Toto - Toto (1978)

(Mmm. Mer om mitt forhold til Toto siden, de er tross alt min barndoms store favorittband.)

Totos selvtitulerte album kom i 1978, og til tross for sin unge alder (20-25) var de allerede et etablert band som hadde spilt sammen i årevis på andres album (Boz Scaggs, Steely Dan osv). Den store hit'en fra debutalbumet er "Hold the line", og "Georgy Porgy" og "I'll supply the love" ligger hakk i hæl. Keyboardist David Paich har signert 8 av 10 låter. Genremessig er det nokså variert, men de har tilført sin egen greie til allerede eksisterende stilarter - på en måte som peker framover mot åttitallet, og som vitner om at Toto var stilskapere i stor grad.

Plata åpner med instrumentallåta "Child's anthem", en melodisk og mollstemt liten sak som funker bra som et symf-rock-preludium til deres diskografi... Mye piano, tostemt elgitar i ters, ekte 70tall. Deretter "I'll supply the love", nærmest discorytmer og skarptromme på hvert slag, og vokalist Bobby Kimball er høyt der oppe hele tiden. Klassisk 70talls gitarsolo i moll, til forveksling lik Björn Ulvaeus. Så kommer den store "Georgy Porgy" med sitt soulsound, groovy rytmer og en gjestespill fra soulsangerinnen Cheryl Lynn. Funky soul, Earth,Wind&Fire møter Motown. Definitivt et av platens høydepunkter. Neste låt er en typisk Paich-greie, "Manuela run", gladlåt med litt discobeat-tendens, tidlig Elton John-pop. Så kommer siste låt på side 1, "You are the flower", signert vokalist Bobby Kimball. Melodien i verset er litt tvilsom til tider, men harmoniene og arrangementet i seg selv redder situasjonen og gjør den absolutt bra nok. Refrenget glitrer! En tverrfløytesolo (ekte eller synth?) gir det 70tallspreg, for ikke å snakke om strykerne og Porcaros trommer og hi-hat.

Side 2 åpner med "Girl goodbye", en klassisk jazzrocklåt i Gino Vannelli-stil, rockebeat med mange akkordskifter og discobeat i refrenget. En popifisering av jazzrocken i retning vestkystmusikk. Deretter kommer 21årige Steve Porcaros "Takin' it back", en pop-perle med mye stryk, blåsefills, drivende rytmer og akustisk gitarsolo. Porcaros myke stemme passer godt til låta, og dette er subjektivt sett hans beste låt gjennom hele Toto-karrieren. Så "Rockmaker", der Paich får lekt Elton John igjen. "Hold the line" er nest siste låt, en shufflegroove slik som bare Jeff kan shuffle den, pianotrioler, el-gitar, og et catchy og enkelt refreng med høy allsangfaktor. Dette er platas største hit, og den Toto slo igjennom med. Til slutt: "Angela", en pianobasert Paich-ballade med Lukather på vokal. Pianoets akkorder utover i låta med litt spinetteffekt gir barokke assosiasjoner, helt til låta endrer karakter med trommer og gitar og Paich som en evil sidekick som forsøker å banke vett inn i hodet på den svermende Lukather. "It's a silly situation..." Og slik fades Totos debutalbum ut.