Pet Shop Boys, Telenor Arena, 20.08.26

Tenk så fint at Pet Shop Boys fremdeles turnerer, gir ut plater, og høres like bra ut som for førti år siden. Neil Tennants stemme er virkelig den samme, behagelig å høre på, og den er aldri aldri presset. 

Med et lysshow som minne litt om Kraftwerk i operaen for ti år siden, og Chris Lowe bak tangentene, ledet de oss gjennom en perlerad av synthpop-hits som en del av deres Greatest Hits-turné. Hele fire låter fra "Actually" som er det albumet jeg har hørt aller mest på, og med "West End Girls" og "Being Boring" som ekstranumre. Enkelte av låtene hadde et bakteppe av bilder fra musikkvideoene, noe som var nostalgisk og fint og minnet oss på at det er samme band nå som da selv om de har blitt førti år eldre. Men de har beholdt stilen. Chris Lowe i caps og solbriller, Neil Tennant iført stor trenchcoat uten belte, deretter elegant dress med en festlig hvit fez-aktig hatt, og deretter store solbriller og en diger metallisk frakk med stor krage. Etter "So hard" kom bandet mer til syne. De hadde to perkusjonister som også koret, Bubba McCarthy og Simon Tellier, samt Claire Uchima som både spilte keyboard, koret og sang Dusty Springfields linjer "What Have I Done To Deserve This" - noe hun gjorde veldig fint og med respekt for Dustys legendariske stemme. 

Dette var absolutt noe jeg kunne ha opplevd igjen! 

Setliste: 

• Suburbia
• Can You Forgive Her
• Opportunities (Let's Make Lots Of Money)
• Where The Streets Have No Name / Can't Take My Eyes Off You)
• Rent
• I Don't Know What You Want But I Can't Give It Any More
• So Hard
• Left To My Own Devices
• Se a vida é (That's The Way Love Is)
• Domino Dancing
• New York City Boy
• The Pop Kids
• A New Bohemia
• Jealousy
• Love Comes Quickly
• Paninaro
• Always On My Mind
• Dreamland
• Heartbeat
• What Have I Done To Deserve This
• It's Alright
• Vocal
• Go West
• It's A Sin

Encore:

• West End Girls
• Being Boring

Bildekavalkade: 

 

Saint Etienne, Langs Akerselva (Oslo) 07.08.26

 

Jeg ble Saint Etienne-fan da de ga ut "Good Humor". Fremdeles er den mitt favorittalbum i deres diskografi, men hjelpe meg så mange bra plater de har gitt ut. "Good Humor" er studenthybel, Blindern og eksamenstid, men også en av platene jeg spiller hver vår når jeg åpner verandadøren så gardinene flagrer i vinden og sola skinner inn i stua. "Tales From Turnpike House" er vestlands-sommerferie med dype daler og smale veier langs fjorden, "Words And Music By Saint Etienne" er sensommer i Toscana med lav disig ettermiddagssol og trær som lager skygger, og det aller nyeste, "International" som kom i fjor - og som kanskje er deres siste - det er båt og sjøsprøyt og sommer på Nesodden. Nå er de ute på sin avskjedsturné, og jeg priser meg lykkelig over at jeg fikk oppleve dem live. 

Det skjedde i Nydalen, under den store brua hvor Ring 3 dundrer over, av alle steder (hvilket Sarah Cracknell fascinert kommenterte da de skulle spille "Like A Motorway"). Men for et nydelig sted å ha festival! Grønn skog omkring, Akerselva naturligvis, og ingen hørte lyden fra veien over oss. Sarah Cracknell vinket til de som stod høyt oppe i skråningen under brua, mellom trærne, og sa "Look at the wood people!"

I tillegg til Cracknell og de to synthguruene Pete Wiggs og Bob Stanley, hadde de med en korist, en trommis og en bassist som også trakterte fiolin. Det var en ganske kort konsert siden det var festival, men bandet brukte tiden bra og var effektive med praten mellom låtene. Det ble plass til 12 låter på en knapp time, dessverre ingen ekstranumre, men her er det ingen grunn til å klage. Vi fikk servert en hitparade uten like, og skulle de ha spilt alle låtene man savnet måtte de ha holdt på et døgn til. Sånn er det med Saint Etiennes katalog. Man vil helst ha alt. 

Her er de vi fikk høre: 

• Nothing Can Stop Us
• Who Do You Think You Are
• Pale Movie
• Take Me To The Pilot 
• Like A Motorway
• Spring 
• Glad
• You're In A Bad Way
• Shower Scene
• Only Love Can Break Your Heart
• Tonight
• He's On The Phone

Så heldige vi var, vi som var tilstede. Og alle var så glade og lykkelige for hver låt som kom, alle hadde så gode minner, folk danset og vi var tilbake på 90tallet. Vi er mange som lengter tilbake <3

Coolness. 

Leif Ove Andsnes og Bertram Chamayou, Den norske opera 30.11.25

 

Program: 

Franz Schubert - Rondo, D.951, A-dur

György Kurtag - Játékok: 

• Hommage à Farkas Ferenc 3
• Les Adieux in Janáceks Manier
• Direns of the Deluge - Waiting for Noah
• An Apocryphal Hymn (in the style of Alfred Schnittke)
• Hommage à Farkas Ferenc 2
• Scraps of a Colina Melody - Faintly Recollected
• Furious Chorale
• Bells (Hommage à Stravinsky)
• Hommage à Halmágyi Mihály

Franz Schubert - Allegro, D.947, a-moll 

Franz Schubert - Fuge, D.952, e-moll

György Kurtag - Játékok: 

• Aus der Ferne
• The little squall
• Hommage à Schubert
• Hommage tardif à Karskaya
• Choral 
• Study to Höøderøom
• Kyrie
• Hommage à Soproni

Franz Schubert - Fantasi, D.940, f-moll

Todd Rundgren, Cosmopolite, Oslo 05.11.25

Min fjerde Todd Rundgren-konsert!  Og første gang med fullt band. Seks mann på scenen! Todd kom skridende ut i en blå skinnende bluse som minnet om den jeg hadde på julaften da jeg var 11. Koselig!

Konserten åpnet med en riktig klassiker, «I think you know» fra albumet «Todd» (1974). Første gitarstreng røk allerede da, så da ble den grønne gitaren byttet ut med den hvite ei stund. Etter den første slageren tok det to timer før vi var tilbake på 70-tallet - konserten bestod nesten utelukkende av låter fra 2000-tallet, med noen få innslag fra 90- og 80. Et par Utopia-låter, ellers bare soloting. Mye fra "Liars" fra 2004, som jeg har hørt mye på i det siste. Det er så mange fine låter, gjennom hele hans karriere!! En utømmelig katalog. 

Todd snakket ikke mellom låtene, derimot gjorde han som sist - og som jeg hadde glemt: Han formidlet teksten fysisk samtidig som han sang den. En slags blanding av tegnspråk og eurytmi. Fascinerende! (Og sjelden å se hos andre, kommer nesten bare på BlimE! som har en egen dans for hørselshemmede). Setlista var den samme som kvelden før i København, og sikkert den samme som tidligere konserter i denne turnéen, men det hele føltes velregissert og profesjonelt og gjennomarbeidet på alle vis. Jeg synes ikke dette er noe negativt i det hele tatt. Av og til er det morsomt med spontanitet og at noe endres fra kveld til kveld, men dette føltes som en helstøpt konsert, og det var absolutt innlevelse og tilstedeværelse - uten å snakke. Og de største hitsene kom som ekstranumre. 

Todd byttet mellom hvit og grønn gitar, han spilte på en slags plystrepipe på en ska-låt, og jammen plukket han opp en dirigentpinne under "Kindness" og slo noen 4/4-figurer mens symfoniorkesteret (Gil Assayas på synth og Bobby Strickland på obo) spilte. Han danset og var i bevegelse nesten hele tiden, sprekere enn noen annen 77-åring jeg kjenner. Han rappet også. 

Bandet bestod av en rutinert gjeng som har spilt med han i årevis: Gil Assayas (keyboard), Bruce McDaniel (gitar), Prairie Prince (trommer), Bobby Strickland (diverse treblås) og Kasim Sulton (bass). Alle (bortsett fra trommisen) koret, gjerne trestemt. Så utrolig viktig, siden Todds låter er fulle av harmonier som absolutt ikke må overses. Også da Todd, Sulton og McDaniel framførte "Honest Work" a cappella, først solo, deretter duo og tilslutt trestemt. Det bringer meg inn på Todd Rundgrens stemme. Han synger fremdeles så bra!! Kraftig stemme, rent og friskt. Aldri slitent. Falsetten er fremdeles med, selv om den kommer litt i bakgrunnen med fullt band (i alle fall der jeg stod nesten fremst). Men om man hører på de nyere platene hans, har han jo fremdeles ungpikestemmen fra 70tallet. Det er ganske unikt. 

                                      

  

Jeg vet ikke hans make når det gjelder å boltre seg i genrer og uttrykk, og allikevel være gjenkjennelig både i melodi og harmonier. Det er stor variasjon på platene, og også i det han spilte på konserten, men det er en rød tråd der. Vi kan høre inspirasjonen, både Beatles og Beach Boys og veldig mye soul, og prog og mer elektronisk retning, jeg hører sågar både Hall & Oates, Steely Dan, Prefab Sprout og til og med tidlig 90talls-soul, men han kjører alt gjennom en Toddifyer og setter sitt eget preg på det. Hans evne til å gjøre forskjellige ting og teste ut uttrykk er unik, og han gjør det med den største selvfølgelighet. 

Når man har vokst opp som ekstremt musikkinteressert i en tid hvor det var viktig (og grusomt begrensende) å putte folk i båser utifra hva slags musikk de likte, «liker du dette kan du umulig like det der»-holdning både i media og blant venner, er det så enormt befriende med slike som Todd Rundgren. Han bekrefter det jeg alltid har følt, helt fra jeg var liten, om at det er ikke genren eller stilen eller typen musikk som er poenget - det er hva som treffer en. 

Og det er ikke alltid lett å definere nøyaktig hva det er som gjør at noe treffer. Men Todd vet det. 

Setliste: 

• I Think You Know
• Secret Society 
• Weakness
• Stood Up
• Lost Horizon
• Buffalo Grass
• Beloved Infidel 
• Hit Me Like a Train 
• Wouldn't You Like to Know 
• Sweet
• Kindness 
• Woman's World
• Afterlife
• Down With the Ship
• Honest Work
• Rock Love
• God Said
• Fascist Christ
• Hawking 
• Worldwide Epiphany 

Encore: 

• I Saw the Light / Can We Still Be Friends / Hello It's Me 
• The Last Ride
• Fade Away

The maestro

Todd-eurytmi

Kaja Gunnufsen + Dina Ögon, Karpedammen 23.08.25

 

En sommerkveld på Akershus festning med fin konsert! Først ute var Kaja Gunnufsen, som spilte følgende låter: 

* Borghild

* Desp

* Pyton

* Sukkerspinn

* Jævlig lei

* Tungt år

* Herper alt

* Faen ta

Til slutt kom Dina Ögon på scenen med sin svenske smånostalgiske soulpopjazz, hvis setliste jeg totalt glemte å skrive ned. 

Kings Of Convenience, Sentrum Scene 25.05.25

Endelig!

Dette er femte gang jeg har prøvd å gå på konsert med Kings of Convenience, og endelig lyktes jeg. Det var mulig å få tak i billetter, det var ikke corona-restriksjoner, og jeg var i byen og ikke bortreist. Dette har jeg ventet på helt siden de slo igjennom da "Toxic Girl" ble listet på NRK P3 for omtrent 25 år siden. 

Det var akkurat så lavmælt og fint som jeg hadde håpet på, fin lyd i gitaren og vokalen, nydelig gitarspill, maj-akkorder og god stemning. 

Bass og trommer kom inn mot slutten, i tillegg til trommis på "Toxic Girl". Akkurat passe og veldig fint. 

Setliste, sånn omtrent: 

*Until You Understand

*Rocky Trail

*Cayman Islands

*Ask For Help

*Me In You

*Second To Numb

*Mrs Cold

*Toxic Girl

*Catholic Country

*Homesick

*Know-How

*Suser avgårde (deLillos-cover)

*Misread

*Fever

*Boat Behind

*Rule My World (tror jeg?)

*I'd Rather Dance With You

 

Stacey Kent, Cosmopolite 20.03.25

Stacey Kent er tilbake i Oslo! 

Som alltid med et knippe velvalgte melodier - både fra den nyeste og fra eldre plater. Og noen fra kommende plater. Spillegleden er enorm, hun elsker disse sangene, og det er et variert repertoar både i språk, genrer og epoker.

Første låt var tittellåta fra albumet hun ga ut i 2023; «Summer Me, Winter Me». Og deretter kom Johnny Mandels hit fra filmen «The Sandpiper», nemlig «The Shadow Of Your Smile» - i tretakt! Og med et førstevers vi sjelden hører. Veldig fint! Deretter «Sous le ciel de Paris», eller «Under Paris Skies» som den heter på engelsk. 

Hun fortsatte med det franske temaet, og fortalte om sitt franske album som feirer 15 år i år, at det er det hun kanskje er aller mest glad i, og at hennes kjære bestefar bodde i Paris som ung og lærte henne alt hun kan om fransk språk, kultur og musikk. Neste låt ble «Raconte-Moi…», og deretter «It Might As Well Be Spring» - først på fransk, deretter engelsk. Rodgers & Hammerstein-klassiker! 

Videre snakket hun om da forfatteren Kazuo Ishiguro hadde nevnt en av hennes utgivelser som «Desert Island»-plater, samtidig som hun var stor fan av han- og hvordan de ble kjent, og flere år senere fikk i gang det fine samarbeidet der han skriver tekster og Jim Tomlinson skriver melodier til henne. «A life-changing experience, a whole universe of unbelievable songs opened up». Et bra eksempel på dette er nettopp «The Changing Lights». 

Pianist Art Hirahara snudde seg mot el-pianoet under neste Ishiguro/Tomlinson-låt; «Waiter, oh Waiter». 

Han spiller veldig fint piano også. Tomlinson trakterte tverrfløyte, altfløyte, tenorsax, sopransax og diverse perkusjonsinstrumenter. Bassist Tom Hubbard var stødig komp. 

Så kom den fine Jacques Brel-melodien Ne me quitte pas, eller «If you go away». Nydelig versjon! Og samtidig heartbreaking. De er så flinke til å finne de melankolske melodiene, og gjøre dem på sitt vis - enkelt og personlig, og uten å overdrive. Det er denne stacyfieren jeg har nevnt før, hvor hun gjør sanger man har hørt hundre ganger til noe annet og eget, så man virkelig lytter. 

Etter Jobim-låta «Someone to light up your life» og McCartneys «Blackbird» i Hirahara-arrangement (som vi også hørte forrige gang), kom en av mine absolutte yndlingslåter, også av Johnny Mandel: «A time for love». En lang og fin saksofon-intro av Tomlinson. Stacey formidlet teksten så inderlig fint. De kunne røpe at neste plate får nettopp tittelen "A Time For Love", så da er det grunn til å tro at denne melodien er med. Hurra!

Og til slutt, etter «Breakfast on the morning tram» sang de Jobims «Aguas de Marco» som duett, i beste Elis / Tom-stil. Fast innslag, og veldig gøy! 

Nok en fin konsert med Stacey Kent. Min åttende? (Niende?)

Setliste:

• Summer Me, Winter Me
• The Shadow Of Your Smile
• Under Paris Skies
• Raconte-Moi…
• It Might As Well Be Spring
• The Changing Lights
• Waiter, Oh Waiter
• If You Go Away
• Someone To Light Up My Life
• Blackbird
• A Time For Love
• Breakfast On The Morning Tram
• Aguas de Marco

Encore:

La Vie en Rose

Hadet!

Stacey Kent-konserter fra tiden etter at jeg begynte å musikkblogge: 

• Cosmopolite 22.11.23
• Cosmopolite 03.05.18
• Cosmopolite 08.10.16
• Cosmopolite 17.04.15
• Cosmopolite 18.10.13
• Cosmopolite 30.10.11
• Chat Noir 16.08.08