søndag, september 11, 2022

Leo, Händel og Pergolesi - Les Talens Lyriques og Christophe Rousset, Oslo domkirke 11.09.22



 
Avslutningskonserten på Oslo Internasjonale Kirkemusikkfestival 2022 var det Les Talens Lyriques og Christophe Rousset som stod for; et ensemble jeg har hørt mye på oppgjennom årene. Dette var første gangen jeg hørte dem live, og det var virkelig en opplevelse! Ikke minst på grunn av de dyktige sangerne Marie Lys og Teresa Iervolino. 
 
Marie Lys var solist i "Salve Regina" av Leonardo Leo, en komponist som var omtrent samtidig med Bach og Vivaldi. Det er alltid litt i overkant spennende når en sopran man ikke har hørt før, begynner å synge - vil man bli glad? vil man bli litt stresset? - eller vil man bli slått i bakken av en klang så nydelig og uanstrengt, så kraftig og samtidig nyansert, som man ikke har hørt på lenge? I dette tilfellet var det helt klart sistnevnte, og det er jo virkelig til å bli lykkelig av. Marie Lys er et nytt bekjentskap som jeg setter stor pris på, og jeg skal definitivt kjøpe platene hennes.  Leos "Salve Regina" er tidligere innspilt med nettopp Les Talens Lyriques, og da er det min store heltinne Sandrine Piau som er solist - en helt fantastisk innspilling som man absolutt bør eie.


 
Neste verk ut var kantaten "Il pianto di Maria", HWV 234, av Georg Friedrich Händel (evt. av Giovanni Battista Ferrandini, historikerne er ikke helt enige om dette). Lange resitativer, en nydelig cavatina som ble repetert, og et par arier hvor strykerne fikk utfolde seg i laaaange mollseptimer og dvelende forholdninger. Gåsehud, ikke minst i den siste arien "Pari all'amor immenso". Den italienske mezzosopranen Teresa Iervolino sang praktfullt. Og jeg fikk så veldig assosiasjoner til Morganas arie "Credeto al mio dolore" fra Händels opera "Alcina", så om denne kantaten ikke er skrevet av Händel er det jammen ikke rart om man først trodde det.

På plate kan jeg på det varmeste anbefale Anne Sofie von Otters innspilling med Musica Antiqua Köln.


 

Etter en kort pause var det aftenens hovedverk: "Stabat Mater" av Giovanni Battista Pergolesi, komponert rett før han døde som 26åring - og hans mest kjente komposisjon. Lys og Iervolino fikk utfolde seg både i duett og hver for seg, og særlig åpningssatsen er jo høyt elsket og kjent for sine vakre dissonerende små og store sekunder i solistenes parallelle stemmer. Nydelig. Det kanskje aller vakreste var siste sats, rett før Amen-delen - nemlig "Quando corpus morietur", der Rousset dempet både orkester og vokal og gjorde det enda mer inderlig. De to stemmene tilpasset seg hverandre og klang veldig godt sammen. Mezzosopranens dybde som skinnende fløyel, sopranens høye toner som intense stråler av lys. 

Heldigvis fikk vi et ekstranummer også! Det var et utdrag fra "Stabat Mater" av Pasquale Cafaro, komponert litt senere enn Pergolesi sin, men svært inspirert av den. 

Det var en stor opplevelse å høre Les Talens Lyriques og Christophe Rousset i dette repertoaret. I det hele tatt det å få gå på konsert igjen, i denne kirken, på denne festivalen, og høre kirkemusikk fra barokken - det har jeg sett fram til, og nå er vi endelig der.