mandag, februar 08, 2010

Pat Metheny i Oslo Konserthus, 06.02.10


Pat Metheny solo - men slett ikke alene med sin gitar. Jeg har hørt han to-tre ganger med Pat Metheny Group, en gang med Trondheim Jazzorkester, samt en gang i kvartettformat med Kenny Garrett og hans Coltrane-tribute (Kongsberg 1996). Jeg visste lite om hans nye prosjekt ved navn Orchestrion.

(hvis noen av dere var der, vær så snill og bidra med låttitler - jeg husker ikke alle)

Pat entret scenen til jublende trampeklapp, og satte seg ned og åpnet med det jeg tror var "Make Peace". På hver side av han stod noen få instrumenter - en vibrafon, en xylofon og et flygel. Deretter kom "Sound of Water", fremdeles like vakkert, og spilt på den 42strengers pikassogitaren hans. Denne gitaren alene gjør det til et stort poeng å sitte så nært scenen som mulig, for det er virkelig fascinerende å se hvordan den fungerer med løse strenger og tre halser. Deretter improvisasjoner over "Autumn leaves" på el-gitar, hvor han så smått begynte å få i gang en liten trommemaskin der borte ved sceneteppet.


Og så.... gikk teppet opp. Et digert stillas kom til syne, flere meter høyt og bredt, fullt av instrumenter - flerfoldige trommer, cymbaler, perkusjonsinstrumenter, en el-bass og et par gitarer, alle med trommestikker og køller o.l. koblet til seg - og på hver side av scenen stod noe som lignet på slike stygge pokalskap som mange hadde på 70- og 80-tallet - og inni der stod det flasker.


Dette er Pat Methenys Orchestrion-prosjekt, som egentlig bør leses mer om her, siden det er så vanskelig å forklare på en enkel måte. Jeg forstår ikke alt. Pat innrømte at selv han hadde vanskeligheter med å formidle teknikken med ord, så han spilte og viste oss heller hvordan det fungerer i praksis. Idéen oppstod for et par år siden da han framførte et Steve Reich-stykke i Carnegie Hall der han spilte med seg selv på tape. Det ville jo være morsommere å spille med seg selv live, tenkte han, og benyttet anledningen til å oppfylle en drøm han har hatt siden han var barn, nemlig å gjøre noe spennende ut av mekaniske instrumenter. En dyp fascinasjon over bestefarens player piano startet det hele.


Så satte han i gang maskineriet, delvis på egen hånd, delvis vha lydtekniker (som satte i gang noe som var programmert på forhånd) - og spilte låter fra den nye plata ("Spirit of the air", "Expansion", "Entry point", "Orchestrion"). Små lamper blinket på de instrumentene som til enhver tid avga lyd, så man kunne følge med hvor lyden kom fra. Meget effektfullt. Om man lukket øynene hørtes det så å si ut som Pat Metheny Group, samme sound, særlig da synthgitaren hans kom fram. Flaskeblåsingen er også en klassisk Metheny-lyd, og å se flasketutene i skapet som fikk en luftstrøm på seg så de avga akkurat den tonen de skulle - det minnet meg på et eller annet vis litt om Muppet Show. Veldig fascinerende!

(En leser opplyser om at også følgende låter ble spilt: "Antonia" fra "Secret Story", "Stranger in Town" fra "We Live Here" og "Sueño con Mexico" fra "New Chautauqua". Jeg trodde jeg kjente min "Secret Story", men det er tydeligvis lenge siden jeg har hørt på den. "We Live Here" lånte jeg bort for over ti år siden. På tide å kjøpe ny.)

Høydepunkt: "Dream of the Return" fra "Letter from Home", på akustisk gitar, etterhvert akkompagnert av hele "orchestrion-bandet". Den låta har en spesiell betydning for meg personlig, og jeg har aldri hørt den live før. Det var nydelig.


Et morsomt prosjekt, imponerende ikke minst, siden det er så utrolig mye finmekanikk som skal klaffe. En Pat Metheny-konsert er alltid, uten unntak, verdt pengene.