torsdag, november 23, 2023

Stacey Kent, Cosmopolite 22.11.23

 


Endelig!
Jeg tror jammen det er fire år siden forrige gang Stacey Kent stod på denne scenen. Pandemien satte en stopper i noen år, men nå var hun endelig på plass. Og nesten uten stemme! En sju-ukers turné med forkjølelse hadde satt sitt preg, men hun var bestemt på å gjennomføre konserten - de bare endret repertoaret så det passet stemmen. Hun er proff, selv med redusert kapasitet sang hun nydelig. "It's gonna be a weird gig!" sa hun før de dro i gang "Lucky to be me", en av de fineste Leonard Bernstein skrev. Hun prøvde seg fram, forsiktige anslag, men det gikk fint og det ble en ekstra varhet over det. Pianist Art Hirahara kler stilen utmerket, og i neste låt (Besame mucho) gikk han over til el-piano. Trioens tredjemann, Jim Tomlinson, trakterte altfløyta. Deretter tok han fram saksofonen og spilte alene før pianoet kom inn og det gikk over i "La valse des Lilas" ("Once upon a summertime") av Michel Legrand. For en låtskriver! Jeg er så glad jeg fikk oppleve en konsert med han. Stacey har gjort flere av hans sanger, og hun gjør dem med den riktige melankolien som musikken fortjener. Jeg synes hun er dyktig på å plukke nettopp slike melankolske melodier, om det er Legrand, brasilianere, Jacques Brel eller Richard Rodgers. En fin duett med Tomlinson fulgte, "Carinhoso" av Pixinguinha, en brasiliansk populærmusikalsk melodi komponert for over hundre år siden. 

Så var det tid for Beatles! Blackbird i fint arrangement av Hirahara. Og deretter en Tomlinson original, "I wish I could go travelling again", en av låtene han har skrevet sammen med forfatteren Kazuo Ishiguro (nobelprisvinner!). "If you go away" av Jacques Brel var ett av konsertens høydepunkter, den er nydelig og hun sang den så stille og skjørt. 

Et lite intermezzo der Tomlinson fortalte en historie om turnélivet, og at han hadde hørt både Crosby,Stills&Nash OG Burt Bacharach på radio i en drosje i Oslo, ledet dem over til en Bacharach-duett: "Trains and boats and planes", morsomt valg! "We're making this up as we go, which in a sense is rather fun" sa Stacey. Og deretter kom det absolutte høydepunktet for min del - Johnny Mandels nydelige nydelige "A time for love". Jeg tror bare jeg har hørt den med henne én gang før, på konsert i 2015, men ellers er det jo Singers Unlimited, Bill Evans og Shirley Horn som har de aller fineste innspillingene av denne melodien. Stacey formidlet teksten så fint også, hun har en egen evne til å få fram ord og setninger på en måte som gjør at man ikke kan unngå å lytte. 

Aldri en Stacey Kent-konsert uten Jobim. Denne gang var det "Dindi". Koselig! Deretter hilste hun til Fred Astaire, som var den første til å fremføre neste låt - Arlen/Mercers "One for my baby (and one more for the road". Så fortalte hun om neste plateutgivelse, som blir en slags oppfølger til "Songs from other places" fra 2021, og som skal komme til neste år. De har begynt innspillingen og fortsetter etter jul. En av låtene de har valgt, er Beach Boys' "God only knows" av Brian Wilson, så den fikk vi høre. Tårer i øynene, siden man plutselig ble sittende og lytte til teksten her også. En veldig fin versjon! 

Siste låt ble Ishiguro/Tomlinsons "Tango in Macao", som Tomlinson selv måtte synge halvparten av da Stacey fikk ei hostekule. Det ble mye latter både på scenen og publikum da enkelte av hostene hennes var perfekt timet i forhold til musikken. 

Vi gleder oss til neste gang!






Setliste: 

  • Lucky to be me
  • Besame mucho
  • La valse des lilas
  • Carinhoso
  • Blackbird
  • I wish I could go travelling again
  • If you go away
  • Trains and boats and planes
  • A time for love
  • Dindi
  • One for my baby (and one more for the road)
  • God only knows
  • Tango in Macao



Stacey Kent-konserter fra tiden etter at jeg begynte å musikkblogge: 

fredag, oktober 13, 2023

Caetano Veloso, Oslo Konserthus 01.10.2023

 


Brasilmusikklegende i Norge for første gang! Det måtte vi få med oss. Billetter ble kjøpt i mai, og det ble utsolgt i lang tid før konsertdato. 

Caetano Veloso var foregangsperson i Tropicalia-musikken, der tradisjonelle brasilianske rytmer ble blandet med mer psykedelisk pop og rock fra USA og England. Nå er han 81 år, og turnerer fortsatt. Stemmen er fin og myk, han spilte gitar og danset. 

Publikum var i ekstase fra ende til annen, applausen varte og rakk, allsangen også - jeg tror alle i salen hadde "eeeeeetaaaa, eta-eta-eta!" som omkved i hodet resten av kvelden. A Luz de Tieta var siste ekstranummer, og det var den som festet seg. 

Bandet bestod av svært dyktige musikere, noen hadde spilt med han lenge, andre var nye. Han omtalte både nåværende band og tidligere bandmedlemmer med dyp respekt og beundring. To perkusjonister spilte og danset bak pleksiglass. 

Repertoaret varierte i genrer, det var nedpå myke bossanova-låter og det var noe som nærmet seg King Crimson i mine ører. 

Konserten varte i nesten to timer, og det var ikke et kjedelig øyeblikk. Jeg er så glad for at jeg fikk med meg dette. 




Setliste fra konserten i Hamburg tre dager senere, jeg vil anta den var noenlunde den samme som i Oslo: 

  1. Play Video
  2. Play Video
  3. Play Video
  4. Play Video
  5. Play Video
  6. Play Video
  7. Play Video
  8. Play Video
  9. Play Video
  10. Play Video
  11. Play Video
  12. Play Video
  13. Play Video
  14. Play Video
  15. Play Video
  16. Play Video
  17. Play Video
  18. Play Video
  19. Play Video
  20. Play Video
  21. Play Video
  22. Play Video
  23. Play Video


Schumann og Brahms i Store Studio med Kork og Christian Tetzlaff, 14.09.23

 


Kringkastingsorkesteret uten dirigent! Men solist Christian Tetzlaff ledet dem gjennom Brahms nydelige fiolinkonsert og Schumanns 2. symfoni med bravur. Så fint å være i Store Studio på konsert igjen, høre musikk av disse to mester-komponistene og personlige favorittene. 

fredag, mai 26, 2023

Klaverkonsert nr. 3 av Sergej Rakhmaninov - Leif Ove Andsnes, Oslo filharmoniske orkester + Klaus Mäkelä, Oslo konserthus 24.05.2023

 


Fantastisk konsertopplevelse. Rakhmaninovs tredje klaverkonsert, mektigere enn de fleste klaverkonserter jeg vet om, framført av en av de aller beste tolkerne og kjennerne vi har av denne musikken. Aldri har jeg hørt slik ellevill trampeklapp og jubelrop i Oslo konserthus. Dette var den første av tre konserter med dette repertoaret, og det har vært utsolgt lenge. Glad er jeg for min plass på rad 8, helt perfekt plassering på klassiske konserter, og det var moro å høre Mäkelä lede orkesteret. 

De lange melodiske linjene, de voldsomme crescendoen, gåsehuden som varte evig. Uforglemmelig!

fredag, mai 05, 2023

Tosca av Puccini, Den Norske Opera og Ballett, 04.05.2023

 


Det var jo her man måtte være i kveld. Sesongpremiere på Tosca i operaen, en av mine absolutte yndlingsoperaer på denne jord. Jeg har sett den i gamleoperaen på Youngstorget, jeg har sett den på operaen i Bjørvika for 12-13 år siden, jeg har sett Metropolitans oppsetning på direkte operakino med Roberto Alagna som Caravadossi, jeg har sett den på tv, og jeg har hørt de nydelige ariene på konsert - ikke minst i Puccinis dåpskirke i Lucca. Platene har jeg spilt mye. Da vi var på bryllupsreise og hadde leid en lite steinhus over olivenlundene ved en middelalderlandsby i Toscana, og låste oss inn, så vi et stort treskap. Inni der: Stereoanlegg med platespiller, og mange mange operaplater. Vi satt ute om kveldene med vinduene på vidt gap, og Puccinis musikk klang ut i det landskapet der den ble komponert hundre år tidligere. Det er noe av det fineste jeg har vært med på. 

Og for en fantastisk oppsetning det var i operaen i kveld. Veldig moderne i kostymer og scenografi, helt annerledes enn forrige gang, men det føltes ikke krampaktig på noe vis. Det var fint. Det var den polske Ewa Vesin som hadde rollen som Floria Tosca, og makan til stemmeprakt er det lenge siden jeg har hørt. For en kraft!! Daniel Johansson som Caravadossi var også flott, veldig italiensk i syngestilen med små hulk som jo passer godt i denne musikken. Ynge Søberg var den onde og fryktinngytende Scarpia; tenk å synge så pent når man er så slem. Det var en del ubehagelige virkemidler som gjorde alt enda sterkere, det er jo ikke en lykkelig historie. Det er politikk og tortur og selvmord. 

Det er noe med denne musikken, og måten Puccini bruker ledemotivene på, som gjør det så ekstra gripende. Temaer fra ariene dukker opp her og der, og vi forstår hva vi har i vente. Floria Toscas drømmer og framtidsvisjoner om hvordan de skal bli lykkelige sammen, seile i måneskinn, kjenne duften av alle blomstene, bo i et lite hus på landet.. og musikken bygger sånn opp under det - og der sitter vi og vet at dette går jo ikke bra. Det er hjerteskjærende. 

"Vissi d'arte" var praktfull, gåsehud i crescendoer og høye Bb'er. Jeg fryser bare jeg tenker på det. Tårene spratt fram som på kommando. Tårnarien var også sterk. 


Vel fortjent premiere-applaus! 



Og mens Floria Tosca sang om måneskinnet, hang jammen fullmånen på himmelen over oss. 


onsdag, april 26, 2023

Herbert Blomstedt og Oslo-filharmonien: Schuberts symfoni nr. 6, Oslo Konserthus, 19.04.23

 


Oslo-filharmoniens "Kort og klassisk"-konserter er en super anledning til å ta med barn på konsert! Min seksåring fikk sitt første møte med et symfoniorkester denne kvelden, da selveste Maestro Blomstedt i sitt 96. år ledet an i Schuberts sjette symfoni. Et minne for livet!

Herbert Blomstedt fortalte om symfonien først, han tok for seg Schubert og samtiden og forgjengerne og hvordan, sats for sats, og orkestret spilte litt for å illustrere hans poenger. Videre nynnet og brummet han enkelte passasjer, og fortalte oss hva vi skulle lytte etter. 

Deretter spilte de hele symfonien, Blomstedt sittende mens han dirigerte, og det var fint å ha fått denne innledningen først! Det han ikke nevnte, var at Monica Zetterlund, Hasse og Tage lånte melodien fra 2. sats til sin "Donna Juanita" i en av sine revyer. 





lørdag, oktober 01, 2022

Operaorkestrets kammerserie: Mozart og Brahms, 01.10.22

 


Det er veldig koselig å gå på konsert i operaen en regnfull lørdag ettermiddag om høsten, særlig etter å ha vært på tesalong først! På programmet i dag stod strykekvintetter av Mozart og Brahms, framført av strykere fra operaorkestret.

Mozarts kvintett fra 1787 var blant de første i sitt slag, og han la en ekstra bratsj til den vanlige kvartettbesetningen. Kvintetten med køchelnummer 516 går i g-moll, en toneart som er kjent for å ha sørgmodige undertoner. Albinonis Adagio, Griegs ballade i g-moll som han komponerte det året foreldrene hans døde. Mozarts kvintett er allikevel ikke så dyster og tung. Det er noe med sekvensering og kvintsirkel og forholdninger og strykere som alltid gir meg bittelitt julestemning hos Mozart?

Brahms kammermusikk minner meg for alltid om Risør kammermusikkfestival, hvor jeg mange år på rad kunne høre kvartetter og kvintetter i den nydelige lille kirken med mye klang. Det blir en litt mer sordin-følelse i en liten konsertsal, men veldig fint allikevel. Kvintetten i F-dur, op. 88 nr. 1, er munter og glad og blir ofte assosiert med vår. Jeg ble atter påminnet hvorfor jeg er så glad i Brahms.




søndag, september 11, 2022

Leo, Händel og Pergolesi - Les Talens Lyriques og Christophe Rousset, Oslo domkirke 11.09.22



 
Avslutningskonserten på Oslo Internasjonale Kirkemusikkfestival 2022 var det Les Talens Lyriques og Christophe Rousset som stod for; et ensemble jeg har hørt mye på oppgjennom årene. Dette var første gangen jeg hørte dem live, og det var virkelig en opplevelse! Ikke minst på grunn av de dyktige sangerne Marie Lys og Teresa Iervolino. 
 
Marie Lys var solist i "Salve Regina" av Leonardo Leo, en komponist som var omtrent samtidig med Bach og Vivaldi. Det er alltid litt i overkant spennende når en sopran man ikke har hørt før, begynner å synge - vil man bli glad? vil man bli litt stresset? - eller vil man bli slått i bakken av en klang så nydelig og uanstrengt, så kraftig og samtidig nyansert, som man ikke har hørt på lenge? I dette tilfellet var det helt klart sistnevnte, og det er jo virkelig til å bli lykkelig av. Marie Lys er et nytt bekjentskap som jeg setter stor pris på, og jeg skal definitivt kjøpe platene hennes.  Leos "Salve Regina" er tidligere innspilt med nettopp Les Talens Lyriques, og da er det min store heltinne Sandrine Piau som er solist - en helt fantastisk innspilling som man absolutt bør eie.


 
Neste verk ut var kantaten "Il pianto di Maria", HWV 234, av Georg Friedrich Händel (evt. av Giovanni Battista Ferrandini, historikerne er ikke helt enige om dette). Lange resitativer, en nydelig cavatina som ble repetert, og et par arier hvor strykerne fikk utfolde seg i laaaange mollseptimer og dvelende forholdninger. Gåsehud, ikke minst i den siste arien "Pari all'amor immenso". Den italienske mezzosopranen Teresa Iervolino sang praktfullt. Og jeg fikk så veldig assosiasjoner til Morganas arie "Credeto al mio dolore" fra Händels opera "Alcina", så om denne kantaten ikke er skrevet av Händel er det jammen ikke rart om man først trodde det.

På plate kan jeg på det varmeste anbefale Anne Sofie von Otters innspilling med Musica Antiqua Köln.


 

Etter en kort pause var det aftenens hovedverk: "Stabat Mater" av Giovanni Battista Pergolesi, komponert rett før han døde som 26åring - og hans mest kjente komposisjon. Lys og Iervolino fikk utfolde seg både i duett og hver for seg, og særlig åpningssatsen er jo høyt elsket og kjent for sine vakre dissonerende små og store sekunder i solistenes parallelle stemmer. Nydelig. Det kanskje aller vakreste var siste sats, rett før Amen-delen - nemlig "Quando corpus morietur", der Rousset dempet både orkester og vokal og gjorde det enda mer inderlig. De to stemmene tilpasset seg hverandre og klang veldig godt sammen. Mezzosopranens dybde som skinnende fløyel, sopranens høye toner som intense stråler av lys. 

Heldigvis fikk vi et ekstranummer også! Det var et utdrag fra "Stabat Mater" av Pasquale Cafaro, komponert litt senere enn Pergolesi sin, men svært inspirert av den. 

Det var en stor opplevelse å høre Les Talens Lyriques og Christophe Rousset i dette repertoaret. I det hele tatt det å få gå på konsert igjen, i denne kirken, på denne festivalen, og høre kirkemusikk fra barokken - det har jeg sett fram til, og nå er vi endelig der.


 


mandag, mars 28, 2022

Bertrand Chamayou spiller Messiaen i Den norske opera, 27.03.22


Tenk, det er to og et halvt år siden sist jeg var på konsert i operaen. Ikke til å tro. Derfor var det en stor glede å se så mange fine navn i klaverserien til Den norske opera og ballett nå i vinter. Jeg planlegger i alle fall å få med meg én til. 

Men i går kveld altså. Messiaens store klaververk «Vingt regards sur l'enfant Jesus» fra 1944, framført av Bertrand Chamayou - en av de flotteste pianistene vi har i dag. Jeg er veldig begeistret for hans plate «Good night» som jeg har spilt mye for barna mine - Janacek, Liszt, Chopin, Alkan osv. Ellers har han fine innspillinger av Schubert, Ravel og Saint-Saëns som alle står i platehylla mi her hjemme. 

To timer uten pause, med et klangunivers som er helt unikt for Messiaen. En stund prøvde jeg å analysere hva han egentlig gjør, fikk en liten aha-opplevelse og tenkte «det er jo mye sekst-akkorder!», så tok det tre sekunder også var jeg helt lost. Det er nok best å overgi seg, la musikkteoretiske tanker gli bort, og bare hengi seg til klangene. Og det gjorde vi. I to timer. Det er intet mindre enn luksus en søndagskveld etter to år med pandemi og konsertsavn. 



 

tirsdag, oktober 19, 2021

Gilbert O'Sullivan, Oslo Konserthus 18.10.21

 


At det skulle gå to år før jeg fikk gått på en konsert igjen, er helt utenkelig. Men sånn ble det. Først baby, så halvannet år med pandemi. Men nå! Endelig!

Billettene til konserten med Gilbert O'Sullivan ble kjøpt i februar 2020, konserten ble utsatt to ganger, men i går var han på plass på scenen - og vi i salen. Endelig føles alt litt mer riktig igjen, litt mer i balanse. 

Gilbert står for en stor del av soundtracket til min barndom, mamma spilte platene hans som er stappfulle av melodiøse harmoniske småmelankolske pianobaserte låter. Gilbert selv hadde alltid sixpence og vest når vi så han på tv. 

Å gå på konsert med gamle helter er alltid litt i overkant spennende, men jeg kan telle på én hånd hvor mange ganger jeg har blitt skuffet. Det var ordentlig morsomt å høre han live, og jeg synes stemmen er den samme, til tross for at han er blitt 75 år. Han sang rent, spilte fint på sitt Roland-elpiano, og hans makker Bill Shanley koret og spilte veldig bra gitar. De fikk mye ut av duoen sin. 

Han snakket litt mellom låtene, morsomme små anekdoter fra barndommen, litt om da han begynte å spille i band, litt fra konserter han har hatt, fans som har kommet og snakket med han osv. Et par ganger ble han stanset av gitarist Shanley fordi han var i full gang med å introdusere en helt annen låt enn den som stod på lista. Slike ting letter alltid på stemningen (men stemningen var uansett god fra første stund). 

Setliste:
 
January git
A friend of mine
What can I do
Nothing rhymed
Where did you go to?
Miss my love today
Penny drops
Where would we be (without tea)
We will
No head for figures but yours
Dansette dreams and 45s
Where peaceful waters flow
Ooh-wakka-doo-wakka-day
Clair

-pause-

At the very mention of your name
No matter how I try
No way
At the end of the day
I don't love you but I think I like you
Can't get enough of you
Why oh why oh why
The same the whole world over
Forever wondering
I'll never love again
What's in a kiss
Alone again (naturally)

-encore-

Matrimony
Get down

28 låter! Ikke verst. 



Etter to sett à 50 minutter kom Matrimony som ekstranummer! Publikum hoppet og danset. 








mandag, september 30, 2019

Lise Davidsen, Den norske opera og ballett, 29.09.19


Fantastiske Lise Davidsen!! Søndag kveld var det klart for hennes konsert på hovedscenen i Den Norske Opera, og jeg hadde sikra meg billetter mange måneder i forveien. Tar ingen sjanser, slike ting blir utsolgt. Denne makeløse sangeren som vant Dronning Sonjas Internasjonale Musikkonkurranse i 2015 (en stor opplevelse for oss som satt i salen!) har siden den gang gjort suksess verden over, ikke minst i Bayreuth i sommer som Elisabeth i Tannhäuser. Neste år blir det Sieglinde! 

Det var et nydelig sammensatt program. Diverse lieder av Johannes Brahms, Robert Schumanns lieder om Maria Stuart (op. 135), Jean Sibelius' tonedikt Luonnotar og 5 sanger op. 37, utdrag fra Griegs tyske lieder op. 48, og til slutt Richard Strauss-lieder fra forskjellige opus.

Lise Davidsen behersker dette materialet med så stor overbevisning, hun eier det, og i tillegg til den nydelige klangen og perfekte intonasjonen er det selvfølgelig dynamikken, kraften, volumet som imponerer. Fra den svakeste pianissimo til den sterkeste fortissimo i en og samme tone. Makeløst!

Ekstranummer var Sibelius' "Svarta rosor" og Griegs "Ved Rundarne". Bravo!

Pianisten James Baillieu var en flott partner, han spilte fint og lyttende.  

mandag, september 03, 2018

David Crosby, Oslo Konserthus 01.09.18



David Crosby er på Norgesturné! Fire konserter - Stavanger, Bergen, Oslo, Trondheim. Jeg satt på rad 3 i Oslo Konserthus og var meget fornøyd med plasseringen. (Er det noe jeg har lært gjennom mine år i Oslo, så er det at man bør sitte mest mulig midt på og helst så langt fram som mulig når man er i konserthuset)

Denne gang turnerer han som soloartist med band. Han har gitt ut flere soloalbum de siste årene, og foreløpig har ikke vennskapet med Graham Nash kommet på beina igjen, så det spørs om det blir noen flere duetter dem i mellom. Vi kan jo håpe. Men selv om det er gøy å se dem som duo eller trio (og kvartett, vil jeg tro), er virkelig David Crosby nok i seg selv. Han har samla et knallsterkt band bestående av James Raymond (keyboard), Michelle Willis (keyboard), Steve DiStanislao (trommer), Mai Leisz (bass) og Jeff Pevar (gitar). Raymond og Pevar er de to andre i Crosbys trio CPR, og Raymond er i tillegg hans sønn som han ble kjent med i voksen alder (- han ble bortadoptert som nyfødt da den unge moren naturligvis ble forlatt av Crosby som ikke akkurat var kjent for å ta så mye ansvar på den tiden). 

Det jeg husker aller best fra konserten, er klangbildet. Bandet skapte et rom med varm god klang, ikke minst takket være gitarist Jeff Pevar. Hvis det blir en liveplate fra denne turnéen, skal jeg spille den hver høst med levende lys og en kopp solbærte. Nydelig lyd i alle instrumenter, fine soloer, samklang. Crosbys stemme holder seg så ufattelig godt. Han synger fremdeles nyansert - mykt, svakt, sterkt, mørkt og lyst. Og harmoniene! Habile sangere er de alle sammen, og de koret både tre- og firstemt akkurat sånn det skal være når Crosby spiller. Og Crosby er glad i bandet sitt. Han fortalte om hvor han "fant" de forskjellige musikerne, at han tryglet dem om å bli med i bandet sitt, og aller mest begeistret er han nok for kanadiske Michelle Willis. Når vi applauderte, var han ivrig med å peke mot den han mente fortjente applausen mest. 

De åpnet med "In my dreams" fra CSN (1977), en super åpner med drømmende harmonier i gitar og kor. Videre "Morrison", den første låta han skrev sammen med sønnen. Deretter "Naked in the rain" med utsøkt koring. 

Det første høydepunktet for meg personlig var "Guinnevere", en av mine absolutte Crosby-favoritter. Det var en helt praktfull framføring, akustisk gitar, fretless el-bass, og Michelle Willis på Nash' overstemme. "Delta" var også nydelig, med pianointro ved James Raymond, orgellyd i Willis' keyboard, fin gitarsolo fra Pevar. Og koring, overstemmen ofte på septimen i mollakkordene. Ellers var det fint å høre hans egen favoritt fra den store katalogen hans, "At the edge" fra CPR-samarbeidet.  Så fine korharmonier. 

Ellers: "Lee shore" var som vanlig fin, "Long time gone" groova, det gjorde også "Homeward through the haze" som nærmest ga Steely Dan-vibber med Purdie/Gadd-aktig shuffle. "Sky trails" fra det nyeste albumet med samme navn er en vakker duett med Michelle Willis, som også fikk spille en av sine egne låter ("Janet"). "Eight miles high" kom deretter, og så: "Wooden Ships". Den rager høyt hos meg. Den avsluttet hoveddelen, og jeg måtte løpe for å rekke min curfew (barnevakt osv), så jeg fikk ikke med meg de to ekstranumrene. 

Crosby snakker gjerne litt mellom låtene, forteller opprinnelsen, og denne gangen sa han "I never had a hit. I was the guy in the band who wrote the weird sh*t. I can't help myself! I write weird!" som en intro til "Guinnevere", av alt. Den aller fineste. Og litt senere - "Okaaaay. Back to the weird stuff." - og der kom "Deja vu". (Men det er jo nettopp det som er så fint med denne gjengen. De skriver låter som er utenfor boksen, lange greier, masse harmonier, tenk bare på Stephen Stills' "Suite: Judy Blue Eyes" som egentlig er fire forskjellige låter.) 

Dette var første gang jeg hørte David Crosby etter å ha lest Graham Nash' selvbiografi og virkelig skjønt hvor junkie han var i ganske lang tid. Nå er vel ikke Crosby så veldig begeistret for denne boka (eller for Nash i det hele tatt lenger, hvilket er gjensidig), så jeg har tenkt å lese hans egen biografi i tillegg. Greit å se saken fra flere sider. Men uansett: Det er ganske sterkt å høre han synge med stemmen som ikke har tapt seg etter alle disse år, og å se han i god form til tross for høy alder (77) og en ganske ekstrem fortid som ville ha knekt de aller fleste for lenge siden. Et eksempel, som han fortalte om, er hvordan låta "Delta" ble til. "I was hiding in a house in Santa Barbara", begynner han, og forteller videre at han fikk besøk av Jackson Browne som lurte på om han jobbet med noe nytt. Crosby var nok på den tiden bare interessert i hvor neste dose skulle komme fra, men nynnet litt for Browne som spisset ørene, fattet håp og sa "Denne skal du fullføre." Crosby hadde ikke noe piano, så de dro til Warren Zevon og Crosby ble plassert ved Zevons piano med beskjed om å ikke forlate rommet før han hadde skrevet ferdig låta. "After thirty minutes I wanted to get high, and went to the bathroom," sa han, men ble raskt hentet inn av Browne som sa "Nå skriver du ferdig! You promised!" - og da gjorde han det. Det ble "Delta". Den første liveopptredenen fra 1982 ligger på YouTube. Det er forferdelig å se på i begynnelsen. En skygge av seg selv, han sjangler, ser vettskremt ut, livredd, kullsvarte øyne dype som bunnløse tjern bak øyelokk som stadig faller ned. Han setter seg ved pianoet og legger åpningsakkordene. Eb - Bb/Eb - Ebm7/Ab - Ab, så fin akkordrekke. Han begynner å synge. Forsiktig, sterkere etterhvert. Han får støtte fra bandet og fra kompisen Nash på overstemme. De kikker på hverandre. Nash passer på han. Det hele er ganske rørende, det er en nydelig sang og en glimrende framføring, og enda mer imponerende når man vet hvor nært døden han hadde vært flere ganger på det tidspunktet. Men Crosby er seig. Og det er derfor han turnerer som han gjør fremdeles, selv om han nærmer seg 80. 


Setlist: 
*In my dreams
*Morrison
*Naked in the rain
*Thousand roads
*At the edge
*Guinnevere
*What are their names
*Long time gone
*Deja Vu

- pause -

*The Lee shore
*Homeward through the haze
*Sky trails
*Delta
*Janet (Michelle Willis)
*Eight miles high
*Wooden ships

Encore:
*Almost cut my hair
*Ohio


Tidligere konserter:
*Crosby & Nash, Oslo Konserthus 23.10.11
*Crosby, Stills & Nash, Oslo Spektrum 11.10.15

- og CSN-konserten på Norwegian Wood i 2005 fant sted før denne bloggens eksistens.

Les også min musikksmak-tvilling Audun Vingers utmerkede artikkel i DN!
















"Hun der! Klapp for henne!"