tirsdag, mars 20, 2012

Dianne Reeves, Nasjonal Jazzscene 20.03.12

Dianne Reeves er virkelig en av de beste nålevende jazzsangerne, med en helt unik stemme - ikke noe tilgjort fjas, den er klokkeklar og rett på i anslaget, og hun har en sånn kontroll at man nesten ikke tror det. Og nettopp derfor kan hun improvisere som bare det. Og det gjør hun til gagns. Hun får med seg publikum.

Konserten i Oslo i kveld var egentlig altfor kort. En knapp halvannen time, ekstranummer inkludert, er på ingen måte nok når man har Dianne Reeves med band på scenen. Det ble bare ni låter, og hun sang på åtte. Pianist Peter Martin, bassist Reginald Veal og trommis Terreon Gully åpnet showet med å spille en låt som er så kjent, men som jeg ikke husker hva er! Dianne fortsatte med "Twelfth of never", som hun også har gjort en veldig fin versjon av på plate. Andre låter: "Today will be a good day", Bob Marleys "Waiting in vain", Ani DiFrancos "32 flavors" og Coltrane/Santamarias "Afro Blue" - sistnevnte ekstranummer. I tillegg enda en jeg ikke husker, samt en lekker portugisisk-aktig låt uten tekst. Alle er fine låter, men jeg skulle ønske den korte tiden kunne bli disponert litt annerledes - hun har gjort så mange bra låter på platene sine, og jeg skulle veldig gjerne hørt henne synge litt mer jazz. Kun én standardlåt i kveld - "Stormy Weather". Til gjengjeld en nydelig versjon!

Lyden var muligens i skarpeste laget, litt vel mye diskant, så pianolyden ble ikke den beste.

Når alt dette er sagt, må det også sies at hun har en av de beste stemmene jeg vet. Virkelig! Hun er så trygg harmonisk og rytmisk, så gjennomført proff, så sjarmerende og så tvers igjennom helstøpt at man sitter igjen med en følelse av å ha gått glipp av masse ettersom konserten var så kort. Det føltes som utdrag. Heldigvis har jeg hørt henne tre ganger før, og jeg kommer til å høre henne igjen. Jeg drømmer om å høre henne synge Nat Adderleys "The old country" og Minnie Ripertons "Loving you".

søndag, mars 18, 2012

Johannespasjonen med Scholl / Gilchrist / Prégardien i Oslo Domkirke, 18.03.2012

I kveld hørte jeg Bachs vakre Johannespasjon framført av Le Concert Lorrain og Nederlands Kamerkoor under ledelse av Christoph Prégardien. Billettene kjøpte jeg for fire måneder siden, for en pasjon med Andreas Scholl på altstemmen og James Gilchrist som evangelist er et definitivt must for en lidenskapelig Bach-elsker.


Johannespasjonen er mektig. Jeg har hørt mest på Gardiners innspilling fra 1986 med Anthony Rolfe Johnson som evangelist. Han er blant de beste, men jammen er Gilchrist like god. Det var en ren nytelse å høre han formidle teksten med en stemme som veksler mellom høye og lave, sterke og svake toner med like god klanglig egalitet. Han har klar og fyldig stemme, med store variasjoner i klangfargen, noe som er viktig når man skal være en forteller av en tekst som veksler mellom voldsom dramatikk og stille sorg.




Gilchrist og Scholl



Andreas Scholl hører virkelig hjemme i barokken. På de to forrige konsertene har han sunget nesten bare Händel, men endelig fikk jeg høre han synge Bach live. Alten har to arier. I "Von den Stricken meiner Sünden" i første del ble stemmen hans nesten overdøvet av fløytene, men i den vemodige "Es ist vollbracht" mot slutten, kom han virkelig til sin rett. Continuoakkompagnementet ble supplert av en sørgmodig gambe, og publikum holdt pusten. Jeg kunne hørt på Scholl i timesvis. Hans nyeste plate inneholder min yndlings-kantate "Ich habe genug", BWV 82.



Den vakre sopranarien "Zerfliesse, mein Herz" fremkaller gåsehud hver eneste gang, men jeg tror kanskje den aller fineste innspillingen jeg vet er fra Magdalena Kozenás "Bach arias". Sopranen i denne oppsetningen sang også fint, men kanskje med vel mye koloratur. (De andre solistene var også gode, men all min fokus var i grunnen på Gilchrist, Scholl, koret og ensemblet.)



Le Concert Lorrain er et ekstremt samspilt ensemble, de følger hverandre og fraserer linjene så fint innad. Continuogruppen må fremheves spesielt, og de bruker lutt som akkordinstrument. I "Es ist vollbracht" er det en gambe som har solistrolle sammen med alten, og dette ble nydelig spilt.



Sist men ikke minst: Det er lenge siden jeg har hørt et så dyktig kor som Nederlands Kamerkoor. De er fem på hver stemme, og ingen stemmer skjærer ut eller skiller seg ut på noe som helst vis. De har en homogen klang, og flere av sangerne hadde småroller i del 2 som avslørte at de er gode solister også. Bach utnytter koralens muligheter til fulle i sine pasjoner, ikke minst når det gjelder dynamikken. I de sørgeligste partiene synger de langsomt og forsiktig, nesten trøstende. Salmesang blir ikke vakrere enn dette!



Jeg er vant til å se Christoph Prégardien som tenorsolist på ymse platecovere; Schumann og Wolf og Schubert, og Bach selvfølgelig, så det var moro å se han som dirigent nå.





En fin kveld i Oslo Domkirke.

torsdag, mars 15, 2012

Paul Lewis, Marin Alsop og Oslofilharmonien i Oslo konserthus, 15.03.12




Det var en meget lekker tolkning av Beethovens keiserkonsert vi fikk høre i konserthuset i kveld.
Paul Lewis spiller lett og uanstrengt, med stor forståelse for wienerklassisismens vesen og dynamikk. Klaverkonsert nr. 5 er pompøs og flott, skrevet i Napoleonstiden, og har senere fått tilnavnet Keiserkonserten. Den går i Ess-dur, en toneart som egnet seg for å hylle store menn (jfr Eroicasymfonien, opprinnelig tilegnet Napoleon). Et begeistret publikum spratt opp i stående applaus umiddelbart etter siste tone, og som ekstranummer fikk vi Schuberts allegretto i c-moll, D.915.

Det var moro å høre Paul Lewis live. Jeg har jo katalogisert - og dermed også lyttet nøye til - samtlige av hans Beethoveninnspillinger de siste årene, samt Schubertlieder med tenoren Mark Padmore, og nå gleder jeg meg til å fortsette med Schubertsonatene som ble utgitt nylig. Det er noe Brendelsk over han.

Før pause hørte vi amerikanske Christopher Rouses "Rapture", et slags symfonisk dikt fra 2000, lyst og nesten pastoralt i tonespråket til tider. Mye treblås. Økende tempo og dynamikk førte til en dundrende avslutning, ikke minst i slagverket. Deretter Stravinskys symfoni i tre satser, komponert under andre verdenskrig i USA og muligens programmusikk. Klaveret brukes nærmest som slagverkinstrument i orkesteret, og det er mye marsjtakt og messing, alt under kyndig ledelse av Marin Alsop. Hun var forøvrig Leonard Bernsteins siste dirigentstudent.

Samme konsert kan høres i Kristiansand i morgen, 16.03. Anbefales herved!



(pressebilde fra hjemmesiden)

søndag, mars 04, 2012

La Bohème, Den Norske Opera 02.03.12

(Foto: Erik Berg, Den norske opera og ballett)

Jeg har ventet på dette i årevis - å høre Marita Kvarving Sølberg i La Bohème. Jeg tror aldri jeg har hørt Mimis arie blitt sunget vakrere. Puccinis musikk går rett i hjertet, og med et team av sangere hvor samtlige er på toppnivå - ingen drar det ned - er det virkelig en opplevelse å være tilstede.

Dette var sesongens siste forestilling av La Bohème. Mange har fått sjansen til å se og høre denne oppsetningen via NRK P2 og landets mange kinosaler, og søndag 11.03 skal den også gå i Hovedscenen på NRK2. Regien er annerledes enn man er vant til. Det er nok en stor fordel å kjenne til handlingen fra før, ettersom de har endret både kronologi og deler av innholdet.


torsdag, mars 01, 2012

Todd Rundgren, Parkteatret, Oslo 20.02.2012 (ekstrakonsert)

Da jeg satt på jobben på mandag og tenkte "Jo, Todd Rundgren vil jeg oppleve flere ganger. Lurer på hvor lang tid det tar før han kommer tilbake til Oslo", slo det meg at han fremdeles var i Oslo. Hello ekstrakonsert. Litt tryggere ved klaviaturet var han, litt mer teknisk trøbbel med iPaden hadde han, og vi fikk "Hello it's me". Så absolutt hyggelig.


Setliste:
  • I Saw The Light
  • Love of the Common Man
  • Beloved Infidel
  • Black and White
  • It Wouldn't Have Made Any Difference
  • Song of the Viking
  • Compassion
  • Too Far Gone
  • Past
  • Lysistrata
  • There Goes My Inspiration
  • Hammer in my Heart
  • Born to Synthesize
  • Cliche
  • You've Got to Hide Your Love Away
  • Hello It's Me
  • Can We Still Be Friends
  • One World
  • Hawking
  • The Wheel