fredag, november 28, 2008

Bryn Terfel og Malcolm Martineau i Bærum Kulturhus, 28.11.08


Bryn Terfel har vært i Norge den siste uka - først konsert i Olavshallen, deretter i Den Norske Opera, og nå i kveld med et helt annet repertoar i Bærum Kulturhus, akkompagnert av Malcolm Martineau. Terfel har et rykte på seg for å være en usedvanlig hyggelig og karismatisk mann, i tillegg til at han er musikalsk unik med et register og en bredde man sjelden ser maken til.

Kveldens program var delt inn i to avdelinger. Før pause sang han britiske sanger, aller først John Ireland, som regnes som en slags engelsk impresjonist. Jeg har hørt noen av strykeverkene hans før, og dette er vakker melodisk musikk som helt klart har et engelsk preg, selv om det løsriver seg litt fra det typisk romantiske. Sangene var intet unntak - de var flotte. Deretter en sang av Peter Warlock, en annen av disse engelske komponistene jeg liker så godt. Så var det tid for et nytt bekjentskap for min del, Frederick Keel. Et ganske ukjent navn. Så to sanger av Vaughan Williams, veldig fint, og til slutt før pause kom fire nydelige sanger av Roger Quilter - bl.a. "Now sleeps the crimson petal" og "Weep you no more, sad fountains". Hans samling av sanger regnes som noe av det vakreste innen det klassiske sangrepertoaret i England, og Malcolm Martineau har spilt inn noen av dem med en annen sanger, John Mark Ainsley.

Etter pause var det tid for litt mer variert musikk, en arie fra Händels Berenice, en konsertarie av Mozart, fire lieder av Schubert (bl.a. "Heidenröslein" og "An Silvia") , tre franske og litt mer ukjente romanser av Gabriel Fauré, og til slutt fem keltiske sanger fra hans nyeste album - deriblant "Loch Lomond" og "Danny Boy". Det ble naturligvis ekstranummer, Bryn flirtet heftig med damene på første rad og overrakte dem den relativt redselsfulle blomsteroppsatsen han fikk - til stor applaus fra publikum.

Jeg lar meg virkelig imponere av hans bredde. Teknisk sett har han et stort omfang, og det virker som om han har akkurat samme kraft både i høyden og i dybden og midt på. Han har en unik evne til å artikulere, synge tydelig og presist, vi får med oss alle ordene, ikke en bokstav blir slukt - uten at det føles unaturlig. Han lever seg inn i teksten, bruker ordene, synger ordet "squeeky" med en squeeky stemme, og ordet "gentle" synger han så mykt at man blir mør. Og jeg gjentar - alt dette, uten at det blir unaturlig eller overdrevent og påtatt, som man kanskje kan oppleve hos noen andre sangere. Jeg tror det handler om at han er seg selv 100% når han står der og synger. Han har et vanvittig talent, men det har nok ikke kommet gratis. Det vitner om stor konsentrasjon, innstuderingsevne og respekt for verket. Han synger Verdi, han synger Vaughan Williams, han synger Händel, han synger Schubert, og alt gjør han med samme glød og innlevelse. Og akkurat det har jeg enorm respekt for.

Alive-a-live-oh!

(Etter lydprøven ble jeg sittende igjen i salen mens Bryn gikk til et intervju, og da ble Martineau sittende og spille igjennom en del av sangene. Jeg satt musestille og lyttet, helt alene i salen... og tenkte at dette er en once in a lifetime-opplevelse; at Malcolm Martineau, en pianist jeg har hørt så mange plater av og beundret i årevis, spiller bare for meg.)

En casual glam Bryn under lydprøven.


Konserten sendes i NRK P2 tirsdag 6. januar (Kammertjenerne).

søndag, november 23, 2008

"Thora på Rimol" i operaen, 22.11.08


En senromantisk norsk opera er jammen ikke noe man hører hver dag. At operaen skulle sette opp Hjalmar Borgstrøms "Thora på Rimol" i sin første sesong, var en gledelig overraskelse. Skuffelsen over at det kun ble en semiscenisk versjon, forsvant straks forestillingen begynte - Paul Curran hadde nemlig regien, og han hadde virkelig fått maksimalt utbytte ut av de få kulissene og de nøytrale svarte antrekkene.

Musikken til Borgstrøm er alt annet enn norsk nasjonalromantikk - dette er europeisk romantisk musikk, kanskje aller mest inspirert av tyske operaer og Wagner. Dramatiske vendinger, nydelige melodiske partier, sammenhengende fra start til slutt uten applaus. Ingen resitativ-arie-form.

Thora ble skrevet på 1890tallet med tema hentet fra kongesagaene - hvordan trellen Kark tar livet av sin herre Håkon Jarl på Melhus i Sør-Trøndelag mens Olav Tryggvason er på jakt etter dem. Midt oppi det hele: Thora, kvinnen som Håkon elsker, og som slites mellom hvem hun skal være lojal mot.


Maria Stattin var strålende i rollen som Thora. Det var svært høy kvalitet over de andres prestasjoner også - Trond Halstein Moe som Håkon Jarl, Harald Bjørkøy som Olav Tryggvason, og ikke minst Knut Stiklestad i rollen som Kark - de fortjente all applaus og bravo-rop de fikk.

lørdag, november 22, 2008

Dagens jubilant


En trommevirvel for White Album! I dag er det 40 år siden dette praktverket ble utgitt.


Her er det jeg skrev for et år siden. Definitivt min favorittplate av Beatles. Et kjede av perler.. for å bruke et litt dølt uttrykk.

torsdag, november 20, 2008

Joshua Redman & Trondheim Jazzorkester, Nasjonal Jazzscene 20.11.08

Joshua Redman er høstens samarbeidspartner for Trondheim Jazzorkester, og en ny plateinnspilling er på trappene. Deres første møte var da Redman var Artist In Residence under Moldejazz i 2006, og konsertens første verk "Space is still the place" ble skrevet til den anledning av komponist/arrangør/saksofonist Eirik Hegdal. Videre fikk vi høre en rekke andre komposisjoner av Hegdal, og genremessig fikk jeg assosiasjoner til både Bill Frisell, Charlie Haden Liberation Music Orchestra og Frank Zappa. Fine solopartier med Nils Olav Johansen og Mats Eilertsen. Mye morsomt spill innimellom, som f.eks. en frisk dialog mellom Redman på sopransax og Ola Kvernberg på oppmikket fele. Besetningen er også interessant - i tillegg til kompgruppe, gitar og trompet/trombone/sax, består de av horn, bassklarinett, fløyte, to celli og fiolin. Det klinger veldig bra, det er fin utnyttelse av dynamikk og til tider relativt eksperimentelt - men samtidig ytterst tilgjengelig. Mer sånt!




Nils Olav Johansen og Joshua Redman

søndag, november 16, 2008

Tilstandsrapport

Nick Drake - koselig mann på D


Ferdig med B på jazzen og D på pop/diverse. 

Jeg har danset meg gjennom d'Angelo, d'Sound og De La Soul, fått diverse Dagsland-sitater på hjernen ("KA KANN EG GJØR, EG E SÅ LIIIIIIDEEN!"), mimret over Dance with a Stranger og tenkt at jo, det var gode tider, men det blir nok en god stund til jeg hører på dem igjen, jublet over gjenhøret med de første deLillos-platene (mer om det siden - de fortjener en egen post), ledd av danske Det Brune Punktum som jeg reiste til Midt-Fyn-festivalen for å høre live i 2004, irritert meg litt over Dido, lidd meg gjennom "Walk of life" men forsåvidt mimret på en koselig måte over andre ting Dire Straits har gjort, hørt på Snoop Dogg mens jeg så Simpsons (interessant kombinasjon, men kanskje enda mer interessant at jeg har invertert han og altså satt han på D for Dogg), vasket leiligheten og kost meg med Nick Drake, innsett at Dronning Mauds Land kanskje ikke er helt min greie, danset litt mer til Dubstar, og endt bokstaven D med selveste Dum Dum Boys. En svært variert journey her altså. En rar bokstav. Her trengs det kanskje litt opprydding og utsiling. 

Og når det gjelder jazz, har jeg brukt lang tid på bokstaven B. Den rommer jo både Chet Baker, Count Basie, Art Blakey, Michael Brecker og Donald Byrd, og dette betyr mange MANGE plater å høre på. Innimellom andre ting på B.    

Klassisk: Midt i Grieg. Fullstendig rapport kommer etter Fauré eller deromkring. Men en ting vil jeg bare si: 

Det er når man lytter gjennom samlingen sin på denne måten at man oppdager at man har TRE innspillinger av Peer Gynt. Hmmmmm. Det kan bli litt too much. 

lørdag, november 15, 2008

Ringstrøms siste dag før flytting

Her har jeg tilbragt mange timer i mitt liv. Heldigvis skal de ikke flytte langt, og jeg kommer til å være en trofast kunde i de nye lokalene også.


Platene koster 5 kroner stykket i dag. Jeg gjorde følgende kupp: Glen Campbell, Sammy Davis Jr, Andy Gibb (tror jeg har den fra før), Peter Allen, Andy Williams, og to stk Barbra Streisand - deriblant den gamle juleplata hennes. Hurra!

tirsdag, november 11, 2008

Dagens iPod 11.11.2008


  • Frances Langford: "Easy to love"
  • Madness: "Our house"
  • Miles Davis: "Rocker"
  • Michel Legrand: "The summer of '42"
  • Sting: "Like a beautiful smile"
  • Jon Eberson Group: "Fantasy"
  • D'Sound: "Sing my name"
  • Donald Fagen: "Green flower street"
  • John Coltrane: "I'm old fashioned"

mandag, november 10, 2008

Aimée Mann, Rockefeller, 09.11.2008


Aimée Mann spilte konsert i Oslo, og det er en glede å høre henne live - hun er en av de artistene som er like bra live som på plate, det høres ganske likt ut, og det synes i allefall jeg er veldig hyggelig. I tillegg er det jo orgel/pianobasert pop, og det går også rett hjem hos meg. Den eneste gitaren på scenen var Aimées egen stålstrenger, og ellers var det el-piano og B3 og keyboard som akkompagnerte henne, i tillegg til trommer og bass. Hun spilte en god del hits, en del fra sitt nye album, og naturligvis en del fra Magnolia-platen.


Oppvarmingsbandet "The Submarines" falt også veldig i smak - en duo fra Los Angeles med glad alternativ pop og stor sjarme.

onsdag, november 05, 2008

Giant Steps



Giant Steps passer bra på en lykkedag som denne!

lørdag, november 01, 2008

Ny blogg!


Da er LP-bloggen et faktum - enn så lenge er det bare én post, men her har jeg store planer om å poste jevnlig. 

Merk dere adressen allerede nå: http://i-love-my-lps.blogspot.com