Plateprosjekt - snart ferdig med C

I mitt alfabetiske plateprosjekt som jeg begynte på for snart et år siden, altså der jeg lytter igjennom alle mine plater etter alfabetet (bortsett fra de klassiske, som jeg tar kronologisk etter komponistens fødselsår), har jeg nå kommet et godt stykke uti C. Nemlig CRA. Og dermed dukket Beverley Craven opp - debutplata hennes, som jeg nærmest slet ut da jeg var femten. Noen som husker denne?

Min favoritt på albumet.

Det er flere små fine perler på denne platen - denne var vel en enda større hit. (Jeg tok den opp på video fra pop-programmet Panorama på NRK i 1990, ledet av tvillingbrødrene Robert og Harald Stoltenberg.)

Det har vært en del småkjipt på C, ikke minst en nittitalls Randy Crawford som jeg fikk på jobben en gang. Rett på loppis med den. 

Etter Cra kommer Cro (heldigvis ikke noe Creedence her i huset), nemlig Crosby,Stills&Nash. Hurra!

Status

I plateprosjektet skal jeg straks skrive en Chopin-rapport, da jeg har beveget meg over i Robert Schumanns verden. I jazzen er jeg midt i Art Blakey. I popen er jeg ferdig med Carpenters og halvveis i Lori Carson. Men nå skal jeg vaske leiligheten, og da er det vinyl som gjelder. Nå skal jeg gå bort til hylla og trekke ut en plate i blinde.. hang on..

Det ble denne.

Great!!

Dagens fangst

Loppis-sesongen er i gang, og om man orker å risikere å bli påkjørt/nedløpt/sparket i bena/tråkka på tærne/få tusen albuer i milten, kan man jo være heldig. Jeg stod i kø i dag på to forskjellige loppiser, avskyelige mengder av sure og frekke mennesker rundt meg på alle kanter (hvor er folkeskikken når man trenger den?), og kom hjem med følgende plater:

Her har vi to Lill Lindfors fra tidlig 70tall, tre Streisand fra samme tid, Billy Joel "The Stranger" som jeg antagelig har fra før, Levanger Melodi Grand Prix, James Last non-stop dancing 1974, en Ray Conniff singers, og Nora synger Prøysen - en plate vi hadde hjemme da jeg var liten, men som har vært vanskelig å få tak i senere. Jeg er fornøyd!

Sylvie Lewis

Hør på Sylvie Lewis, en Los Angeles-basert singer/songwriter med en myk behagelig stemme, fint pianospill, gitarklimpring, vakre og litt melankolske melodier, underfundige og fine arrangementer... Hennes plate "Translations" er definitivt en av de beste som kom ut i fjor. Jeg vet ikke om den har noe distribusjon i Norge, men den kan kjøpes på Amazon. Og på hjemmesiden hennes kan man høre klipp.

Jeg vet at Sondre Lerche også er veldig begeistret, og han og jeg deler en god del andre favoritter også: Prefab Sprout, Elvis Costello, Steely Dan, Cole Porter, Burt Bacharach - melodiøs låtskriving litt utenfor de tradisjonelle harmoniskjemaene. Noen av låtene til Sylvie Lewis kunne like gjerne være skrevet av han; jeg hører veldig mange likhetstrekk - særlig i "Starsong... what became of us" og "Of course, Isabelle". Andre låter minner litt om Suzanne Vega, og noe minner om Linda Ronstadt og Emmylou Harris uten at jeg vil kalle det country. Men jeg vil ikke sammenligne henne for mye med andre; hun er noe for seg selv og må høres.

Ferdig med Beatles akkurat nå

Og før noen skvetter himmelhøyt og blir sjokkert over at jeg kan si meg ferdig med noe som helst i samlingen min - det er plateprosjektet jeg sikter til; der jeg går gjennom alle platene i samlinga. Den siste uka har det gått bare i Beatles, men i går hørte jeg meg gjennom de siste - og nå i skrivende stund er jeg over på Beck. Jeg har en del av Beatlesplatene mine på vinyl. Ikke alle funker like bra på CD. Abbey Road, for eksempel. Og plateprosjektet gjelder jo først og fremst mine CDer. Men da jeg hørte gjennom Let It Be, fikk jeg plutselig et intenst behov for å høre på Magical Mystery Tour og Yellow Submarine-platene - og disse har jeg i et småobskurt dobbeltalbum-format kjøpt i Russland i 1995 (bildet over). Med russisk skrift. Samme tegninger, samme coverart - men med russiske bokstaver. Det er år og dag siden jeg har hørt på dem. Men ÅÅÅ så mange fine låter! "Fool on the hill", "Your mother should know", "Flying", "I am the walrus", "Baby you're a rich man".. og "Strawberry Fields forever" naturligvis, men den hører man jo litt oftere. Plata ble Grammynominert i 1968, og fikk mye bedre mottagelse enn filmen med samme navn.

Denne bussturen har jeg vært på. Magical Mystery Tour rundt i Liverpool, barndomshjem, Strawberry Fields, Penny Lane.

Yellow Submarine-plata er også flott - "Hey Bulldog", "It's all too much", "Only a northern song"... Og hele b-siden med George Martins flotte filmmusikk som delvis kunne vært fra en BBC-tvserie. Jeg har tydeligvis hørt mye på denne, for den sitter bom fast til tross for noen års fravær.

Men som sagt - nå er det andre boller og jeg følger alfabetet videre; Beck, Belle & Sebastian, Rhian Benson, Bent, Björk, Black Sorrows, Mary J Blige - og så en hel haug med Bowie. Becks "Sea Change" har enkelte Nick Drake-trekk, i allefall på de minst instrumenterte låtene.

Eller kanskje jeg fortsetter med Chopin før Bowie. Jeg lengter nemlig til Brahms og Schumann nå.

Og da var jeg i gang med Beatles

Jeg hopper vilt mellom jazz og pop nå. Midt i Cannonball Adderley fant jeg ut at jeg ville høre Beatles. Og for å varme opp før jeg begynner på deres komplette diskografi (altså de 13 platene man regner som hovedplatene deres, ingen obskure utgivelser eller samlinger medregnet), kaster jeg meg over en plate med tittel "Golden Beatles", som min mann fikk i gave fra Bulgaria for 14-15 år siden. En egentlig helt ok samling med fokus på de første seks platene. "I should have known better", "Girl", "Michelle", "And I love her", "All my loving" og sånt. Det er koselig å høre disse låtene med jevne mellomrom.

Og jeg gleder meg til å høre gjennom alle Beatlesplatene mine framover. Av alle band og artister jeg regner som store favoritter, er det omtrent bare Beatles jeg aldri har hørt live. Det toget har gått. Og jeg kan fremdeles ikke fatte at George Harrison er død...

Hvordan systematisere en platesamling?

På Virgin Music på Times Square genre-inndeler de litt mer enn meg.

Som bibliotekar får man jo en del mer eller mindre dumme spørsmål. "Alfabetiserer du matskapet ditt?" for eksempel. Og ettersom jeg er musikkfanatiker/-fundamentalist/-nerd, lurer mange på dette med platesamlingen min.

Jeg har jobbet med musikk i snart 13 år. Samlingen var ikke liten fra før heller. Men når man daglig blir utsatt for musikalske fristelser... og i tillegg flytter sammen / gifter seg med en mann/musiker med tilsvarende samlertrang som min når det gjelder dette vidunderlige medium hvor lydkunst er festet til enten vinyl eller kompaktplater, som det heter i katalogiseringsreglene (og antagelig ingen andre steder)... Da blir det god del plater.

Med andre ord, her må det systematisering til.

For meg er det mest naturlig å grovinndele i genrer. Vi har tre gjeldende genrer:

1. klassisk
2. jazz
3. resten

Under "resten"-genren finner vi også følgende to subgenre som får stå for seg:

1. diverse samleplater og filmmusikk
2. juleplater

De to sistnevnte er såpass små at de får plass i én skuff i arkivskapet hvor "resten"-kategorien befinner seg.
Klassisk systematiseres på følgende vis: Komponistene står i kronologisk rekkefølge, altså etter komponistens fødselsår. Innad på hver komponist er det ikke noe konkret system - jeg forsøker å holde orkestermusikken og kammermusikken hver for seg, bare for å lettere kunne finne igjen hva jeg leter etter, og på f.eks. Bach står alle kantatene samlet. Men ellers er det fritt fram å ommøblere/rote. Ved å sette komponistene kronologisk på den måten, lærer jeg også hvem som er født før og etter hverandre. Å sette dem alfabetisk funker ikke for min del; jeg tenker historiske perioder og musikkretningers utvikling og da er det kronologien som gjelder. Problemet oppstår i det 20. århundre. Det spriker, musikken går i alle retninger, fødselsår sier ingenting om stilen. So be it.
Jazz systematiseres alfabetisk på hovedutøvers etternavn. Kronologi er interessant bare inntil et visst punkt her. Man kunne naturligvis dele inn etter undergenre. Men hva da med Miles, som har gjort alt fra bebop til pop, via jazzrock og avantgarde? Jeg tror alfabetet er greiest her.

Resten-kategorien er også alfabetisk. Den står i et digert mørkegrønt arkivskap som tidligere huset en av våre største avisers gamle negativarkiver. Som sagt er nederste skuff viet samleplater og juleplater, men ellers står undergenrene hulter til bulter i alfabetisk rekkefølge. Dermed er plateprosjektet mitt en ganske morsom måte å høre gjennom samlingen på - det blir store musikalske sprang. (Og da får man kanskje rensket ut alt rælet man har kjøpt på salg oppgjennom. Jo, det har blitt noen flaue gjenhør. Ut med det. Gi plass til nye fine plater!)

Flere har foreslått alternative systemer, f.eks. å sette platene etter farge. En fordel med å lage et slikt system (det gjelder også bokhyller), er at man må lete lenge etter de platene man vil høre på - og da finner man kanskje en glemt perle. Ulempen er at fargesortering er dølt, og at eventuelle Tyldenplater (om man har noen, kanskje bare Odd Børretzen) ville stå ved siden av alt fra Deutsche Grammophon. No way.

Noen innkjøp

Ingen iPod ettersom jeg har høstferie og ikke har trasket til og fra jobb, men derimot har jeg kjøpt noen cd'er:



Prefab Sprouts klassiker "Steve McQueen" fra 1985 i remasterversjon med bonus-cd (med nyinnspilte spor). "When love breaks down" er min favoritt på denne platen, som av mange kalles åttitallets Pet Sounds. (Prefab Sprout-favoritt generelt er "Cars and girls", men den er jo på en helt annen plate.)




Bach-kantater vol. 6 i den fine pilgrimage-serien til John Eliot Gardiner. Jeg kjøpte også vol. 16 som egentlig ikke kommer før til jul, ergo finnes det ikke bilder av den på websiden enn så lenge.

Egentlig burde jeg slutte å kjøpe cder nå, for jeg har helt klart et plassproblem. Dayum.

Koselig

Dagens innkjøp er The Bands selvtitulerte album fra 1969. Den ene låta finere enn den andre. Look out Cleveland, storm is coming through...

Sondre Lerche

Apropos Prefab Sprouts "Nightingales" - Sondre Lerche gjør en kjempefin versjon av den på sin siste plate; "Duper sessions". Her synger han også en annen av mine favorittlåter, "The more I see you", og Cole Porters "Night and Day". Han har skrevet en rekke nye låter i lettere jazz-landskap, inspirert av Porter, Costello og Chet Baker, og det synes jeg virkelig han har fått til bra. Han synger veldig fint og får brukt falsetten mye. Bonusspor: Lulu-vise av Knutsen og Ludvigsen! Kjøp den. Det er så få artister som tør å gjøre sånt her til lands. Jeg digger at han ikke kan puttes i en bås, men at han gir ut forskjellige plater hver gang.

Julegavetips

Musikk egner seg supert til julegaver - og her er noen høyst subjektive tips:

*Magdalená Kozena: "Bach arias" - dette er en av de vakreste platene jeg vet om. Hun synger praktfullt, og ariene hun har valgt ut er noe av det fineste i hele verden. Hennes Mozart/Gluck-plate er også kjempefin, og "Lamento"-platen fra i år bør også sjekkes ut.
*Rakhmaninov - klaverkonserter nr. 1 og 2 med Andsnes. Høstens fineste utgivelse.
*Bach-kantatene i Pilgrimage-serien til John Eliot Gardiner - kjempefine innspillinger, estetisk vakre covere også...
*Bachs juleoratorium med enten Gardiner eller Jacobs. I Gardiners versjon får du Anne Sofie von Otter, i Jacobs' Andreas Scholl.
*Brahms' fiolinsonater med Augustin Dumay og Maria João Pires
*Thelonius Monk og John Coltrane: "At Carnegie Hall" - et must for Coltrane-elskere!
*John Coltrane: "Blue Train" - et must for alle. Gi den til en rocke-interessert fetter på 15! Oppdragelse.
*Ella Fitzgerald: "Ella in Berlin" - den beste live-plata med Ella - ever.
*Stevie Wonder: "Innervisions" - kjernen i enhver platesamling. Fra 1973.

Stevie Wonder....... A TIME TO LOVE....

Stevie Wonder er tilbake! Og da mener jeg Stevie Wonder fra 70-tallet! Ikke den billige etterligningen som sang "I just called.." på åttitallet. Nei, Stevie er tilbake i sin gamle (unge) form, og det kan bevises med utgivelsen "A time to love". Denne plata skulle egentlig slippes i fjor vår, da han turnerte Europa og spilte flere av sangene. Av ukjente grunner ble plata stadig utsatt, men denne uka dukket den endelig opp. HURRA!

Jeg opplevde han live på fine Stockholm Stadion (bygd til OL 1912) i fjor sommer, og det var uten tvil mitt livs konsertopplevelse. Stevie i solnedgang og mild bris, i TRE timer - og det var ikke et sekund for mye. Tårene fosset flere ganger, helt fra første tone i første låt, fordi han valgte å begynne konserten med min yndling blant alle - "Golden Lady" fra Innervisions.

Den nye plata får gode kritikker i avisene. Jeg hører gjennom den for andre gang akkurat nå, og er veldig fornøyd så langt.

Stevie Wonder er gudfaren for alt som kan krype og gå av dagens R&B/soul. (Hør på stemmen til Mary J Blige for eksempel - hun kopierer Stevies oppover-vibrato) Det er så bra at han har kommet tilbake for å fortsette å vise alle sammen hvordan det skal gjøres!

Hvis du ikke har hørt mye på Stevie i ditt liv, begynn med platene Innervisions, Fullfillingness' first finale, Talking Book og Songs in the key of life, så er du godt i gang.

Paul McCartney med en liten perle!

Det er hyggelig at den gjenlevende halvpart av mitt elskede Beatles stadig er aktive, selv om mye av det som har kommet de siste 15 åra har vært relativt tamt. Ringo har jeg ikke hørt så mye på, men de nyere Paul-platene har jeg i allefall vært igjennom et par ganger (og blitt litt skuffet, ja). Ingenting kan måle seg med vidunderlige Pipes of Peace (1983) og deler av Flowers in the Dirt (1989), mener jeg. Samt "No more lonely nights" fra "Give my regards to Broad Street".

Derfor var overraskelsen stor da jeg via Herreavdelingen på p1 kom over den lille sangen "Jenny Wren" på Maccas nyeste plate. Hvilken PERLE! Det er Paul (i fløyels-falsett) med gitaren sin, samt en mann som spiller på den armenske oboen Duduk - forøvrig det eneste instrumentet som fikk komponisten Aram Khatsjaturjan til å gråte... Stemmen til Paul er bedre enn på svært mange år - han synger rett og slett nydelig! Sangen er en slags blanding av Mother Nature's son, I will, Distractions og Martha my dear - andre McCartney-signerte perler.

Da gjør det ikke noe om resten av plata er kjedelig!