mandag, april 20, 2015

Brad Mehldau trio, matinekonsert på Victoria, Oslo 18.04.15


Hurra for ekstrakonserter! Kveldskonserten var utsolgt lenge før jeg fikk somla meg til å kjøpe billett, så da benyttet jeg anledningen til å stikke bort på Victoria og høre trioen på ettermiddagen istedet. (Den konserten ble også utsolgt, men det skjedde samme dag)  Hele Oslo var ute i sola, og Mehldau-fansen satt inne i mørket og ble servert en svært god og intens halvannen times lang konsert. 

Mehldau spiller melodier og repeterende figurer i begge hender, gjerne mot hverandre, høyre eller venstre hånd er likeverdige. Tempoet er til tider høyt, og det er så herlig å se/høre en pianist som svever så høyt over tekniske hindringer, jeg kan ikke forstå hva som skulle stoppe han. Bassist Larry Grenadier likeså, så trygg, og på et så høyt nivå at man blir lamslått der man sitter. Trommis Jeff Ballard er et fyrverkeri. Steady groove. 

Grenadier doblet melodien i begynnelsen av mange av låtene. Når Mehldau samtidig lot være å overta bassrollen i venstre hånd, men la noen akkorder her og der i ymse omvendinger, måtte man liksom tenke bassen selv. Det er også fint. Starten på settet var nye låter som Mehldau ville teste ut. Up-tempo swingblues, lange soloer, delvis rolige og mollstemte låter, drømmende, intense og suggererende. 

*Solid Jackson (dedicated to Charlie Haden)
*Strange gift (hvis jeg tolker min utydelige skrift sånn noenlunde)
*Seymour reads the constitution
*The tingled green diva (igjen, utydelig skrift)
*Almost like being in love (Frederick Loewe)
*Since I fell for you (Buddy Johnson)


Ekstranummer 1: 
*Holland (Sufjan Stevens)

Ekstranummer 2: 
Usikker, hørtes Monk-aktig ut. Jazzvals. 

lørdag, april 18, 2015

Stacey Kent m/ band, Cosmopolite, Oslo 17.04.15


Stacey Kent er tilbake i Oslo! Hun har etterhvert vært her en del de siste årene, jeg mener hun også pleide å henge på Akers Mic og signere plater da jeg jobba der på slutten av 90-tallet. Aftenens konsert var ganske lik den forrige, samme band naturligvis (Graham Harvey/Jeremy Brown/Josh Morrison/Jim Tomlinson/Stacey selv på gitar), og noenlunde samme låter. 

Det slår meg at hun har endret repertoaret ganske mye siden 90-tallet. De første platene var preget av standardlåter, låter man f.eks. har hørt mye med Ella, dessuten en hel plate viet musikken til Richard Rodgers. Etter det har hun begevet seg mot Brasil, med Jobim- og Valle-låter, og mot Frankrike - med f.eks. filmmusikk fra franske sekstitallsfilmer eller rett og slett Serge Gainsbourg. Hun gjør begge deler veldig fint. Jim Tomlinson har en tone i saksofonen som minner veldig om Stan Getz, helt klart inspirert, og Stan Getz har jo definert bossanova-saksofonen innen jazzen, så det faller ganske naturlig at han spiller Getzk på disse låtene. Dessuten spiller han fløyte, både vanlig tverrfløyte og altfløyte, sistnevnte bl.a. i en nydelig obligatmelodi på B-delen på "Jardin d'hiver", den nest siste låta på konserten. 

En melodi som alltid slår an er "This happy madness", eller "Estrada Branca" som den opprinnelig heter. Frank Sinatra gjorde den med Jobim (som har skrevet låta sammen med Vinicius de Moraes), og den finnes på den utmerkede plata "Double Rainbow" som Joe Henderson ga ut i 1995. Stacey gjør den kjempefint på engelsk, teksten (som jeg vanligvis er altfor dårlig til å høre på) kler henne godt. Videre tror jeg hun er glad i gamle showtunes som ikke spilles så mye lenger, som f.eks. "The trolley song" som ikke ble framført i kveld, men som hun har med på en av platene sine. Den er fra "Meet me in Saint Louis" med Judy Garland. I kveld sang hun "Show me" fra "My fair lady". Hun sier hun er kresen på repertoaret, hun synger bare melodier hun er "deeply in love with". Det klarer hun virkelig å formidle, og det har nok også litt å gjøre med min mange ganger nevnte oppfatning av at de låtene hun velger, går igjennom en "Staceyfier" - hun setter sitt preg på den sånn at den nærmest virker å være skrevet for henne. Og hun har jo også låtskrivere som skriver direkte til henne, låtskrivere som kjenner henne godt og vet hva hun liker og hva som kler personligheten og stemmen hennes. Jim Tomlinson, ektemannen, har skrevet mange låter til henne gjennom årene, sammen med både en portugisisk og en japansk-britisk makker. Det er fine melodier, Tomlinson kan håndverket, og tekstene (som jeg som sagt vanligvis aldri hører på, men Stacey får meg til å høre på dem) er fascinerende fordi de forteller en konkret historie kronologisk snarere enn å ha overført betydning eller være mer generelle. "The summer we crossed Europe in the rain" (ikke med i dag), "(Let's you and me go away to) the ice hotel", og selvfølgelig "The changing lights". Fortellinger med egen stemning, om byer, "you and me", reiser, "The city was asleep", regn, taxi, gjøre ting man egentlig ikke har råd til, venner i baksetet av bilen som ler mens trafikklysene skifter, det er i det hele tatt noe veldig romantisk over det. Disse tekstene er signert Kazuo Ishiguro.

Mye fint saksofon- og fløytespill, pianospill ikke minst - Graham Harvey har veldig feeling for disse låtene. Stacey spiller selv gitar på noen av bossa-låtene, som f.eks. "How Insensitive", "One note samba" og "So nice" - sistnevnte av Marcos Valle, som hun alltid snakker om med hjerteformede pupiller. En av hennes store helter, som hun har turnert med og spilt inn plate med. Jeg har ikke hørt den, men jeg har mange av de gamle platene til Valle - han er en flott singer/songwriter. 

På "Aguas de Marco" tok de en Elis Regina / Antion Carlos Jobim-vri, og sang den som duett. Stacey og Jim. Veldig fint! Han er en tidligere choir boy, kunne Stacey fortelle, og hadde jo en pen stemme. Det initiativet kom fra Ébène-kvartetten, en av de flotteste strykekvartettene jeg har opplevd live (på konsert i Risør i 2010), som de har turnert litt med de siste årene. I tillegg spilte Jim den ikoniske fløytesoloen som må være med. 

Nok en fin konsert med Stacey Kent og bandet!

Setliste: 

*The face I love (Valle)
*Photograph (Jobim)
*Show me (Loewe, fra My fair lady)
*(mangler tittel)
*This happy madness (Jobim)
*Mais uma vez (Tomlinson)
*So nice (Valle)
*How insensitive (Jobim)
*One note samba (Jobim)
*The changing lights (Tomlinson)
*Aguas de Marco (Jobim)
*A time for love (Mandel)
*So danco samba (Jobim)

Ekstranumre: 
*Jardin d'hiver (Salvador)
*The ice hotel (Tomlinson)


Tidligere konserter (de jeg har vært på etter at denne bloggen ble opprettet): 
* 18.10.13 på Cosmopolite, Oslo
* 30.10.11 på Cosmopolite, Oslo
* 16.08.08 på Chat Noir, Oslo

(Også var det jo en konsert jeg skulle på i New York den 23.06.2004, men den glemte jeg helt, gitt. For den dagen ble jeg fridd til.) 

fredag, april 03, 2015

Johannespasjonen med Philippe Herreweghe og Collegium Vocale Gent + Grace Davidson, Damien Guillon, Thomas Hobbs og Peter Kooy, L'Auditori Barcelona, 27.03.15


Del 3 av det siste årets Herreweghe-pilegrimsreise fant sted den siste uka i mars i Barcelona. (Del 1 var Matteuspasjonen i Amsterdam i fjor og Messe i h-moll i Budapest i januar.) 

Johannespasjonen stod på programmet, med en solistrekke man bare kan drømme om - som vanlig. Evangelisten Thomas Hobbs, som han brukte i Juleoratoriet-dvd'en som kom for et par år siden, er en av de virkelig gode arvtagerne til Anthony Rolfe Johnson. Damien Guillon, min yndlings-kontratenor på delt førsteplass med sin læremester Andreas Scholl, var selvfølgelig med. Peter Kooy, gudfaren av barokk-bassang, er et must i slike sammenhenger. Dessuten engelske Grace Davidson, en sopran i den klare lyse ungpike-tradisjonen, som jeg gledet meg til å høre etter å ha hørt henne f.eks. i det nydelige arrangementet av Faurés "Après un Rêve" med Tenebrae (det er hun som er på toppen). Barytonen Tobias Berndt sang rollen som Jesus, og Zachary Wilder sang tenorariene, sistnevnte var et nytt (og positivt) bekjentskap for meg. 

Gåsehuden kom fram fra første tone, det skjer alltid i Johannespasjonen - det er noe småuhyggelig over åpningskoret. I Matteuspasjonen er det langsomt og vemodig, mens i Johannespasjonen er det uro, nesten litt jagende, og grunntonen ligger i bassen i store deler av satsen. Jeg husker fremdeles hvor sterkt inntrykk dette gjorde på meg da John Eliot Gardiner, Monteverdi Choir og English Baroque Soloists framførte Johannespasjonen i Thomaskirche i Leipzig under Bachfest i 2013. 

Thomas Hobbs er som nevnt blant de aller, aller beste evangelistene i omløp nå. Han er lys, myk og formidlende. Det er rent, enkelt, ikke overdrevent på noe vis - bare veldig pent. Tobias Berndt er en dyktig Jesus, det vet vi fra Herreweghes oppsetning av Matteuspasjonen som ligger i sin helhet på YouTube. En behagelig stemme og god formidling. (Han vikarierte for Florian Boesch). De utfylte hverandre fint, og har såpass viktige roller for dette verket at det fort kan bli irriterende om en eller begge ikke er helt på topp. Men det var jo disse to. I det hele tatt var det virkelig ikke noe svakt punkt i hele denne konserten, ingen trakk det ned, og det er faktisk ganske sjelden. Men nå har vi jo med virkelig de aller, aller ypperste utøverne å gjøre, og heldigvis har jeg og Philippe Herreweghe temmelig lik smak når det gjelder soliststemmer! (Så glad han gikk bort fra Barbara Schlick-typen!)

Tenoren Zachary Wilder var ikke annonsert - han steppet inn på nokså kort varsel for den opprinnelige tenoren Robin Tritschler. Han sang fint, hadde mye kraft i stemmen og ga jernet i den ene crescendoen etter den andre når vi trodde han var ferdig med en frase. (Fun fact: Jeg googlet lenge da vi kom tilbake på hotellet for å finne ut hvem tenoren var, siden navnet hans ikke var oppgitt noe sted. Etter å ha sjekket ut noen sannsynlige muligheter som viste seg å ikke stemme, ga jeg opp - og gikk tilbake inn på Instagram, hvor jeg et kvarter tidligere hadde lagt ut bilde fra konserten (og hashtagget med Herreweghe og Barcelona osv). Der hadde jeg fått en "like" fra en person som var mistenkelig lik tenoren - bingo! Der var han. Mens jeg hadde lett etter han, hadde han sett på bildet jeg hadde lagt ut.)

Damien Guillon imponerer meg mer og mer. Han blir virkelig bedre og bedre. Jeg hørte han første gang i Köthener Trauermusik i Oslo Domkirke for et par år siden, deretter i Concertgebouw i Matteuspasjonen i fjor, så i h-moll-messa i Budapest i januar - og derimellom selvfølgelig på utallige plater og konsertopptak her og der (også de tidligere nevnte Herreweghe-oppsetningene av Matteuspasjonen på YouTube og Juleoratoriet på dvd). Hans "Von den Stricken meiner Sünden" var praktfull, og om mulig enda bedre: "Es ist vollbracht" i del 2, akkompagnert av orgel, lutt og bass - og naturligvis gamben, hvis linjer er blant høydepunktene i hele verket. Og da evangelisten med mild, mild fløyelsrøst kunngjorde "Und neigte das Haupt und verschied..." etterpå, var det musestille i tjue sekunder. Det er så fint!

Peter Kooy sang både bassariene og Pilatus-partiene. Han har gjort Bachs kirkemusikk hele livet, og har definert måten å synge barokkbass på. Man blir ydmyk bare av å se han komme inn på podiet. Gudfaren! Det er fjerde gang jeg hører han live, og jeg håper det blir mange, mange flere. Helt klart min yndlings-bass! Trygg og fin, aldri noe tull, kjenner verkene ut og inn. 

Grace Davidson var jeg veldig spent på. Det lille jeg har hørt av henne fra før er nydelig vakkert, men det er noen år siden de opptakene ble gjort og hun har ikke sunget inn så mange plater. Vel, skuffet ble jeg på ingen måte. Hennes jublende og lyse og lette "Ich folge dir gleichfalls mit freudigen Schritten" var direkte en humørspreder, så klare og rene toner i toppen. Hun er som en litt yngre Carolyn Sampson med litt mer luft og mindre vibrato. Jeg gledet meg til "Zerfliesse, mein Herze", verkets tåreperser (mascaraen Kanebo 38 holder forresten stand både i bryllup, begravelser og på konserter) - og måtte svelge tungt da obo da cacciaen og fløytene dro i gang denne. Og Grace, da. Hun sang helt praktfullt. Så lyst, sørgende, så klart og med et helt riktig fravær av vibrato på de høyeste og lengste tonene. Sånt blir jeg så vanvittig lykkelig av der jeg sitter. Jeg håper virkelig hun skal være med på en plateinnspilling snart, og gjerne av dette verket, for det er en stund siden Herreweghe spilte det inn sist nå. (Og da gjorde han den versjonen hvor åpningskoret ikke er med)  Men om det blir Dorothee Mields som synger sopranen på en eventuell ny innspilling, sånn som hun skal gjøre når de framfører dette under Bachfest Leipzig i juni, blir jeg minst like glad!

Collegium Vocale er et ekstremt bra ensemble. Orkesteret denne gangen var knøttlite, få strykere, med lutt i continuoen på ariene, og med de knallgode treblåserne som de er så kjente for. Konsertmesteren Christine Busch er fascinerende å se på, hun har sånn kontroll og kjenner verket så godt, og aller morsomst var det da hun og naboførstefiolinisten byttet til hver sin viola d'amore på Kooy sin fine lutt-arpeggio-pregede arioso "Betrachte meine Seel" og tenorarien "Erwäge". Jeg ble starstruck bare av å se de to gamle velholdte instrumentene liggende der klare før konserten, med de fine hodene, de mange skruene og strengene. For noen kunstverk!

Og koret, som sagt. De er så knallgode at jeg vet ikke hva jeg kan si for å understreke det ytterligere. I Matteuspasjonen i fjor var det jo dobbeltkor - de var kanskje tretti totalt. På h-moll-messa i Budapest var de tjue, altså femstemt, mens nå var de bare femten (det manglet en tenor). Og solistene var naturligvis blant disse femten. Det er bra at solistene er med på korpartiene også, naturligvis fordi de har gode stemmer og forsterker korklangen, men også fordi de holder stemmen varm gjennom hele verket (evangelist og Jesus unntatt). Stemmene smelter inn i hverandre, det er ingen som forsøker å kjøre noe sololøp, og de er så inderlig dyktige til å formidle teksten, bruke dynamikken til å understreke dramatikk eller sorg - dette er det jo naturligvis Herreweghe som har bestemt, men de utfører det helt praktfullt. Dette er et kor jeg vil høre om og om igjen, jeg gleder meg til å de legger ut turnéplanen for neste sesong og håper det blir mye Bach å høre!



Femte rad, fin lyd, god sikt! 











Luttenist Matthias Später.









Thomas Hobbs, Zachary Wilder, Damien Guillon og Grace Davidson. 







The Godfather. 




Tobias Berndt, Peter Kooy, Thomas Hobbs. 












Evangelist Thomas Hobbs får velfortjent jubel. 



Herreweghe takker Tobias Berndt alias Jesus. 



Dominique Verkinderen, Magdalena Podkoscielna, Grace Davidson (skjult bak fiolinisten) og Griet de Geyter. Tror aldri jeg har hørt en så solid, samstemt og velklingende sopranrekke! Kun fire stemmer. 



Konsertmester Christine Busch. 



Oboistene Marcel Ponseele og Taka Kitazato, kjente ansikt i Herreweghe-sammenheng!



Patrick Beuckels og Amélie Michel, barokkfløytemestere.