Sweet baby James

Når en av verdens fineste artister (James Taylor) gir ut en av verdens fineste låter (Jimmy Webbs Wichita Lineman) på plate - da er høsten reddet.

Oh James. I love you.

Siden sist

Det er virkelig på tide med en oppsummering igjen. Denne sommeren og tidlig-høsten gikk med til Anton Bruckner, Johannes Brahms og div annet småtteri:

Diverse:

• Offenbach - Orphée aux enfers m/ Plasson et al.
  
• Franck - Fiolinsonate (+ Debussy & Ravel-stykker) m/ Augustin Dumay & Maria Joao Pires
• Franck - Complete organ works m/ Jean Guillou
• Lalo - Symphonie Espagnole (+ Sarasates Zigeunerweisen) m/ Anne-Sophie Mutter & Ozawa
• Thomas Tellefsen - Pianotrio, fiolinsonate og cellosonate m/ Steen-Nøkleberg/Sponberg/Birkeland
• Smetana - Ma Vlast + Dvorak - Scherzo Capriccioso & Slavonic Rhapsody + Grieg - Symfoniske danser op. 64 m/ Staatskapelle Dresden & Paavo Berglund
• Bruckner - Symfoni nr. 9 m/ Bernstein & New York Philh.
  
• Bruckner - Symfoni nr. 4 & 9 m/ Jochum & Staatskapelle Dresden
• Bruckner - Motetter m/ Choir of St. Bride's Church & Robert Jones
  

Brahms:

• Lieder m/Anne Sofie von Otter & Bengt Forsberg
• Lieder m/ Dietrich Fischer-Dieskau (boks med 6 plater)
• Lieder m/ Bernarda Fink & Roger Vignoles
  
• Cellosonater m/ Mstislav Rostropovitsj & Rudolf Serkin
• Fiolinsonater m/ Augustin Dumay & Maria Joao Pires
  
• Komplette trioer m/ Beaux Arts Trio
• Trioer m/ Vienna Piano Trio
• Klarinettrio & -kvintett m/ Balogh/Jando/Onczay/Danubius
• Kvintetter op. 88 & 111 m/Hagenkvartetten
  
• Klavierstücke m/ Håkon Austbø
• Intermezzi & Ballader m/ Glenn Gould
  
• Fiolinkonsert m/ Bernstein
• Symfoni nr. 1 + Ungarske danser osv m/ Cleveland & Szell
  
• Symfoni nr. 1 m/ Bernstein
• Symfoni nr. 2 & 3 m/ Bernstein
  
• Symfoni nr. 4 m/ Wienerfilharmonien & Carlos Kleiber
• Klaverkonsert nr. 1 & 2 m/ Emil Gilels, Eugen Jochum & Berlin
• The Art of Alfred Brendel (5cd-boks med div Brahms og Schumann)
• Ein Deutsches Requiem m/ Tsjekkoslovakisk radioork. & Rahbari

Stay tuned. Straks ferdig med Tsjajkovskij nå.

Dagens iPod 24.09.08

• Earth, Wind & Fire: "After the love has gone"
• Stevie Wonder: "True love"
• Wham!: "Wham rap!"
• Earth, Wind & Fire: "Boogie wonderland"
• The Animals: "Don't let me be misunderstood"
• Abba: "Hole in your soul"
• Eva Cassidy: "Over the rainbow"

The gig that never was

Et vemodig skue møter meg hver gang jeg skal inn i kjøleskapet:

Der henger den. Ubrukt og fin. Kanskje blir den mye verdt en dag... A ticket to the gig that never was.

Dagens iPod 23.09.08

• Willie Hutch: "Love power"
• Harry Nilsson: "Dayton, Ohio 1903"
• George Benson & Al Jarreau: "Let it rain"
• James Taylor: "Don't talk now"
• Rebecka Törnqvist: "Clean slate day"
• Steely Dan: "Time out of mind"
• Gorodisch: "The strangest feeling"
• Stevie Wonder: "Higher ground"
• King Crimson: "Fallen angel"

Stevie Wonder i Vikingskipet, Hamar, 20.09.08

Å få oppleve Stevie Wonder live - TO ganger på få år - er som å skulle høre Johann Sebastian Bach i St.Thomas-kirken i Leipzig eller John Coltrane på Village Vanguard.

Det er alltid litt småsurrealistisk å gå ut fra en konsert med en så stor helt. Når får man se han neste gang? Hva nå? Lyset skrus på og man er plutselig i en ishall på Hamar etter å ha vært i Detroit og New York i to timer.

The Godfather Stevie Wonder entret scenen til "All Blues" fra Miles Davis' "Kind of blue", og det var ikke kveldens eneste jazzlåt. Et stykke uti spilte de nemlig Chick Coreas "Spain", hvor alle musikerne fikk spille sine kor. "Master Blaster (Jammin')" var konsertens første høydepunkt etter "As if you read my mind", deretter fulgte perlene på rekke og rad - "Do like you", "All I do", "Knocks me off my feet".. så kom et lite instrumentalparti der Stevie etterhvert fant fram vocoderen - og sang "Norwegian Wood" med robotstemme...! Veldig morsomt. "Fool on the hill" fulgte så, og etter denne seansen var vi i gang med "Higher Ground" - og derifra og ut var det bare å reise seg og danse med. Etter "Spain" kom "Don't you worry 'bout a thing", og deretter en fin versjon av "Visions". "Living for the city" fikk i gang publikum igjen, og så instruerte Stevie oss i hvordan vi skulle kore på omkvedet på "Part-time Lover" - og det var igrunnen ganske morsomt. Vanligvis er jeg ikke så ivrig etter publikumskoring, men dette funket bra. Og åttitalls-Stevie er farsken så bra! Hans datter Aisha var en av koristene, og hun sang en ballade hvis navn er meg ukjent. Så var det ny allsang - "My Cherie Amour" (Det var visst bare jeg på rad 7 som kunne teksten. Skjerpings folkens!). Han spilte en del låter fra den tidlige perioden; "For once in my life", "Signed, Sealed, Delivered", "Uptight" - og "Do I do" og "Overjoyed" fra 80tallet - og deretter "I wish", "Isn't she lovely", "Superstition", "Sir Duke" - en kort versjon av "I just called" - og helt til slutt den vakre "As" fra "Songs in the Key of Life". (Jeg skulle gjerne skrevet mer om hver enkelt låt, men da må jeg ha et opptak å se om og om igjen. For meg var det pur lykke i to timer, det er den beste beskrivelsen jeg kan gi. En ganske annerledes konsert enn den i Stockholm i 2004, men veldig fin denne også.)

Det er fint med levende legender som fremdeles kan begeistre. Stevie viser ingen tegn til å ende karrieren, han er sprudlende og energisk som alltid, og stemmen gir konstant gåsehud. Med en såpass solid katalog med hits er det jo et drømmescenario for fansen - samme hva han velger, blir det jubel. (Stevie fikk Grammy for så å si alle platene han ga ut på 70tallet - og det ene året Simon&Garfunkel fikk den, takket Paul Simon Stevie for at han ikke hadde gitt ut plate det året...)

Bandet var tight, musikerne gode - to blåsere, to gitarister, to keyboardister, tre slagverkere, fire korister, i tillegg til Stevie selv, som vekslet mellom flygel, rhodes-aktig keyboard og klavinett. Og munnspill. (og el-bass og el-trommer som en liten showoff mot slutten)

(La oss ikke henge oss for mye opp i valg av konsertsal - Norge har helt klart mangel på arenaer for konserter som denne. La oss håpe at vi en gang i framtiden får ordentlige konsertsaler, så verdensartister slipper å spille i idrettshaller med ljomende og skrallende lyd. Så var det sagt.)

Jeg er spent på å høre hans nye materiale når det kommer på plate. Den forrige, "A time to love" fra 2005, er absolutt en verdig samling låter og vitner om at kreativiteten og musikaliteten fremdeles lever i beste velgående, noe vi også fikk bekreftet på Hamar i kveld.

Stevie Wonder, Stockholm stadion, 17.07.2004

For fire år siden opplevde jeg å høre mesteren live. Da det i mars 2004 ble annonsert at Stevie Wonder skulle komme til Skandinavia, var det Stockholm som ble det naturlige valget for min del - ikke Moldejazz. Billigere flybilletter, lettere å finne sted å bo... Og fine Stockholm stadion fra OL 1912 fristet litt mer enn Romsdalsmuseet, som blir litt vel gjørmete i regnvær. Og regn ble det i Molde - mens i Stockholm vaiet flaggene i varm sommervind, Stevie sang oss inn i solnedgangen, og livet var en dimensjon rikere.

Å omtale en slik hjertebristende opplevelse fire år etterpå er litt vanskelig, men jeg fant en annen omtale som jeg tillater meg å klippe litt fra:

"Jag såg Stevie Wonder på Stockholm Stadion i går, den 17:e juli 2004. Mitt livs historia mötte mitt nuvarande jag. Där stod jag under dom första låtarna och svalde gråten, kämpade för att inte bryta ihop och hulka. Inte så mycket för att det skulle vara genant som att jag skulle missa några toner och sabba intrycken. Min guru satt där några meter bort, livs levande och precis exakt på pricken så bra som jag hade hoppats. Mästaren. "
(fra dagensskiva.com)

Sånn var det nemlig. Bortsett fra at jeg ikke klarte å kjempe mot tårene. Fra det øyeblikket Stevie satte seg ved pianokrakken, begynte å spille litt, og improviseringen gikk over i Golden Lady - min favorittlåt blant dem alle - åpnet slusene seg med jevne mellomrom hele konserten gjennom.

Når man ikke har hørt noe fra han siden tidlig nittitall, og han gjorde veldig mainstream og kanskje ikke helt optimal pop på 80tallet, er det ikke så rart om man tar noen forholdsregler. Stevie var kongen på 70tallet, alle har kopiert han på et eller annet vis, men hvorfor har han vært borte så lenge? Har han sluttet å spille? Har forfallet begynt?

PÅ INGEN MÅTE.

I løpet av de tre timene på Stockholm stadion viste Stevie at han var i like god form som 30 år tidligere, han spilte og sang som en gud, og jeg forventer intet mindre av morgendagens konsert i Hamar - til tross for et kanskje litt underlig valg av konsertlokale.

Her er setlista fra forrige gang:

Golden Lady - If You Really Love Me - Master Blaster - Higher Ground - Moon Blue - That Girl - Misty - Send One Your Love - Ribbon in the Sky - Joy Inside My Tears - Giant Steps - Song For My Father - Don't Worry 'Bout a Thing - Signed, Sealed, Delivered I'm yours - Sir Duke -I Wish - Isn't She Lovely - Overjoyed - I Just Called To Say I Love You - My Cherie Amour - You Are the Sunshine of My Life -Superstition - Do I Do - So What the Fuss? - Another Star.

(la-la-la-la-laaaaa-la-a-la-la-laa-aaaaaa....)

Toto - Toto (1978)

(Mmm. Mer om mitt forhold til Toto siden, de er tross alt min barndoms store favorittband.)

Totos selvtitulerte album kom i 1978, og til tross for sin unge alder (20-25) var de allerede et etablert band som hadde spilt sammen i årevis på andres album (Boz Scaggs, Steely Dan osv). Den store hit'en fra debutalbumet er "Hold the line", og "Georgy Porgy" og "I'll supply the love" ligger hakk i hæl. Keyboardist David Paich har signert 8 av 10 låter. Genremessig er det nokså variert, men de har tilført sin egen greie til allerede eksisterende stilarter - på en måte som peker framover mot åttitallet, og som vitner om at Toto var stilskapere i stor grad.

Plata åpner med instrumentallåta "Child's anthem", en melodisk og mollstemt liten sak som funker bra som et symf-rock-preludium til deres diskografi... Mye piano, tostemt elgitar i ters, ekte 70tall. Deretter "I'll supply the love", nærmest discorytmer og skarptromme på hvert slag, og vokalist Bobby Kimball er høyt der oppe hele tiden. Klassisk 70talls gitarsolo i moll, til forveksling lik Björn Ulvaeus. Så kommer den store "Georgy Porgy" med sitt soulsound, groovy rytmer og en gjestespill fra soulsangerinnen Cheryl Lynn. Funky soul, Earth,Wind&Fire møter Motown. Definitivt et av platens høydepunkter. Neste låt er en typisk Paich-greie, "Manuela run", gladlåt med litt discobeat-tendens, tidlig Elton John-pop. Så kommer siste låt på side 1, "You are the flower", signert vokalist Bobby Kimball. Melodien i verset er litt tvilsom til tider, men harmoniene og arrangementet i seg selv redder situasjonen og gjør den absolutt bra nok. Refrenget glitrer! En tverrfløytesolo (ekte eller synth?) gir det 70tallspreg, for ikke å snakke om strykerne og Porcaros trommer og hi-hat.

Side 2 åpner med "Girl goodbye", en klassisk jazzrocklåt i Gino Vannelli-stil, rockebeat med mange akkordskifter og discobeat i refrenget. En popifisering av jazzrocken i retning vestkystmusikk. Deretter kommer 21årige Steve Porcaros "Takin' it back", en pop-perle med mye stryk, blåsefills, drivende rytmer og akustisk gitarsolo. Porcaros myke stemme passer godt til låta, og dette er subjektivt sett hans beste låt gjennom hele Toto-karrieren. Så "Rockmaker", der Paich får lekt Elton John igjen. "Hold the line" er nest siste låt, en shufflegroove slik som bare Jeff kan shuffle den, pianotrioler, el-gitar, og et catchy og enkelt refreng med høy allsangfaktor. Dette er platas største hit, og den Toto slo igjennom med. Til slutt: "Angela", en pianobasert Paich-ballade med Lukather på vokal. Pianoets akkorder utover i låta med litt spinetteffekt gir barokke assosiasjoner, helt til låta endrer karakter med trommer og gitar og Paich som en evil sidekick som forsøker å banke vett inn i hodet på den svermende Lukather. "It's a silly situation..." Og slik fades Totos debutalbum ut.

Søndagskonsert i Wigmore Hall, London, 14.09.08

Wigmore Halls konsertplan er god nok grunn til å bosette seg i London for resten av livet. Tenke seg til, kommende søndag spilles mitt yndlingsverk av Debussy - klavertrioen i G-dur! Hvor ofte oppføres den her til lands... Utover høsten skal Lars Vogt spille der, Marc-André Hamelin, Nash-ensemblet, Florestan-trioen, Olli Mustonen, Angela Hewitt skal spille snart, og Andras Schiff spilte der i forrige uke... (Oslo mangler et fast kammermusikktilbud. Vi har flere festivaler i Norge, men hva med resten av året?)

Sist søndag på deres faste Sunday Morning Coffee Concerts spilte Kalichstein/Laredo/Robinson Trio tre Beethoven-trioer. Først den ensatsige Allegretto i B-dur, WoO 39, og deretter den mer kjente trioen i c-moll, Op. 1 nr 3. Til slutt spilte de den aller første trioen i Ess-dur, op. 1 nr. 1. Musikerne begynner å dra litt på årene, de har spilt sammen i over tretti år, og man kunne kanskje ane en biiiiitteliten et-eller-annet hos strykerne... Ikke direkte surt, men ikke helt perfekt i allefall. Pianisten spilte forøvrig veldig fint, med lette og friske løp over tangentene.

En fin konsert alt i alt, og en fin måte å starte en søndag på!

Nova Amadeus Chamber Orchestra i Roma, 07.09.08

I kirken "St. Paul's within the walls" på Via Nazionale i Roma var det barokkonsert forrige søndag. Corrado Stocchi og lille Nova Amadeus Chamber Orchestra spilte Bachs fiolinkonsert i E-dur samt Årstidene av Vivaldi. Morsomt å høre disse verkene spilt av et såpass lite kammerorkester - omtrent ti stykker? Solist Stocchi var trygg og standhaftig, med mange sprell - særlig i de satsene hvor han virkelig kan briljere i Årstidene. Ikke minst i andresatsen på Vinteren - når man kjører melodien for andre? tredje? gang (i allefall siste gang), er det vanlig å improvisere litt over den. Han laget de vakreste små variasjoner som framkalte gåsehud og lykkelige smil, ikke bare hos meg. Og Bach-konserten er jo praktfull i seg selv. En veldig fin måte å tilbringe en søndagskveld i Roma på.

Dagens iPod 18.09.08

• Sylvie Lewis: "My rival"
• Aimee Mann: "Wise up"
• Jackson Browne: "The pretender"
• Sylvie Lewis: "New York"
• Pierce Brosnan: "When all is said and done"
• Lauryn Hill: "A change is gonna come"
• Sting: "Something the boy said"
• Mary Hopkin: "When I am old one day"

Zubin Mehta og Orchestra del Maggio Musicale Fiorentino på Campidoglio, Roma, 04.09.08

En utendørskonsert på Capitol på en varm septemberkveld; Orchestra del Maggio Musicale Fiorentino spiller Beethovens 3. symfoni (Eroica) på Michelangelos flotte piazza, glitrende dirigert av den store Zubin Mehta... det kaller jeg en opplevelse for livet.

Solistkonsert med Marita Kvarving Sølberg, Den norske opera 30.08.08

Først ut i rekken av solister som holder konsert i den nye operaen, var Marita Kvarving Sølberg. Hun var den første norske sanger som vant Dronning Sonjas internasjonale musikkonkurranse i 2001, og er virkelig en av våre beste sopraner. På sin konsert ble hun akkompagnert av Håvard Gimse, og repertoiret var variert. Først noen konsertarier av Mozart, deretter utdrag fra Griegs op. 21 ("Fiskerjenten") og op. 48. Spesielt disse siste sangene er nydelig vakre - med tysk tekst - og mye mer europeisk enn mange av de andre sangene hans.
Deretter en for meg ukjent katalansk komponist ved navn Fernando Obradors, og så kom de nydelige romansene til Reynaldo Hahn. Disse kjenner jeg godt fra platen til Susan Graham fra 1997, og dette er virkelig noe av det ypperste fra den franske La Belle Époque. De siste tre romansene på programmet var av Richard Strauss - "Schön sind doch kalt", "Morgen" og "Zueignung". Ekstranumrene var Puccini-arier fra Turandot og La Rondine. Alt sammen nydelig fremført av Sølberg og hennes unike stemme.

En helt praktfull konsert. Jeg håper det kommer flere plateinnspillinger fra den kanten!