Leo, Händel og Pergolesi - Les Talens Lyriques og Christophe Rousset, Oslo domkirke 11.09.22

           

 

Avslutningskonserten på Oslo Internasjonale Kirkemusikkfestival 2022 var det Les Talens Lyriques og Christophe Rousset som stod for; et ensemble jeg har hørt mye på oppgjennom årene. Dette var første gangen jeg hørte dem live, og det var virkelig en opplevelse! Ikke minst på grunn av de dyktige sangerne Marie Lys og Teresa Iervolino. 

 

Marie Lys var solist i "Salve Regina" av Leonardo Leo, en komponist som var omtrent samtidig med Bach og Vivaldi. Det er alltid litt i overkant spennende når en sopran man ikke har hørt før, begynner å synge - vil man bli glad? vil man bli litt stresset? - eller vil man bli slått i bakken av en klang så nydelig og uanstrengt, så kraftig og samtidig nyansert, som man ikke har hørt på lenge? I dette tilfellet var det helt klart sistnevnte, og det er jo virkelig til å bli lykkelig av. Marie Lys er et nytt bekjentskap som jeg setter stor pris på, og jeg skal definitivt kjøpe platene hennes.  Leos "Salve Regina" er tidligere innspilt med nettopp Les Talens Lyriques, og da er det min store heltinne Sandrine Piau som er solist - en helt fantastisk innspilling som man absolutt bør eie.

 

 

Neste verk ut var kantaten "Il pianto di Maria", HWV 234, av Georg Friedrich Händel (evt. av Giovanni Battista Ferrandini, historikerne er ikke helt enige om dette). Lange resitativer, en nydelig cavatina som ble repetert, og et par arier hvor strykerne fikk utfolde seg i laaaange mollseptimer og dvelende forholdninger. Gåsehud, ikke minst i den siste arien "Pari all'amor immenso". Den italienske mezzosopranen Teresa Iervolino sang praktfullt. Og jeg fikk så veldig assosiasjoner til Morganas arie "Credeto al mio dolore" fra Händels opera "Alcina", så om denne kantaten ikke er skrevet av Händel er det jammen ikke rart om man først trodde det.

På plate kan jeg på det varmeste anbefale Anne Sofie von Otters innspilling med Musica Antiqua Köln.

 

Etter en kort pause var det aftenens hovedverk: "Stabat Mater" av Giovanni Battista Pergolesi, komponert rett før han døde som 26åring - og hans mest kjente komposisjon. Lys og Iervolino fikk utfolde seg både i duett og hver for seg, og særlig åpningssatsen er jo høyt elsket og kjent for sine vakre dissonerende små og store sekunder i solistenes parallelle stemmer. Nydelig. Det kanskje aller vakreste var siste sats, rett før Amen-delen - nemlig "Quando corpus morietur", der Rousset dempet både orkester og vokal og gjorde det enda mer inderlig. De to stemmene tilpasset seg hverandre og klang veldig godt sammen. Mezzosopranens dybde som skinnende fløyel, sopranens høye toner som intense stråler av lys. 

Heldigvis fikk vi et ekstranummer også! Det var et utdrag fra "Stabat Mater" av Pasquale Cafaro, komponert litt senere enn Pergolesi sin, men svært inspirert av den. 

Det var en stor opplevelse å høre Les Talens Lyriques og Christophe Rousset i dette repertoaret. I det hele tatt det å få gå på konsert igjen, i denne kirken, på denne festivalen, og høre kirkemusikk fra barokken - det har jeg sett fram til, og nå er vi endelig der.

 

Herved erklærer jeg pasjonstiden for åpnet!

Jeg erklærer pasjonstiden for åpnet!! Løp bort til platehylla og plukk fram Bachs kirkemusikk! Har du store hull i samlingen og trenger å fylle dem, kommer det en anbefaling av innspillinger rett over helga. 

Bachs kirkemusikk er noe av det ypperste som noensinne er komponert. Det er mektig, følsomt og det griper meg på en måte som lite annet gjør. Jeg har sittet i Concertgebouw i Amsterdam og hulket. Jeg har sittet i Thomaskirche i Leipzig, blindet av tårer. Hvert år på denne tiden blir jeg helt oppslukt av verkene, av nye innspillinger som kommer, av de gamle jeg allerede har. Jeg lytter og lytter, sammenligner og nyter, og kommer alltid fram til at dette umulig kan la seg rangere (som det meste annet i livet) - og at man heldigvis ikke må velge hvilke versjoner man synes er aller finest. 


Her er noen av mine konsertomtaler: 

• Matteuspasjonen med Collegium Vocale og Philippe Herreweghe i Concertgebouw 11.04.14 (Carolyn Sampson, Damien Guillon, Peter Kooy)
• Matteuspasjonen med Le Concert Lorrain, Balthasar Neumann Chor og Christophe Prégardien, Oslo domkirke 15.03.15, (Hana Blazikova, James Gilchrist, Julian Prégardien)
• Matteuspasjonen med Oslo domkor og Werner Güra, Oslo domkirke 23.08.14
• Johannespasjonen med Collegium Vocale og Philippe Herreweghe i L'Auditori Barcelona, 03.04.15, (Grace Davidson, Damien Guillon, Thomas Hobbs, Peter Kooy)
• Johannespasjonen med Monteverdi Choir og John Eliot Gardiner i Thomaskirche, Leipzig 20.06.13 (Mark Padmore, Matthew Brook)
• Johannespasjonen med Le Concert Lorrain og Nederlands Kamerkoor og Christophe Prégardien, Oslo domkirke 18.03.12 (James Gilchrist, Andreas Scholl)
• Messe i h-moll med Collegium Vocale og Philippe Herreweghe, Budapest 21.01.15 (Dorothee Mields, Damien Guillon, Thomas Hobbs, Peter Kooy)
• Messe i h-moll med Purcell Choir Budapest, Norsk Barokkorkester og René Jacobs, Nidarosdomen 29.07.14 (Marianne Beate Kielland, Werner Güra, Johannes Weisser)
• Messe i h-moll med Oslo domkor 23.03.13 (Mari Eriksmoen, David Hansen)
• Köthener Trauermusik med Ensemble Pygmalion, Oslo domkirke 07.03.13 (Damien Guillon, Thomas Hobbs, Christian Immler)
• Påskeoratoriet og Himmelfartsoratoriet med Monteverdi Choir og John Eliot Gardiner, Nikolaikirche Leipzig 22.06.13 (Hannah Morrison, Peter Harvey)

Dessuten: Dette er en av de fineste versjonene jeg vet om. Jeg skulle ønske den fantes på plate. Herreweghe har samlet mine yndlingssolister - Dorothee Mields, Hana Blazikova, Damien Guillon, Thomas Hobbs og Peter Kooy. Takk og pris for at man kan se og høre på YouTube! Dette er koret jeg reiste Europa rundt for å høre Bachs kirkemusikk for et par år siden. 

Og forresten - mitt nevnte ønskedrøm-team av Matteuspasjonen-solister som gikk i oppfyllelse i Concertgebouw i 2014, var jo innom et tv-show (!) kvelden før konserten. Flaks for meg at det finnes opptak av dette fantastiske ensemblet! Underlige omgivelser å framføre kirkemusikk i, et tv-studio, men lyden er ålreit, og Carolyn Sampson og Damien Guillon synger overjordisk vakkert i duetten som kommer mot slutten i del 1 av dette verket. Hør bare her: 

(håper dere slipper reklame først - i verste fall kan man skru av reklamelyden)

Som sagt, over helga kommer det mer om emnet. 

Bach Collegium Japan og Masaaki Suzuki, Théâtre des Champs-Élysées, Paris 13.04.16

Da vi planla vårens Paris-tur, og tok en titt på konsertprogrammene i april, var det ikke vanskelig å velge uke. Bach Collegium Japan, en av verdens aller fremste tolkere av Bachs kirkemusikk, skulle framføre Bach-kantater + Magnificat i Théâtre des Champs-Élysées - med supre solister. Vi bestilte billetter. 

Nå er nok ikke denne konsertsalen beregnet på kirkemusikkens klang. Mye plysj på vegger, stoler og gulv stjeler lyd og akustikk, så det tok litt tid før ørene vente seg til lydbildet. 

Den første kantaten var "Ich hatte viel Bekümmernis", BWV 21. Den er sørgmodig og langsom, og oboisten sleit litt i begynnelsen av sinfoniaen, men fikk bytta flis og da gikk det bedre. Ypperlige sangprestasjoner av både solister og kor. 

Etter pausen sang Robin Blaze en av de fineste altkantatene, "Vergnügte Ruh, beliebte Seelenlust" BWV 170, som finnes i veldig mange fine innspillinger - Andreas Scholl, Marianne Beate Kielland, Magdalena Kozena, jeg tror også Yoshikazu Mera har gjort den - i tillegg til Blaze sin egen innspilling med Bach Collegium Japan. Jeg synes av og til Blaze kan være litt mer tilbakeholden og beskjeden enn f.eks. Scholl og Mera, men på denne konserten sang han kantaten riktig bra. 

Så var det tid for kveldens hovedverk, Magnificat, BWV 243. Større orkester, større kor, mer sprudlende stemning. Fine arier og duetter, ypperlig framført av både sangere og musikere. Joanne Lunn gjorde en fin "Et exultavit spiritus meus".

Solister var Joanne Lunn og Hana Blazikova (sopran), Robin Blaze (kontratenor), Zachary Wilder (tenor, vikar for Colin Balzer), og Dominik Wörner (bass). 

Masaaki Suzuki hørte vi jo i dette teatret for tre år siden også, da med Stravinskys Pulcinella som han akkurat har gitt ut på plate med Tapiola Sinfonietta (på Bis). 

Collegium Vocale Gent, Academy of Ancient Music Berlin og Marcus Creed, Oslo Kirkemusikkfestival 04.03.2016

Det beste koret jeg vet! Collegium Vocale Gent! Koret hvis turnéplan avgjorde mine egne ferieplaner i et års tid. Matteuspasjonen i Amsterdam, h-moll-messa i Budapest, Johannespasjonen i Barcelona. Og nå Oslo! Dessverre ikke med Bachs musikk denne gang, derimot kantater av hans engelske alter ego Händel. Det vil si. I denne genren er Bach så uovertruffen at ikke en gang Händels Messias når opp for min del. Jeg liker Messias og hører på verket hver jul, men måtte jeg velge, ville jeg valgt Bach hver eneste gang. De to kantatene som ble framført på åpningskonserten til Oslo internasjonale kirkemusikkfestival var ikke det mest spennende jeg har hørt av kirkemusikk, men det kommer faktisk i andre rekke - for utøverne er så høyt der oppe i toppsjiktet, virkelig i verdensklasse, at det er det man legger merke til. 

"The ways of Zion do mourn" er en ren korkantate, mens "Ode to St. Cecilia's day" har to solister - sopran og tenor. Sopranen Clara Ek har jeg ikke hørt før, hun behersket sin rolle godt, og tenor Thomas Hobbs kjenner jeg jo svært godt til både fra konserter og plater. Han er blant mine absolutte yndlingsevangelister i Bachs pasjoner og oratorier. Det var uvant å høre han synge på sitt morsmål engelsk, jeg har alltid bare hørt han på tysk, som jeg jo også synes er det beste språket innen kirkemusikk. 

Orkestret spilte kjempefint, særlig må jeg fremheve cellisten som hadde et soloparti som var helt gåsehudframkallende, og også en fløytist som var solist i en av ariene. Men koret da. Vis meg et kor som kan hamle opp med sopranrekka til Collegium Vocale. De er så samstemte og homogene i klangen at det høres ut som fem-seks lag av samme opptak, samme stemme. Det gjelder spesielt Dominique Verkinderen og Magdalena Podkoscielna, to jeg husker godt fra alle de tidligere konsertene jeg har vært på med dette koret. Dessuten er de 50/50 kvinner og menn på altstemmen, og det gir en veldig fin klang!

Håper de skal gjøre mer Bach i 2016-2017-sesongen. Jeg setter feriedagene mine på vent til jeg ser hvor de skal og hva de tenker å framføre. 

Thomas Hobbs!

Johannespasjonen med Philippe Herreweghe og Collegium Vocale Gent + Grace Davidson, Damien Guillon, Thomas Hobbs og Peter Kooy, L'Auditori Barcelona, 27.03.15

Del 3 av det siste årets Herreweghe-pilegrimsreise fant sted den siste uka i mars i Barcelona. (Del 1 var Matteuspasjonen i Amsterdam i fjor og Messe i h-moll i Budapest i januar.) 

Johannespasjonen stod på programmet, med en solistrekke man bare kan drømme om - som vanlig. Evangelisten Thomas Hobbs, som han brukte i Juleoratoriet-dvd'en som kom for et par år siden, er en av de virkelig gode arvtagerne til Anthony Rolfe Johnson. Damien Guillon, min yndlings-kontratenor på delt førsteplass med sin læremester Andreas Scholl, var selvfølgelig med. Peter Kooy, gudfaren av barokk-bassang, er et must i slike sammenhenger. Dessuten engelske Grace Davidson, en sopran i den klare lyse ungpike-tradisjonen, som jeg gledet meg til å høre etter å ha hørt henne f.eks. i det nydelige arrangementet av Faurés "Après un Rêve" med Tenebrae (det er hun som er på toppen). Barytonen Tobias Berndt sang rollen som Jesus, og Zachary Wilder sang tenorariene, sistnevnte var et nytt (og positivt) bekjentskap for meg. 

Gåsehuden kom fram fra første tone, det skjer alltid i Johannespasjonen - det er noe småuhyggelig over åpningskoret. I Matteuspasjonen er det langsomt og vemodig, mens i Johannespasjonen er det uro, nesten litt jagende, og grunntonen ligger i bassen i store deler av satsen. Jeg husker fremdeles hvor sterkt inntrykk dette gjorde på meg da John Eliot Gardiner, Monteverdi Choir og English Baroque Soloists framførte Johannespasjonen i Thomaskirche i Leipzig under Bachfest i 2013. 

Thomas Hobbs er som nevnt blant de aller, aller beste evangelistene i omløp nå. Han er lys, myk og formidlende. Det er rent, enkelt, ikke overdrevent på noe vis - bare veldig pent. Tobias Berndt er en dyktig Jesus, det vet vi fra Herreweghes oppsetning av Matteuspasjonen som ligger i sin helhet på YouTube. En behagelig stemme og god formidling. (Han vikarierte for Florian Boesch). De utfylte hverandre fint, og har såpass viktige roller for dette verket at det fort kan bli irriterende om en eller begge ikke er helt på topp. Men det var jo disse to. I det hele tatt var det virkelig ikke noe svakt punkt i hele denne konserten, ingen trakk det ned, og det er faktisk ganske sjelden. Men nå har vi jo med virkelig de aller, aller ypperste utøverne å gjøre, og heldigvis har jeg og Philippe Herreweghe temmelig lik smak når det gjelder soliststemmer! (Så glad han gikk bort fra Barbara Schlick-typen!)

Tenoren Zachary Wilder var ikke annonsert - han steppet inn på nokså kort varsel for den opprinnelige tenoren Robin Tritschler. Han sang fint, hadde mye kraft i stemmen og ga jernet i den ene crescendoen etter den andre når vi trodde han var ferdig med en frase. (Fun fact: Jeg googlet lenge da vi kom tilbake på hotellet for å finne ut hvem tenoren var, siden navnet hans ikke var oppgitt noe sted. Etter å ha sjekket ut noen sannsynlige muligheter som viste seg å ikke stemme, ga jeg opp - og gikk tilbake inn på Instagram, hvor jeg et kvarter tidligere hadde lagt ut bilde fra konserten (og hashtagget med Herreweghe og Barcelona osv). Der hadde jeg fått en "like" fra en person som var mistenkelig lik tenoren - bingo! Der var han. Mens jeg hadde lett etter han, hadde han sett på bildet jeg hadde lagt ut.)

Damien Guillon imponerer meg mer og mer. Han blir virkelig bedre og bedre. Jeg hørte han første gang i Köthener Trauermusik i Oslo Domkirke for et par år siden, deretter i Concertgebouw i Matteuspasjonen i fjor, så i h-moll-messa i Budapest i januar - og derimellom selvfølgelig på utallige plater og konsertopptak her og der (også de tidligere nevnte Herreweghe-oppsetningene av Matteuspasjonen på YouTube og Juleoratoriet på dvd). Hans "Von den Stricken meiner Sünden" var praktfull, og om mulig enda bedre: "Es ist vollbracht" i del 2, akkompagnert av orgel, lutt og bass - og naturligvis gamben, hvis linjer er blant høydepunktene i hele verket. Og da evangelisten med mild, mild fløyelsrøst kunngjorde "Und neigte das Haupt und verschied..." etterpå, var det musestille i tjue sekunder. Det er så fint!

Peter Kooy sang både bassariene og Pilatus-partiene. Han har gjort Bachs kirkemusikk hele livet, og har definert måten å synge barokkbass på. Man blir ydmyk bare av å se han komme inn på podiet. Gudfaren! Det er fjerde gang jeg hører han live, og jeg håper det blir mange, mange flere. Helt klart min yndlings-bass! Trygg og fin, aldri noe tull, kjenner verkene ut og inn. 

Grace Davidson var jeg veldig spent på. Det lille jeg har hørt av henne fra før er nydelig vakkert, men det er noen år siden de opptakene ble gjort og hun har ikke sunget inn så mange plater. Vel, skuffet ble jeg på ingen måte. Hennes jublende og lyse og lette "Ich folge dir gleichfalls mit freudigen Schritten" var direkte en humørspreder, så klare og rene toner i toppen. Hun er som en litt yngre Carolyn Sampson med litt mer luft og mindre vibrato. Jeg gledet meg til "Zerfliesse, mein Herze", verkets tåreperser (mascaraen Kanebo 38 holder forresten stand både i bryllup, begravelser og på konserter) - og måtte svelge tungt da obo da cacciaen og fløytene dro i gang denne. Og Grace, da. Hun sang helt praktfullt. Så lyst, sørgende, så klart og med et helt riktig fravær av vibrato på de høyeste og lengste tonene. Sånt blir jeg så vanvittig lykkelig av der jeg sitter. Jeg håper virkelig hun skal være med på en plateinnspilling snart, og gjerne av dette verket, for det er en stund siden Herreweghe spilte det inn sist nå. (Og da gjorde han den versjonen hvor åpningskoret ikke er med)  Men om det blir Dorothee Mields som synger sopranen på en eventuell ny innspilling, sånn som hun skal gjøre når de framfører dette under Bachfest Leipzig i juni, blir jeg minst like glad!

Collegium Vocale er et ekstremt bra ensemble. Orkesteret denne gangen var knøttlite, få strykere, med lutt i continuoen på ariene, og med de knallgode treblåserne som de er så kjente for. Konsertmesteren Christine Busch er fascinerende å se på, hun har sånn kontroll og kjenner verket så godt, og aller morsomst var det da hun og naboførstefiolinisten byttet til hver sin viola d'amore på Kooy sin fine lutt-arpeggio-pregede arioso "Betrachte meine Seel" og tenorarien "Erwäge". Jeg ble starstruck bare av å se de to gamle velholdte instrumentene liggende der klare før konserten, med de fine hodene, de mange skruene og strengene. For noen kunstverk!

Og koret, som sagt. De er så knallgode at jeg vet ikke hva jeg kan si for å understreke det ytterligere. I Matteuspasjonen i fjor var det jo dobbeltkor - de var kanskje tretti totalt. På h-moll-messa i Budapest var de tjue, altså femstemt, mens nå var de bare femten (det manglet en tenor). Og solistene var naturligvis blant disse femten. Det er bra at solistene er med på korpartiene også, naturligvis fordi de har gode stemmer og forsterker korklangen, men også fordi de holder stemmen varm gjennom hele verket (evangelist og Jesus unntatt). Stemmene smelter inn i hverandre, det er ingen som forsøker å kjøre noe sololøp, og de er så inderlig dyktige til å formidle teksten, bruke dynamikken til å understreke dramatikk eller sorg - dette er det jo naturligvis Herreweghe som har bestemt, men de utfører det helt praktfullt. Dette er et kor jeg vil høre om og om igjen, jeg gleder meg til å de legger ut turnéplanen for neste sesong og håper det blir mye Bach å høre!

Femte rad, fin lyd, god sikt! 

Luttenist Matthias Später.

Thomas Hobbs, Zachary Wilder, Damien Guillon og Grace Davidson. 

The Godfather. 

Tobias Berndt, Peter Kooy, Thomas Hobbs. 

Evangelist Thomas Hobbs får velfortjent jubel. 

Herreweghe takker Tobias Berndt alias Jesus. 

Dominique Verkinderen, Magdalena Podkoscielna, Grace Davidson (skjult bak fiolinisten) og Griet de Geyter. Tror aldri jeg har hørt en så solid, samstemt og velklingende sopranrekke! Kun fire stemmer. 

Konsertmester Christine Busch. 

Oboistene Marcel Ponseele og Taka Kitazato, kjente ansikt i Herreweghe-sammenheng!

Patrick Beuckels og Amélie Michel, barokkfløytemestere. 

Matteuspasjonen med Christoph Pregardien, Hana Blazikova, Julian Pregardien, Dietrich Henschel, James Gilchrist m.fl, Oslo kirkemusikkfestival 15.03.15

 Hana!

Endelig fikk jeg oppleve Hana Blazikova i Matteuspasjonen! Hun har vært blant mine yndlinger i flere år, og jeg har vært på flere konserter med henne, men akkurat Matteuspasjonen har lenge vært en drøm. Såvidt jeg vet har hun ikke sunget den inn på plate, men hun er med på den utsøkte konserten med Philip Herreweghe og Collegium Vocale som ligger på YouTube (der deler hun rollen med Dorothee Mields).  

For tre år siden var Christoph Pregardien i byen med Johannespasjonen. Samme orkester spilte nå, Le Concert Lorrain, men med et annet kor - nemlig Balthasar Neumann Chor. Den gang var James Gilchrist evangelist, nå var det Julian Prégardien som hadde den rollen, mens Gilchrist sang tenorariene. Marie-Claude Chappuis er oppført som alt i programmet (men alten så helt annerledes ut enn henne), Martin Berner var bass, Dietrich Henschel var Jesus, og Hana Blazikova sang altså sopranariene. 

Matteuspasjonen er noe av det vakreste jeg vet i hele verden, og det finnes så mange fine innspillinger. Heldigvis settes den opp med profesjonelle utøvere så å si hvert år her i byen, senest i august i fjor. Og i april i fjor hadde jeg en uforglemmelig opplevelse med den i Concertgebouw!

Julian Prégardien var en utmerket evangelist. Han var ekstra god i de stille og mest følsomme partiene, formidlet teksten kjempefint, og det er da det blir aller mest rørende. Dietrich Henschel var fin som Jesus, kanskje litt mer operadramatisk enn andre jesuser pleier å være, men det var fint. Tenorariene i Bachs pasjoner er ganske intense og energiske, og egentlig foretrekker jeg Gilchrist som evangelist fremfor tenorsolist her - eller i allefall i litt mer nedtonede arier - det er da han virkelig glitrer. Han får ikke vist spennet sitt nok "bare" i tenorariene. Men han sang naturligvis veldig bra. Alten, hvis navn jeg ennå ikke er sikker på, hadde en kraftig og flott bærende klang, og særlig i "Erbarme dich" kom hun til sin rett. 

Og Hana. Makan til klar og ren stemme finnes knapt. Hun synger nesten uten vibrato, uanstrengt og teknisk briljant. Hun er ikke så inderlig i f.eks. "Aus Liebe" som Dorothee Mields eller Carolyn Sampson (de to andre som rager like høyt), men det gjør ikke noe. Det er forsåvidt greit å slippe å hulke høylytt hver eneste gang man er på Matteuspasjonen. 

Koret sang kjempefint, orkestret spilte fint, alle sangerne var jevnt over veldig gode, og dette var ikke uventet en svært fin opplevelse. 

André Campras "L'Europe Galante" med Capriccio Stravagante og Skip Sempé, Oslo kirkemusikkfestival 06.03.15

På programmet til Oslo kirkemusikkfestivals åpningskonsert stod den franske komponisten André Campra sin operaballettmusikk "L'Europe Galante", skrevet i forbindelse med underskrivelsen av en fredstraktat i 1697. Tidligmusikkensemblet Capriccio Stravagante og dirigent Skip Sempé hadde med seg solistene Emmanuela de Negr, Maartje Rammeloo, Reinoud Van Mechelen og Lisandro Abadie. Opprinnelig var det meningen at Hana Blazikova, en av mine store sopranfavoritter, skulle synge - det var årsaken til at jeg slepet meg avgårde, syk som jeg var, men det viste seg at Hana også var blitt syk. Synd! Heldigvis ble hun frisk igjen til avslutningskonserten - Matteuspasjonen!

Bachs messe i h-moll med Collegium Vocale og Philippe Herreweghe, Palace of Arts, Budapest 21.01.15

Bach store messe i h-moll, BWV 232, av min komponist-morfar kalt "verdens åttende underverk", er virkelig noe av det vakreste som er skapt på denne jord. Jeg har hørt mange innspillinger, vært på mange konserter, senest René Jacobs med Werner Güra og flere i Nidarosdomen i fjor sommer - den var svært, svært bra. Den fineste innspillingen jeg noensinne har hørt, kom i 2012 på den lille labelen Phi som Philippe Herreweghe selv står bak, og det var tredje gang han spilte inn dette verket. Solistene var top notch - sopranen Dorothee Mields, som gjorde sånn inntrykk i hans Matteuspasjon som man kan høre i sin helhet på YouTube. Hana Blazikova, som jeg falt sånn for i Leipzig i 2013, som synger på den fabelaktige kantateplata Herreweghe ga ut i 2012, som sang så fint i domkirka i fjor. Damien Guillon, kontratenoren og Scholl-eleven som slo meg i bakken da han sang Köthener Trauermusik i domkirka for to år siden, og som så praktfullt sang i Matteuspasjonen med Herreweghe i Concertgebouw i fjor. Thomas Hobbs som var nydelig tenor på samme Trauermusik-konsert. Og Peter Kooy, the godfather of barokk-bass-sang. Han som har viet hele sitt liv til å synge Bachs kantater, pasjoner og oratorier. Han som er med på samtlige 55 kantateplater under Masaaki Suzuki, samt en hel haug av Herreweghes innspillinger. Peter Kooy som jeg fikk hilse på i fjor vinter (og følte meg som en fjortis da jeg utbrøt "I just LOVE your voice!!"). Og som naturligvis sang på Matteuspasjonen i Concertgebouw. Denne tredje innspillingen til Herreweghe har jeg skrevet om flere steder, anbefalt på radio, gitt bort i presang, og kan virkelig anbefale den av hele mitt hjerte. 

Da jeg i august leste på Collegium Vocales hjemmesider at de skulle framføre nettopp h-moll-messa med nøyaktig disse solistene i Budapest i januar, var det ikke tvil i mitt hjerte - jeg måtte dra. Heldigvis er jeg gift med en mann som deler mine oppfatninger om at reiser gjerne kan styres av konserter og turnéer, og som i tillegg er glad i Bach og studerte nettopp h-moll-messa på musikkvitenskap på Universitetet. Vi bestilte billetter. 

Vi satt helt, helt perfekt - på rad 5, god sikt, knallgod lyd, og jeg tror muligens jeg satt og gapte lykkelig og fårete hele tiden i de to timene konserten varte, mesteparten også med gåsehud. Jeg ble starstruck allerede da orkesteret kom inn, der var barokk-oboistene Marcel Ponseele og Taka Kitazato, der var barokk-fløytisten Patrick Beuckels, der var konsertmester Christine Busch. Så kom koret, og blant dem solistene - for de synger jo i koret i alle korsatsene. Jeg gispet - som vanlig. Og til slutt: Philippe Herreweghe. Jeg holdt pusten da han stilte seg foran ensemblet, orgelet ga dem en h, og han slo dem inn på første "Kyyyyyyyyy-riii-eeee..". Så klokkerent, så klart, så følsomt allerede fra første stund. Mange kor gir på ordentlig i starten på de første kyriene, mens her holder de nesten litt tilbake, så man hører hvor få de er i koret, hvor god hver enkelt stemme er. Så kom instrumentaldelen, så vakker, så inderlig, så mollstemt og så helt nydelig spilt. Så kom tenorene inn, kontratenorene/altene, sopranene, og til slutt bassene. Åpningssatsen er i det hele tatt så himmelsk vakker og vemodsstemt at man nesten blir ulykkelig. Men neste sats, "Christe eleison" er en munter og glad duett mellom de to sopranene. Den overjordiske Dorothee Mields har jeg virkelig lengtet etter å høre live, både på grunn av denne fantastiske innspillinga fra 2012 og nevnte Matteuspasjonen på YouTube, men også fordi hun synger så praktfullt på Juleoratoriet-dvden de ga ut i fjor (med Mields/Guillon/Hobbs/Kooy). I duetten fikk hun briljere fint sammen med aftenens andresopran, dessverre ikke Blazikova som hadde meldt avbud - men derimot Margaret Oizinger, østerriksk mezzosopran som absolutt var en bra erstatter. 

Videre var alt helt perfekt - "Kyrie" (del 2) var kompleks og intens, "Gloria" var jublende med trompeter, og vi frøs på ryggen av "Et in terra pax". Jeg skulle gjerne hørt Blazikova i "Laudamus te", men Oizinger klarte seg fint - hun hadde en varm klang. "Gratias agimus tibi" ga meg gåsehud atter en gang, også fordi jeg jo vet at dette også er avslutningssatsen. Heldigvis var det ennå mye igjen. 

Domine Deus åpner med den fine fløytesoloen, moro å høre fløytist Beuckels, som spilte de lengste og flott fraserte linjer uten at vi helt kunne forstå når han pustet. Inn med Mields og Hobbs, for en duo! Så klare og nydelige stemmer de har! Og rett over på neste ryggfryselåt, "Qui tollis peccata mundi". For noen klanger! Så kom obo-introen som ledet oss inn i Damien Guillons første soloarie, "Qui sedes ad dextram Patris", og den mannen blir bare bedre og bedre. Jeg synes han er helt på linje med sin læremester Andreas Scholl. De etterstreber begge to det jeg mener er det beste hos en kontratenor - fin, varm og passe kraftig klang, ikke for nasal, ikke for mye vibrato, og absolutt ikke en ukontrollert eller flagrende sådan. Jeg tror ikke jeg til dags dato har hørt en bedre kontratenor på konsert enn dette. 

Deretter Peter Kooys første solo. "Quoniam tu solus sanctus" åpner med denne litt pussige horn-introen, corno di caccia, eller jakthorn, som i grunnen ikke er et spesielt pent instrument. Så avsluttes Gloria-delen med "Cum sancto spirito", og Credo kommer med flere korsatser. Neste høydepunkt: "Et in unum Dominum" med Mields og Guillon. To av verdens beste Bach-sangere i duett. Det var nesten ikke til å holde ut. "Et incarnatus est" og "Crucifixus", mollstemte korsatser fulle av vemod. Trompetene kommer tilbake i "Et resurrexit", temposats i dur, der Peter Kooy har et lite soloparti. Oboduett innleder neste sats, "Et in spiritum Sanctum Dominum", fin bass-arie. "Confiteor", femstemt korsats som går rett over i neste, "Et expecto". 

Så kommer Sanctus-delen, og her byttet mange av sangerne plass. Bassene havnet i midten, med tenorer, kontratenorer og sopraner på hver side, i et seksstemmig kor. "Osanna" fulgte, og deretter tenorarien. Thomas Hobbs er en utmerket tenor, han er kjempegod som evangelist i juleoratoriet (dvd), og sang "Benedictus" helt nydelig - som han også selvfølgelig gjør på plata. Fløyteobligaten kler denne arien så godt. Det sies at Bach ikke spesifiserte hvilket instrument som skulle spille her, at det kanskje er fiolin, men fløyta klinger i allefall veldig fint her. "Osanna" kommer i en liten reprise, og så det siste soloinnslaget som kanskje er høydepunktet i hele verket: Kontratenorens "Agnus Dei". Guillon sang den finere enn jeg noensinne har hørt den tidligere. Klokkeklart, så rent, fra første tone  - en høy d, som jeg tidligere har hørt andre slite litt med. Det kan nok være en fordel at han har sunget i alle korsatsene gjennom hele konserten og ikke har hatt særlig pause. 

Til slutt "Dona nobis pacem". Da var det over. Og applausen brøt ut, de måtte inn fem ganger til, vi klappet til håndflatene ble såre. 

Det slår meg hver eneste gang; Bach er virkelig tidløs og moderne på én gang. Han er evig aktuell. Og jeg er evig takknemlig for at det finnes så mange flotte tolkere der ute, som virkelig forstår han, og som kan formidle dette til oss blodfans. Å sitte der i salen, på rad 5, og få servert dette verdens åttende underverk av verdens aller dyktigste utøvere, det er nesten for godt til å være sant. 100% kvalitet. Denne konserten glemmer jeg aldri. 

Juleoratoriet med Schola Cantorum og Det Norske Blåseensemble, Trefoldighetskirken 05.12.14

Aller først: 

Gåsehud og trillende tårer under åpningssatsen i kantate nr. 1 - check. Jauchzet Frohlocket!

I løpet av ei uke er det tre forskjellige muligheter til å høre Juleoratoriet i Oslo! Jeg hadde lyst til å høre Schola Cantorum denne gang, derfor møtte jeg opp i Trefoldighetskirka nå i kveld. Jeg var ganske spent på orkestret, da det var Det Norske Blåseensemble - dyktige som bare det, men uten en eneste fiolin i rekkene. Ei spiller de på originalinstrumenter. Men jo mer jeg tenkte på dette utover dagen og spilte musikken i mitt hode, kom jeg jo fram til at det er temmelig mye obo-og-continuo i Juleoratoriet - og siden jeg visste det skulle være continuogruppe med cello og kontrabass, tenkte jeg at forskjellen kanskje ikke ble så voldsomt stor. Og det ble den egentlig ikke heller. Litt tynnere lydbilde noen steder i åpningskoret i kantate 1 der man er vant til at fiolinene gasser på så gåsehuden dirrer - nå var det litt spinklere, men det var fint det også! Dessuten hørte man continuoen veldig godt på den måten, hvilket også er et pluss. I dette arrangementet er fiolinene primært erstattet av oboer og fløyter, etter hva jeg kunne høre. Jeg hørte ikke klarinettene eller saksofonene (!) noe i orkesterbildet der jeg satt, men nå kan Trefoldighet være litt varierende med tanke på lyden. (Litt underlig var det dog å komme inn i kirka på barokk-konsert, og se en altsaksofon i hånda på eieren sin der framme i orkesteret. Worlds colliding, men allikevel ikke!)

Fløyteobligaten til tenorarien i kantate 2 var nydelig. Det samme med obligaten til "Schliesse, mein Herze" - den arien ble akkompagnert av klarinett og continuo!! Det er en kombinasjon jeg ikke ofte hører, klarinetten er jo virkelig et fremmedelement i barokkmusikk i teorien - men det lød bra. Klarinettisten spilte så fint! Arier hvor det kun er akkompagnement i continuoen med en obligatstemme - for et genistrek det er. 

Solistene Ingeborg Dalheim (sopran), David Hansen (kontratenor), Joshua Ellicott (tenor) og Halvor Festervoll Melien (baryton) var et utmerket team - spesielt glad var jeg for å høre Dalheim, som imponerte meg stort tidligere i år da hun sang kantater av Johann Theile på "Ostsee"-albumet til Trondheim Barokk. En klar og lys sopran som har studert med bl.a. Barbara Schlick, dog synes jeg hun synger finere enn sin læremester! Det var kanskje i sopranarien i kantate 6 hun fikk utfolde seg mest, "Nur ein Wink von seinen Händen", samt i koralen i bassens resitativ i kantate 1 (hun sang den istedet for damestemmene i koret). David Hansen har jeg hørt i mye forskjellig de siste tre-fire årene, og jeg tror han er den lyseste kontratenoren jeg vet om - i den forstand at han har så mye trøkk på de høye tonene. Det er imponerende. Dog tenker jeg nok mer på han som en litt mer dramatisk sanger enn akkurat kirkemusikksanger - han passer enda bedre til barokk-opera, etter min mening. (Jeg er flasket opp med Anne Sofie von Otter i denne rollen, og i senere år også Andreas Scholl - begge har et litt annet og mykere uttrykk). Tenoren Ellicott var evangelist, og han var ekstra fin og følsom i høyden på resitativene. Baryton Melien var nok den største overraskelsen, siden jeg aldri har hørt han før. For en praktfull stemme han har! Formidlingsevnen var også svært god. Han håper jeg vi får høre i de andre store verkene til Bach om ikke lenge!

Koret glitret. For noen sopraner! Koralene var høydepunkter, og alle åpningskor/sluttkor også, naturligvis. Her er det rom for jubel, i stor kontrast til pasjonene. Det er flott når sluttkoralen i kantate 2 blir utbrodert med takter fra sinfoniaen. 

Arrangementene er gjort av Stian Aareskjold, og kor og ensemble ble ledet av Steven Devine. 

Det er virkelig et bra kor, jeg må huske å følge konsertplanene deres. 

Duruflés Requiem, Oslo domkirke 02.11.14

På allehelgenssøndag er det alltid mange muligheter til å høre flotte konserter her i byen. I år falt valget på domkirka, hvor Oslo Domkirkes Ungdomskor framførte Maurice Duruflés Requiem. Dette verket ble komponert i 1947, og er en slags slektning av Faurés Requiem som ble skrevet seksti år tidligere - det har en del felles i både klanger og melodiføringer, og blir ofte utgitt på samme innspillinger. Ungdomskoret er dyktige, de er ikke så mange på hver stemme og dette er et ganske komplisert verk å synge, men de gjennomførte det veldig bra. En fin opplevelse i domkirka!

Matteuspasjonen med Werner Güra og Oslo domkor, Oslo domkirke, Oslo kammermusikkfestival 23.08.14

Medvirkende: 

Werner Güra (evangelist) - Njål Sparbo (Jesus) - Magnhild Korsvik (sopran) - Anne-Carolyn Schlüter (alt) - Paul Kirby (tenor) - Johannes Weisser (bass) - Oslo domkor - Domkirkens guttekor - Festivalorkester - Arve Tellefsen (konsertmester) - Terje Kvam (dirigent)

Matteuspasjonen fullstendig off-season! Helt ypperlig for oss som synes det er for lang tid mellom hver påske. Ute var det sensommer, inne var det påske, på håndleddet mitt var det jul (hadde vært innom Hermès og prøvd en parfyme, men det er en annen historie), så jeg var temmelig sesongforvirret - men det gjorde ingen verdens ting. I det øyeblikket orkestret dro i gang åpningskoret var jeg i Bach-transe uansett. 

Man kan jo være spent på et orkester som er sammensatt for anledningen, særlig når det gjelder barokkmusikk - som så mange andre orkestre man har hørt før i denne sammenhengen, er veldig samspilte og spesialiserte på - men jeg vil absolutt si det klang bra. To orkestre mot hverandre, det ene litt mer veterantungt enn det andre noe yngre. Solid continuo, Rolf Lislevand på lutt, vi var i trygge hender. 

Aftenens store helt var naturligvis vår tids aller aller dyktigste evangelist-tenor, Werner Güra. Som jeg har lengtet etter å høre han live i Bachs pasjoner! Det var han jeg ønsket meg aller høyest da jeg i mitt hode satte sammen stjernelag-drømmen med Herreweghe som gikk i oppfyllelse i Concertgebouw i april i år.  Istedet fikk jeg altså høre han nå. Hans evne til å formidle historien med klang, vibratobruk, dynamikk, diksjon, tempo, genrekunnskap, følelse - finnes det ikke maken til. Anthony Rolfe Johnson er nok den som kan måle seg. James Gilchrist er hakk i hæl. Mark Padmore likeså. Men Güra er på toppen av de nålevende. 

Koret og dirigent Terje Kvam er de neste jeg vil framheve. Koralene var NYDELIG tolket. Dynamikk, pauser, betoninger av ord. Teksten skal fram. De kan dette så godt, jeg har jo hørt dem synge Matteuspasjonen mange ganger før. Oslo Domkirkes guttekor stod på galleriet og kom inn med sin koral i åpningskoret, og tårene trillet. Hva er det Bach gjør, som funker så inderlig hver eneste gang?! (guttestemmene får mye av æren her også, de er som et englekor)

Sopranen Magnhild Korsvik håper jeg de vil booke inn i alle sammenhenger heretter. Hun har den perfekte Bach-stemmen, den klare lyse Carolyn Sampson- / Hana Blazikova-stemmetypen som jeg liker aller best. Jeg var spent da "Blute nur" kom, siden jeg ikke kjente navnet hennes fra før, men good lord som hun forsikret meg om at dette var helt riktig. Det samme i duetten mot slutten av del 1, og ikke minst i "Aus Liebe" i del 2. Fram med tårene igjen. Det var på nivå med de aller største. Denne skal ikke bare synges rett igjennom altså, den skal formes og formidles med hjertet. Det klarte hun bedre enn de fleste jeg har hørt. Akkompagnert av landets beste fløytist, Tom Ottar Andreassen, og de to oboene. Ingen continuo, ingen stryk.

Johannes Weisser var sterkt deltagende som Peter, Judas og Pilatus, samt i bass-ariene, som han naturligvis framførte med bravur. Av alt han har gjort synes jeg han gjør Bach aller best. Det hadde jo vært enda morsommere å høre han som Jesus i tospann med Güra, sånn som på René Jacobs' innspilling fra i fjor, men da hadde vi gått glipp av ariene hans igjen.

Jeg synes domkoret kan sette opp minst én Bach-pasjon hvert år. Og gjerne med Werner Güra, hver gang.

Kveldens tre beste: Magnhild Korsvik, Werner Güra, Oslo domkor. 

Bach - Messe i h-moll, BWV 232, Nidarosdomen 29.07.14

Johannespasjonen  og påskeoratoriet med John Eliot Gardiner i Leipzig i fjor, Matteuspasjonen med Philippe Herreweghe i Amsterdam i april, h-moll-messa med René Jacobs i Trondheim nå. Jeg samler på Bach-kirkemusikkopplevelser med de store dirigentene, og gårsdagens konsert var uforglemmelig. H-moll-messa er kompleks og full av symboler, et eget studium på musikk mellomfag på universitetet for noen år siden, og man kan bruke et helt liv på å sette seg inn i den. Min yndlingsinnspilling er nok Philippe Herreweghe sin fra 2012, med Hana Blazikova, Dorothee Mields, Damien Guillon, Thomas Hobbs og Peter Kooy, altså et stjernelag helt uten like. 

Norsk Barokkorkester med konsertmester Gottfried van der Goltz spilte veldig bra, med helt ypperlige instrumentalsolister med stor stilfølelse. Purcell Choir Budapest er et prosjektkor bestående av profesjonelle sangere, ganske få på hver stemme, og de hadde en nydelig klang som virkelig glitret - særlig sopranene.  

Solistene var - som ventet - top notch. Tenoren Werner Güra har vært en stor favoritt hos meg i mange år, og hans "Benedictus" var gripende vakker. (Güra kommer til Oslo under årets kammermusikkfestival i august, og skal blant annet være evangelist i Matteuspasjonen i domkirka den 23.)  Kontratenor Benno Schachtner er ung og lovende, og sang "Agnus Dei" veldig fint. Han brukte dynamikk og framkalte gåsehud da han sang et parti nesten pianissimo. Sopranen Sunhae Im har en klar og sterk sopran, lett og ledig og nesten munter, og er også med på Jacobs' innspilling av Matteuspasjonen som kom i fjor - i likhet med Güra - og med Johannes Weisser, som sang bass-partiene nydelig i går. Jeg liker han aller best når han gjør Bach. Marianne Beate Kiellands varme og klare alt-stemme var helt riktig. (René Jacobs har en tendens til å bruke mørkere alter som f.eks. Bernarda Fink i sine kirkemusikk-innspillinger, så jeg er veldig glad for at han ikke gjorde det nå.) 

Jacobs har relativt høye tempi, men jeg synes det fungerte kjempefint, og orkesteret taklet det uten problemer. Enkelte av korpartiene ble sunget av solistene (OVPP), og hvis de hadde stått foran orkesteret, hadde vi hørt dem litt bedre. De forsvant litt der de stod bak musikerne. Men det er en ubetydelig ting i det store og det hele, for dette var en særdeles flott opplevelse som jeg aldri vil glemme.