Skal jeg skrive om alle mine favorittplater i den rekkefølgen jeg hører på dem i mitt store plateprosjekt, blir det jo litt ensformig i lengden. Men jeg kan ikke la være å skrive om REVOLVER, den suverene, sammensatte og allikevel enhetlige plata Beatles ga ut i 1966. Borte var publikumsfrierne fra de første fem-seks platene - nå var det kun egne låter som gjaldt, og i tillegg med ganske annerledes sound enn tidligere. Dette var like før de sluttet å turnere. Og George Martin satt bak spakene, naturligvis.
George Harrison åpner frekt med "Taxman", en ganske klar protest til myndighetene. Deretter kommer singelen "Eleanor Rigby", kanskje platas mest kjente låt - en klassisk McCartney-melodi med strykere og George Martin i fri utfoldelse. Så kommer min favorittlåt på denne plata: John Lennons "I'm only sleeping". En døsig søvnig mollstemt fin liten sak, fin koring og fin gitar. Deretter George Harrison igjen, "Love you to", full fres på sitar - noe han begynte med allerede på Rubber Soul og Norwegian Wood. Så en nydelig McCartneyballade til - "Here, there and everywhere", kanskje den låta på plata som i størst grad kunne vært med på en av de foregående platene, stilmessig sett. På den annen side passer den veldig fint inn her. Paul går opp i falsett, de andre korer, den siste akkorden fader ut og man smiler litt i transe... men blir brått vekket av Ringos redselsfulle/fascinerende stemme som nærmest brøler "IN THE TOOOOOWN WHERE I WAS BOOOORN". En underlig låt, "Yellow Submarine". "She said she said" er litt mer normal. Dog kan man ane en liten smule psykedelia? Lennon tvers igjennom.
Ok. Snu plata. "Good day sunshine" burde være åpner i mange flere radioprogram enn den er i dag. Pangstart, allsang-mulighet og clever arrangert. Videre, Lennons "And your bird can sing", gitarbasert og melodiøs. Også kommer "For no one", en annen favoritt. McCartney trakterer klavikord, og det er en hornsolo. Denne har blitt covret av flere, bl.a. Rickie Lee Jones og Emmylou Harris. "Dr. Robert", enda en litt typisk gitarbasert Lennon-låt, etterfølges av Harrisons "I want to tell you". George synger, John og Paul korer surt, ikke ulikt "If I needed someone" fra "Rubber Soul". Hamrende piano, dundrende bass, litt suggererende. Ikke så rart på den tiden. Så, "Got to get you into my life", en låt som er nesten like bra i Earth,Wind&Fires versjon (og ikke fullt så bra i Ballades versjon "Du kan godt få sitte inntil meg Leif"). McCartney er inspirert av Motown, Stax og soul her, det kan vi høre både i rytmen, melodikken og ikke minst blåsearrangementet. Så til slutt - sitarer og psykedelia, Lennons effektfulle stemme, loops, masse cymbal og noe som kan minne om måkeskrik. "Tomorrow never knows".
Og alle tekster kan sikkert relateres til LSD.
1 kommentar:
Fin beskrivelse! Nesten psykedelisk sprikende plate, men som du sier likevel fullendt - blir fascinert og imponert og glad av å høre denne musikken! Geniale og selvsikre gutter på denne tida. :-)
Legg inn en kommentar