Schwanengesang

Aaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaah. Lovely. En av de fineste sangsyklusene med en av de fineste tenorene jeg vet. Nydelig tolkning. Dette blir mitt neste kjøp, garantert.

Nye plateanbefalinger

I dag hører jeg på mye fin musikk som absolutt fortjener å få litt omtale (alle er fra 2008):



En av mine yndlingssopraner er franske Sandrine Piau. Fjorårets vakreste plate var hennes "Évocation" der hun sang romanser av Debussy, Chausson, Koechlin samt Schönberg og Richard Strauss. Nå har hun sunget inn Faurés Requiem sammen med Stéphane Degout, Accentur og L'Orchestre National de France, og dette framkaller gåsehud... Piau synger nydelig i sin eneste sats, "Pie Jesu".


RIAS kammerchor, det tyske koret som har vært dirigert av både Philippe Herreweghe og René Jacobs, kom med to plater mot slutten av fjoråret. Den ene er en innspilling av Bruckners store messe i f-moll (nr. 3), og dette er virkelig himmelsk nydelig musikk. Koret synger veldig bra. Solistene også, noen av dem er kanskje litt voldsomme i blant, men totalopplevelsen er flott og platen anbefales på det sterkeste.








Den andre platen er a cappella-korverker av Mendelssohn, en av årets jubilanter, dirigert av Hans-Christoph Rademann (ny sjefsdirigent). Mendelssohn skrev disse sangene med tanke på å synge dem firstemt ute i det fri, på piknik i en skog eller på båttur, og bare det i seg selv er jo så sjarmerende at platen er verdt å lytte til. Og kvaliteten er veldig høy her også. Man skulle kanskje øve inn noen av dem til sommerens utflukter...







En norsk plate som burde slå an hos de fleste, er Barokkanernes Vivaldi-kantater med solisten Tone Wik. De spiller veldig godt, og Wiks barokksopran føles veldig autentisk, klar og ren. På denne platen finnes også den kjente og vakre fagottkonserten i e-moll (RV 484) samt en blokkfløytekonsert.

Noen innkjøp

I går hentet jeg den nyeste Bach-kantateinnspillingen til Gardiner - jeg abonnerer jo - og plukket med meg et par andre plater med det samme. Man kan liksom ikke gå ut av Aktiv Klassisk uten å ha med seg mer i posen enn det man hadde planlagt.

Nydelig som vanlig. Disse platene er virkelig helt underbare, og jeg kan anbefale av hele mitt hjerte å abonnere. Da får man ca 30 kroner avslag på hver utgave.

Her skal det forberedes til den 20. desember - da er det Thaïs direkte fra Metropolitan på Gimle. Med Renée Fleming!


Altså. Denne må jeg da ha fra før. Jeg har kjøpt to andre Kozená-plater to ganger hver, og dette er muligens tredje tilfelle av slike dobbeltkjøp. Jeg har dog ikke funnet den i samlingen min ennå.

Siden sist

Det er virkelig på tide med en oppsummering igjen. Denne sommeren og tidlig-høsten gikk med til Anton Bruckner, Johannes Brahms og div annet småtteri:

Diverse:

• Offenbach - Orphée aux enfers m/ Plasson et al.
  
• Franck - Fiolinsonate (+ Debussy & Ravel-stykker) m/ Augustin Dumay & Maria Joao Pires
• Franck - Complete organ works m/ Jean Guillou
• Lalo - Symphonie Espagnole (+ Sarasates Zigeunerweisen) m/ Anne-Sophie Mutter & Ozawa
• Thomas Tellefsen - Pianotrio, fiolinsonate og cellosonate m/ Steen-Nøkleberg/Sponberg/Birkeland
• Smetana - Ma Vlast + Dvorak - Scherzo Capriccioso & Slavonic Rhapsody + Grieg - Symfoniske danser op. 64 m/ Staatskapelle Dresden & Paavo Berglund
• Bruckner - Symfoni nr. 9 m/ Bernstein & New York Philh.
  
• Bruckner - Symfoni nr. 4 & 9 m/ Jochum & Staatskapelle Dresden
• Bruckner - Motetter m/ Choir of St. Bride's Church & Robert Jones
  

Brahms:

• Lieder m/Anne Sofie von Otter & Bengt Forsberg
• Lieder m/ Dietrich Fischer-Dieskau (boks med 6 plater)
• Lieder m/ Bernarda Fink & Roger Vignoles
  
• Cellosonater m/ Mstislav Rostropovitsj & Rudolf Serkin
• Fiolinsonater m/ Augustin Dumay & Maria Joao Pires
  
• Komplette trioer m/ Beaux Arts Trio
• Trioer m/ Vienna Piano Trio
• Klarinettrio & -kvintett m/ Balogh/Jando/Onczay/Danubius
• Kvintetter op. 88 & 111 m/Hagenkvartetten
  
• Klavierstücke m/ Håkon Austbø
• Intermezzi & Ballader m/ Glenn Gould
  
• Fiolinkonsert m/ Bernstein
• Symfoni nr. 1 + Ungarske danser osv m/ Cleveland & Szell
  
• Symfoni nr. 1 m/ Bernstein
• Symfoni nr. 2 & 3 m/ Bernstein
  
• Symfoni nr. 4 m/ Wienerfilharmonien & Carlos Kleiber
• Klaverkonsert nr. 1 & 2 m/ Emil Gilels, Eugen Jochum & Berlin
• The Art of Alfred Brendel (5cd-boks med div Brahms og Schumann)
• Ein Deutsches Requiem m/ Tsjekkoslovakisk radioork. & Rahbari

Stay tuned. Straks ferdig med Tsjajkovskij nå.

Dagens fangst

Jeg stakk innom loppis på en skole i nærheten, og kom over den ene perlen etter den andre. Resultat: 11 LPer (Oistrakh spiller Franck, bl.a.), og det aller aller beste: Musikkens Verden!! Denne koster rundt 650 på antikvariatene i Norge. Loppis-pris: 40 kroner. Ja takk! Mahogniinnbinding og et enormt antall sider = 3,5 kilo. Kun ett minus: Innrøyket så det holder. Nå ligger den på lufting.  

L'Orfeo

• Den første operaen som er bevart og som stadig oppføres her og der, er Monteverdis L'Orfeo. Det var i 1607, ca.
• Den første operaforestillingen jeg så live, var Monteverdis L'Orfeo. Det var i Gamle Logen i 1992, et italiensk operakompani, og jeg var 17.
  
• Den første operaforestillingen jeg skal se i det nye operahuset, er Monteverdis L'Orfeo. Det blir den 8. juni.
  
• Den første operaen jeg kjøpte i butikken i det nye operahuset, var Monteverdis L'Orfeo. Jeg trodde jeg hadde den fra før, siden jeg ikke lenger kan stole på hukommelsen (jeg har nylig kjøpt en plate to ganger med kort tids mellomrom), men det hadde jeg altså ikke. Dog er det det verket av Monteverdi jeg kjenner best - og først begynte å høre på.
  

Konklusjon: There's a first for everything, men Monteverdi scorer statistisk sett høyt når det gjelder første-opplevelser hos meg, tydeligvis.

(Kuriositet: Monteverdi døde i 1643. Hver bidige gang jeg ser på klokka og den er 16.43, tenker jeg på Monteverdi. Det er helt sant, og svært nerdete antar jeg.)

Mine favorittplater: "Évocation" med Sandrine Piau og Susan Manoff

Dette er noe av det vakreste jeg har hørt på lenge... Franske Sandrine Piau, først og fremst kjent for sine barokktolkninger, synger her romanser av Chausson, Strauss, Debussy, Zemlinsky, Koechlin og Schönberg, akkompagnert av Susan Manoff på klaver. Klangene, lydbildet, melodiene... det er så FINT!! Piau synger virkelig nydelig, og viser allsidighet når hun nå gjør noe helt annet enn Vivaldi.

Jeg husker jeg hadde noe av den samme opplevelsen da Susan Graham kom med sin Reynaldo Hahn-plate for ti år siden, men denne nye til Piau er enda finere. Ah!

Denne er helt klart et must i enhver platesamling. Den går rett inn i "mine favorittplater"-kategorien.

Supertilbud

Plateselskapet Harmonia Mundi (som jeg har skrevet om før) feiret nylig 50årsjubileum, og i den forbindelse ga de ut en boks med 30 cder til den nette sum av ca 450 kroner. Disse platene inneholder en god del av deres utgivelser, store og små verker i sin helhet, og det er spredt i tid fra tidlig renessanse til vår tids musikk. Den er delvis utsolgt i butikkene - men jeg oppdaget at cdon.com har den fremdeles (søk på "harmonia mundi"). De leverer kjapt - min ankom to dager etter at jeg bestilte den. Denne boksen har jeg anbefalt til flere som vil ha en "startpakke" i klassisk musikk - og den er mye bedre enn slike billige highlights-varianter fordi det er hele verk - ikke bare utdrag - og det er kjente utøvere og gode innspillinger som er utgitt tidligere. Bachs Matteuspasjon med Herreweghe fra 1984, Schumanns "Frauenliebe und leben" med Bernarda Fink, Brahms' vakre klarinettsonate nr. 1, Hugo Wolfs Goethe-lieder, alle balladene til Chopin... osv. ANBEFALES!

En litt eldre Matteuspasjon

Og når man først er inne på Matteuspasjonen, kommer man ikke utenom en av de gamle traverne: Karl Richters innspilling fra 1958. Femtiårsjubileum i år. Jeg har bare en "choruses and arias"-plate, altså fire-fem spor på hver side, og ingen evangelist noe sted. Men et inntrykk får man jo allikevel. Jeg har funnet fram metronomen og sammenlignet litt... Tempoet på åpningssatsen hos Richter er på omtrent 38. Altså hvis man teller 6/8-takten i to slag. Til sammenligning er McCreesh sin fra 2003 på omkring 68... Nesten dobbelt så fort. Richter sin er sørgemarsj, McCreesh sin er som en dansesuite. Hva som funker best kan man gjerne diskutere.

"Erbarme dich" synges av Hertha Töpper. Helloooo Kirsten Flagstad!! Dramatisk operaarie! Irmgard Seefried er sopran og synger ganske fint, om enn litt gammelmodig. Men dette er 50 år siden. Og Dietrich Fischer-Dieskau er jo fin da.

Jeg skal ikke disse Richter. Det var hans Bach-innspillinger jeg vokste opp med, før Gardiner kom inn på arenaen. All ære til Richter for å ha laget pompøse og dramatiske innspillinger av disse fine verkene. Det er en viss sjarm over dem, helt klart. Men mest hører jeg nok på de tre tidligere omtalte.

Uansett har jeg ikke noe mål om å kåre hvem som er den beste av disse platene - de utfyller hverandre, og det er fint å kunne høre på alle. Akkurat som jeg sa om julekantatene før jul.

Matteuspasjonen

Matteuspasjonen er dronningen blant Bachs større verker. Den ble fremført langfredag i 1727, så i ny versjon i 1736, og deretter ble den glemt i nesten hundre år før Mendelssohn oppdaget den og satte den opp. Det er altså takket være Mendelssohn at Bach fikk en renessanse og dermed kunne bli erklært som den største av alle.

Matteuspasjonen inneholder solopartier, koraler, dobbeltkor, og i første sats også en slags obligatstemme som stort sett synges av guttekor. Som i andre oratorier og pasjoner er det en evangelist som forteller i resitativform mellom satsene.

Jeg har hørt mange versjoner av Matteuspasjonen i årenes løp, og de siste dagene har jeg forsøkt å sammenligne de mest populære innspillingene. Dette er det jeg har kommet fram til:





*John Eliot Gardiner m/ Monteverdi Choir, English Baroque Soloists, Anthony Rolfe Johnson, Andreas Schmidt, Barbara Bonney, Anne Sofie von Otter, Michael Chance, Howard Crook, Olaf Bär og Cornelius Hauptmann, Archiv 427 648-2, 1989:
Denne har vært regnet som en av de aller beste helt siden den kom. Gardiner gjør Bach profesjonelt og med andakt og respekt, punktum. Anthony Rolfe Johnson er nydelig evangelist, noe han også er i Juleoratoriet. Andreas Schmidt er Jesus. Barbara Bonney er vakker sopran, Anne Sofie von Otter er enda vakrere alt, men den fineste arien "Erbarme dich" synges av kontratenoren Michael Chance. Sammenlignet med de andre versjonene jeg har hørt av denne arien, er den litt forsiktig i denne innspillingen. Jeg ville kanskje likt å høre den med von Otter. Men bevares, det er bare en liten filleting når man ser på helheten - dette er en suveren innspilling.



*Philippe Herreweghe m/ Collegium Vicale Gent, Ian Bostridge, Franz-Josef Selig, Sibylla Rubens, Andreas Scholl, Werner Güra, Dietrich Henschel osv, Harmonia Mundi HMC 901676/78, 1999:
Ti år senere kom denne. Herreweghes Bachinnspillinger er også nydelig vakre, og han har alltid flotte solister. Her har vi selveste Ian Bostridge som evangelist, og en lysere tenor finnes knapt. Andreas Scholl er kontratenor, og synger også "Erbarme dich" med en stemme som dobbelt så kraftig som Chance fra Gardiner. Sopranen synger også fint, men er kanskje litt for skarp til tider. Ellers er det ingenting å utsette på denne innspillingen.


*Paul McCreesh m/ Gabrieli Players, Deborah York, Julia Gooding, Magdalena Kozená, Susan Bickley, Mark Padmore, James Gilchrist, Peter Harvey og Stephan Loges, Archiv 474 200-2, 2003:
Denne er interessant. Her har McCreesh tolket Bachs manuskripter dithen at "kor" betyr rett og slett at de åtte solistene synger samtidig. To sopraner, to alter, to tenorer, to basser. Ikke noe stort kor i bakgrunnen. Obligatstemmen i åpningssatsen fremføres av en sopran og et orgel (-kanskje litt tynt når man er vant til et fyldig og klokkerent guttekor). Det hele kan umiddelbart føles litt underlig og kanskje til og med stressende fordi så mange solostemmer synges samtidig, hvem skal man følge? - men med litt tilvenning er det riktig flott. Stemmene passer veldig godt sammen. De fleste alt-ariene synges av Magdalena Kozená, og hun er virkelig suveren på dette! Som skapt til å synge Bach. "Erbarme dich" er flottere enn noensinne, nesten like fin som den versjonen hun har med på sin Bach-plate fra 1997. Absolutt en verdig innspilling. Men mer glad enn sørgmodig.
Jeg blir igrunnen ikke noe klokere. Man burde ha alle tre. Men må jeg velge, og det må jeg jo ikke - så velger jeg nok Gardiner. (Dog innrømmer jeg at jeg ikke har nistudert hverken Harnoncourt eller Paul Steinitz, for eksempel.)

Nye fine plater

Mendelssohn-trioene har jeg forsåvidt vært gjennom nylig, men en ny innspilling skader ikke. Franske Trio Wanderer, som tidligere har utgitt plater med trioer av Brahms og Saint-Saëns og kvintetter av Schubert og Hummel, har nå kommet med denne flotte varianten. Som vanlig har Harmonia Mundis pappcover et attraktivt design, noe som egentlig ikke burde være viktig men som er det allikevel. (i dette tilfelle et maleri av Jean-Baptiste-Camille Corot)

Det finnes knapt noe vakrere enn Brahms' kammermusikk. Klarinettisten Jon Manasse har nylig gitt ut en plate med opus 120, sonate nr. 1 og 2, akkompagnert av pianist Jon Nakamatsu. (Disse sonatene er også tiltenkt bratsj og klaver, og bratsjens varme klang kler denne musikken godt.) Martin Fröst har udødeliggjort dem - som så mye annet - på plate, og regnes vel som standarden, men denne nye til Manasse er ikke langt unna. Veldig fin!

En annen plate som bør lyttes til, er Werner Güras nye Mozart-innspilling. Han har tatt for seg ulike enkeltstående lieder av Mozart, og personlig synes jeg disse småsangene går de fleste av hans operaarier en høy gang. Werner synger som vanlig veldig fint, og her akkompagneres han av Christoph Berner, som også spiller noen solostykker - blant annet fantasien i d-moll.

Camille Saint-Saëns - Sonate No. 1 · Suite op. 16

Mmm, nydelig plate fra Harmonia Mundi. Vakker musikk, fint spilt, nydelig cover. Det er franske Emmanuelle Bertrand som spiller cello, akkompagnert av pianist Pascal Amoyel. Saint-Saëns første cellosonate er hovedverk, komponert i 1872 og urframført i mars året etter, med Saint-Saëns selv ved pianoet. Klassisk sonateform, mye indirekte inspirasjon fra både Beethoven og Schumann kan høres. Flere nydelige små stykker for cello og klaver følger, "Prière" op. 158, "Romanse" op. 36, og to frittstående satser som var tiltenkt cellosuite op. 16, komponert femti år etter selve suiten (som også følger). Til slutt: den praktfulle svanen, "Le Cygne", fra "Carnaval des animaux".

Gavetips til alle som er glad i vakker kammermusikk fra romantikken! F.eks. meg.

Hvordan systematisere en platesamling?

På Virgin Music på Times Square genre-inndeler de litt mer enn meg.

Som bibliotekar får man jo en del mer eller mindre dumme spørsmål. "Alfabetiserer du matskapet ditt?" for eksempel. Og ettersom jeg er musikkfanatiker/-fundamentalist/-nerd, lurer mange på dette med platesamlingen min.

Jeg har jobbet med musikk i snart 13 år. Samlingen var ikke liten fra før heller. Men når man daglig blir utsatt for musikalske fristelser... og i tillegg flytter sammen / gifter seg med en mann/musiker med tilsvarende samlertrang som min når det gjelder dette vidunderlige medium hvor lydkunst er festet til enten vinyl eller kompaktplater, som det heter i katalogiseringsreglene (og antagelig ingen andre steder)... Da blir det god del plater.

Med andre ord, her må det systematisering til.

For meg er det mest naturlig å grovinndele i genrer. Vi har tre gjeldende genrer:

1. klassisk
2. jazz
3. resten

Under "resten"-genren finner vi også følgende to subgenre som får stå for seg:

1. diverse samleplater og filmmusikk
2. juleplater

De to sistnevnte er såpass små at de får plass i én skuff i arkivskapet hvor "resten"-kategorien befinner seg.
Klassisk systematiseres på følgende vis: Komponistene står i kronologisk rekkefølge, altså etter komponistens fødselsår. Innad på hver komponist er det ikke noe konkret system - jeg forsøker å holde orkestermusikken og kammermusikken hver for seg, bare for å lettere kunne finne igjen hva jeg leter etter, og på f.eks. Bach står alle kantatene samlet. Men ellers er det fritt fram å ommøblere/rote. Ved å sette komponistene kronologisk på den måten, lærer jeg også hvem som er født før og etter hverandre. Å sette dem alfabetisk funker ikke for min del; jeg tenker historiske perioder og musikkretningers utvikling og da er det kronologien som gjelder. Problemet oppstår i det 20. århundre. Det spriker, musikken går i alle retninger, fødselsår sier ingenting om stilen. So be it.
Jazz systematiseres alfabetisk på hovedutøvers etternavn. Kronologi er interessant bare inntil et visst punkt her. Man kunne naturligvis dele inn etter undergenre. Men hva da med Miles, som har gjort alt fra bebop til pop, via jazzrock og avantgarde? Jeg tror alfabetet er greiest her.

Resten-kategorien er også alfabetisk. Den står i et digert mørkegrønt arkivskap som tidligere huset en av våre største avisers gamle negativarkiver. Som sagt er nederste skuff viet samleplater og juleplater, men ellers står undergenrene hulter til bulter i alfabetisk rekkefølge. Dermed er plateprosjektet mitt en ganske morsom måte å høre gjennom samlingen på - det blir store musikalske sprang. (Og da får man kanskje rensket ut alt rælet man har kjøpt på salg oppgjennom. Jo, det har blitt noen flaue gjenhør. Ut med det. Gi plass til nye fine plater!)

Flere har foreslått alternative systemer, f.eks. å sette platene etter farge. En fordel med å lage et slikt system (det gjelder også bokhyller), er at man må lete lenge etter de platene man vil høre på - og da finner man kanskje en glemt perle. Ulempen er at fargesortering er dølt, og at eventuelle Tyldenplater (om man har noen, kanskje bare Odd Børretzen) ville stå ved siden av alt fra Deutsche Grammophon. No way.

Blåsekonserter av Mozart

Kombinasjonen Mozart og treblås gir meg julestemning.

Det er antagelig to årsaker til dette: For det første var jeg med og framførte Mozarts Requiem i starten av desember for mange år siden. Og man setter jo gjerne opp Requiem i november, allehelgen og deromkring, når det begynner å bli mørkt og kaldt og juleaktig ute. For det andre tror jeg kanskje de bruker den rolige fine satsen fra Gran Partita i Amadeus når de viser bilder av dalende snø? Det er mange år siden jeg så den sist.

Uansett, denne platen med Freiburg Barokkorkester er veldig hyggelig. Her finnes en hornkonsert, en fagottkonsert, en obokonsert - og en rekonstruert hornkonsert (med innslag fra Süssmayr og Torsten Johann). Og tidspunktet for utgivelsen er jo riktig bra; det er tross alt ikke så lenge til jul.

Noen innkjøp

Ingen iPod ettersom jeg har høstferie og ikke har trasket til og fra jobb, men derimot har jeg kjøpt noen cd'er:



Prefab Sprouts klassiker "Steve McQueen" fra 1985 i remasterversjon med bonus-cd (med nyinnspilte spor). "When love breaks down" er min favoritt på denne platen, som av mange kalles åttitallets Pet Sounds. (Prefab Sprout-favoritt generelt er "Cars and girls", men den er jo på en helt annen plate.)




Bach-kantater vol. 6 i den fine pilgrimage-serien til John Eliot Gardiner. Jeg kjøpte også vol. 16 som egentlig ikke kommer før til jul, ergo finnes det ikke bilder av den på websiden enn så lenge.

Egentlig burde jeg slutte å kjøpe cder nå, for jeg har helt klart et plassproblem. Dayum.

Noen innkjøp

Lønn + en tur innom Aktiv Klassisk = pose full av plater som blir med hjem. Sist torsdag dro jeg ned til byen ens ærend for å kjøpe den nye plata med Andsnes og Artemis-kvartetten, der de spiller Schumann- og Brahms-klaverkvintetter (hhv. op. 44, Ess-dur og op. 34, f-moll). Nydelig innspilling! Men det stoppet naturligvis ikke der. Det gjør aldri det. Følgende plater ble også hamstret:




Beethoven-sonater op. 2 nr 1, 2 & 3 + op. 10 nr. 1, 2 & 3 med Alfred Brendel. Det er jo bare fire uker til konserten!



Bach-verker for lutt, vol. 1, spilt av Paul O'Dette. Gleder meg allerede til vol. 2. Noen av disse stykkene har jeg spilt selv på gitar, men jeg tror jeg foretrekker å høre Paul...




Schuberts Wanderer-fantasie & Schumanns Fantasie op. 17, spilt av en favoritt: Maurizio Pollini. Denne har jeg tenkt å kjøpe i flere år, men glemmer det hver gang jeg er i en platebutikk. Coveret er så fint - Caspar David Friedrichs "Vandrer i tåkeheimen", som jeg skrev om på eksamen i kunsthistorie for snart ti år siden.




Ravels klaverkonserter spilt av Monique Haas. Ravel-hylla mi mangler av en eller annen grunn denne, så nå fikk jeg i allefall sikret meg den. Sonatinen og noen valser er også med.

Magdalena synger Händel

Min favoritt-barokksangerinne, Magdalena Kozená, har kommet med ny Händelplate. Den inneholder arier fra Alcina, Hercules, Joshua, Orlando osv, og helt til slutt publikumsfrieriet "Lascia ch'io pianga" fra Rinaldo. Mange av disse ariene er skrevet for kastratsanger, og Magdalena har absolutt kraften til å synge dem. Hun synger vakkert, som vanlig. Men jeg er ikke SÅ fan av Händel som av andre barokkomponister - så jeg vil alltid foretrekke Bach-platene hennes. Men by all means - dette er en fin innspilling! Hun mestrer det bra, og Venezia Barokkorkester spiller flott.

Nye plater

To nye plater i går - dvs nyinnkjøpte, for en er splitter ny og en gammel:


At jeg er begeistret for Ian Bostridge er ingen hemmelighet. Jeg liker han veldig godt i barokksammenhenger, men kanskje aller mest når han synger Bach. Det er hyggelig med Händel også, og han gjør det veldig bra, men ingenting slår hans innspilling av "Ich habe genug". Men som sagt - fin plate dette også.


En gammel koselig Wagnerinnspilling med Karl Böhm og Birgit Nilsson fra 1966. Ledetemaer så det holder!

Flere innkjøp

Someone stop me. I løpet av de siste par ukene har jeg gått bananas igjen. Jeg kjenner ingen grenser. Men det gjør cd-hyllene mine. Dette er de siste tilskuddene, som inntil videre har måttet ligge oppå hverandre i stabler:

La Traviata med stjerneparet Anna Netrebko og Rolando Villazón, og Wienerfilharmonien dirigert av Carlo Rizzi.

Cesar Francks orgelverker spilt av Jean Guillou i St. Eustace-kirken i Paris

Mahler-lieder (Lieder eines fahrenden Gesellen, Rückert-Lieder og Kindertotenlieder) med Thomas Quasthoff, Violeta Urmana og Anne Sofie von Otter, og Wien igjen - dirigert av Pierre Boulez.

Enda en Quasthoff-plate - her synger han Bach-kantater. "Ich habe genug" i baryton-versjon, ganske annerledes enn Ian Bostridges lyse tenor, men veldig flott. Ellers er det Kreuzstab, BWV 56 og Der Friede sei mit dir, BWV 158.

Endelig hadde de fått inn Tosca med Callas i den berømte versjonen fra 1953.


En boks med Brahms-lieder sunget av Dietrich Fischer-Dieskau, akkompagnert av diverse pianister.


Og til slutt: Haydns opera Armida, med Cecilia Bartoli og Concentus Musicus Wien dirigert av Nikolaus Harnoncourt.

Mozart: Bratsjkonsert & Bratsjkvintett - verdenspremiere

Hvilken perle! Et av Mozarts mest kjente verker er klarinettkonserten i A-dur, skrevet i hans siste leveår (1791). Klarinettkvintetten er ofte en naturlig følgesvenn på innspillingene, også denne i A-dur. Egentlig er konserten skrevet for bassettklarinett, som har et mye dypere register enn den klarinetten vi kjenner. Bassettklarinettens register er det samme som bratsjens - og nå har det altså dukket opp en versjon av både konserten og kvintetten for bratsj som soloinstrument. En aldri så liten sensasjon! Og det klinger så vakkert! Lars Anders Tomter (som kom over notene i en brukthandel) spiller nydelig, og Det Norske Kammerorkester er som vanlig suverent. At bratsj og klarinett fint kan bytte plass, vet vi jo fra Brahms' sonater. Men det må være moro for bratsjister, som ikke akkurat har et gedigent repertoar skrevet for sitt instrument, å få denne gavepakken fra selveste Mozart.

Jeg vet om flere som har litt problemer med klarinettens klang, selv i Mozarts verker, men nå kan også de nyte disse vakre verkene uten å irritere seg. Løp og kjøp! (Det vil si, den slippes visst ikke før i august)