lørdag, juni 21, 2014

Orchestre de Paris m/ Paavo Järvi, Marita Sølberg og Matthias Goerne, Salle Pleyel, Paris 21.05.14


Når min tidligere skolevenninne og yndlings-norske-sopran Marita Sølberg skulle synge Johannes Brahms' "Ein Deutsches Requiem" akkurat da vi tenkte oss til Paris, er det klart vi tilpasset avreisen sånn at vi fikk med oss denne konserten. 

Først spilte Orchestre de Paris "Le Tombeau resplendissant" av Olivier Messiaen fra 1931, et stykke med ganske intens åpning i messing og stryk, som etterhvert hadde disse kjente motivene og sprangene som Messiaen også bruker i sitt korverk "Antienne de la conversation Intérieure" som jeg hørte i Leipzig i fjor. Veldig flott! 



Deretter var det altså Brahms' store tyske Requiem som stod for tur. Dette er et gåsehud-verk fra ende til annen, som jeg sist hørte i Oslo domkirke i desember 2013. Orkestret spilte fint, koret sang veldig bra, og solistene var helt praktfulle. Sopranen har kun én arie, men den er til gjengjeld visstnok noe av det vanskeligste å synge av denne typen musikk. Ganske stort omfang, høyt og lavt. Sølberg sang helt nydelig - som vanlig - og fikk enorm applaus da konserten var over. Hun fraserer og former så fint, i tillegg til å ha en helt gyldent skimrende klang. Vi var stolte nordmenn i salen! Det var moro å høre Matthias Goerne også - endelig - han avlyste jo i Risør for noen år siden på veldig kort varsel, til vår store skuffelse. Men nå fikk vi høre han, og han er virkelig en god sanger. Han levde seg veldig inn i verket, ikke bare i barytondelene. 

Dette kunne absolutt egne seg som plate! Jeg hadde kjøpt den på dagen. Og Brahms, ja, han er på min topp tre sammen med Bach og Schumann. Til evig tid. 


Fabio Biondi og Kenneth Weiss, Théâtre des Champs-Élysées, Paris 18.05.14

En formiddagskonsert på en knallvarm og fin søndag i Paris! Théâtre des Champs-Élysées var stedet, klokka var bare 11 da de begynte (og vi kom hesblesende inn i siste sekund pga metro-forsinkelser). Vi satte oss i en av nisjene på 1. balkong. 

Programmet bestod av Bachs sonater for fiolin og cembalo, BWV 1016-1019. De spilte veldig fint, litt intonasjonsproblemer i blant og en del stemming, men det er man jo vant til i barokksammenheng.    Veldig moro å høre Biondi; jeg er veldig fan av mye av det han har gjort, Vivaldi-innspillingene på Naïve, og naturligvis den eksemplariske "Ich habe genug"-innspillingen med Ian Bostridge på Virgin, 2000. 

Jeg kjøpte Weiss' innspillinger av Bachs partitaer etterpå, utgitt på Satirino i 2001. 

Pat Metheny Unity Group, Oslo Konserthus 10.05.14


Pat Metheny og Chris Potters prosjekt de siste par årene har vært Pat Metheny Unity Band, senere kalt Pat Metheny Unity Group. De har gitt ut to album, med ganske forskjellig sound, og på gårsdagens konsert i Oslo Konserthus fikk vi to sett uten pause i mellom - nettopp med denne inndelingen. Ben Williams spilte bass og Antonio Sanchez trakterte trommene. I sett to kom også pianist-vokalist Giulio Carmassi på scenen, og deler av Methenys musikalske Orchestrion-rekvisitter ble tatt i bruk. Chris Potter spilte både tenorsax, bassklarinett, altfløyte og gitar.  

Ettersom denne omtalen blir skrevet mer enn en måned etter konserten, har dessverre en del detaljer allerede gått i glemmeboka. Men jeg husker flere overraskelser - som "Bright size life", "Have you heard" og faktisk til og med "Dream of the return", med fin vokal av Giulio Carmassi. "This is not America" dukket opp også, "Minuano (six eight)" og "Last train home". Pat spilte på alle sine gitarer, og tok noen solonumre til slutt. Sånn sett ble det kanskje aller mest Pat sin konsert, men jammen er det to store navn som turnerer sammen her. Nesten litt unikt!