etterpå) kom Brian inn alene og sang nettopp denne i akustisk versjon, men da var jeg omtrent ved Birkelunden på vei til bussen. Isj. Men jeg kan ikke være lei meg for det, for det jeg hadde vært vitne til denne kvelden er en av de aller beste og helstøpte konsertene noensinne. Heldig er jeg som fikk oppleve dette! Og jeg krysser fingrene for at de snart kommer tilbake, og da skal jeg kjøpe MANGE billetter. 

Setliste: 

• My Golden Years
• I've Got A Broken Heart
• What You Were Doing
• The One
• In My Head
• I Just Can't Get Over Losing You
• 2 Or 3
• Look For Your Mind
• Any Time Of Day
• They Don't Know How To Fall In Place
• Friday (I'm Gonna Love You)
• My Heart Is In Your Hands Tonight
• Ghost Run Free
• Yeah I Do
• Your True Enemy
• Mean To Me
• Bring You Down
• Nothin' But You
• Fire And Gold
• Rock On (Over And Over)

Encore: 

• Corner Of My Eye
• Joy
• Every Raindrop Means A Lot (Tages-cover)
• How Can I Love Her More

Alexandre Tharaud, Bærum kulturhus 16.09.26

                    

Alexandre Tharaud er en av helte-pianistene mine fra de siste 20 årene som jeg ennå ikke hadde hørt live. Jeg har MANGE av platene hans, og jublet stort da han endelig stod på plakaten her i Norge (etter en avlysning i mars pga sykdom).

Jeg har hørt aller mest på hans Bach-innspillinger, arpeggione-sonaten til Schubert (sammen med Jean-Guihen Queyras), og ikke minst den franske plata han gjorde i 2020 sammen med Sabine Devieilhe, fantastisk sopran i fransk tradisjon (ikke ulik Sandrine Piau). 

Repertoiret på aftenens konsert var utelukkende fransk, og mye av det kommer på plata "Mémoire" om få dager. Før pause var det Chabrier, Massenet, Poulenc, Bizet og flere til - og etter pause var det Ravels sonatine og til slutt Debussys La Mer, i en pianotranskripsjon Tharaud hadde gjort selv. Mektig musikk; det var ingen sak for han å få fram både små bølgeskvulp og dundrende storm i flygelet. Dynamikken var i ytterpunktene. Sonatinen til Ravel gjør også inntrykk med sine elegante, glassklare og impresjonistiske klanger. 

• Francois Couperin - Les Barricades mysterieuses, Extrait du 6e ordre
• Emmanuel Chabrier - Caprice
• Adolphe Adam - Pas de deux (fra Giselle, transkr. Henri Büsser)
• Charles Gounod - Impromptu
• Jules Massenet - Mélodie (Extrait de Dix Pièces de genre)
• Georges Bizet - Nocturne en ré majeur
• André Messager - Mazurka (fra Isoline)
• Gabriel Fauré - Cantique de Jean Racine (transkr. Tharaud)
• Gabriel Grovlez - La Sarabande
• Francis Poulenc - Nocturne no. 1
• Emmanuel Chabrier - Extraits des Dix Pièces pittoresques: Mélancolie, Danse villageoise, Idylle, Scherzo-valse

Pause

• Maurice Ravel - Sonatine
• Claude Debussy - La Mer (transkr. Tharaud)

Encore: Claude Debussy - La cathédrale engloutie (tror jeg!)

                

                

                

En veldig, VELDIG fin konsert med en av mine store favoritter! 

Pet Shop Boys, Telenor Arena, 20.08.26

Tenk så fint at Pet Shop Boys fremdeles turnerer, gir ut plater, og høres like bra ut som for førti år siden. Neil Tennants stemme er virkelig den samme, behagelig å høre på, og den er aldri aldri presset. 

Med et lysshow som minnet litt om Kraftwerk i operaen for ti år siden, og Chris Lowe bak tangentene, ledet de oss gjennom en perlerad av synthpop-hits som en del av deres Greatest Hits-turné. Hele fire låter fra "Actually" som er det albumet jeg har hørt aller mest på, og med "West End Girls" og "Being Boring" som ekstranumre. Enkelte av låtene hadde et bakteppe av bilder fra musikkvideoene, noe som var nostalgisk og fint og minnet oss på at det er samme band nå som da selv om de har blitt førti år eldre. Men de har beholdt stilen. Chris Lowe i caps og solbriller, Neil Tennant iført stor trenchcoat uten belte, deretter elegant dress med en festlig hvit fez-aktig hatt, og deretter store solbriller og en diger metallisk frakk med stor krage. Etter "So hard" kom bandet mer til syne. De hadde to perkusjonister som også koret, Bubba McCarthy og Simon Tellier, samt Claire Uchima som både spilte keyboard, koret og sang Dusty Springfields linjer "What Have I Done To Deserve This" - noe hun gjorde veldig fint og med respekt for Dustys legendariske stemme. 

Dette var absolutt noe jeg kunne ha opplevd igjen! 

Setliste: 

• Suburbia
• Can You Forgive Her
• Opportunities (Let's Make Lots Of Money)
• Where The Streets Have No Name / Can't Take My Eyes Off You)
• Rent
• I Don't Know What You Want But I Can't Give It Any More
• So Hard
• Left To My Own Devices
• Se a vida é (That's The Way Love Is)
• Domino Dancing
• New York City Boy
• The Pop Kids
• A New Bohemia
• Jealousy
• Love Comes Quickly
• Paninaro
• Always On My Mind
• Dreamland
• Heartbeat
• What Have I Done To Deserve This
• It's Alright
• Vocal
• Go West
• It's A Sin

Encore:

• West End Girls
• Being Boring

Bildekavalkade: 

 

Saint Etienne, Langs Akerselva (Oslo) 07.08.26

 

Jeg ble Saint Etienne-fan da de ga ut "Good Humor". Fremdeles er den mitt favorittalbum i deres diskografi, men hjelpe meg så mange bra plater de har gitt ut. "Good Humor" er studenthybel, Blindern og eksamenstid, men også en av platene jeg spiller hver vår når jeg åpner verandadøren så gardinene flagrer i vinden og sola skinner inn i stua. "Tales From Turnpike House" er vestlands-sommerferie med dype daler og smale veier langs fjorden, "Words And Music By Saint Etienne" er sensommer i Toscana med lav disig ettermiddagssol og trær som lager skygger, og det aller nyeste, "International" som kom i fjor - og som kanskje er deres siste - det er båt og sjøsprøyt og sommer på Nesodden. Nå er de ute på sin avskjedsturné, og jeg priser meg lykkelig over at jeg fikk oppleve dem live. 

Det skjedde i Nydalen, under den store brua hvor Ring 3 dundrer over, av alle steder (hvilket Sarah Cracknell fascinert kommenterte da de skulle spille "Like A Motorway"). Men for et nydelig sted å ha festival! Grønn skog omkring, Akerselva naturligvis, og ingen hørte lyden fra veien over oss. Sarah Cracknell vinket til de som stod høyt oppe i skråningen under brua, mellom trærne, og sa "Look at the wood people!"

I tillegg til Cracknell og de to synthguruene Pete Wiggs og Bob Stanley, hadde de med en korist, en trommis og en bassist som også trakterte fiolin. Det var en ganske kort konsert siden det var festival, men bandet brukte tiden bra og var effektive med praten mellom låtene. Det ble plass til 12 låter på en knapp time, dessverre ingen ekstranumre, men her er det ingen grunn til å klage. Vi fikk servert en hitparade uten like, og skulle de ha spilt alle låtene man savnet måtte de ha holdt på et døgn til. Sånn er det med Saint Etiennes katalog. Man vil helst ha alt. 

Her er de vi fikk høre: 

• Nothing Can Stop Us
• Who Do You Think You Are
• Pale Movie
• Take Me To The Pilot 
• Like A Motorway
• Spring 
• Glad
• You're In A Bad Way
• Shower Scene
• Only Love Can Break Your Heart
• Tonight
• He's On The Phone

Så heldige vi var, vi som var tilstede. Og alle var så glade og lykkelige for hver låt som kom, alle hadde så gode minner, folk danset og vi var tilbake på 90tallet. Vi er mange som lengter tilbake <3

Coolness. 

Leif Ove Andsnes og Bertram Chamayou, Den norske opera 30.11.25

 

Program: 

Franz Schubert - Rondo, D.951, A-dur

György Kurtag - Játékok: 

• Hommage à Farkas Ferenc 3
• Les Adieux in Janáceks Manier
• Direns of the Deluge - Waiting for Noah
• An Apocryphal Hymn (in the style of Alfred Schnittke)
• Hommage à Farkas Ferenc 2
• Scraps of a Colina Melody - Faintly Recollected
• Furious Chorale
• Bells (Hommage à Stravinsky)
• Hommage à Halmágyi Mihály

Franz Schubert - Allegro, D.947, a-moll 

Franz Schubert - Fuge, D.952, e-moll

György Kurtag - Játékok: 

• Aus der Ferne
• The little squall
• Hommage à Schubert
• Hommage tardif à Karskaya
• Choral 
• Study to Höøderøom
• Kyrie
• Hommage à Soproni

Franz Schubert - Fantasi, D.940, f-moll

Carmina Burana, Philharmonia + David Hill, Royal Albert Hall, London 23.11.25

 Her var det gøy å være! Vi satt midt på gulvet, ganske langt fram, og følte oss midt i musikken. 

Først overtyren til Glinkas "Ruslan og Ludmila"! Den er festlig og går veldig fort. Morsomt å høre Philharmonia under ledelse av David Hill. Disse har jeg katalogisert utallige ganger. 

Deretter var det Saint-Saëns' store orgelsymfoni, ikke med Royal Albert Halls kjendis-organist Anna Lapwood dessverre, men (den stakkars navnløse) orgelsolisten imponerte uansett. 

Og til slutt: Carmina Burana. Fremført av meg selv for ganske mange år siden, og jammen satt både melodier og tekst fremdeles. Et enormt kor, dvs egentlig fire forskjellige kor, med godt over 200 sangere. Mektig! 

Now I know how many holes it takes to fill the Albert Hall!

Todd Rundgren, Cosmopolite, Oslo 05.11.25

Min fjerde Todd Rundgren-konsert!  Og første gang med fullt band. Seks mann på scenen! Todd kom skridende ut i en blå skinnende bluse som minnet om den jeg hadde på julaften da jeg var 11. Koselig!

Konserten åpnet med en riktig klassiker, «I think you know» fra albumet «Todd» (1974). Første gitarstreng røk allerede da, så da ble den grønne gitaren byttet ut med den hvite ei stund. Etter den første slageren tok det to timer før vi var tilbake på 70-tallet - konserten bestod nesten utelukkende av låter fra 2000-tallet, med noen få innslag fra 90- og 80. Et par Utopia-låter, ellers bare soloting. Mye fra "Liars" fra 2004, som jeg har hørt mye på i det siste. Det er så mange fine låter, gjennom hele hans karriere!! En utømmelig katalog. 

Todd snakket ikke mellom låtene, derimot gjorde han som sist - og som jeg hadde glemt: Han formidlet teksten fysisk samtidig som han sang den. En slags blanding av tegnspråk og eurytmi. Fascinerende! (Og sjelden å se hos andre, kommer nesten bare på BlimE! som har en egen dans for hørselshemmede). Setlista var den samme som kvelden før i København, og sikkert den samme som tidligere konserter i denne turnéen, men det hele føltes velregissert og profesjonelt og gjennomarbeidet på alle vis. Jeg synes ikke dette er noe negativt i det hele tatt. Av og til er det morsomt med spontanitet og at noe endres fra kveld til kveld, men dette føltes som en helstøpt konsert, og det var absolutt innlevelse og tilstedeværelse - uten å snakke. Og de største hitsene kom som ekstranumre. 

Todd byttet mellom hvit og grønn gitar, han spilte på en slags plystrepipe på en ska-låt, og jammen plukket han opp en dirigentpinne under "Kindness" og slo noen 4/4-figurer mens symfoniorkesteret (Gil Assayas på synth og Bobby Strickland på obo) spilte. Han danset og var i bevegelse nesten hele tiden, sprekere enn noen annen 77-åring jeg kjenner. Han rappet også. 

Bandet bestod av en rutinert gjeng som har spilt med han i årevis: Gil Assayas (keyboard), Bruce McDaniel (gitar), Prairie Prince (trommer), Bobby Strickland (diverse treblås) og Kasim Sulton (bass). Alle (bortsett fra trommisen) koret, gjerne trestemt. Så utrolig viktig, siden Todds låter er fulle av harmonier som absolutt ikke må overses. Også da Todd, Sulton og McDaniel framførte "Honest Work" a cappella, først solo, deretter duo og tilslutt trestemt. Det bringer meg inn på Todd Rundgrens stemme. Han synger fremdeles så bra!! Kraftig stemme, rent og friskt. Aldri slitent. Falsetten er fremdeles med, selv om den kommer litt i bakgrunnen med fullt band (i alle fall der jeg stod nesten fremst). Men om man hører på de nyere platene hans, har han jo fremdeles ungpikestemmen fra 70tallet. Det er ganske unikt. 

                                      

  

Jeg vet ikke hans make når det gjelder å boltre seg i genrer og uttrykk, og allikevel være gjenkjennelig både i melodi og harmonier. Det er stor variasjon på platene, og også i det han spilte på konserten, men det er en rød tråd der. Vi kan høre inspirasjonen, både Beatles og Beach Boys og veldig mye soul, og prog og mer elektronisk retning, jeg hører sågar både Hall & Oates, Steely Dan, Prefab Sprout og til og med tidlig 90talls-soul, men han kjører alt gjennom en Toddifyer og setter sitt eget preg på det. Hans evne til å gjøre forskjellige ting og teste ut uttrykk er unik, og han gjør det med den største selvfølgelighet. 

Når man har vokst opp som ekstremt musikkinteressert i en tid hvor det var viktig (og grusomt begrensende) å putte folk i båser utifra hva slags musikk de likte, «liker du dette kan du umulig like det der»-holdning både i media og blant venner, er det så enormt befriende med slike som Todd Rundgren. Han bekrefter det jeg alltid har følt, helt fra jeg var liten, om at det er ikke genren eller stilen eller typen musikk som er poenget - det er hva som treffer en. 

Og det er ikke alltid lett å definere nøyaktig hva det er som gjør at noe treffer. Men Todd vet det. 

Setliste: 

• I Think You Know
• Secret Society 
• Weakness
• Stood Up
• Lost Horizon
• Buffalo Grass
• Beloved Infidel 
• Hit Me Like a Train 
• Wouldn't You Like to Know 
• Sweet
• Kindness 
• Woman's World
• Afterlife
• Down With the Ship
• Honest Work
• Rock Love
• God Said
• Fascist Christ
• Hawking 
• Worldwide Epiphany 

Encore: 

• I Saw the Light / Can We Still Be Friends / Hello It's Me 
• The Last Ride
• Fade Away

The maestro

Todd-eurytmi