torsdag, januar 31, 2008

Mendelssohn dag ut og dag inn


Og jeg trodde Schubert tok lang tid... Men i går ble jeg altså ferdig med Mendelssohn etter å ha brukt tre hele uker på han. Altså, jeg var jo bortreist en uke, det har kanskje noe med saken å gjøre.. og jeg har hørt på andre ting i mellomtiden. Men her er i allefall rapporten:

Et par mellomstikk før jeg kaster meg over Chopin: Aller først: Fanny Mendelssohn, Felix' søster, skrev en god del fine sanger. Denne platen er absolutt ok - jeg er ikke helt 100% komfortabel med Gritton, men i mangel av noe annet funker det helt fint. Og Arriaga - han ble jo bare 20 år... et vidunderbarn som helt sikkert hadde hatt en stor produksjon om han hadde fått levd lenger. Han var faktisk født på det som ville vært Mozarts femtiårsdag...

Når det gjelder Mendelssohn, står jeg i evig takknemlighetsgjeld til han. Han gjenoppdaget Bach, som på den tiden nesten hadde gått i glemmeboken. Han studerte barokkmusikk og tidlig klassisisme, og mye av hans musikk er helt klart inspirert av dette - f.eks. bruk av kontrapunkt i fuger og koraler. Han arrangerte og dirigerte en oppsetning av Matteuspasjonen, som ikke hadde vært fremført på over hundre år - ikke siden Bachs død i 1750. Mendelssohn var i det hele tatt en viktig bidragsyter til at Bach fikk en renessanse både i Tyskland og andre deler av Europa.

Jeg liker hans sanger uten ord, de er vakre melodier som klinger godt i klaveret. Men fiolinkonserten er nok blant det aller beste han har gjort - og helt klart det mest kjente verket, med unntak av bryllupsmarsjen fra En midtsommernattsdrøm. Min innspilling med en pur ung Vengerov holder seg godt, og den er ikke uventet kombinert med sin "tvillingkonsert", nemlig Bruchs fiolinkonsert i g-moll. Om mulig enda vakrere.

Klavertrioene er også flotte. Besetningen er noe av det mest perfekte innen kammermusikken, og Mendelssohns melodier passer fint til kammermusikk. Og særlig trio.

Og det aller ALLER vakreste Mendelssohn har gjort, er salme 42, "Wie der Hirsch schreit nach frischen Wasser". Her kommer Bach-influensen til sin rett, og både kor- og solistpartiene er så ufattelig nydelige... Jeg har vært med og sunget denne selv, og det var en stor opplevelse. Alle kor som synger kirkemusikk burde framføre denne!

mandag, januar 28, 2008

Dagens iPod 28.01.08


En liten iPod-rapport i dag - lenge siden sist.

*The Beatles: "The fool on the hill"
*Corinne Bailey Rae: "Trouble sleeping"
*BeeGees: "Tragedy"
*Blossom Dearie: "Between the devil and the deep blue sea"
*Prefab Sprout: "We let the stars go"

torsdag, januar 24, 2008

Real Group og Kringkastingsorkesteret, Rockefeller 24.01.08



Kringkastingsorkesteret gjør suksess med sine "... in symphony"-konserter på Rockefeller, og når norgesvennene og -yndlingene Real Group melder sin interesse... ja, da slår man til. Repertoaret var bredt - men som vanlig var alt like profesjonelt og gjennomført gjort, om det så var Mozart eller Count Basie.

Og det er nettopp Count Basies låter de gjør så fabelaktig bra a cappella - Splanky, Flight of the Foo Birds, Li'l Darling og Shiny Stockings - de må være Sveriges beste og tighteste storband. (Og de eneste instrumentene de har, er stemmene sine.)


Arrene med Kork var også fine. Sangerne ble kanskje litt overdøvet av orkesteret i blant, men ikke irriterende mye.
Andre høydepunkter: Deres egne låter "Commonly Unique", "Lift Me Up" og "Who's Afraid of the Big Bad World", i tillegg til et heidundrende arrangement av Mozart nr 40 i g-moll, en Monteverdi-madrigal kombinert med et klaverstykke av Debussy (arr. for orkester), en veldig groovy "Toxic" (ja, Britney-låta) med live-strykere i glissando (noe Britney bare kan drømme om), og ikke minst aller siste låt; Toots Thielemans' "Hard to Say Goodbye" i et nydelig arrangement av Gene Puerling.


Underbara Katarina


Jeg har hørt dem live temmelig mange ganger nå, men det er en stund siden sist. Så dette var virkelig et gledelig gjenhør! Det er så mange dårlige vokalensembler der ute. Dette er et av de ytterst få GODE. Det er en sjelden luksus å kunne tilbringe hele torsdag ettermiddag og kveld med slike fløyelsrøster i øret.




Fra prøvene på ettermiddagen

(alle bilder: mine)

tirsdag, januar 22, 2008

Ian Bostridge, Thomas Quasthoff, Dorothea Röschmann og Julius Drake i Carnegie Hall, 19.01.08


Da jeg skulle velge hvilken uke vi skulle reise til New York i januar, ble valget lett - jeg så navnet "Bostridge" og dermed gikk jeg i svart - og BANG, så var billetter bestilt. Min evige favoritt-tenor sammen med både bassbaryton Thomas Quasthoff og pianist Julius Drake, samt sopranen Dorothea Röschmann. Og repertoaret var Schubert. Omtrent like bra som om det hadde vært Schumann... Dichterliebe eller Frauenliebe und Leben hadde nesten vært overkill, så jeg sier meg absolutt fornøyd med Schubert-lieder. Og det var Goethe som stod for de fleste av tekstene. Faust er et stikkord.

Bostridge først. På sin følsomme myke måte framførte han tre Harper-lieder alene, vakkert akkompagnert av Drake, og dette er virkelig noe av det han gjør aller best (bortsett fra Schumann og Bach). Han er den skapte liedsanger. Da Dorothea kom inn, sang de noen duetter - og stemmene deres passet veldig godt sammen. Hun har litt mer tydelig vibrato enn han, men de tilpasset seg hverandre og resultatet var nydelig. Duetthøydepunkt: "Licht und Liebe". Dorothea sang også bl.a. den kjente Gretchen am Spinnrade. Veldig flott! Pianoet spant og spant og Dorotheas stemme var det silkemyke garnet.

Da Quasthoff sang alene, kom høydepunktet: Erlkönig. Han var den vettskremte lille gutten, den beskyttende faren, og den sleske lokkende alvekongen, og Drake hamret løs på flygelet i full galopp. Dramatisk og sørgelig. Romantikkens mytiske romanser er ikke nødvendigvis noe vi klarer å identifisere oss med i dag, men jammen kan de gjøre inntrykk allikevel. Erlkönig er nok min favorittlied av Schubert, og når den blir framført på denne måten, kan man ikke annet enn å applaudere ukontrollert og jublende.

Siste nummer var et festlig lite tablå ("Der Hochzeitsbraten") med Dorothea og Ian som de unge elskende som behøvde gårdeier Quasthoffs tillatelse for å jakte på harer til sin egen bryllupsmiddag - men han ville jo helst ha henne for seg selv. Det ble humoristisk, ikke på et typisk kjedelig operahumor-nivå, men rett og slett komisk i all sin absurditet. Quasthoff er en god skuespiller, Bostridge er tynn og keitete, og ikke vet jeg hvem som burde ha vunnet Dorotheas gunst. Men fabelaktige stemmer har de alle tre, veldig forskjellige, men utrolig bra på hver sin måte.

Her er anmeldelsen fra New York Times.

McCoy Tyner feat. Joe Lovano på Blue Note, NYC 18.01.08

Joe Lovano. McCoy kunne skimtes mellom hihaten og cymbalen nå og da...

Sist (og forøvrig først) jeg hørte McCoy, var han tolv år yngre og spilte med Michael Brecker i Molde. Han har blitt tynnere og skrøpeligere siden den gang, tilsynelatende eldre enn sine 69 år, men spillinga er det ikke noe å si på. På jazzklubbene i New York er det vanlig å spille hver kveld i en uke eller to, to konserter pr kveld. Man må ha energi for å gjennomføre det. Til gjengjeld er konsertene korte, og det er sjelden ekstranumre (iallefall ikke på første runde).

På Blue Note hadde han med seg Gerald Cannon på bass og Eric Kamau Gravatt på trommer, i tillegg til Joe Lovano på saksofon. Lovano har jeg hørt hundre ganger før, og han er like bra som alltid. Fine elegante linjer. Vi satt rett bak den svært energiske trommeslageren, men lyden var allikevel helt ok. Mange fine bass-soloer. Og McCoy spilte bra som forventet. Det var flere låter jeg kjenner, men ingen jeg husker navnene på.

Her er bilder fra en av konsertene tidligere i uka.

Blue Note er et bra konsertsted, men jeg liker igrunnen Village Vanguard bedre. (Iridium er også bra - og med toalettet vegg i vegg med scenen, kan man altså oppleve å gå på do akkompagnert av f.eks. Hank Jones... En underlig form for luksus. Been there done that!)

lørdag, januar 12, 2008

Englefjes


I dag vil jeg anbefale et eminent radioprogram - nemlig Englefjes på P1 på lørdag ettermiddag. Dette er et av de få programmene i P1 som får lov til å spille sin egen musikk, og dermed et av de få man kan høre på uten å bli sprø rett som det er (ingen a-listelåter som kverner her!). Derimot er det fine fine sanger fra 60- og 70-tallet som man sjelden hører, sirlig plukket ut og satt sammen av programleder Kari Slaatsveen, som gjerne forteller en liten historie omkring låtene sånn at man lærer noe også.

Hvor ofte hører man de andre låtene fra Kate Bush' debutplate "The Kick Inside" fra 1978? Radioen spiller vanligvis bare "Wuthering Heights", og til og med i en ny versjon fra en samleplate og ikke originalen. Og hvem andre tar for seg en hel plate og spiller én låt fra den hver lørdag? Det gjør Englefjes med platen "Quah" av Jorma Kaukonen. Da jeg stod opp i morges, visste jeg ikke at dagen skulle bringe meg "Rose for Emily" med The Zombies. Men det gjorde den, og glad er jeg for det.

Hør på Englefjes på lørdager kl. 15 - PROGRAMMET SOM SPILLER DE ANDRE LÅTENE. Et veldig viktig poeng. Man vil ikke bare høre hitsene man har hørt en millard ganger. Vi vil høre resten av plata, for plater har ofte en helhet man dessverre går glipp av i vår musikkformaterte verden.

(Dessverre går det samtidig med Hallo i uken, så takk og pris for NRKs nettradioarkiv!)

mandag, januar 07, 2008

Risør-presentasjon


På årets første mandag, som i utgangspunktet er en smule traurig (mørkt, januar, mandag, lenge til sommeren, enda lengre til jul), må man gjøre noe koselig. Som for eksempel å gå på den årlige sammenkomsten/banketten i DNBs marmorhall i arrangement av Risør Kammermusikkfest og deres venner. Tapas, sjokolademoussekake og ikke minst vakker, VAKKER livemusikk kan få humøret opp med omkring tusen prosent.

Det åpnet med at Tine Thing Helseth spilte en trompetfanfare av Stanley Friedman (nålevende amerikaner), og deretter kom Lars Anders Tomter inn og spilte sarabanden fra Bachs cellosuite nr. 2 i d-moll - på bratsj. Det var så overjordisk vakkert; bratsj er virkelig et nydelig instrument når det blir spilt bra. Deretter fikk vi høre to satser fra Haydns rytterkvartett, energisk spilt av Tomter, Frode Larsen, Arvid Engegård og Audun Sandvik. Så var det en sats fra Hindemiths sonate for trompet og klaver (Thing Helseth akkompagnert av Leif Ove Andsnes), deretter fire av Debussys preludier (Andsnes), og til slutt fikk vi høre den rolige satsen fra Haydns trompetkonsert, akkompagnert av strykekvintett.


Årets festival har mao et litt mer variert program enn i fjor, hvor verkene hovedsaklig var hentet fra romantikken.

søndag, januar 06, 2008

Schubert in da house


Jeg hadde tenkt å vente med neste rapport til etter Mendelssohn. Men det var før jeg innså hvor mye jeg faktisk hadde mellom Beethoven og Mendelssohn. Dagens tema er Schubert - men først, noen andre:
Og nå: Schubert.
Altså.. hvor mange innspillinger trenger man egentlig av den ufullendte...

Bra timing i forhold til Bostridge - jeg skal høre han synge Schubert om to uker, så nå er jeg forberedt. Av Schubertplatene hans, har jeg alltid likt den første best (altså materialet). Og når det gjelder Bostridge generelt, liker jeg han aller best på Schumann og Bach.


Til slutt Berlioz: Jeg synes slett ikke Symphonie Fantastique er fantastisk. Den irriterer meg, nesten. I allefall når det blir to på rad på denne måten. Men nå er det i allefall klart for Mendelssohn!

tirsdag, januar 01, 2008

Nyttårsmoro


Godt nytt år, kjære lesere! Årets første musikalske bidrag fra min side var å klappe på etterslagene i Radetzkymarsjen under nyttårskonserten.