tirsdag, juli 14, 2009

Burt Bacharach på Wrightegaarden, Langesund, 13.07.09


Burt!!


Burt Bacharach er melodienes mester, maj-akkordenes mester, og de myke flygelhornenes mester. Det kan kalles pop, det kan kalles easy-listening, og uansett hva det kalles - han er ener i sin klasse, ingen gjør det som Burt, og han har inspirert musikere og komponister i et bredt spekter av genrer. Han har samarbeidet med de største navn, og listen over personen som har sunget hans låter er så lang og kvalitetsspekket at det er vanskelig å vite hvor man skal begynne. The Beatles, Stan Getz, Dusty Springfield, Isaac Hayes, Dionne Warwick... Til og med Dr. Dre har han samarbeidet med. Les mer i denne Wikipedia-artikkelen om du trenger å oppdatere din Bacharach-kunnskap.

I allefall var det aldri snakk om å gå glipp av denne konserten i Langesund i går. Jeg legger opp ferien etter sommerens konserter, og når barndomsheltene dukker opp en etter en, drar man ganske enkelt dit.

Wrightegaarden var full av alle slags mennesker i alle aldre, unge og gamle, hattekledte damer, skipsreder-typer, ølvommer og røde neser, musikere, barn og ungdom. Bred appell har vært Bacharachs linje hele veien, og etter en periode hvor det ikke var offisielt helt politisk korrekt å like velproduserte vakre melodier (grungetiden, behøver jeg å utdype nærmere?), kom det for ti-tolv år siden en voldsom easylistening-bølge, ikke minst i forbindelse med AustinPowers-filmene, der Burt også deltok som skuespiller i tillegg til å ha bidratt på soundtracket.

Burt stilte med stort band, med blåsere og strykere - i tillegg til tre dyktige sangere som fremførte låtene i 100% Bacharach-ånd. John Pagano hørtes ut som en blanding av Luther Vandross og Gino Vannelli, Josie James og Donna Taylor hadde begge to denne softe&smoothe stemmen med akkurat passe langsom vibrato, som Bacharachs korister har hatt til alle tider. Perfekt! Bandet klarte å gjenskape soundet fra platene, til tross for at mye av orkesterklangen ble erstattet av synthesizere - og den helt nødvendige flygelhornlyden var naturligvis tilstede. Dynamisk bruker han virkemidler som vi sjelden hører på dagens popkonserter. Burt og bandet ligger et hakk under "normalen", for så å bryte ut i et kjempecrescendo som får hårene til å stritte på armer og ben. Magisk!


Han har oftest hatt andre mennesker til å synge sangene sine, med noen unntak der han har sunget selv - men noen stor stemme har han ikke. Allikevel, den er kjent og kjær og koselig, og selv om den har gradvis blitt svakere og mistet klangen, var det veldig fint å høre han synge litt innimellom i går. Ikke minst på "Alfie", der han kun ble akkompagnert av eget piano og en musiker på synth.


Det var ikke langt mellom høydepunktene, alle var de med, og jeg var spesielt glad for at de framførte en av låtene på den underbare "Painted from memory"-plata Burt gjorde med Elvis Costello for omkring ti år siden - nemlig "God give me strength". John Pagano sang knallbra! Gåsehud!

Ellers var det fint å høre "Arthur's theme" og "That's what friends are for" også - man skal ikke glemme at Burt gjorde store ting også på 80tallet.

"Wives and lovers" ble en flott jazzlåt, med storbandfølelse og trøkk. Og en av mine største favoritter kom helt til slutt - "A house is not a home" - melodien først spilt av saksofon, deretter delvis sunget av Burt selv med pianoet sitt.. og til slutt full gass med koristene og bandet. Gåsehud igjen!

Jeg vil si vi har flere som kan kalle seg "The King of Pop"!


Låtliste:
  • 30-sekunders intro basert på What the world needs now"


Deretter en medley over følgende hits:
  • Don't make me over
  • This guy's in love with you
  • I say a little prayer
  • Trains and boats and planes
  • Wishin' and hopin'
  • Always something there to remind me


Så følgende låter så å i i sin helhet:
  • One less bell to answer
  • I'll never fall in love again
  • Only love can break a heart
  • Do you know the way to San Jose
  • Anyone who had a heart
  • God give me strength
  • In our time
  • Waiting for Charlie to come home


Ny medley over noen av de første låtene hans:
  • Magic moments
  • The story of my life
  • The blob
  • Tower of strength


Deretter:
  • Go ask Shakespeare
  • Make it easy on yourself
  • On my own
  • (They long to be) Close to you
  • Every other hour


Så en filmmusikk-medley:
  • The look of love
  • Arthur's theme (best that you can do)
  • What's new pussycat
  • April fools
  • Raindrops keep falling on my head
  • The man who shot liberty valance
  • Making love


Deretter

  • Wives and lovers
  • Alfie
  • A house is not a home
  • That's what friends are for


Ekstra:
  • Baby it's you
  • Any day now
  • Raindrops keep falling on my head (reprise)
Outro:
  • What the world needs now

torsdag, juli 09, 2009

James Taylor, Tivolis konserthus, København 08.07.09


James Taylor; skulle det bli atomkrig ville jeg løpt til James så jeg kunne sitte sammen med han og han kunne spille og synge for meg. Da hadde jeg vært trygg uansett. Den stemmen når fram til dypet av mitt hjerte og gjør meg harmonisk.

Han er dessverre ikke så ofte i Norge, kanskje tre ganger de siste femten åra, men i fjor fikk jeg oppleve han i en uforglemmelig konsert i Oslo Konserthus. Da bestod bandet av Taylor selv, Larry Goldings på piano, og den gigantiske mekaniske trommemaskinen Bigfoot. Denne gangen stilte han med fullt band og tre korister: Steve Gadd på trommer (mao min tredje Gadd-konsert på under 8 måneder), Michael Landau på gitar, Jimmy Johnson på bass, Larry Goldings på piano, orgel og trekkspill, Andrea Zonn på fele og kor, og Kate Markowitz og Arnold McCuller koret også. Veldig morsomt å høre han live med såpass stort band.

Flere av låtene fra hans nyeste album "Covers" var med, som f.eks. The Temptations "It's growing", Glen Campbell/Jimmy Webbs "Wichita Lineman" og "Oh what a beautiful morning" fra Rodgers&Hammersteins "Oklahoma".

Genremessig strekker han seg langt i mange retninger, samtidig som alt liksom stemmer - han setter dette James Taylor-preget på hver låt som gjør at definering av genre blir irrelevant. Jeg tar meg selv i å sitte og nikke med hodet i takt til en blues. Og jeg er vanligvis ikke en særlig stor bluestilhenger. Men James gjør det interessant. Renspikka country var det også. Steve Gadd vispet avgårde som et taktfast tog. Den ene koristen spilte fele.

Landau og Gadd i full gang


James selv trakterte både munnspill, akustisk gitar og el-gitar i løpet av konserten. Og han dro sin gamle vits da han løftet opp sin elektriske gitar; "This is a great improvement.. an improvement from more primitive instruments such as the gas- and the steam guitars!" Han signerte autografer flere ganger under konserten da noen blant publikum plutselig gikk fram og strakk ut en lapp til han, og noen ga han en lapp han skulle gi videre til Steve Gadd. Oppdraget ble utført. James la merke til sikkerhetsvaktene i tivoli som løp rundt som gale under konserten for å kjefte på de som forsøkte å ta bilder, og mellom to låter sa han at publikum gjerne måtte fotografere - det var helt i orden for han. Respekt!! (Det er jo mye mer forstyrrende med vakter som løper rundt, enn en og annen blits.) Han holdt opp den store meny-aktige setlista for oss, leste noen titler fra sett to, publikum ropte titler og han sa "let's see... yeah! We'll do that one!" "Sure! We'll do that one too!" og til slutt "..and today's special is chicken and vegetable soup.."



"You've got a friend", låta som James virkelig slo igjennom med, komponert av Carole King, ble nydelig framført med praktfull flerstemt sang. James' versjon er virkelig nydelig, med fine maj-harmonier i koret, og selv om man har hørt denne låta en milliard versjoner - dessverre også en hel del redselsfulle - så kan man alltid lene seg tilbake når James synger den. Back to the roots. Og rett fra hjertet.

"Wichita lineman" er den låta jeg liker best fra coverplata hans, ikke uventet, og denne ble også framført med troverdighet og den klassiske James Taylor-stemningen som av og til kan få meg helt på gråten. Michael Landau spilte den velkjente gitarsoloen på de dypeste strengene.

"Sweet baby James", en annen av de tidlige låtene hans, handler om da han kjørte hjem for å møte sin lille nevø for første gang - oppkalt etter han selv. Fin.

"Fire and rain" - her kjørte Steve Gadd på med en nær slektning av sin verdenskjente "50 ways to leave your lover"-beat - morsomt å høre den live!

"Shower the people" var ikke ulik den fra live-konserten i 1998 som man kan se f.eks. her, med Arnold McCullers fine koring. Denne låta er så å si nær James Taylor-kjernen som man kan komme.




"Your smiling face" ble siste låt før ekstranumre, men da visste vi allerede at "How sweet it is" skulle komme etterpå - for det hadde han jo røpet da han leste høyt fra menyen rett før pausen. En fullstappet konsertsal reiste seg og danset med, godt voksne og unge mennesker side om side, og da James sa "There is always time for some Wilson Pickett" og dro i gang "In the midnight hour" fortsatte moroa. Da begynte hoppinga...! Helt til slutt, siste gang de var inne, roet James og koristene det hele ned med å synge "You can close your eyes" fra "Mud slide slim"-plata.


Også gikk alle ut i julinatten, ut blant Tivolis fargede lanterner og duften av belgiske vafler, mens en ensom svarttrost satt høyt i et tre og sang en jublende melodi. Fin avslutning på en hjertevarmende kveld.


låtliste:

  • It's growing
  • Sea cruise
  • Country road
  • I've got to stop thinking about that
  • Wichita lineman
  • Why baby why
  • Oh what a beautiful morning
  • Everyday
  • You've got a friend
  • Mexico
  • Shed a little light

pause


  • Hound dog
  • Down in the hole
  • Roadrunner
  • Sweet baby James
  • Fire and rain
  • Up on the roof
  • Steamroller
  • Carolina in my mind
  • Shower the people
  • Your smiling face

ekstranumre:


  • Walking man
  • How sweet it is
  • In the midnight hour
  • You can close your eyes