Classic Albums Sunday - Steely Dan "Gaucho"

Classic Albums Sunday arrangerte en gjennomlytting av Steely Dans mesterverk "Gaucho" her forleden, ledet av den legendariske DJen Francois Kevorkian. Det fant sted på Kunstnernes hus, i surround naturligvis, med et oppsett av høyttalere som gjorde at vi følte oss som medlemmer av bandet. Veldig kult å ha Purdie der foran og Brecker Brothers og resten av blåserekka bak seg! Jeg liker slike arrangementer som tar albumformatet på alvor, der man lytter til hele - uten å prate, med mobiltelefonene avslått - og snakker om det etterpå. Evt lytter til de andre som snakker og stiller spørsmål. 

Gaucho var den siste i rekken av superalbum som Steely Dan spilte inn på 70-tallet. Den oppsummerer på en måte alt de er, samarbeidet mellom de to, det beste de får til. Alt bygger opp til dette. Alt er kontrollert og presist, de tilbragte måneder i studio, hadde mange musikere som spilte det samme for å finne den beste. De aller beste musikerne på den tiden, vel å merke. Bernard Purdie, Jeff Porcaro, Michael og Randy Brecker, Valerie Simpson, Steve Gadd. Dag etter dag. Fagen og Beckers "attention to detail" er legendarisk, og blir ofte brukt i mot dem selvfølgelig, men jeg synes det er fascinerende. De vet hva de vil ha, og gir seg ikke før de finner riktig person. På denne tiden (1979) hadde de helt sluttet å spille live, de var bare i studio, så målet var aldri at alle disse låtene skulle spilles på konsert senere. De trengte ikke å ta hensyn til det når de arrangerte dem. Dessuten var dette tiden før alle begynte å bruke datamaskiner og programmering for fullt. Studioteknologien og utstyret som senere ble brukt av mange for å skjule at de var dårlige musikere, ble her brukt til å perfeksjonere det som egentlig allerede var perfekt. Alt ble spilt av mennesker. Eksempel: De siste 45 sekundene av fadinga på "Time out of mind" ble spilt inn 55 ganger i studio før de var fornøyde. Kevorkian snakket også om hvor klart alt er, hvor mye space hvert instrument  og hver del får, det er ikke en kakofoni av greier. Man kan skille ut delene, synge med på alle små linjer. Man legger merke til én ting i gangen. Composing, arranging, mixing. 

Gaucho representerer noe i utviklinga her, "the sounds of that time, it hasn't changed. Quite a stunning piece, actually." 

Noen spurte om Steely Dan var inspirert av samtidige popband. Kevorkian grublet litt, og svarte at det kunne han aldri tenke seg. Hvis de gikk ut på klubber for å høre på musikk, var det på jazzklubber. Det stemmer jo godt overens med Donald Fagens bok "Eminent hipsters" som jeg leste for noen år siden. 

Purdie-shuffle på bra anlegg og surround, det unner jeg alle å oppleve. 

Francois Kevorkian, DJ/produsent-legende gjennom førti år

De kule høyttalerne på Kunstnernes hus!

Årets album 2012

Det albumet jeg gledet meg mest til, og som oppfylte forventningene mine i aller størst grad, var Donald Fagens "Sunken Condos" som kom høsten 2012. Jeg synes det er et knakende godt album, helstøpt og med fengende låter i god Fagen-ånd. Jeg kjøpte det på vinyl, en lekker utgave med to hvit-gjennomsiktige skiver (dog er side 4 uten riller, det er ikke et dobbeltalbum i ordets vanlige forstand), og følelsen av å gå ut av butikken med det fine blå coveret nedi en pose, dra hjem, legge første plate på tallerkenen og høre den groovy introen på "Slinky Thing"... ah. 

Link til albumet på Spotify. 

Flere årets album kommer når jeg bare får tenkt meg litt om. 

Toto - Toto (1978)

(Mmm. Mer om mitt forhold til Toto siden, de er tross alt min barndoms store favorittband.)

Totos selvtitulerte album kom i 1978, og til tross for sin unge alder (20-25) var de allerede et etablert band som hadde spilt sammen i årevis på andres album (Boz Scaggs, Steely Dan osv). Den store hit'en fra debutalbumet er "Hold the line", og "Georgy Porgy" og "I'll supply the love" ligger hakk i hæl. Keyboardist David Paich har signert 8 av 10 låter. Genremessig er det nokså variert, men de har tilført sin egen greie til allerede eksisterende stilarter - på en måte som peker framover mot åttitallet, og som vitner om at Toto var stilskapere i stor grad.

Plata åpner med instrumentallåta "Child's anthem", en melodisk og mollstemt liten sak som funker bra som et symf-rock-preludium til deres diskografi... Mye piano, tostemt elgitar i ters, ekte 70tall. Deretter "I'll supply the love", nærmest discorytmer og skarptromme på hvert slag, og vokalist Bobby Kimball er høyt der oppe hele tiden. Klassisk 70talls gitarsolo i moll, til forveksling lik Björn Ulvaeus. Så kommer den store "Georgy Porgy" med sitt soulsound, groovy rytmer og en gjestespill fra soulsangerinnen Cheryl Lynn. Funky soul, Earth,Wind&Fire møter Motown. Definitivt et av platens høydepunkter. Neste låt er en typisk Paich-greie, "Manuela run", gladlåt med litt discobeat-tendens, tidlig Elton John-pop. Så kommer siste låt på side 1, "You are the flower", signert vokalist Bobby Kimball. Melodien i verset er litt tvilsom til tider, men harmoniene og arrangementet i seg selv redder situasjonen og gjør den absolutt bra nok. Refrenget glitrer! En tverrfløytesolo (ekte eller synth?) gir det 70tallspreg, for ikke å snakke om strykerne og Porcaros trommer og hi-hat.

Side 2 åpner med "Girl goodbye", en klassisk jazzrocklåt i Gino Vannelli-stil, rockebeat med mange akkordskifter og discobeat i refrenget. En popifisering av jazzrocken i retning vestkystmusikk. Deretter kommer 21årige Steve Porcaros "Takin' it back", en pop-perle med mye stryk, blåsefills, drivende rytmer og akustisk gitarsolo. Porcaros myke stemme passer godt til låta, og dette er subjektivt sett hans beste låt gjennom hele Toto-karrieren. Så "Rockmaker", der Paich får lekt Elton John igjen. "Hold the line" er nest siste låt, en shufflegroove slik som bare Jeff kan shuffle den, pianotrioler, el-gitar, og et catchy og enkelt refreng med høy allsangfaktor. Dette er platas største hit, og den Toto slo igjennom med. Til slutt: "Angela", en pianobasert Paich-ballade med Lukather på vokal. Pianoets akkorder utover i låta med litt spinetteffekt gir barokke assosiasjoner, helt til låta endrer karakter med trommer og gitar og Paich som en evil sidekick som forsøker å banke vett inn i hodet på den svermende Lukather. "It's a silly situation..." Og slik fades Totos debutalbum ut.

Mine favorittplater: Donald Fagen "The Nightfly"

Donald Fagen fra Steely Dan gikk solo i 1982 og ga ut suksessalbumet "The Nightfly". Det var forøvrig en av historiens første digitale innspillinger. (Jeg kjøpte min omtrent ti år senere, på His Masters Voice i London i en alder av 17. Jeg hadde hørt på den siden ungdomsskolen, men bare på opptakskassett...)

Fagen spiller selv orgel, synthesizer, munnspill, el-piano osv i tillegg til å synge. Han har skrevet alle låtene bortsett fra én, "Ruby Baby". Musikerne han har med seg er bl.a. Jeff Porcaro og Ed Greene på trommer, Marcus Miller og Abe Laboriel på bass, Brecker-brødrene på blås, Larry Carlton på gitar osv.

Klassikerstatusen til et album kommer ofte av at albumet belyser, beskriver og er et eksempel på tiden det ble laget i, både i innhold og teknikk. "The Nighfly", derimot, er en slags hommage til sent femti- og tidlig sekstitall, Kennedytiden, en ung gutts oppvekst med radioen tett inntil øret. Kald krig, boligfelt med like hus på rekke og rad som kommer opp i en fei og med gjørme rundt, fordi gresset har ikke fått tid til å gro ennå. Jazzen og radioen var en deilig virkelighetsflukt fra alle slags trusler. Det kan minne litt om filmen "Good night, and good luck" fra 2006.

På forsiden sitter Donald Fagen i et typisk radiostudio og snakker inn i en gammel mikrofon, platespilleren står ved hans side, og dette er helt klart the graveyard shift - altså nattradioen, når de aller fleste sover og kanskje en og annen loner sitter i sin insomnia og lytter til DJ Lester the Nightfly, som han kaller seg i tittellåta. Forøvrig platas beste låt, mye takket være Porcaros stødige groove. Litt vemodig er den også. "You'd never believe it, but once there was a time when love was in my life," sier Lester.

Låtene har litt forskjellig personlighet, noen viser tilbake til en slags R&B-sound ("Ruby baby") og hammondorgel-swing ("Walk Between Raindrops"), noen er mer jazzinspirerte (den nydelige "Maxine), en annen er som et karibisk cocktailparty ("The Goodbye Look"), men totalt sett er dette en knakende god pop-plate. Donald Fagen er så clever, arrangementene er så fine, vokal-arrene likeså. Tekstene hans er alltid poengterte og ordene velvalgte. Hver låt er små historier som tilsammen gir dette bildet på hans oppvekst med drømmer, frustrasjoner og teknisk optimistiske framtidsvisjoner.

Det mine favorittplater ofte har til felles, er nettopp denne helheten og tematikken som gjør at de spilles fra ende til annen i den rekkefølgen de er ment å spilles. "The Nightfly" er intet unntak i så måte.

Mine favorittplater: Marvin Gaye "What's going on"

I dag var tiden inne. Favorittvårplaten (delt første plass med Saint Etienne) ble funnet fram og spilt seks ganger i løpet av dagen. Dette skjer på omtrent samme tid hvert år, når sola skinner og balkongen er gjort klar til bruk, og følelsen er like vidunderlig hver eneste gang. Ingen annen plate får fram den helt spesielle lykkelige vårfølelsen, selv om hovedpersonen står i regnfrakk i pøsregn på coveret. Jeg snakker om Marvin Gayes "What's going on" fra 1971.

Det er temmelig nøyaktig ti år siden jeg kjøpte den. Jeg jobbet i en av byens platebutikker, og hamstret klassikere. Det var den første våren i egen leilighet, og denne hadde balkong med utsikt over byen helt ned til fjorden. Jeg tilbrakte mye tid der ute, og Marvin Gaye croonet ut mellom de tynne flagrende gardinene i kveldssola.

Plata åpner med tittellåta, "What's going on". Det magiske lydbildet er der helt fra første stund - klangen, orkesteret, den groovy rytmen, koringen, harmoniene, melodien, Marvins fløyelsmyke stemme. Slik fortsetter det gjennom hele plata. Låtene henger sammen, bygger på samme tematikk, det er som en suite med satser. Starten på sang nr. 2, "What's happening brother" er lik som slutten på sang nr. 1. Dette er et godt eksempel på en plate som må spilles i sin helhet, og i den rekkefølge som Marvin har gjort den i. Jeg har aldri registrert *når* det kommer en ny låt - for meg går det i ett helt fra begynnelsen og til "Mercy mercy me" er ferdig - etter det forandrer den litt karakter. Da kommer en låt ("Right on") med litt mer latino groove, fløyter og rytmer, og det kunne ha vært en Santana-låt fra ca "Inner Secrets" (1978) eller "Marathon" (1979), blandet med Joni Mitchells "Woodstock" (!).

Tilbake til lydbildet. Det er mye klang, en veldig åpen romfølelse, svevende og drømmende, ikke ulikt klangen på Pat Metheny Group-platene. Det er en "trygg" stemning takket være strykerne og orkesteret; jeg får assosiasjoner til 70-tallets tv-show med de store balladene og Grand Prix og Bacharach og Monn-Iversen. Bruk av congas gjør låtene groovy og fine å danse til. Låtene består i stor grad av maj7-akkorder, 9-, 11- og 13-akkorder, 4&6-forholdninger, alt som skal til for å få det litt følsomme og melankolske preget. Melodilinjene er veldig rolige og fine, Marvin har lange toner der stemmen hans kommer fint fram, mye falsett. Melodiene er litt vemodige, det er veksling mellom dur og moll, låter som har gått mest i dur slutter kanskje i moll. Tekstene er også preget av dette, "There'll come a time when the world won't be singing, flowers won't grow, bells won't be ringing (...) When I look at the world it fills me with sorrow.." - ganske dystert, men akk! så vakkert. Sorgen i tekstene blir fremhevet av den nydelige musikken.

Siste låt, "Wholy holy" er tilbake i samme beat igjen, og helt mot slutten oppsummerer den ved å ta opp platens musikalske tema - nemlig slutten på "What's going on" og starten på "What's happening brother". En virkelig formfullendt plate!

Dette er pensum for enhver låtskriver.

Mine favorittplater: "Évocation" med Sandrine Piau og Susan Manoff

Dette er noe av det vakreste jeg har hørt på lenge... Franske Sandrine Piau, først og fremst kjent for sine barokktolkninger, synger her romanser av Chausson, Strauss, Debussy, Zemlinsky, Koechlin og Schönberg, akkompagnert av Susan Manoff på klaver. Klangene, lydbildet, melodiene... det er så FINT!! Piau synger virkelig nydelig, og viser allsidighet når hun nå gjør noe helt annet enn Vivaldi.

Jeg husker jeg hadde noe av den samme opplevelsen da Susan Graham kom med sin Reynaldo Hahn-plate for ti år siden, men denne nye til Piau er enda finere. Ah!

Denne er helt klart et must i enhver platesamling. Den går rett inn i "mine favorittplater"-kategorien.

Mine favorittplater: Saint Etienne "Good humor"

Denne er min vårplate nr. 1 - delt førsteplass (den andre førsteplassen kommer senere). Derav grønn skrift, for å matche coveret.

Saint Etienne er/var et slags konseptband som ville blande britisk sekstitallspop med nittitalls klubb-musikk. Sarah Cracknell er kvinnen med den kjølige og litt pikeaktige stemmen, og sammen med de to andre i bandet klarte hun å få indiepop på hitlistene rett som det var gjennom nittitallet. Fine melodier, dansbare rytmer og luftig vokal er det som kjennetegner Saint Etienne - samt underfundige tekster, for dem som er opptatt av det. De har gitt ut en god del plater, men Good Humor fra 1998 er nok den aller beste av dem. Jeg er også veldig glad i "Tales from Turnpike house" som kom i 2005.

Man kan kalle det drømmende pop, easy-listening kanskje, svevende - min venninne som introduserte meg for denne plata i 2000 sa hun falt for den etter en biltur. Dette er kjøremusikk, en sommerdag på landet, solen er på vei ned, og man ser verden gjennom et 8mm-filmkamera der man suser forbi duvende åkrer og grønne løvtrær.

Plata er så perfekt satt sammen. Hvilket betyr at den må høres i sin helhet, og i rekkefølgen det er ment å spille den i.

Åpningslåten "Woodcabin" med sin nøkterne trommeintro, og etterhvert bassriff, og et el-piano som legger enkle og tette sjuerakkorder til Cracknells lange vokaler. Hun synger tostemt med seg selv i oktavintervaller i refrenget. Deretter platas største hit, "Sylvie". Piano-intro, deretter trommer og perkusjon, også kommer den litt house-aktige rytmen og den vakre melodien. Dette er virkelig en av det sene nittitallets beste poplåter, over and over and over and over again...

Så kommer "Split Screen" med blåsearr og litt mer aggressiv rytme - og det fengende refrenget "Now I really don't care, 'Cause I'm dying to get the sun in my hair (...) Yeah I really don't care, 'Cause I'm going to breathe the country air..." Herlig. Jeg ser for meg Sarah i en cabriolet med vind i håret. Så "Mr Donut", en pianobasert ballade med søt tekst. Deretter "Goodnight Jack" som leker litt med dur og moll, og som har et herlig og "airy" refreng - "She's got to run, run away from home.....". Vokalen er litt i bakgrunnen, litt fjern, og det er en fin effekt. Cembalo-lyd på synthen.

Nok en dansbar groovy sang - "Lose that girl", som også var en singel. Her hører vi sekstitallsinspirasjonen veldig godt, ikke minst i lydvalget på synthesizere og kubjelle-bruken. Neste låt er "The bad photographer", med easylistening-refreng som nesten kunne vært en Grand Prix-låt fra de gode gamle dager. Veldig britisk. "Been so long" åpner med en glad gitar/tromme-intro med munnspill som nesten fører tankene til Neil Young - "Long may you run", hvis denne hadde blitt tolket av Saint Etienne, vel å merke.. Tenorsaksofonsolo i de lavere register. "Postman" er kanskje platas mørkeste låt, uten at jeg helt kan forklare hvorfor.

"Erica America", et av de absolutte høydepunktene. Den åpner med et bassriff som nesten kan minne om Lou Reeds "Walk on the wild side", pluss gitar med litt wah-wah. Så trommer, også kommer Sarah inn - "Hair in curls, not quite tall as the other girls...", deretter en bro hvor man absolutt bør synge en andrestemme en kvart under for å få fram de fine septimene, også kommer det himmelske refrenget med blåsearr, masse trommer, koring, og et motiv som etter å ha blitt presentert, senkes en toneart. "Erica, let's go out tonight..." Her kan man synge en helt annen melodi oppå, nemlig Michael Franks' "Tiger in the rain". Saint Etienne kan sine septimer. Og jeg synger med.

Plata slutter med den småkoselige "Dutch Tv", der man kan se for seg at platas rulletekst går over skjermen. Man toner ned alt etter "Erica America". Ferdig nå.

Denne har jeg gitt bort i gave til veldig mange, men hvis du er blant de som pleier å få gaver av meg og ennå ikke har fått den, si ifra for all del!

Mine favorittplater: Pat Metheny Group "Still life (talking)"

Denne rager høyt der oppe. Pat Metheny er min favorittjazzgitarist, en av mine aller største jazzmusikeryndlinger totalt, og hans band Pat Metheny Group er det aller aller beste han gjør (han har jo hatt mange ulike besetninger og samarbeid). Og blant platene til Pat Metheny Group, er denne den jeg setter aller aller høyest. Gir det et bilde av hvor godt jeg liker den? Egentlig er jeg ikke veldig glad i å rangere plater fordi det er så mange som fortjener lovord. Men nå har jeg jo begynt.

Musikken deres, både på plate og live på konserter, gjør meg vektløs. Jeg svever rundt i en myk sky av vakker lyd, musikken er visuell med sprakende farger. Det er umulig å beskrive med ord. Jeg trenger ikke dop, jeg har Pat Metheny.


Jeg har flere ganger sittet på konsertene deres og sett på musikerne, lett etter sounden, hvor kommer den fra? Er det Lyle Mays sine keyboards, er det perkusjonistene/vokalistene som har noen hemmelige instrumenter jeg ikke kan se, eller er det Pat sin synthgitar - hvor i all verden kommer den fyldige lyden fra?! Jeg fatter det fremdeles ikke. Det er antagelig kombinasjonen av alle sammen. Man skulle av platen tro at det er et fullt orkester. Men de er vel bare 7? Magi.

Pat Metheny har alltid hatt med seg fremragende vokalister. Klare falsetter, ordløse melodilinjer, lange toner. Kamerunske Richard Bona for eksempel - i tillegg til å spille bass, var han hovedvokalist på en av turnéene. (Jubelen stod forøvrig i taket da de dro i gang "Bright Size Life" i trioformat. Den har man jo nesten ikke hørt live siden Pastorius.)

Mange av låtene på "Still life (talking)" har blitt hits som ofte spilles på konserter. Min favoritt, låt nr. 1, "Minuano (six eight)", "Last train Home", "Third Wind" (som også er en favoritt).

Andre gode plater med Pat Metheny Group er "Letter From Home" og "First Circle", i tillegg til noen av de nye. Liveplata "The Road To You" er også et must.

Metheny må oppleves live. Jeg har så langt vært på fire konserter med han, men det er på ingen måte nok.

Mine favorittplater: The Beatles "Revolver"

Skal jeg skrive om alle mine favorittplater i den rekkefølgen jeg hører på dem i mitt store plateprosjekt, blir det jo litt ensformig i lengden. Men jeg kan ikke la være å skrive om REVOLVER, den suverene, sammensatte og allikevel enhetlige plata Beatles ga ut i 1966. Borte var publikumsfrierne fra de første fem-seks platene - nå var det kun egne låter som gjaldt, og i tillegg med ganske annerledes sound enn tidligere. Dette var like før de sluttet å turnere. Og George Martin satt bak spakene, naturligvis.

George Harrison åpner frekt med "Taxman", en ganske klar protest til myndighetene. Deretter kommer singelen "Eleanor Rigby", kanskje platas mest kjente låt - en klassisk McCartney-melodi med strykere og George Martin i fri utfoldelse. Så kommer min favorittlåt på denne plata: John Lennons "I'm only sleeping". En døsig søvnig mollstemt fin liten sak, fin koring og fin gitar. Deretter George Harrison igjen, "Love you to", full fres på sitar - noe han begynte med allerede på Rubber Soul og Norwegian Wood. Så en nydelig McCartneyballade til - "Here, there and everywhere", kanskje den låta på plata som i størst grad kunne vært med på en av de foregående platene, stilmessig sett. På den annen side passer den veldig fint inn her. Paul går opp i falsett, de andre korer, den siste akkorden fader ut og man smiler litt i transe... men blir brått vekket av Ringos redselsfulle/fascinerende stemme som nærmest brøler "IN THE TOOOOOWN WHERE I WAS BOOOORN". En underlig låt, "Yellow Submarine". "She said she said" er litt mer normal. Dog kan man ane en liten smule psykedelia? Lennon tvers igjennom.

Ok. Snu plata. "Good day sunshine" burde være åpner i mange flere radioprogram enn den er i dag. Pangstart, allsang-mulighet og clever arrangert. Videre, Lennons "And your bird can sing", gitarbasert og melodiøs. Også kommer "For no one", en annen favoritt. McCartney trakterer klavikord, og det er en hornsolo. Denne har blitt covret av flere, bl.a. Rickie Lee Jones og Emmylou Harris. "Dr. Robert", enda en litt typisk gitarbasert Lennon-låt, etterfølges av Harrisons "I want to tell you". George synger, John og Paul korer surt, ikke ulikt "If I needed someone" fra "Rubber Soul". Hamrende piano, dundrende bass, litt suggererende. Ikke så rart på den tiden. Så, "Got to get you into my life", en låt som er nesten like bra i Earth,Wind&Fires versjon (og ikke fullt så bra i Ballades versjon "Du kan godt få sitte inntil meg Leif"). McCartney er inspirert av Motown, Stax og soul her, det kan vi høre både i rytmen, melodikken og ikke minst blåsearrangementet. Så til slutt - sitarer og psykedelia, Lennons effektfulle stemme, loops, masse cymbal og noe som kan minne om måkeskrik. "Tomorrow never knows".

Og alle tekster kan sikkert relateres til LSD.

Mine favorittplater: "Bach arias" med Magdalena Kozená

Det er vel ingen hemmelighet at jeg er begeistret for Magdalena - jeg har nevnt henne titt og ofte i begge blogger. Men denne platen fra 1999 er virkelig den flotteste hun har gjort - og da var hun bare 24-25 år gammel. Etter det har hun gjort mange andre fine innspillinger, Dvorak, Händel, Mozart - men hun stråler aller mest når hun gjør Bach.

Platen åpner med en arie fra Magnificat BWV 243, nemlig "Et exsultavit spiritus meus", frisk og lett, og fortsetter med den nydelige "Schafe können sicher weiden" fra jaktkantaten "Was mir behagt, ist nur die muntre Jagd" BWV 208. Blokkfløytene åpner, tostemt, også begynner den vakre melodien som må være en av Bachs største hits (ofte under den engelske tittelen "Sheep may safely grace"). Deretter en annen lystig arie, også kommer platens definitive høydepunkt: Den sørgmodige alt-arien "Erbarme dich" fra Matteuspasjonen. Sju og et halvt minutt med vemodig lykkefølelse, om man kan kalle det det. Jeg hadde til og med vært fornøyd om dette hadde vært en EP som var ferdig her og nå - men sju arier gjenstår. Pure bliss.

Orkesteret er Musica Florea, og dirigent er Marek Stryncl.

Mine favorittplater: The Beatles' White Album

Jeg har lenge tenkt å lage en serie der jeg presenterer mine favorittplater. Den kommer til å bli uendelig, og jeg kan på ingen måte rangere dem eller begrense meg.

Vi begynner i allefall med White Album. En dobbelplate med et sammensurium uten like, sprikende i alle retninger, sammensatt av de fire selvstendige soloartistene som Beatles etterhvert ble. Denne plata fra 1968 peker helt klart framover mot solokarrierene deres. Det er Beatles' eneste dobbeltalbum, og de gikk i mot produsent George Martin som forsøkte å overbevise dem om at det var bedre å droppe de svakeste låtene og heller gå for et enkeltalbum.

Her får vi høre George Harrison på sitt beste ("While my guitar gently weeps", "Long long long", "Savoy Truffle"), noen av John Lennons fineste ballader ("Dear Prudence", "Julia", "Cry baby cry"), Paul McCartneys beste easylistening-pop ("Martha my dear", "I will", "Honey Pie", "Blackbird") og Ringos absurde førstekomposisjon, countrylåta "Don't pass me by" - skranglete så det holder.

I tillegg kommer tyngre låter som "Helter Skelter" og "Yer Blues", meta-låten "Glass onion" som tar for seg myter fra alle de andre Beatleslåtene, den lille westernhistorien "Rocky Raccoon", samfunnskritiske "Piggies", vakre "Happiness is a warm gun", den alltid like irriterende "Ob-la-di, ob-la-da", den om mulig enda mer irriterende "Revolution no.9" (som også var Yoko Onos debut i Beatles-sammenheng) - og ikke minst: min store store favoritt "Sexy Sadie" (skrevet av John Lennon idet de forlot Rishikesh og meditasjonsstudiene med maharishien, i dyp skuffelse over at maharishien var mer interessert i jentene i følget enn det åndelige).



Det er vanskelig å velge én plate blant Beatles-utgivelsene, men jeg vil nok si at dette er min absolutte favoritt. Med Revolver, Rubber Soul og Abbey Road hakk i hæl.