En knapt synlig Marianne Thorsen og Ian Brown.. (glemte kameraet hjemme)Som vanlig arrangerer Oslo Kammermusikkfestival en hel dag viet til en spesiell komponist. For noen år siden var jeg på Brahms-marathon, fra lunsj til langt over midnatt. I år var det Schumann sin tur. Klokka 16 i dag satt jeg i slottskirken på Akerhus festning sammen med en del andre mennesker - men jammen var det god plass. Det er synd at ikke flere har funnet veien til disse konsertene! Den vakreste musikk utøvd av musikere i verdensklasse - dyrt er det heller ikke.
The Nash Ensemble er godt representert i årets festival, og særlig på denne Schumann-dagen: Konserten kl. 16 åpnet med at cellist Paul Watkins og pianist Ian Brown spilte "Fünf Stücke im Volkston", op. 102. Disse stykkene er virkelig perler! Jeg har dem med Steven Isserlis, og i obo-versjon med Alfred Brendel og Heinz Holliger, men jeg kunne gjerne tenke meg å ha en innspilling med Watkins og Brown også. Deretter spilte Marianne Thorsen fiolinsonate nr. 1 i a-moll, op. 105, akkompagnert av Brown. Dette er noe av det nydeligste jeg har hørt på lenge. Musikken i seg selv er formidabel, men Thorsens spill var himmelsk! (Jeg har den med Gidon Kremer og Martha Argerich, ikke verst den heller.. )
Til slutt var det klart for min yndlings-sangsyklus for kvinnestemme: "Frauenliebe und leben". Anne-Sofie von Otter har udødeliggjort den i sin innspilling fra 1995, som er min favorittplate med henne. Randi Stene har en kraftig stemme med mye dynamikk, og det var særlig i de roligste piano/pianissimo-partiene hun glitret. Håvard Gimse akkompagnerte henne. Helt på slutten, når den siste lieden går over i åpningstonene til den første, "Seit ich ihn gesehen" og dermed limer det hele sammen, får man bare lyst til å gråte. Det er så vakkert.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar