tirsdag, oktober 28, 2014

Don Giovanni, Den norske opera og ballett, 28.10.14









(alle foto: Joerg Wiesner, Den Norske Opera og Ballett)

En flott forestilling! Aller best var den italienske bass-barytonen Ildebrando D'Arcangelo, som jeg har vært borti mange ganger tidligere gjennom hans plateinnspillinger, og han var en glimrende Don Giovanni.

Ellers hørte vi Marcell Bakonyi (Leporello), Alexandra Deshorties (Donna Anna), Nina Gravrok (Donna Elvira), Marius Roth Christensen (Don Ottavio), Jens-Erik Aasbø (Kommandanten), Caroline Christensen (Zerlina) og Aleksander Nohr (Masetto). Ikke et svakt ledd! Regien var med Thaddeus Strassberger, og Hermann Bäumer dirigerte operaorkestret. Det er fremdeles noen forestillinger igjen, så jeg anbefaler absolutt å benytte sjansen!

Her synger Ildebrando D'Arcangelo "Deh! Vieni alla finestra": 



søndag, oktober 26, 2014

Truls Mørk og Oslo Camerata, Den norske opera og ballett, 26.10.14

En spontan konsert på en søndagskveld - vi er heldige som har muligheten til sånt her i hovedstaden. Hive seg rundt og stikke bort i operaen, og høre musikk utført på utsøkt vis. Strykeensemblet Oslo Camerata er fra miljøet rundt Barrat-Due, og på denne konserten hadde de med Truls Mørk som vi i høyeste grad kan kalle norsk verdensstjerne med sine grammynominasjoner og -pris. Man kunne trygt lene seg tilbake. 

Første verk på programmet var Pendereckis sinfonietta for strykere; en orkesterversjon av hans stryketrio fra 1991. Den åpner med en energisk og aggressivt hurtig repeterende dissonans-akkord, etterfulgt av et rolig melodisk soloparti i bratsjen. Så kommer akkorden igjen, og tilsvarende solo i fiolinen. Veksling mellom solister/instrumentgrupper og orkester er en veldig klassisk form med røtter langt tilbake i barokken og dens concerto grossi. Tonaliteten er nokså oppløst, men allikevel får man en slags følelse av grunntone, langt fra noe matematisk dodekafoni. Det kan til tider i de rolige partiene minne litt om Fartein Valen. Klangene er tette, bratsjene er dype, det er flott musikk. Oslo Camerata spiller veldig engasjert og levende, og er helt klart på hjemmebane i denne genren. (også!)

Så var det klart for kveldens hovedverk, Haydns cellokonsert i C-dur. En av de mest kjente cellokonsertene i før-romantisk tid, denne er godt kjent og spilles mye. Førstesats har en fin eksposisjon, melodien i celloen er nydelig, mye sekvensering og små sukk. Sekvenseringen kommer igjen både i dur og moll (parallelltoneart), samme motiver. Andresatsen er vakker, med alle disse melodiske tingene som jeg liker best med wienerklassisismen. Mot slutten spilte de nesten pianissimo, i allefall piano, jeg holdt nesten pusten. Tredjesatsen er energisk, full fart, og sannsynligvis ganske krevende for solisten, selv om det ser lekende lett ut for han. Virtuost og praktfullt! Han har en nydelig klang og en veldig fin måte å forme linjene på. Han vant forøvrig spellemannprisen 1992 for sin innspilling av Haydns to cellokonserter sammen med Det Norske Kammerorkester. 


Etter pause fikk vi høre Tsjajkovskijs "Andante Cantabile", opprinnelig andresatsen fra strykekvartett i D-dur, opus 11. Et kjent og kjært stykke, mye brukt som encore. Deretter hans vakre Nocturne,  opprinnelig et klaverstykke fra opus 19, men arrangert for cello og strykere av Tsjajkovskij selv. Fin duett mellom cello og fiolin uti der, vemodig stemning. 

Til slutt kom Béla Bartóks Divertimento for strykere, Sz.113. Jeg har fordypet meg en del i Bartoks musikk tidligere, så dette var flott å høre live. Bartoks tonespråk er friskt og ungarsk-folkelig, rytmen er også preget av ungarsk folkemusikk, de modale toneartene han alltid bruker (mye lydisk og mixolydisk, i dette tilfellet en blanding) - med den lave septimen minnet åpningen av førstesatsen nesten om Gershwin! Andresatsen begynner helt svakt, i piano, med lange toner og delvis dissonerende harmonier, helt ypperlig som illustrasjonsmusikk i film (Bartok er forøvrig ofte brukt i filmer). Det bygger seg kraftig opp, crescendo, ned igjen. Tredjesatsen er litt tilbake i det gershwin-ungarske fra førstesats, med mange solopartier for fiolinen og bratsjen. Små motiver spilles, gjentas, nesten ekko-effekter, og denne vekslingen mellom enkeltinstrumenter og orkester er på samme måte som i Pendereckis Sinfonietta - det peker tilbake til barokkens concerto grossi. 

Orkestret er ungt og svært allsidig, det er godt over 200 år mellom det eldste og det yngste verket de spilte, og de takler alle disse genrene helt utmerket. Scene 1 i operaen er et mye, mye bedre sted for orkesterkonserter enn Oslo Konserthus, lyden er kjempefin og man sitter nærmere uansett hvor man befinner seg i salen. Jeg er glad for at det arrangeres konserter også her! Og jeg er glad for at jeg kan gå på konsert en søndagskveld i oktober på ganske kort varsel for en billig penge, og få servert de store komponistene tolket av en verdensstjerne og et prima orkester. 


fredag, oktober 24, 2014

Julia Fischer og Yulianna Avdeeva, Théâtre des Champs-Élysées, Paris 14.10.14

 Julia Fischer er en av de store fiolinistene i vår tid, tysk, og har gitt ut mange plater på selskapet PentaTone. Nå har hun imidlertid kommet over til Decca, og får gode omtaler for sin nyeste plate med fiolinkonserter av Bruch og Dvorák. I Théâtre des Champs-Élysées ble hun akkompagnert av Yulianna Avdeeva, vinneren av Chopin-konkurransen i 2010, den første kvinnelige vinner siden Martha Argerich i 1965 (!). To mestere på hvert sitt instrument, og som hadde et veldig fint samspill.

De begynte med Bachs sonate for fiolin og klaver (eg. cembalo) BWV 1016, som vi også hørte sist vi var her i teatret, i mai - da med Fabio Biondi og Kenneth Weiss. Fischer spilte veldig kontrollert og kanskje litt stivt, eller i allefall ikke så inderlig og levende som man kunne ønske seg av denne sonaten. Avdeeva var lett på labben og spilte fint. Så spilte de Prokofievs sonate nr. 1 for fiolin og klaver, og da tok det seg kraftig opp. Fischer slo seg mer løs, og spilte med stor detaljrikdom, dynamikk og følelser. Det er så mange fine partier i den sonaten!


Etter pause begynte de med Brahms' sats fra F-A-E-sonaten som Brahms skrev sammen med Schumann og Albert Dietrich. Det er en livlig scherzo i d-moll, som absolutt burde oppføres oftere. Til slutt var det Brahms' sonate nr. 3, opus 108. En nydelig sonate som jeg har hørt svært mye på i årenes løp. Her fikk begge to virkelig vist seg fram, det var en levende og svært emosjonell og energisk framføring, og med Fischers helt presise intonasjon. Helt praktfullt. Publikum jublet og applausen ville ingen ende ta, så vi fikk faktisk to ekstranumre - først Souvenir d'un lieu cher, op. 42, som også Janine Jansen spilte som ekstranummer i Oslo i vinter. Etter å ha kommet inn et par-tre ganger til, til øredøvende applaus, spilte de like godt Schumanns romanse-sats fra F-A-E-sonaten.


tirsdag, oktober 21, 2014

Wayne Shorter Quartet, Oslo Konserthus 21.10.14



Legende! 81 år er han nå, Wayne Shorter, med en imponerende CV. Art Blakey and the Jazz Messengers, Miles Davis Quintet, Weather Report, og naturligvis legendariske album under eget navn. Og Native Dancer-plata med Milton Nascimento. Og alle popsamarbeid; Joni Mitchell, ikke minst. I kveld hadde han med følgende stjernelag som han har spilt med i mange år: Danilo Perez på piano, John Patitucci på bass og Brian Blade på trommer.  (Sistnevnte ser nøyaktig like ung ut som da jeg hørte han første gang, på Kongsbergjazz i 1996 med Kenny Garrett og Pat Metheny)

Kvartetten føles veldig helhetlig - det er mer maleriske lydtepper enn rene kor, det er veldig dynamisk, opp og ned i styrkegrader, fritt for klisjéer, og de er svært samspilte og samtenkte. Wayne Shorter er fremdeles sopransaxens konge.

En flott konsert på halvannen time uten pause, og med en meget kjent encore som jeg ikke klarer å huske hva er - hjelp meg, noen!

Brian Blade speider etter kjentfolk. 

søndag, oktober 12, 2014

Kjærlighet



Klarinettene i introen. Bassen når den kommer inn. Basslyden. Klarinettoppgangen i sekst- og ters-intervaller etter første og tredje strofe. Dur-akkorden når strykerne kommer inn i overgangen til refrenget, og melodien flyttes opp til B-dur/g-moll. Og deretter tilbake til d-moll igjen. Doblinga av vokalen på melodien, en oktav over, i andre vers. Klarinettene igjen. Strykerne og refrenget igjen. Modulasjonen én tone opp til e-moll og den dype gitarsoloen, som flyttes opp en oktav for hver linje. Modulasjonen tilbake igjen til d-moll før tredje vers. Falsetten som overtar melodien i tredje vers. 

Slike tanker man gjør seg klokka halv åtte en lørdagsmorgen på vei til jobb, når man hører på en plate som kom for 25 år siden og som man hørte ihjel på sin gule Sony sportswalkman på vei til og fra ungdomsskolen høsten 1989. Og alt dette kan oppsummeres i følgende setning:
Paul McCartney, I love you.


fredag, oktober 10, 2014

Yefim Bronfman med Oslo filharmoniske og Jukka-Pekka Saraste, Oslo konserthus 10.10.14

En fredag aften i filharmonien! For en luksus det er. Der sitter man og slapper av i to timer, mens 80 mennesker på scenen spiller så fint de kan bare for oss. I kveld var Yefim Bronfman solist, et kjent navn, han har spilt med alle de store orkestrene og dirigentene, og spilt inn en hel del plater som jeg både har solgt og anbefalt her og der. Han spilte Brahms' første klaverkonsert, en konsert jeg er veldig begeistret for og har hørt mye på (bl.a. Andsnes' innspilling fra 2007 med Birmingham og Rattle). Førstesatsen er dramatisk og nesten litt skummel i starten, fin som illustrasjonsmusikk! Det tar lang tid før solisten kommer inn, det minner til tider mer om en symfoni enn en konsert. Andresatsen har veldig mange fine partier både hos solisten og orkesteret, særlig klarinettene i ters spilte veldig fint. Tredjesatsen er nesten enda bedre kjent enn den første, energisk og flott. 

Etter pause spilte orkesteret Tsjajkovskijs praktfulle Pathétique-symfoni, den sjette. Den er virkelig en av mine store symfoni-favoritter; den er så sammensatt men allikevel helhetlig, med nydelige melodilinjer og en melankolsk stemning gjennom det hele. Han døde bare dager etter at denne ble urframført. Den åpner med en mollstemt førstesats med store variasjoner i tempo og styrke, litt dyster i blant, men også med de nydeligste følsomme partier i dur der strykerne spiller unisont, og har ikke dette vært brukt i film så vet ikke jeg. Andresatsen er en slags skeiv vals i typisk Tsjajkovskij-stil, den kan minne både om valser fra ballettene og fra serenaden for strykere. Men taktarten er ikke videre dansbar - den er i en femtakt som veksler mellom 2+3 og 3+2. Det gjør den på mange måter vemodig! En ikke-dansbar vals. 

Tredjesatsen er en frisk scherzo-aktig marsj med et fengende tema som på mange måter hører hjemme i en sistesats - ikke minst fordi man får en plutselig trang til å klappe og rope bravo når den er ferdig. Men den etterfølges altså av en avslutning - en sørgmodig og langsom sats som nesten høres Griegsk ut hos strykerne i begynnelsen, som er riktig vemodig når man tenker på Tsjajkovskijs lidelser og at han døde bare dager etter urframførelsen, og som etter nesten ti minutter fader ut hos de dypeste strykerne i en utmattet stillhet. 

Lyden i Oslo Konserthus er jo litt både og, det kan føles ganske ullent når man sitter langt unna. Det høres ut som om de sitter bak et teppe og spiller, man får lyst til å skru opp volumet. Men det tok seg veldig opp etter pause - på Tsjajkovskij ga de jernet, og det hørtes. Da var lyden fin. 

fredag, oktober 03, 2014

Elvis Costello, Sentrum Scene, Oslo 02.10.14


Nok en suveren konsert med Elvis Costello på Sentrum Scene i Oslo! Billettene har hengt på kjøleskapet siden i februar. Han kommer løpende inn på scenen (etter at oppvarmingsbandet Larkin Poe er ferdig); pent kledd iført grå dress, lilla skjorte og hvit hatt. Opplegget er ganske likt den fabelaktige konserten i november 2011 - en solokonsert der han er et helt orkester i seg selv når han dundrer løs på gitarene sine. Han har en imponerende oversikt og teknikk, og ikke minst en svært god rytmisk sans. Man savner ikke et band. Han veksler mellom akustisk/stålstrenger og elektrisk, bruker effekter og pedaler og til og med en del loops i en låt. Teme for kvelden: "Love and deceit", som han mener han har skrevet ca 400 sanger om. Etter ti låter gjør han som sist - han introduserer aftenens gjest, sin venn på scenen, litt sky - "it's me!". Også slenger han seg ned på en stol og drar en standardlåt. Sist var det "All or nothing at all", i kveld var det "Walking my baby back home" - som han sa han pleide å spille når han lengtet hjem. Hjem til huset sitt der kona akkurat nå serverte mat til de 7 år gamle tvillingsønnene deres; en "vaudeville supper" bestående av cookies og brandy, som avsluttes med sigar, for at de skal komme seg raskt inn i familiebusinessen. Lignende historier kommer på rekke og rad, vi må bare le, som da han forteller at faren - som var sanger på 60-tallet - etterhvert lignet mer og mer på Peter Sellers' karakter i "What's new Pussycat" (forøvrig en av de morsomste frisyrene jeg vet om!). Han forteller også om første gang han fikk en låt spilt på radioen, før han hadde platekontrakt, og at han ble flau over å høre sin egen stemme på radio. Og enda flauere da verden faktisk ikke stanset, men at programlederen etter låta satte over til værmeldinga. 

Elvis Costello er et unikum. Jeg vil anbefale alle å høre han live før eller senere. Og denne gangen var det "Alison" han sang ut til oss delvis fra scenekanten, uten mikrofon. 

  • Green shirt
  • Either side of the same town
  • I hope you're happy now
  • Veronica
  • My all time doll
  • Poison moon
  • Girls talk
  • Ascension day
  • I'm not angry
  • Come the meantimes
  • Walking my baby back home
  • Ghost train
  • Wave a white flag
  • She
  • Watching the detectives
  • Alison
  • Pads, paws and claws  (med Larkin Poe)
  • Love field  (med Larkin Poe)
  • That's not the part of him  (med Larkin Poe)
... også måtte jeg løpe til trikken, så ekstranumrene gikk jeg dessverre glipp av.