lørdag, august 23, 2008

Oslo Kammermusikkfestival: Werner Güra i operaen, 21.08.08


Etter fjorårets nydelige Dichterliebe-fremføring i slottskirken, var det ingen tvil om at jeg ville høre Werner Güra igjen. I mellomtiden har jeg hørt flere av platene hans, både Schubert og Wolf, også en Mozartplate, og han har virkelig seilet opp blant mine favoritt-tenorer sammen med Ian Bostridge - de to er ganske forskjellige. 

I år sang han Schuberts nydelige sangsyklus Winterreise, til dikt av Wilhelm Müller. Dette er den andre syklusen Schubert skrev til Müllers dikt - den første var Die schöne Müllerin. Winterreise er delt i to, med tolv sanger i hver del. Det begynner med kjærlighet mellom den reisende og en pike han må forlate, og fortsetter med tårer, drømmer, snø og vinter, og ender opp med "Der Leiermann" - lirekassemannen, som i sin ensomhet spiller små sørgelige melodier på sin lirekasse uten å få en eneste liten mynt av de forbipasserende. Det er vemodig. Og Werner Güra synger med så mange følelser, dynamikk, kraftig og veldig svakt - helt uten anstrengelse. Det er virkelig en fryd å høre på. Han har en nydelig stemme. Pianisten Christoph Berner akkompagnerte perfekt. Dramatiske tremoloer, clusterklanger, stormen, vinden, klynkende hunder, posthorn, lirekassen ikke minst - alle slike ting presenteres av klaveret, og som vanlig hos Schubert har klaveret og stemmen likeverdig roller.  

Om operaen var det beste stedet å ha en slik konsert på, vet jeg ikke. Det blir mye lyd fra publikum på kammermusikkonserter. Ikke minst når alle blar om i tekstheftet samtidig. Og den sedvanlige og smittsomme hosteepidemien i hver pause var høyst tilstedeværende.

Plateprosjekt - snart ferdig med C

I mitt alfabetiske plateprosjekt som jeg begynte på for snart et år siden, altså der jeg lytter igjennom alle mine plater etter alfabetet (bortsett fra de klassiske, som jeg tar kronologisk etter komponistens fødselsår), har jeg nå kommet et godt stykke uti C. Nemlig CRA. Og dermed dukket Beverley Craven opp - debutplata hennes, som jeg nærmest slet ut da jeg var femten. Noen som husker denne?


Min favoritt på albumet.

Det er flere små fine perler på denne platen - denne var vel en enda større hit. (Jeg tok den opp på video fra pop-programmet Panorama på NRK i 1990, ledet av tvillingbrødrene Robert og Harald Stoltenberg.)

Det har vært en del småkjipt på C, ikke minst en nittitalls Randy Crawford som jeg fikk på jobben en gang. Rett på loppis med den. 

Etter Cra kommer Cro (heldigvis ikke noe Creedence her i huset), nemlig Crosby,Stills&Nash. Hurra!


søndag, august 17, 2008

Ravi Coltrane Group, Victoria 16.08.08

Ravi Coltrane Group avsluttet Oslo Jazzfestival i år, med en storslagen og tre timer lang konsert på Victoria.

Coltrane er usedvanlig god teknisk, og teknikken har et et musikalsk formål. Strukturerte harmoniske låter spilles på en temmelig fri måte, det er ikke noe tvungent over det. Dette er avantgardejazz i ypperste klasse og med de ypperste musikere.

Kvintettformatet er helt perfekt - tenorsaks og trompet må være de bestklingende treblås- og messinginstrumenter sammen. Oktav-, sekst- eller ters-intervall, alt er like fint. Trompetist Ralph Alessi viste seg å være en teknisk trollmann, og på den nydelige balladen komponert av Alice Coltrane, bidro han med en fin og lys obligatstemme med mute.

Låtene var fra katalogene til Ornette Coleman, Joe Henderson, Wayne Shorter, Alice Coltrane, John Coltrane, i tillegg til Ravis egne komposisjoner + en av trompetist Alessi.

Min tidligere kollega Arne har flotte bilder fra konserten.

Stacey Kent, Chat Noir 16.08.08




Det er seks år siden hun var her sist, så norgesvenn er kanskje ikke et begrep man kan bruke om Stacey Kent - men det føles sånn allikevel. Først signering på Bare Jazz på ettermiddagen, smilende og glad og vennlig og søt, deretter konsert på Chat Noir klokka 19, og til slutt enda mer signering og "meeting the fans" i foajeen der. Yndigere vesen skal man lete lenge etter. Og så forelsket i sin ektemann, saksofonist og låtskriver Jim Tomlinson.. Kjolen så forøvrig ut som en kopi av Aileen Quinn sin i filmatiseringen av "Annie". 

Jeg har vært fan av Stacey i mange år, og skulle egentlig høre henne under New York Jazz Festival i 2004, men plutselig ble jeg fridd til den dagen og glemte naturlig nok hele konserten. Nå fikk jeg heldigvis sjansen igjen. Og jeg må bare si: Chat Noir er et supert sted til slike konserter!! Lyden var fin, salen er passe stor, koselig å sitte ved småbord med lamper. Håper virkelig flere konserter kan arrangeres der, og ikke bare alle disse evindelige revyene...

Stacey synger med sin pratestemme, og den er ganske lett gjenkjennelig. Blossom Dearie er muligens en naturlig stemme å sammenligne med, den lett barnslige myke luftige klangen, men samtidig er de veldig forskjellige. Det de har til felles er at det føles ekte, det er genuint og troverdig, og dermed tror man på det de synger også. Låtene Stacey har valgt ut går gjennom en staceyfier, hun setter sitt varemerke på det - og hadde hun sagt at alt hun synger om var selvopplevd, hadde jeg trodd henne. Det har nok noe med låtvalget å gjøre også. 

Bandet har funnet sitt sound. Man vet hva man får. Det er mye bossarytmer, kanskje ikke så underlig ettersom mannen Jim Tomlinson helt klart er i Stan Getz-land når det gjelder tone og stil på saksofonen. Pianisten vekslet mellom flygel og Rhodes, veldig fine linjer, og bassisten og trommisen holdt seg mest i bakgrunnen uten å gjøre så mye ut av seg. 

Nesten alle låtene var fra hennes siste utgivelse "Breakfast on the morning tram" i tillegg til hennes manns "The Lyric", hvor hun også synger mye. Set-lista så omtrent sånn ut: 
  • Ice Hotel  (Tomlinson / Kazuo Ishiguro)
  • Hard hearted Anna
  • I got lost in his arms
  • I wish I could go travelling again (Tomlinson / Kazuo Ishiguro)
  • Jardin d'hiver
  • Show me
  • I've grown accustomed to his face
  • Breakfast on the morning tram
Pause
  • So many stars
  • If I were a bell
  • Bewitched, bothered and bewildered
  • Waters of March
  • L'Etang
  • So romantic (Tomlinson / Kazuo Ishiguro)
  • Samba Saravah
  • What a wonderful world
  • The trolley song
En låt som ikke ble fremført, men som kan lyttes til på youtube, er Serge Gainsbourgs "La saison des pluies".


Stacey Kent på Cosmopolite, Oslo 30.10.11
Stacey Kent på Cosmopolite, Oslo 18.10.13

lørdag, august 16, 2008

Oslo Kammermusikkfestival: Beethoven-dagen 16.08.08

Oslo Kammermusikkfestival vier alltid en lørdag til en spesiell komponist. For fire år siden satt jeg fra frokost til langt etter midnatt og hørte Brahms, året etter var det Mozart og deretter Schubert, og i fjor Schumann. I år er det Beethoven. 

Konserten klokka tolv i slottskirken på Akershus åpnet med noe av det flotteste Beethoven har komponert: Appassionatasonaten, op. 57. Den svenske pianisten Per Tengstrand hamret løs på flygelet med energi og teknisk briljanse, dundret avgårde i fortepartiene og spilte så mykt, så mykt i de langsomme pianissimotaktene. En fornøyelse å høre. Appassionata har mange sterke følelser, og ble skrevet i den perioden hvor Beethoven virkelig begynte å bli døv. 

Tengstrand akkompagnerte også cellisten Fredrik Schøyen Sjölin i Beethovens tredje cellosonate op. 69. Denne sonaten ble skrevet i det mest produktive året av Beethovens liv, der han også skrev fiolinkonserten, de to trioene i op. 70, og han fullførte og ga ut 5. og 6. symfoni. Sjölins cello klang vakkert, og han fikk fram de nydelige små melodilinjene veldig flott. 

Jeg får dessverre ikke hørt flere av Beethoven-konsertene i dag, men kommer sterkere tilbake senere i festivalen. 

fredag, august 15, 2008

Paul Bley i Kulturkirken Jakob, 15.08.08

Den amerikanske jazzpianisten Paul Bley (75) hadde solokonsert i kveld i forbindelse med Oslo Jazzfestival. Bley har hatt en lang karriere, spilt med alle de store (Parker, Webster, Blakey, Rollins, Coleman, Giuffre ikke minst), har spilt inn godt over hundre plater, og fjorårets soloalbum "Solo in Mondsee" har allerede rukket å bli legendarisk. Akkurat som Bley selv. Han har gjort utrolig mye for utviklingen av avantgardejazzen og frijazzen; frigjøring fra konvensjonene. Et stort forbilde med mange etterfølgere, som f.eks. Keith Jarrett.   

Konserten varte i ganske nøyaktig én time, hvilket er helt perfekt på en solokonsert. Han spilte tre låter + et lite ekstranummer - og jeg tror ikke mye av dette er skrevet ned. Han er en improvisasjonens mester, det går heftig for seg både melodisk, harmonisk og ikke minst rytmisk, men det er hele tiden en tonalitet i det, små melodier, fine harmoniske løp. 
 
Det blir spennende å høre opptaket. 

(Publikum var ganske flinke til å være stille, med unntak av et par hosterier - hvordan kan hosting være smittsomt? Det har jeg aldri forstått.)

søndag, august 10, 2008

In memory of Isaac Hayes

Isaac Hayes ble i dag funnet død ved siden av tredemøllen sin... Veldig sørgelig, 65 år er ingen alder, og særlig ikke når man er eier av en helt trolsk og vidunderlig soulstemme av det kaliber.

Her framfører han den herlige "Never can say goodbye", som i og for seg har en riktig symbolsk tittel - Isaac Hayes kan man aldri si farvel til.

lørdag, august 09, 2008

Django headspin

En sløv lørdag ettermiddag, Django Reinhardt på stereoen, zapper hvileløst mellom kanaler, kommer til Eurosport 2. Mesterskap i breakdance, Brasil mot Korea. Tv-lyden er av. Gutta danser dermed til stringswing, og helt i takt. "Sweet Georgia Brown" er som skapt for breakdance. Det skulle gamle Django ha visst!

lørdag, august 02, 2008

Update


Siste nytt om plateprosjektet: Etter Cohen kom jeg til Collins, as in Phil. Jeg visste ikke at jeg hadde noen plater med han, bortsett fra kanskje en av de eldste soloalbumene på vinyl, men vips - der var to stk på cd. Jeg tror kanskje jeg fikk dem da jeg jobbet i musikkbutikk for 10-12 år siden. Og egentlig trodde jeg jeg var ganske ok med Phil, iallefall Genesis, så jeg ble litt overrasket over hvor kjedelig det plutselig var (Altså Phil solo. Genesis liker jeg fremdeles). Men ok, bort med dem. Dette plateprosjektet er også et ryddeprosjekt!

Gleden ble desto større da jeg så at Elvis Costello er nestemann! Nå fordyper jeg meg i hans verker, og snart er det tid for min favoritt - "Painted from memory", som helt klart skal omtales under "mine favorittplater" før eller senere. Mmmmm.
Snart kommer Cowboy Junkies.

Ellers har jeg kommet midt i Brahms når det gjelder klassisk, og til Paul Bley på jazzen.