søndag, juli 06, 2014

Stevie Wonder, Kongsberg jazzfestival 05.07.14



Når Stevie Wonder kommer til landet/Norden, da drar man dit. (Gammelt jungelord for en musikkelsker) 

Dette var min fjerde Stevie Wonder-konsert på ti år, han er ti år eldre enn første gang jeg hørte han live, men det kan man virkelig ikke høre. Jeg synes han låter bedre enn noensinne. Utekonsert er definitivt å foretrekke, og selv om konserten i Vikingskipet var bra musikalsk sett, vil jeg si det var tidenes feil-booking hva location angår. Stevie må høres utendørs, og man må stå, for å sitte i en stol når man har en av verdenshistoriens største groovemeistere på scenen er helt umulig. I går dansa vi hele tiden, to timer i strekk, og med slik rytmeseksjon bestående av to perkusjonister i tillegg til en trommeslager og den legendariske bassisten Nathan Watts, OG Stevie som er en rytmeboks i seg selv - ikke minst når han trakterer Hohneren - var det noen som stod rolig? Vet ikke. 


Showet åpnet med at han kom vandrende inn med sin keytar, akkurat som han gjorde i Bergen, og her åpna han faktisk med Marvin Gayes «How sweet it is» - og engasjerte allerede der publikum til å bli med. Så satte han seg ned ved Hohneren, og drog i gang neste låt: «Master blaster». Hvordan kan man stå stille? Han kan knapt velge en mer smittende låt, som får med seg publikum så tidlig i konserten. Han fortsatte med «Higher Ground», jeg blir helt matt bare av å tenke på det. Og deretter snudde han seg 90 grader til venstre, til flygelet, og der kom «As if you read my mind». Altså, jeg elsker «Hotter than July»-albumet! 80-talls-Wonder! Dyp stemme, funky pianospill, vi smilte så bredt at vi allerede begynte å bli slitne i kjakene. 



Så reiste han seg, gikk bort til en gitar som lå på et lite bord, og begynte å spille på den. Vi har liksom alltid tenkt at Stevie spiller alle instrumenter bortsett fra gitar, men han gjør altså det også - litt i allefall, og på en litt ukonvensjonell måte. Etterhvert forstod vi at det var «Maybe your baby» fra «Talking book» han var i gang med, og i en herlig seig groovy versjon. Tilbake til flygelet. Og nå begynte hjertet å banke og øynene å bli fuktige. «You and I» - en av tidenes ballader, og jeg får gåsehud bare av å tenke på det. For en stemme!! Og han modulerte høyere enn han pleier! Dobbelt-gåsehud når det kommer slike uventede vendinger! Den gikk over i «Lately», og we always start to cry, nesten. Og så: «Overjoyed». Om man ikke er beveget fra før, blir man det i allefall da. Han måtte gjøre noen stemmeøvelser først, en liten forkjølelse var i emning der - men det merket vi ikke da han kom ordentlig i gang med denne nydelige melodien som satte meg helt ut da han sang den i Stockholm i 2004. 


Etter tre ballader var det på tide med litt latinorytmer, og der kom «Don’t you worry ‘bout a thing» fra «Innervisions». Dærsken som det groova! Perkusjonistene fikk virkelig utfolde seg. Den ble etterfulgt av «Living for the City» fra samme album, en av hans aller beste låter (og beste album, goes without saying). Det svinger sånn; man kan nesten ikke kan tro det er sant at man står der, ti meter unna selveste Stevie Wonder, og danser - ikke til plata, men til the real thing. 




Så er det dette med allsang på konserter. Jeg er vanligvis ikke særlig for det, jeg vil høre artisten og ikke sidemannen, men akkurat når det gjelder Stevie gir jeg blaffen i alle rundt meg og lystrer hans instruksjoner. Han dirigerte Stevie Wonder blandakor innimellom i går - altså oss publikum - og dro i gang en versjon av «Ebony and Ivory» som i begynnelsen bare ble kompet av trommer. Så kom bassen inn, så flere og flere instrumenter, men vi sang flerstemt (og DET er det jo ikke så vanlig at publikum gjør på konserter), noen (jeg) sang Paul McCartneys stemme, vi sang blåserekka, god stemning. Og sikkert krevende for noen, melodien flyttes jo hit og dit og fortegnene skifter. Men denne plata kom da jeg var sju år, jeg hørte på den hele tiden i en periode da jeg var sju-åtte og kan den baklengs, alle toneartsskifter og kryss og b'er, så dette var bare moro. Deretter en annen av 80-tallets store hits, «Part-time lover», en av de mest dansbare noensinne. Vanvittig! «In Square Circle» er også et helsikes bra album! 

Noen år tilbake i tid - neste låt var «Signed, sealed, delivered», også en publikumsfavoritt. Frieriet fortsatte med «Sir Duke», og deretter funky-funky og elskelige «Do I do» - er det rart man er dansestøl dagen derpå?? Her ble musikerne introdusert, flere av dem har vært med på alle konsertene jeg har vært på, ikke minst bassist Nathan Watts og korist Keith John som har vært med han i alle år. Datter Aisha Morris var også med, men denne gangen ble hun ikke introdusert spesielt sånn som hun har blitt tidligere - han spilte jo heller ikke «Isn’t she lovely». 




Neste allsang: «My cherie amour». Åh. Publikum hadde fremdeles ikke lært seg teksten på første vers, håper de husker å lære den til neste gang. For en nydelig låt det er. (Vi hadde Stevie Wonder-band i bryllupet vårt, og denne var selvfølgelig med). Videre: «I just called to say I love you». Plutselig var ørti iphoner i lufta foran meg, nå skulle alle filme. Og jeg sier som jeg alltid gjør: Denne låta ble jo ihjelspilt i lange perioder på 80tallet, og for en Stevie Wonder-fan var det på den tiden ikke enkelt å overbevise ikke-kjennere om at han hadde cred og utga årlige kanon-album på 70-tallet. Men når man hører den på konsert, med Stevie og ikke med et enmannsorkester i et halvkjipt bryllup eller på et høyfjellshotell, er det noe helt annet. I sin opprinnelige form, med ordentlig komp, er den veldig fin. Glem historikken med orgelkurs, danskebåt-turer og bøgdafest, og nyt Stevies live-versjon - og vær ydmyk når du får den servert på den måten. Deretter kom «You are the sunshine of my life», kanskje den aller første Stevie-låta jeg husker (mamma hadde «Talking Book» på LP da jeg var liten), herlig!! Og siste låt, etter at Stevie hadde spurt oss om vi ville hjem og vi svarte "NO NO NO!!", var «Superstition». Det finnes knapt bedre låt å avslutte med. Den utløste full fest der oppe, koristene dansa over hele scenen, blåserne blåste, vi dansa og jubla, og plutselig var det over. Kongsberg Jazzfestival er 50 år i år og vi fikk se et flott fyrverkeri mens roadiene rigga ned. 


Bandet er så tight, så intenst samspilte og dyktige, koristene synger BRA, Stevie selv er et geni i alle genrer han driver med, alle jeg snakka med var kjempefornøyde, avisene triller unisone femmere, det var topp stemning foran scenen, musikere jeg kjenner har teppebomba Facebook med bilder av seg selv sammen med Stevie backstage etter konserten, og vi kjørte hjem i sommernatten med en stor klump av lykke i magen. 


Nathan Watts, basslegende





Keith John danser som om det stod om livet, mens Dwight Adams og Ryan Kilgore blåser "Superstition"-riffet. 


Keith John, Jasmin Cruz, LaNesha Baca, Aisha Morris. 


Setliste: 
  • How sweet it is
  • Master blaster (jammin')
  • Higher ground
  • As if you read my mind
  • Maybe your baby
  • You and I
  • Lately
  • Overjoyed
  • Don't you worry 'bout a thing
  • Living for the city
  • Ebony and ivory
  • Part-time lover
  • Signed, sealed, delivered 
  • Sir Duke
  • Do I do
  • My cherie amour
  • I just called to say I love you
  • You are the sunshine of my life
  • Superstition






video

lørdag, juni 21, 2014

Orchestre de Paris m/ Paavo Järvi, Marita Sølberg og Matthias Goerne, Salle Pleyel, Paris 21.05.14


Når min tidligere skolevenninne og yndlings-norske-sopran Marita Sølberg skulle synge Johannes Brahms' "Ein Deutsches Requiem" akkurat da vi tenkte oss til Paris, er det klart vi tilpasset avreisen sånn at vi fikk med oss denne konserten. 

Først spilte Orchestre de Paris "Le Tombeau resplendissant" av Olivier Messiaen fra 1931, et stykke med ganske intens åpning i messing og stryk, som etterhvert hadde disse kjente motivene og sprangene som Messiaen også bruker i sitt korverk "Antienne de la conversation Intérieure" som jeg hørte i Leipzig i fjor. Veldig flott! 



Deretter var det altså Brahms' store tyske Requiem som stod for tur. Dette er et gåsehud-verk fra ende til annen, som jeg sist hørte i Oslo domkirke i desember 2013. Orkestret spilte fint, koret sang veldig bra, og solistene var helt praktfulle. Sopranen har kun én arie, men den er til gjengjeld visstnok noe av det vanskeligste å synge av denne typen musikk. Ganske stort omfang, høyt og lavt. Sølberg sang helt nydelig - som vanlig - og fikk enorm applaus da konserten var over. Hun fraserer og former så fint, i tillegg til å ha en helt gyldent skimrende klang. Vi var stolte nordmenn i salen! Det var moro å høre Matthias Goerne også - endelig - han avlyste jo i Risør for noen år siden på veldig kort varsel, til vår store skuffelse. Men nå fikk vi høre han, og han er virkelig en god sanger. Han levde seg veldig inn i verket, ikke bare i barytondelene. 

Dette kunne absolutt egne seg som plate! Jeg hadde kjøpt den på dagen. Og Brahms, ja, han er på min topp tre sammen med Bach og Schumann. Til evig tid. 


Fabio Biondi og Kenneth Weiss, Théâtre des Champs-Élysées, Paris 18.05.14

En formiddagskonsert på en knallvarm og fin søndag i Paris! Théâtre des Champs-Élysées var stedet, klokka var bare 11 da de begynte (og vi kom hesblesende inn i siste sekund pga metro-forsinkelser). Vi satte oss i en av nisjene på 1. balkong. 

Programmet bestod av Bachs sonater for fiolin og cembalo, BWV 1016-1019. De spilte veldig fint, litt intonasjonsproblemer i blant og en del stemming, men det er man jo vant til i barokksammenheng.    Veldig moro å høre Biondi; jeg er veldig fan av mye av det han har gjort, Vivaldi-innspillingene på Naïve, og naturligvis den eksemplariske "Ich habe genug"-innspillingen med Ian Bostridge på Virgin, 2000. 

Jeg kjøpte Weiss' innspillinger av Bachs partitaer etterpå, utgitt på Satirino i 2001. 

Pat Metheny Unity Group, Oslo Konserthus 10.05.14


Pat Metheny og Chris Potters prosjekt de siste par årene har vært Pat Metheny Unity Band, senere kalt Pat Metheny Unity Group. De har gitt ut to album, med ganske forskjellig sound, og på gårsdagens konsert i Oslo Konserthus fikk vi to sett uten pause i mellom - nettopp med denne inndelingen. Ben Williams spilte bass og Antonio Sanchez trakterte trommene. I sett to kom også pianist-vokalist Giulio Carmassi på scenen, og deler av Methenys musikalske Orchestrion-rekvisitter ble tatt i bruk. Chris Potter spilte både tenorsax, bassklarinett, altfløyte og gitar.  

Ettersom denne omtalen blir skrevet mer enn en måned etter konserten, har dessverre en del detaljer allerede gått i glemmeboka. Men jeg husker flere overraskelser - som "Bright size life", "Have you heard" og faktisk til og med "Dream of the return", med fin vokal av Giulio Carmassi. "This is not America" dukket opp også, "Minuano (six eight)" og "Last train home". Pat spilte på alle sine gitarer, og tok noen solonumre til slutt. Sånn sett ble det kanskje aller mest Pat sin konsert, men jammen er det to store navn som turnerer sammen her. Nesten litt unikt!




mandag, april 14, 2014

Matteuspasjonen med Carolyn Sampson, Damien Guillon, Peter Kooy, Philippe Herreweghe og Collegium Vocale i Concertgebouw, 11.04.14


I fjor grublet jeg på hva som ville være min drømmeinnspilling av Matteuspasjonen. Jeg kom fram til at Carolyn Sampson skulle være sopran, Damien Guillon kontratenor, Peter Kooy bass, og at det hele skulle dirigeres av Philippe Herreweghe - og at hans kor Collegium Vocale Gent naturligvis skulle være med. I september i fjor da jeg surfet innom Carolyn Sampsons hjemmesider, fant jeg en konsertliste der det fremgikk at hun skulle synge Matteuspasjonen i Concertgebouw i april 2014 - med nøyaktig de utøverne jeg hadde listet opp noen måneder tidligere. Det er jo til å få hjerteatakk av! Billetter ble bestilt, altså mer enn et halvt år i forveien, og nå sist fredag var det tid for konsert i dette overdådige konserthuset. Nå i ettertid fremstår det hele mest som en drøm, løsrevet fra tid og sted. 

Fra første tone i det sørgmodige åpningskoret piplet tårene fram, og slik fortsatte det jevnt og trutt gjennom alle tre timer. 

Collegium Vocale Gent er virkelig et helt utrolig dyktig kor; det er noen sopraner der som har de klareste korstemmene jeg noensinne har hørt, og koralene klang så vakkert!! Et barnekor var med i første del, tålmodige små i hvite skjorter, med flotte rene stemmer. Herreweghe takket dem spesielt.

Første arie er altens "Buss und Reu", og Damien Guillon spratt opp før resitativet. Min yndlings-kontratenor! Han har en ekstremt klar stemme, kontrollert, ikke noe flagring som mange kontratenorer (og tenorer) kan ha en tendens til. Han har studert med bl.a. Andreas Scholl, og kan absolutt sies å være på sin lærers nivå. 

Andre arie er sopranens "Blute nur", og dette var altså første gang jeg hørte Carolyn Sampson live i hele mitt liv, etter å ha vært så betatt stemmen hennes i så mange år. Himmel og hav!! Gåsehud i nakken. Hennes evne til å forme musikken, gasse på, tynne ut, vibrato og ikke-vibrato, luft - i tillegg til en helt gylden og skimrende klang - er det som gjør henne unik. Sammenlignet med mange andre sopraner som bare synger rett igjennom med samme uttrykk i hele arien, som de gjerne gjør på litt eldre innspillinger, er dette virkelig noe helt annet. Resitativet til "Ich will dir mein Herze schenken", altså "Wiewohl mein Herz in Tränen schwimmt", kanskje det aller fineste resitativet i hele pasjonen, gir meg gåsehud bare jeg tenker på det. De toppene hennes er til å gråte av! (og det gjorde jeg jammen også)

Tenoren Benjamin Hulett har jeg knapt hørt før, men han sang "Ich will bei meinem Jesu wachen" veldig fint, og jeg skal definitivt merke meg navnet hans framover. Evangelisten Maximilian Schmitt har jeg heller ikke hørt så mye før - han var helt ok, det er en krevende rolle som han behersket, selv om han ikke nådde helt opp mot mine evangelist-favoritter James Gilchrist/Werner Güra/Mark Padmore (Gilchrist var evangelist i Matteuspasjonen i samme sal kvelden før, med Richard Egarr og Academy of Ancient Music). I rollen som Jesus hørte vi Thomas E. Bauer, slett ikke verst han heller, men den som har imponert meg mest som Jesus de senere årene, er jo vår egen Johannes Weisser i René Jacobs siste innspilling av Matteuspasjonen som kom i fjor. 

Men bassen! Peter Kooy! Min bass-helt, som jeg var så heldig å få hilse på for et par uker siden i Oslo Domkirke! Han sang praktfullt, ikke uventet. The Godfather of barokk-bass-sang. 

Solistene i koret, de som sang de mindre rollene, var også svært dyktige. Særlig han som sang Pilatus - han hørtes ut til å ha blitt undervist av Kooy, eller i allefall ha han som forbilde. 

Høydepunktet i del 1 var duetten mellom Carolyn Sampson og Damien Guillon i "So ist mein Jesus nun gefangen" - de var helt samstemte, de var som én person - stemmene smeltet sammen og det lød helt, helt perfekt. 

En kopp te i pausen var fint, man fikk igjen pusten, og gjorde seg klar til del 2. Fram med lommetørkle. 

"Erbarme dich", hva kan man egentlig si om den som dekker det tilstrekkelig.. Forrige gang jeg hørte Guillon synge den, var i Oslo Domkirke i fjor - i det verket som er en slags "Matteuspasjon light", nemlig Bachs "Köthener Trauermusik" der han bruker mye fra Matteuspasjonen. Det var noe av det vakreste jeg har hørt i hele mitt liv. Den arien er virkelig en slags eksamen for barokksangere, og Damien Guillon bestod med glans også denne gangen. Fiolinsoloen var merkelig nok litt romantisk spilt - for det var faktisk musikere fra Concertgebouw-orkestret som spilte, det var ikke et barokk-orkester, så det var en del nyere instrumenter og det gjør jo noe med klangen. Oboene og fløytene var en slags blanding av tre og metall, ikke originalinstrumenter, og lyden var dermed ikke helt barokk - men spillestilen var det heldigvis. Ikke noe svulmende romantisk tolkning, det hadde jeg heller ikke ventet av Herreweghe. Men akkurat førstefiolinisten var nok en romantiker, eller i det minste en tilhenger av mer italiensk spillestil, med andre forsiringer og triller enn vi er vant til i tysk barokk. Uansett, fint var det! 

Men det som virkelig fikk meg til å knekke sammen, var Carolyn Sampsons tolkning av den nydelige, nydelige sopranarien "Aus Liebe will mein Heiland sterben". Herregud. Den hadde jeg gledet meg til, og det var så vakkert at det nesten gjorde vondt. Kun akkompagnert av fløyter og oboer, ikke engang continuo, sang hun så tårene rant (på meg og sikkert på mange andre). Dette skulle jeg gjerne hatt opptak av, så jeg håper inderlig at Herreweghe har planer om å spille inn Matteuspasjonen igjen - med dette ensemblet, mer eller mindre. Inntil videre er vi jo heldige som kan høre en av hans andre oppsetninger på YouTube, med Damien Guillon, Hana Blaziková og flere toppsangere - blant andre Dorothee Mields som synger "Aus Liebe" nesten like fint som Carolyn. 

"Wenn ich einmal soll sterben" var også tåredryppende vakker, stille og sørgelig, og derfra og ut var det bare å la seg trøste av Peter Kooy i "Mache dich, mein Herze, rein" før man fikk det praktfulle sluttkoret og deretter kunne klappe og hyle og hoie og glise fårete og fjollete som bare en Bach-fan på sin drømmekonsert kan gjøre. 



El Kooy blir takket av El Maestro. 


Det hellige dirigent-notestativ. 



tirsdag, april 01, 2014

J.C. Bachs Missa da Requiem og Haydns Stabat Mater med RIAS kammerchor og Concerto Köln, Oslo Domkirke, 30.03.2014


Et av verdens beste kor, RIAS kammerchor fra Berlin, kom til Oslo kirkemusikkfestival sammen med dirigent Hans-Christoph Rademann og orkestret Concerto Köln for å fremføre J.C. Bachs Missa da Requiem og Haydns Stabat Mater. Det er alltid like moro å høre slike ensembler som man har platehyllene fulle av både hjemme og på jobb - og jeg ble virkelig ikke skuffet. RIAS er et knallbra kor, orkesteret er glimrende - og de hadde med gode solister, spesielt de to mannlige! Sopranen Lenneke Ruiten måtte melde avbud, men Johanna Winkel steppet inn, og særlig i Stabat Mater var hun helt strålende. Egentlig kom alle, både solister og kor, best til sin rett i Haydns komposisjon. J.C. Bachs requiem var litt vanskelig å få taket på - ariene var helt klart i klassisistisk retning, mens noen av korpartiene var bortimot tidligbarokk-inspirert. Litt forvirrende til tider. Koret sang med litt svakere styrke, solistene var litt stive, men de tok igjen til de grader i Stabat Mater. Det gnistret! Dette verket er ikke så kjent som Haydns andre påskeverk, Jesu siste sju ord på korset, men er minst like flott. 

De andre solistene var Ruth Sandhoff (alt), Tilman Lichdi (tenor) og Andreas Wolf (bass)



Heldige oss fikk snike oss opp på galleriet sammen med organisten, og satt der under konserten! For et praktorgel!

torsdag, mars 27, 2014

Motetter av Johann Rosenmüller med Hana Blazíková, Robin Blaze, Peter Kooy, L'Armonia Sonora, Concerto Palatino og Leo van Doeselaar, Oslo domkirke, 26.03.14




Se på denne gjengen! Jeg er officially starstruck. Her ser dere noen av mine yndlings-bach-tolkere gjennom tidene - Hana Blazíková (sopran), Robin Blaze (kontratenor) og den store Peter Kooy (bass). I går opptrådte de på Oslo Kirkemusikkfestival med motetter av Johann Rosenmüller (1617-1684), tysk komponist som endte opp i Italia, og hvis musikk derfor kan minne veldig om Claudio Monteverdi - visstnok har han noe av fortjenesten for at italiensk barokk kom til Tyskland. Men altså. FOR noen utøvere!! L'Armonia Sonora er et utsøkt barokk-strykeensemble; to fioliner, tre gamber (deriblant leder Mieneke van der Velden på continuo-gamben) og en kontrabass. De hadde med seg Leo van Doeselaar på continuo-orgel, og blåseensemblet Concerto Palatino som bestod av tre barokktromboner og to zinker. Midtveis i konserten spilte de en sonate for 5 instrumenter, der strykerne på den ene siden og blåserne på den andre (ergo 10 instrumenter) spilte mot hverandre, annenhver gang. Veldig fint!

Sangerne var imidlertid det som trakk mest; dette er jo virkelig crème de la crème, og jeg har ikke tall på hvor mange plater i mine hyller hvor en eller flere av disse tre er med. Bassen Peter Kooy har sunget på samtlige av Masaaki Suzukis Bach-kantate-utgivelser gjennom tjue år, samt mange av platene til Philippe Herreweghe, og er i det hele tatt den ultimate barokk-bassen. Han har på mange måter definert denne tidligmusikkmåten å synge bass på gjennom en lang karriere. Jeg har aldri hørt han live før, men har gleden av å høre han i Matteuspasjonen i Amsterdam om to uker, under ledelse av nettopp Herreweghe, og det gleder jeg meg enormt til. 


Robin Blaze er en flott kontratenor som jeg har hørt mye på gjennom mange år. Han har også vært med på mange av Suzuki-platene, og han har gjort en fin plate med duetter fra Händels oratorier sammen med Carolyn Sampson, som forøvrig deler førsteplassen blant min barokksopran-favoritter gjennom tidene med Hana Blazíková, den tjekkiske unge kvinnen med den glassklare stemmen og den gjennomførte forståelsen av genren som gjør at måten hun former musikken på, føles 100% riktig og troverdig, og går rett inn i hjertet - hver eneste gang. Og slike ting merker man godt når man hører ett og samme verk i flere innspillinger. Det er enorme forskjeller ute og går. Det finnes veldig mange sangere med god intonasjon og teknikk, men det er de som forstår musikken - i mitt tilfelle Johann Sebastian Bach - og former den med innlevelse man merker seg. Blazíkova er der, hun er ung og lovende, up-and-coming, og har spesialisert seg i tidligmusikk. Jeg håper og tror hun vil fortsette med det. Jeg hørte henne i Leipzig i fjor sommer, og oppdaget henne for alvor for to år siden da hun begynte å synge med Philippe Herreweghe på hans nye label Phi. 

Johann Rosenmüller døde året før Bach ble født, så det er en helt annen - og italiensk - musikk vi hørte i går, som sagt minnet hans motetter om Monteverdi. Disse ble funnet av Mieneke van der Velden i Berlins Statsbibliotek, og er nok ikke framført på ganske mange år. Flott musikk, med mye rom for tolkning, utbrodering, ornamentering - noe utøverne i høyeste grad er eksperter på. En nydelig konsert!


Jeg nevnte at jeg var starstruck; allerede da de tre sangerne entret podiet gispet jeg (som jeg pleier i slike tilfeller), men at jeg skulle få hilse på dem på mottagelsen etter konserten var jeg i grunnen ikke forberedt på. Good times!!






BFF!

fredag, februar 28, 2014

Janine Jansen og Herbert Blomstedt, Oslo Konserthus, 27.02.14




For en vidunderlig konsert det var i går kveld i Oslo Konserthus! Janine Jansen, en av vår tids absolutt største fiolinister, spilte Prokofjevs 2. fiolinkonsert under selveste maestro og living legend Herbert Blomstedt. Farbror Herbert er intet mindre enn 87 år, men still going strong - sist han var her, dirigerte han sitt ønskeprogram, og det var også en stor opplevelse. 

I går var altså selveste Janine Jansen solist, hun har jo spilt en del i Norge det siste året, og jeg hørte henne første gang for 7 år siden i Risør. Videre skulle jeg høre henne året etter da hun stod på planen i Bærum kulturhus, men hun ble syk, og sendte sin venn og eks-kjæreste Julian Rachlin istedet (som forøvrig også besøkte Norge nylig). 

Jeg kunne hørt på Janine i mange timer! Hennes energiske og musikalske spill er virkelig en nytelse å høre på, det er noe med når musikere på det nivået frigjør seg fra alle tekniske hangups og  bare lager musikk. Det er så flott! Denne konserten har hun spilt mye, hun har spilt den på plate og kjenner den godt. Det er virkelig praktfull musikk, klanger og melodilinjer som griper tak i lytteren - og den er ganske forskjellig fra den første fiolinkonserten hans, som også er veldig flott naturligvis.

Stående applaus og brølende jubel; det ble naturligvis et ekstranummer. Her valgte hun å spille Melodie, op. 42 nr. 3 (fra "Souvenir d’un lieu cher"), en nydelig liten perle. 

Etter pause var det klart for Berlioz' store og ikoniske "Symphonie Fantastique", noe av det første vi kjenner til av programmusikk, med det berømte ledemotivet. Blomstedt dirigerte uten partitur. Lurer på hvor mange ganger han har ledet orkestre i denne? Marsjen til skafottet var skikkelig uhyggelig, og energien i sistesatsen, heksesabbaten, kan gjøre enhver lettskremt person en smule mørkredd, med musikalske assosiasjoner til hylende hekser og demoner som hopper rundt på den stakkars heltens grav. 

To kjempefine konserter i Oslo Konserthus på to uker - gleder meg allerede til neste gang!



p.s. Og til den godt voksne damen ved siden av meg som tok opp sin telefon (!) hvert femte minutt (!!) under Prokofjev for å sjekke Facebook (!!!) - vær så snill, ikke gjør sånt. Jeg tviler sterkt på at du leser dette, og du forsvant i pausen og kom heldigvis ikke tilbake, men du skulle bare vite hvor far out det er å være mer opptatt av om du har fått noen likes - enn av legendene på scenen. 

tirsdag, februar 18, 2014

Alcina av Georg Friedrich Händel - Den norske opera og ballett, 17.02.14

Foto: Jörg Wiesner, Den Norske Opera & Ballett


På aller siste forestilling, ganske nøyaktig 21 år siden jeg så denne operaen forrige gang (I Covent Garden, med Anthony Rolfe Johnson som Oronte), gikk jeg og så Alcina - operaen av Georg Friedrich Händel som har noen av de fineste barokkoperaariene jeg vet. Særlig Morganas arier. Den glimrende innspillingen med Il Complesso Barocco og Alan Curtis, hvor Joyce DiDonato spiller Alcina og Karina Gauvin Morgana, er umulig å matche - men jammen lød det bra i operaen også. Barokksolistene under ledelse av Bjarte Eike spilte virkelig knallbra og autentisk på sine cembali, erkelutter og barokkfioliner (hvor ofte har man sjansen til å høre en barokkopera i Norge med et slikt periodespesialisert orkester?), sangerne var jevnt over veldig bra (Tuva Semmingsen, Silvia Moi, Kristina Hammarström, Johannes Weisser, Marius Roth Christensen, Maren Myrvold), og den jeg spesielt vil fremheve er naturligvis trollkvinnen selv, Alcina - i amerikanske Nicole Heastons tolkning. For en stemme!!! For en teknikk, energi, kontroll, innlevelse, formidling! Sangere av hennes kaliber er sjelden vare på norske scener. 

Det var en veldig flott forestilling, og for en barokkelsker er jo fire timer i Händels verden en ypperlig måte å tilbringe en mandagskveld på. Mer barokk i operaen, ja takk!




 Karina Gauvin som Morgana i den ypperlige innspillingen til Il Complesso Barocco og Alan Curtis.


fredag, februar 14, 2014

Mendelssohns fiolinkonsert og Sjostakovitsjs femte, Oslofilharmonien, Oslo Konserthus 13.02.14


Endelig! Sent men godt kom årets første konsertopplevelse. Og det var virkelig en opplevelse - jeg tror det må være en av de fineste konsertene jeg har vært på med Oslofilharmonien. Etter Figaros bryllup-overturen kom den japanske fiolinisten Akiko Suwanai inn, og spilte Mendelssohns fiolinkonsert mer praktfullt enn jeg noensinne har hørt den. Kanskje verdens mest kjente og mest spilte fiolinkonsert, men hun tilførte den noe nytt - noe klart, kraftfullt og svært nyansert - med en innlevelse, musikalitet og styrke som gjorde at jeg skulle ønske den hadde flere satser enn de tre. I tillegg spiller hun på dolphin-stradivariusen som en gang tilhørte Jascha Heifetz. (Sånt blir jeg litt starstruck av!)

Etter pause spilte orkesteret Sjostakovitsj' femte symfoni, den jeg liker best av hans femten. Denne skrev han i 1937 etter å ha blitt hardt kritisert av Stalin; han var blitt beskyldt for å skade sovjetkunsten, og Stalin og regimet hans mente at Sjostakovitsj' musikk var grotesk og vulgær, og ikke sangbar og forståelig for massene. Han måtte trekke tilbake sin fjerde symfoni (den ble ikke framført før i 1961), ble frosset ut, og kom tilbake med den femte symfonien som for all del måtte blidgjøre Stalin - uten å gå på akkord med Sjostakovitsj' (og fansens) egne krav til kvalitet. Det skal jeg si han klarte. Det er et mesterverk av en symfoni, med så mange nydelige passasjer i melodien, harmonier som gir gåsehud, og en dynamikk som jeg synes Oslofilharmonien taklet med glans. Fra det svakeste svake til en fortissimo som nesten gjør vondt i ørene. Jeg blir alltid imponert over blåserne når jeg er på konsert i filharmonien; både treblås og messing har en bemerkelsesverdig høy kvalitet. I denne symfonien var det særlig treblåsen som fikk vise seg fram; den ensomme fløyta, klarinetten.. dessuten må den være en drøm for slagverkere (særlig paukisten). Her er det definitivt marsjerende soldater. Og partiet applauderte og jublet, og mente at finalen var heroisk og regimestøttende. Stalin var nok ikke den som gjenkjente ironi aller best. Det gjorde heldigvis publikum, og dermed ble Sjostakovitsj både godtatt av myndighetene og hyllet av sine egne, som følte både trøst og håp i denne femte symfonien. 

Det er et flott orkester vi har her i byen (ett av mange!). Og Vasily Petrenko kan å dirigere Sjostakovitsj. 





Imidlertid vil jeg nok en gang påpeke at folkeskikken når det gjelder unødig hosting på konserter ikke har blitt bedre med årene. Får man en hostekule er det jo grusomt for den det gjelder, jeg har absolutt medlidenhet (og har opplevd det selv) men det er ikke den type hosting vi hørte i går - dette var framtvunget hoste, som oppstår av smitteeffekt når man hører andre hoste, og den kom på de mest upassende tidspunkter. Midt i de vâreste partiene, der alt er så stille at man må lytte godt for å høre hva de spiller - DER velger noen å kremte og hoste og harke. Jeg har opplevd at musikere og sangere på scenen har bedt publikum om å være så snill å slutte med hostingen, og da pleier det å bli stille. Ergo - dette er kontrollert hosting. Man kan faktisk la være. Er man veldig plaget av hoste, kan man forsøke å sitte nært ei dør så man kan løpe ut når man får et anfall. Er man syk, holder man seg hjemme. Ellers tier man stille, man faktisk ikke hoste om man ikke er absolutt nødt. 

tirsdag, desember 24, 2013

Juleplateadventskalender: Luke 24



Da er det tid for siste luke, og der finnes den ultimate julemusikken: Juleoratoriet av Johann Sebastian Bach. Seks kantater - tre for dagene i romjulen (25., 26. og 27 - sistnevnte var helligdag i tidligere tider), en for første nyttårsdag, en for første søndag etter nyttår, og en for helligtrekongersdag . Det er flere innspillinger som utmerker seg, og den aller ALLER fineste er John Eliot Gardiner sin fra 1987, med Anne Sofie von Otter, Anthony Rolfe-Johnson m.fl. En annen er René Jacobs sin med Andreas Scholl, Werner Güra, Dorothea Röschmann m.fl. fra 1997. I år kom det en ny innspilling som falt veldig i smak hos meg, nemlig Choir of Trinity College og Orchestra of the Age of Enlightenment under ledelse av Stephen Layton - med min absolutte yndlings-evangelist James Gilchrist, i tillegg til en av vår tids beste kontratenorer Iestyn Davies. 

Jeg må også nevne en juleoratoriet-dvd som akkurat kom ut før jul nå - hadde den vært på cd hadde den gått rett opp på førsteplass sammen med Gardiner sin. Det gjelder Philippe Herreweghe og Collegium Vocale, et konsertopptak fra i fjor, med Dorothee Mields på sopran, min kontratenor-crush Damien Guillon på alt, Thomas Hobbs på tenor og Peter Kooy på bass. For en stjernerekke!! Det er noe av det flotteste jeg har hørt noensinne. En must-have i samlingen! Kjøp den i tide til neste jul!

Enjoy!

God jul alle sammen!

mandag, desember 23, 2013

Juleplateadventskalender: Luke 23

Karl Richter var den ledende innen tolkning av Bachs kantater, oratorier og pasjoner inntil f.eks. John Eliot Gardiner kom på banen. Richter brukte ganske stort orkester og kor, dramatiske solister (ofte operasangere), sakte tempo - alt helt motsatt av hvordan trenden ble et par tiår senere.

Man kan diskutere hva som er riktig og galt, hva Bach hadde ment, om "coro" betyr at de fire solistene synger samtidig eller om det betyr at det skal være et kor på 50 sangere. Eller man kan bare glemme hele diskusjonen og nyte musikken, om det er Richters seige, Harnoncourts kjølige eller Gardiners vakre tolkning. Og akkurat i dag lar jeg meg sjarmere av Richter.

søndag, desember 22, 2013

Juleplateadventskalender: Luke 22

Denne juleplata hadde jeg ikke kastet et blikk på hvis jeg så den for første gang i dag. "Radio 1 - The Christmas album". En helt ordinær og småschizofren samleplate, ikke ulik alle andre i genren. Men det var min første juleplate som ikke var Putti Plutti Pott, Reisen til julestjernen og den slags - og på den tiden (1992) hadde man slett ikke tilgang til det utvalget som finnes nå, ikke hadde man internett, og det var noen mil til nærmeste akseptable platebutikk. Og der jeg bodde hadde vi kun NRK, ikke en eneste musikkvideokanal. Dette var også før kanalen NRK P3 kom til verden. Musikk-inputen via media var med andre ord begrenset, med mindre man var nysgjerrig og gikk inn for saken. Så dette er nostalgi for meg, helt uavhengig av musikksmaken min egentlig:
  • Band Aid - "Do They Know It's Christmas"
  • Carpenters - "Sleigh Ride" (dette er årsaken til at jeg for alvor oppdaget Carpenters!)
  • Spike Jones - "All I want for Christmas is my two front teeth"
  • Vanessa Williams - "Have yourself a merry little Christmas" (dette er Vanessa Williams fra Ugly Betty, ikke Rhonda fra Melrose Place, sånn som jeg trodde. De har samme navn)
  • Mel Tormé - "The Christmas song"
  • Bing Crosby - "White Christmas"
  • Slade - "Merry Xmas everybody" (skjønner dere hvorfor jeg kaller plata schizofren??)
  • Sharon Bryant - "Silent Night" (denne irriterte meg litt)
  • Ella Fitzgerald - "Winter wonderland"
  • Chris de Burgh - "A child is born" (ikke Thad Jones sin altså! Det ville forresten vært skummelt...)
  • Dinah Washington - "Old santa"
  • Og til slutt, naturligvis: Abba - "Happy new year"

Omtrent halvparten har gjort seg fortjent til en plass på en bra juleplate. Men i dette tilfellet tar jeg ukritisk i mot resten også, med åpne armer. F.eks. Slade!! Det morsomste er når sangeren vræler "Iiiit's CHRIIIIIISTMAAAAAAS" mot slutten. Da kan julefreden senke seg...

Det hadde vært interessant å vite hvem som hadde satt sammen denne plata. Radio 1, Polydor/Polygram, 1992? Det er virkelig en underlig blanding. Og min plate er så gammel nå at det faktisk er vanskelig å spille den av. 


lørdag, desember 21, 2013

Juleplateadventskalender: Luke 21


Messias kommer man ikke utenom. Opprinnelig er det ikke julemusikk per definisjon - teksten er hentet fra forskjellige steder i bibelen, ikke bare i juleevangeliet - men allikevel er det rundt juletider man helst hører dette verket. Et av Händels mesterverk! Jeg har valgt ut en innspilling som er mer enn tjue år gammel, men den holder seg godt. Det er Trevor Pinnock som leder English Concert & Choir, og solistene er Arleen Auger, Anne Sofie von Otter, Michael Chance, Howard Crook, og John Tomlinson. Vil man ha noe bittelitt nyere, kan jeg anbefale Paul McCreesh sin fra 1997. William Christie sin er også ypperlig, der er jo bl.a. Andreas Scholl, Sandrine Piau og Mark Padmore med! Man kan jo egentlig ikke bare velge én. Jeg tror jeg har tre.  

fredag, desember 20, 2013

Juleplateadventskalender: Luke 20



I dag er det ikke bare én plate, men flere - vi tar herved for oss juleplatene fra John Eliot Gardiners Bachkantateinnspillinger på Soli Deo Gloria. Felles for dem er at de er enkle (ikke doble), at de har et barn på coveret, at de inneholder kantater skrevet for søndagene omkring jul - og at de er nydelig vakre, akkurat som alle de andre platene i denne serien. Helt ypperlige innspillinger - husk det!

Nå er denne kantateserien forøvrig komplett og selges i en stor fin boks til en meget rimelig pris. Dessuten inneholder den også de første innspillingene, de som ble gitt ut på DG/Archiv - før Gardiner startet sitt eget selskap Soli Deo Gloria. Hadde jeg ikke hatt absolutt alle disse fra før, skulle jeg kjøpt boksen!

torsdag, desember 19, 2013

Juleplateadventskalender: Luke 19


Doris Days juleplate faller inn i genren koselig og uprovoserende med fine arrangementer. Kjente og ukjente sanger, "Let it snow", "Toyland", "Snowfall", "I'll be home for Christmas"... Kuriositet: "I've got my love to keep me warm" er med som bonusspor, og Doris brøler "but I can weather THE STOOOOORM!!!!" så man skvetter himmelhøyt etter å ha blitt dysset i søvn av de foregående låtene.   
(Og mannen min er sikker på at hun synger "Thaaaaailaaaand, Thaaaailaaand" på "Toyland"-låta.) 

onsdag, desember 18, 2013

Juleplateadventskalender: Luke 18



En riktig godbit i dag... nemlig juleplaten fra serien med musikk som ble spilt i NRK-programmet Lirekassen for noen år siden. Her finnes norske og svenske juleslagere fra 30-, 40- og 50-tallet, med Olav Werner, Stordahl og Engedahl, Jens Book-Jenssen, Reidar Andresen og Ulla Billquist, blant andre. Sjarmerende og nostalgisk, kanskje aller mest for de eldre generasjoner. I allefall de sjømannsjul-relaterte sangene. Men en virkelig liten perle er "Snefloker" med Steinar Jøraanstad og Kristian Haugers Danseorkester. Spilles på en radio nær deg rett som det er. Originalen heter "Snöflingor" og ble framført av Folke Andersson og Kvartetten Synkopen på en 78-plate fra 1937. 

tirsdag, desember 17, 2013

Juleplateadventskalender: Luke 17


Bugge Wesseltofts juleplate "It's snowing on my piano" kom for 16 år siden og har blitt en stor favoritt for veldig mange. Det er en soloplate, kun piano, med kjente og nye julesanger arrangert (og to komponert) av Wesseltoft selv. En plate fri for amerikanske klisjéer og coca cola-nisser.

(Hadde butikkene spilt denne istedet for "O holy night" med en skrikende Peter Jöback, hadde kundene blitt lenger og de hadde solgt mer.)

mandag, desember 16, 2013

Juleplateadventskalender: Luke 16

Rolf Lislevand, vår verdensberømte luttspiller, kom med "Jul i gammel tid" for noen år siden. Det er virkelig en plate å anbefale til rolige juledager, eller kanskje som akkompagnement til julemiddagen? En ren instrumentalplate, bare lutt, og det er kjente norske og utenlandske julesanger som er flettet inn i hverandre på renessansevis. Balsam for sjelen.

søndag, desember 15, 2013

Juleplateadventskalender: Luke 15


Dagens juleplate er igrunnen ikke så veldig annerledes fra Bing og Nat sine plater. Det er stort sett de samme låtene, like arrangementer, englekor. Men Frank Sinatra synger jo best av alle. Klart man må ha denne plata! Fine "Christmas Waltz" er her, den har jeg nevnt titt og ofte de siste to ukene - men her har vi altså den beste innspillingen. Dessuten er det ikke hver dag man hører noen synge "Oh, by gosh, by golly! It's time for mistletoe and holly" nå for tiden..

Dessuten elsker jeg coveret. Fargene! Hatten!

lørdag, desember 14, 2013

Juleplateadventskalender: Luke 14


Den norskættede jazzsangeren og pianisten Blossom Dearie holdt det gående nesten helt til sin død for snart fire år siden. Mine forsøk på å spore henne opp i New York var dessverre resultatløse. Hun var unik - den luftige og myke stemmen hadde en egen evne til å få låtene til å høres ut som om det var hun som hadde skrevet dem, og at hun sang om seg selv. Meget bra diksjon! Pianospillet hennes var meget delikat.

Juleplata er for meg et ganske nytt bekjentskap, og den er svært vanskelig å få tak i. (Min er fra Amazon Marketplace, og jeg mistenker at det er en piratkopi..)

Ingen typiske julesanger her - det er bare små og morsomme låter jeg aldri har hørt før. Jeg tror den kom i 1991, da Blossom var 65 år. Andre plater som kan anbefales er den selvtitulerte debuten fra 1956, "Give him the ooh-la-la" og "Once upon a summertime" fra 1958, "May I come in" fra 1964 - og alle derimellom. Og alle etterpå. You can't go wrong with Blossom.


fredag, desember 13, 2013

Juleplateadventskalender: Luke 13


I dag: En annen av mine favorittsangere. Peggy Lee spilte inn de fleste av låtene på sin juleplate i 1960. Hun har skrevet et par av låtene selv, og ellers finner vi perler som "The star carol", "Christmas waltz", "The Christmas spell" - og den nydelige lille "It's Christmas time again", alle fremført med myk stemme og enda mykere arrangementer. Tekstheftet inneholder små historier om den juleglade Mama Peggy, skrevet av hennes barn, samt Peggys julemeny og oppskrift på stuffing... Denne platen dekker med andre ord mange behov! 

torsdag, desember 12, 2013

Juleplateadventskalender: Luke 12



Gutta bak South Park har gang på gang vist seg å være svært musikalske, både ved å skrive låter til serien og til filmen som egentlig var en musikal, og gjennom alle musikkreferansene til Eric Cartman. Selvfølgelig måtte det komme en juleplate til "Mr. Hankey's Christmas Classics" og de andre julerelaterte episodene! Her er klassikere som "Carol of the bells" med skolerådgiver Mr. Mackey i flerstemt sang med seg selv (Ding dong m'kay), "I saw three ships" med Stans slemme storesøster Shelley på piano og sang, "What the hell child is this" med den groovy skolekokken Chef (Isaac Hayes), og selvfølgelig Eric Cartmans udødelige versjon av "O holy night" (Øøøø høøøly nääääät...). Videre har vi nyskrevne låter som "The lonely jew on Christmas", "Christmas time in hell", "Swiss colony beef log", og en nesten glemt perle signert Harry Warren og spilt inn av Glenn Miller back in the days: "It happened in Sun Valley", her i duett mellom Stan Marsh og Wendy Testaburger.

Man får mest ut av plata om man kjenner tv-spesialen, som finnes i sesong 3.

onsdag, desember 11, 2013

Juleplateadventskalender: Luke 11


Tilbake til det glimrende kammerkoret Polyphony. De har gitt ut en egen plate med komponisten John Rutters julemusikk. The City of London Sinfonia akkompagnerer på noen av sporene, og Polyphony synger så nydelig og klokkeklart at man aldri vil høre på andre kor igjen.

Rutter er mest kjent for sitt requiem, men jammen har han skrevet mye annet fint også. "Nativity carol", "What sweeter music", "Christmas lullaby", og arrangementer av mer kjente sanger som "I wonder as I wander", "Away in a manger", "Silent night" osv.

En jevn og veldig fin plate. Og Hyperion har alltid så fine covere...

tirsdag, desember 10, 2013

Juleplateadventskalender: Luke 10

Vi gir oss ikke med de syngende amerikanske menn. Dagens helt er Perry Como, sanger og tv-personlighet med en lang karriere fra førtitallet og framover. Denne juleplata inneholder sanger spilt inn på 50- og 60-tallet, og det er faktisk en hel del mindre kjente låter som er verdt å lytte til - som "Love in a home", "The Christmas symphony", og ikke minst den lille perlen "What love is made of". Perry synger fint, og er tydelig inspirert av Bing Crosby i sine myke ansatser.

Før helga gikk jeg inn på Narvesen hvor Peter Jöback remjet og gnelderet "O helga natt" over anlegget. Det var den 7. desember, og flere uker unna noen helga natt. Da var det fint at Perry begynte å synge på min iPod, og overdøvet Peter og roet mine nerver. Han er en den perfekte crooner!

mandag, desember 09, 2013

Juleplateadventskalender: Luke 9


Nat King Coles juleplate kom i 1960, og han er nok den som har gjort Mel Tormés "The Christmas song" aller mest kjent. Selv om det er Mels egen versjon som gjelder for min del, synes jeg Nat kommer på en fin andreplass.

Dette er en fin liten samling julesanger, både de typisk amerikanske underholdningsgreiene og de litt mer sakrale. Det er morsomt å høre han synge svært gebrokkent tysk på "O tannenbaum". Og den som ikke får tårer i øynene av "The little boy that Santa Claus forgot", har et hjerte av sten.

søndag, desember 08, 2013

Juleplateadventskalender: Luke 8


Bing Crosby kan nok aldri løsrives helt fra julen. Hans innspilling av "White christmas" var den mest solgte singelen helt til Elton John omskrev en kjedelig låt til prinsesse Dianas begravelse. Bing har jo gjort mye annet også, filmer og plater, men han er og blir julemann.

Hans juleplate "Christmas is a comin'" er en hyggelig liten sak med slagere som "Silver Bells",
"That Christmas feeling" og "Mele Kalikimaka" - i tillegg til "White Christmas" naturligvis, og 20 andre låter. The Andrews Sisters er englekor her og der. Koselig plate som passer til pepperkakebaking.

Dessuten får jeg julestemning av stemmen hans uansett hva han synger.


lørdag, desember 07, 2013

Juleplateadventskalender: Luke 7



Det britiske kammerkoret Polyphony er absolutt i verdensklasse, om de synger Bruckner eller Rutter. Stephen Layton dirigerer dem.

Deres juleplate fra 2004 inneholder en del tidligere innspilte komposisjoner, alle med relasjon til jul. Det er mange britiske komponister - Peter Warlock, John Rutter, Benjamin Britten, Kenneth Leighton, William Walton m.fl, men også amerikanske Morten Lauridsen og estiske Arvo Pärt. Og vår egen Edvard Grieg (Ave Maris Stella).

Høydepunkter:
*John Rutters "Nativity Carol"
*"Lully Lulla, thou little child" i Kenneth Leightons arrangement
*Peter Warlocks "Bethlehem Down"

- og den aller aller nydeligste: Peter Warlocks "Lullaby my Jesus".


Man blir helt salig.

fredag, desember 06, 2013

Juleplateadventskalender: Luke 6


Dagens plate er en av de juleplatene jeg har hatt lengst. Jeg tror jeg kjøpte den i 1996 da den kom. Selskapet er Verve, og de har samlet noen av sine beste musikere og vokalister og gitt ut denne perlen av en juleplate; "Jazz for joy".

Shirley Horn åpner med "The Christmas Song" sammen med bl.a. Mark Whitfield på gitar og Ron Blake på tenorsax. Fiiiiiiiiint... Roy Hargrove med bl.a. Christian McBride følger etter med "Frosty the snowman", Betty Carter med "Let it snow", senere kommer Abbey Lincoln med "Christmas cheer", Stephen Scott med "I'll be home for christmas" i en ganske flott arrangert versjon med nærmest latinske rytmer. Osv osv.
Som alle andre plater jeg skriver om... et must i enhver samling.

torsdag, desember 05, 2013

Juleplateadventskalender: Luke 5

Karen Carpenters stemme ville fått meg til å føle meg trygg i en atomkrig. Skulle jeg velge noen til å sitte på sengekanten og synge nattasanger for meg, hadde jeg ikke vært i tvil. Hun begynte som trommeslager i bandet til broren sin, men gikk etterhvert over til å synge mer og mer. De sang låter av knallgode låtskrivere (Burt Bacharach, Rod Temperton, Leon Russell, Roger Nichols) i tillegg til egne komposisjoner. Ethvert hjem burde ha en Carpenters-plate, om ikke annet for å mimre tilbake til 70tallet og barndom og polyester og vakre pompøse arrangementer.

Juleplata er en samling av to, såvidt jeg vet, som ble utgitt i hhv 1978 og 1974. Den åpner med 28 sekunder a cappella Richard Carpenter og "O come O come Emmanuel", og deretter kommer en festlig orkestermedley over kjente julesanger som utrolig nok ikke blir irriterende (jeg er ikke så glad i medleyer). "God rest ye merry gentlemen" i storband-arr a la Count Basie er ikke noe man hører hver dag.

Så kommer "Christmas Waltz", som jeg nevnte tidligere (Dianne Reeves-platen) - og dette er, sammen med Sinatras versjon, min favoritt. Hvilken perle! Disney-kor og orkester, og Karens vakre stemme... Det er underlig at denne sangen har gått i glemmeboken. (Det vil si, det er et par norske som har gitt den ut med vekslende hell, men det velger jeg å ikke tenke på...)
"Sleigh Ride" er også veldig fin hos Carpenters. Og "Have yourself.." naturligvis. Og "The Christmas song". Det er mange av de samme sangene som går igjen på disse platene! Og mange, MANGE flere.

CD2 er mer sammensatt - her er det flere medleyer, "My favorite things", utdrag fra Nøtteknekkeren av Tsjajkovskij osv. Fin den også.

(Min plate ble stjålet for noen år siden under et innbrudd i bilen i Göteborg, men nå har jeg fått tak i den på nytt - Amazon.co.uk hadde den for ca 50 kroner.)

onsdag, desember 04, 2013

Juleplateadventskalender: Luke 4

Ella, Ella, Ella. Skal man rangere jazzsangere, og det bør man vel kanskje ikke gjøre altfor mye av (det er så mange gode), så rager Ella øverst på min liste. Det har vel blitt presisert en del ganger her i bloggen.

Hennes juleplate fra 1960 er som tittelen antyder, swinging. Den åpner med "Jingle bells" i uptempo, fortsetter med "Santa Claus is coming to town" i swingtakt, deretter en av de fineste versjonene jeg vet av "Have yourself a merry little Christmas". Blåserne i introen er legendariske! Så kommer "What are you doing New Year's eve", platas første ballade. Ella smyger seg inn i øret med sin fløyelsmyke stemme... og så går tempoet opp igjen med "Sleigh Ride". Giddyup, giddyup, giddyup! Videre kommer "The Christmas song", "Let it snow", "Winder wonderland" m.fl., før det hele avsluttes med "White Christmas". Frank DeVols nydelige arrangementer passer stemmen hennes perfekt.

Jeg sier det samme som i går: Er du glad i jazz, er dette plata for deg.

Alternativt cover:


Ein deutsches Requiem, Oslo domkor og Grex Vocalis, Oslo domkirke 01.12.13


Brahms' "Ein deutsches Requiem" er virkelig noe av det nydeligeste av korverker fra romantikken, og framføringen i Oslo domkirke sist søndag var direkte praktfull. 

(Oslo Domkor og Grex Vocalis, Oslo barokkorkester, Johannes Weisser, Birgitte Christensen, under ledelse av Terje Kvam. )

The Manhattan Transfer, Oslo konserthus, 22.11.13


Mitt forhold til Manhattan Transfer tilhører mest barndommen, og aller helst albumet "Bodies and Souls" fra 1983 hvor de samarbeider både med Stevie Wonder og låtskriver-geni Rod Temperton (han som har skrevet alle de største tidlige hitsene til Michael Jackson). Dessuten et konsertopptak fra 80-tallet der de sang "Four Brothers", "Meet Benny Bailey" og ikke minst: Sonny Rollins' "Airegin". Sistnevnte er noe av det kuleste de har gjort.  

Jeg hadde imidlertid ikke noen forventninger til at de kom til å gjøre noe av dette, for jeg har vært på konsert med dem før og de har et litt kjedelig live-repertoar nå. I tillegg var to av de fire syke (Tim Hauser og Cheryl Bentyne), så de hadde med vikarer - forsåvidt bedre enn å avlyse, men man vil jo helst høre originalbesetningen. Den mannlige vikaren var veldig dyktig, den kvinnelige ikke fullt så imponerende, men det finnes tusenvis av a cappella-sangere i New York og som sagt - man drar jo i utgangspunktet ikke på konsert med MH for å høre andre enn dem. 

Oslo Konserthus har et lydproblem. Uansett hvor man sitter blir det grumsete lyd på slike konserter. Bandet overdøver sangerne, sangerne overdøver hverandre, man hører ikke hver enkelt stemme sånn som man gjerne burde når det er flerstemt sang. 

De framførte noen av sine største hits, som Ellas "A-tisket a-tasket", "Java jive", "Trickle trickle", "Chanson d'amour", og heldigvis "Birdland" - samt en annen låt Jon Hendricks har satt tekst til; Lee Morgans "The sidewinder". Det var morsomt. Dessuten åpnet konserten med en ganske funky utgave av Chick Coreas "Spain". Sånt liker jeg, altså når noen har satt tekst til standardlåter og Manhattan Transfer freser gjennom dem slik som bare de kan. "Java Jive" kan hvilket som helst blandakor gjøre, MH burde heller fokusere på å gjøre det de kan best når de holder konserter.