onsdag, april 27, 2016

Julian Rachlin, Eveny Kissin og Mischa Maisky, Théâtre des Champs-Élysées, Paris 14.04.16



Enda en konsert når vi først var i Paris - Kissin, Maisky og Rachlin på samme scene må man jo få med seg. Store navn de siste tjue åra (Maisky enda lenger)! Schuberts trio nr. 1, D.898, op. 99 stod på programmet. Kjente toner, praktfullt spilt! Kissin var lekende lett på tangentene, Maiskys celloklang var varm, Rachlin spilte lyst og virtuost. De utfylte hverandre godt og kledde hverandres spillestil og klang. Meget samspilte. Den manglende akustikken i teatret gjorde også her at vi måtte venne ørene våre til lyden, men etterhvert går det jo fint. 

Ekstra bonus: Mischa Maisky, som den dandyen han er, kunne jo ikke ha på smoking slik som de to andre - nei, han stilte i sølvbluse. Over all forventning!!


Tidligere konserter med Julian Rachlin: 
Bærum kulturhus i 2009
Risør kammermusikkfest i 2007, onsdag
Risør kammermusikkfest i 2007, fredag


søndag, april 24, 2016

Bach Collegium Japan og Masaaki Suzuki, Théâtre des Champs-Élysées, Paris 13.04.16



Da vi planla vårens Paris-tur, og tok en titt på konsertprogrammene i april, var det ikke vanskelig å velge uke. Bach Collegium Japan, en av verdens aller fremste tolkere av Bachs kirkemusikk, skulle framføre Bach-kantater + Magnificat i Théâtre des Champs-Élysées - med supre solister. Vi bestilte billetter. 

Nå er nok ikke denne konsertsalen beregnet på kirkemusikkens klang. Mye plysj på vegger, stoler og gulv stjeler lyd og akustikk, så det tok litt tid før ørene vente seg til lydbildet. 

Den første kantaten var "Ich hatte viel Bekümmernis", BWV 21. Den er sørgmodig og langsom, og oboisten sleit litt i begynnelsen av sinfoniaen, men fikk bytta flis og da gikk det bedre. Ypperlige sangprestasjoner av både solister og kor. 



Etter pausen sang Robin Blaze en av de fineste altkantatene, "Vergnügte Ruh, beliebte Seelenlust" BWV 170, som finnes i veldig mange fine innspillinger - Andreas Scholl, Marianne Beate Kielland, Magdalena Kozena, jeg tror også Yoshikazu Mera har gjort den - i tillegg til Blaze sin egen innspilling med Bach Collegium Japan. Jeg synes av og til Blaze kan være litt mer tilbakeholden og beskjeden enn f.eks. Scholl og Mera, men på denne konserten sang han kantaten riktig bra. 

Så var det tid for kveldens hovedverk, Magnificat, BWV 243. Større orkester, større kor, mer sprudlende stemning. Fine arier og duetter, ypperlig framført av både sangere og musikere. Joanne Lunn gjorde en fin "Et exultavit spiritus meus".

Solister var Joanne Lunn og Hana Blazikova (sopran), Robin Blaze (kontratenor), Zachary Wilder (tenor, vikar for Colin Balzer), og Dominik Wörner (bass). 

Masaaki Suzuki hørte vi jo i dette teatret for tre år siden også, da med Stravinskys Pulcinella som han akkurat har gitt ut på plate med Tapiola Sinfonietta (på Bis). 



søndag, april 03, 2016

Leif Ove Andsnes med venner, Den norske opera og ballett, 03.04.2016


For en luksus på en regnfull søndagskveld: Noe av den aller fineste musikken jeg vet i hele verden, framført av musikere i verdensklasse. Leif Ove Andsnes, Tabea Zimmermann (bratsj), Clemens Hagen (cello) og det tjueårige stjerneskuddet Sonoko Miriam Welde spilte musikk av Robert Schumann og Johannes Brahms. 

Aller først var det Schumanns Fantasiestücke op. 73, her i versjon for cello og klaver (klarinett er mer vanlig), og tårene kom fram allerede i første takt. Der har dere meg. Nydelig musikk, utsøkt spilt, og jeg får gåsehud og begynner å snufse. Clemens Hagen har en varm og fin klang i celloen, det var så fint! Robert Schumann, altså. For en komponist han var. 

Deretter var det hans Märchenbilder, op. 113, i vanlig versjon for bratsj og klaver. Helt nydelig spilt av Tabea Zimmermann, hun fikk fram det aller ypperste i bratsjen, de mørke tonene var som fløyel. 

Siste verk før pause var Johannes Brahms' trio op. 114, vanligvis for klarinett, cello og klaver, men her hadde bratsjen overtatt for klarinett. Det er moro å høre musikk man kjenner så godt spilt med en annen besetning! Og det klinger jo minst like fint sånn, akkurat som Brahms' klarinettsonater som også er bratsjsonater. 


Etter pause var det tid for en klaverkvartett av Brahms, nr. 2 i A-dur, op. 26. Opprinnelig skulle hele konserten være viet Brahms' klaverkvartetter, med Christian Tetzlaff som fiolinist, men han var blitt syk. Dermed ble programmet endret, og Sonoko Miriam Welde steppet inn på kort varsel sånn at de i alle fall kunne ha én av kvartettene med - og for et talent hun er! Hun spilte så flott, så inderlig og perfekt intonert, og de fortjente virkelig trampeklappen etterpå. Ekstranummer fikk vi også - andantesatsen fra Brahms' tredje klaverkvartett, op. 60 i c-moll. SÅ FINT. 


fredag, april 01, 2016

Mariah Carey, Oslo Spektrum 31.03.16


Dette skjer ikke hver dag! Kan ikke huske at Mariah Carey har spilt konsert i Oslo overhodet, med unntak av et par innslag på Nobelkonserten i 1997 (på Nationaltheatret!) der hun bl.a. sang "One Sweet Day" med Boyz II Men. Jeg var fattig pur ung student og misunnelig på min kollega i platebutikken som hadde fått tak i gratisbillett. 

Jeg hørte om henne første gang da hun ga ut sin debutplate i 1990, med "Vision of love" på - og hun ble lansert som den nye Whitney Houston. Det skal litt til å fylle Whitneys sko, og ikke trengte vi noen ny Whitney heller, hun var da fremdeles her. Men Mariah hadde noe eget, hun var tjue år og hadde en stemme med et stort register og mange uttrykk, og man forstod umiddelbart at dette ikke var noen døgnflue. Det beviste hun i går, 26 år senere. 



Hun kom inn liggende på en chaiselong, båret av en gjeng dansere. En entré som forventet. Det satte tonen for hele konserten, det var et velregissert Las Vegas-show der ingenting var overlatt til tilfeldighetene, setlista ble gjennomført slik som den var planlagt, og Mariah rakk både å bytte klær og frisere håret mens gutta dansa. Men til tross for den presise regien - det føltes ikke stivt og kunstig. Kanskje var det småpraten hennes mellom låtene, kanskje var det at hun tok en liten request og sang noen linjer fra en ønsket sang akkompagnert av pianist og musikalsk leder Big Jim Wright, for deretter å beklage at de ikke kunne spille hele låta siden de ikke hadde øvd den inn til turnéen. For et sånt show krever mye øving, alt skal sitte, det er ikke rom for å være så veldig spontan. 



Første antrekk var en glitrende og dypt utringet sølvbody (badedrakt? jazzballettdrakt? turndrakt? hva kaller man sånne når man er på Mariah Carey-nivå?). Og første låt var en remix-variant av Fantasy, hiten fra 1995 som har gitt tittel til hele turnéen. Den ble en slags liten medley over flere versjoner av seg selv, og endte opp med den klassiske 95-utgaven. Rett over på Emotions (1991), herlig nostalgisk! Hun fikk også bevist at hun fremdeles har full kontroll på sitt whistle tone-register i beste Minnie Riperton-stil. Så kom kveldens første ballade, "My all" (1997), en av de beste låtene hennes etter min mening. Fint!



Så kom en koselig versjon av "Always be my baby", hvor bilder og videofilmer av Mariah sammen med sine to barn flimret over skjermene i bakgrunnen. 



Deretter byttet hun til lang rosa kjole, og presenterte sin gamle venn Trey Lorenz, som vi husker fra hennes MTV Unplugged (1992) der de bl.a. sang Jackson 5-låta "I'll be there" sammen - hvilket de to også gjorde i Michael Jacksons begravelse i 2009. Og nå igjen! Lorenz er korist på denne turnéen, har en flott stemme, og denne låta ble ganske så emosjonell da videobilder av lille Michael og brødrene gled over skjermen bak dem - og når vi etterhvert også hørte Michael synge. 


Mariah tok en liten pause igjen, og da fikk Trey Lorenz scenen for seg selv - han hadde tråkka i knust glass noen dager i forveien og var dermed plassert på en barkrakk, mens han sang Michael Jacksons "Rock With You" - forøvrig min yndlings-Michael Jackson-låt, skrevet av den legendariske Rod Temperton (som også skrev "Thriller" og "Baby be mine" osv). Flott versjon!

Så kom en sekvens der vi fikk servert en del musikkvideoer på skjermen mens hun sang, først "Touch my body" som jeg ikke hadde hørt noe særlig før, men med en video hvor Kenneth Ellen Parcell fra 30Rock spilte geek. Så kom en medley over ymse låter, Busta Rhymes dukket opp på skjermen, bilrace-video (Loverboy) og det hele endte med Jay-Z-samarbeidet "Heartbreaker", som jo var mer kjent for meg i allefall. 



Kjoleskift igjen, og nå var tiden kommet for klump-i-halsen-låter på rekke og rad. Først en coverlåt - nemlig Phil Collins' "Against all odds" som hun i gjorde i 1999 sammen med Westlife - av alle - men heldigvis tok hun den alene nå. Det er virkelig en flott låt, og jeg husker den så godt fra jeg var liten og hadde den på kassett med Phil. 



Boyz II Men var ikke der, men Trey Lorenz stilte opp sammen med keyboardist Daniel Moore og sammen med Mariah sang de "One Sweet Day". Det ble nesten som et vekkelsesmøte i salen. Dette er uten tvil en av hennes aller største hits, den lå 16 uker på toppen av Billboard, noe som er temmelig sjeldent.



Og deretter: "When you believe", duetten med Whitney fra filmen "The Prince of Egypt", det ble også emosjonelt! Jeg forbanner all crack på denne jord, som ødela Whitneys unike stemme. Det ble en fin hyllest, med Whitney på storskjerm og Mariah foran . 



Så kom "Hero". Den kan hun jo ikke unngå å synge. Her lå hun bittelitt under pitch, men ikke så mye at det ble plagsomt. (Egentlig bare fint å vite at de ikke bruker tuner!) Flott låt, og jeg synes Music Box-plata egentlig er veldig fin i det hele tatt - kjøpte den først i voksen alder og har hørt en del på den. 



Trey og de andre to koristene, som gjorde en solid jobb. 



Siste låt: "Without you"! Nok en coverlåt, men Mariahs versjon er vel den mest kjente uansett. Herlig!










En fin konsert altså, veldig moro å ha hørt henne live, og jeg har aldri noensinne tvilt på at hun behersker å synge like bra live som på plate, uten juks og hjelpemidler. Hun var et true talent fra starten, og selv om imaget har endret seg ganske kraftig fra den beskjedne og tekkelige krølltoppen på 20 til den Streisand-divaen hun er nå, er hun akkurat der hun skal være. Hun kler Las Vegas-showet og er selvsikker og trygg på egen stemme og vet at hun har fansen med seg. 


Setliste:

  • Fantasy (Def Club-mix)
  • Emotions
  • My All
  • ---
  • Always Be My Baby
  • I'll Be There (Jackson 5-cover med Trey Lorenz)
  • Rock With You (Michael Jackson-cover med Trey Lorenz solo)
  • ---
  • Touch My Body
  • I Know What You Want (Busta Rhymes-cover)
  • Obsessed
  • It's Like That
  • Shake It Off
  • Loverboy
  • Heartbreaker
  • ---
  • Against All Odds (Take A Look At Me Now) (Phil Collins-cover)
  • One Sweet Day (med Trey Lorenz og Daniel Moore)
  • When You Believe (med Whitney Houston på storskjerm)
  • Hero
  • We Belong Together
  • Without You 
  • Butterfly (Outro)

tirsdag, mars 08, 2016

Janine Jansen, Den norske opera og ballett, 06.03.2016



Når Janine Jansen er i byen, går man på konsert. Hun er en av verdens aller beste fiolinister, kanskje den aller beste, i alle fall er hun den beste jeg noensinne har hørt live. Hennes evne til å bli ett med musikken er sjelden å se, hun lever stykkene hun spiller. Teknikken er helt uovertruffen, intonasjonen er helt på en prikk absolutt hele tiden, og når hun spilte piano pianissimo er jeg virkelig glad vi satt på rad tre - for noen få rader lenger bak tror jeg jammen ikke de kunne høre mye av akkurat det. Når man behersker teknikken så til de grader, og har sånn forståelse for musikken man spiller, frigjør man seg - og det gjør også at vi i publikum slapper enda bedre av, fordi vi vet at her kommer det ikke en sur tone. Dette er virkelig ikke hverdagslig. Men det har skjedd hver gang jeg har hørt Janine Jansen. Hun er nederlandsk, født i 1978 og har gitt ut utallige plater - alle er verdt å kjøpe, så er det sagt. 

Første verk på programmet var Francis Poulencs fiolinsonate FP. 119, komponert i 1940-årene. En energisk førstesats, et helt nydelig intermezzo (tenk fløytesonaten hans, samme gripende melankoli), og så en enda mer energisk tredjesats. Hun spiller med hele kroppen. 

Andre verk var Johannes Brahms' fiolinsonate nr. 3 i d-moll, op. 108. Brahms' sonater er virkelig noe av det fineste jeg vet av kammermusikk, denne intet unntak. Fullt gåsehud-angrep fra første tone! Forrige gang jeg hørte denne på konsert var vel i 2014 i Paris, da Julia Fischer spilte den sammen med Yulianna Avdeeva. Også en gylden stund!

Etter pause fikk vi høre Karol Szymanowskis Trois Poemes, op. 30. Et svært interessant og flott verk som jeg ikke kjenner så godt, men som jeg definitivt vil høre mer på. Flagolettspillinga i nr. 3 var også fascinerende å følge med på, nesten litt fuglekvitrende. Jammen er det mange fordeler ved å sitte nesten helt foran! Man hører godt, man ser godt, man slipper å forholde seg til hosteanfallene langt der bak.

Siste verk var Sergej Prokofjevs fiolinsonate nr. 2 i D-dur, op. 94. Prokofjevs fiolinmusikk, både sonatene og konsertene, er noe av det beste han gjorde, synes jeg. Jansen spilte denne sonaten så fint, tror ikke jeg har hørt den så fin før. Hun dveler ved akkurat de tonene i hovedtemaet i første sats som er så vakre at det nesten gjør litt vondt. De der som får øynene til å fylles av tårer på et blunk uten at man er forberedt. 



Pianisten Alexander Gavrylyuk spilte også fint! Veldig bra samspill. 

mandag, mars 07, 2016

Collegium Vocale Gent, Academy of Ancient Music Berlin og Marcus Creed, Oslo Kirkemusikkfestival 04.03.2016



Det beste koret jeg vet! Collegium Vocale Gent! Koret hvis turnéplan avgjorde mine egne ferieplaner i et års tid. Matteuspasjonen i Amsterdam, h-moll-messa i Budapest, Johannespasjonen i Barcelona. Og nå Oslo! Dessverre ikke med Bachs musikk denne gang, derimot kantater av hans engelske alter ego Händel. Det vil si. I denne genren er Bach så uovertruffen at ikke en gang Händels Messias når opp for min del. Jeg liker Messias og hører på verket hver jul, men måtte jeg velge, ville jeg valgt Bach hver eneste gang. De to kantatene som ble framført på åpningskonserten til Oslo internasjonale kirkemusikkfestival var ikke det mest spennende jeg har hørt av kirkemusikk, men det kommer faktisk i andre rekke - for utøverne er så høyt der oppe i toppsjiktet, virkelig i verdensklasse, at det er det man legger merke til. 

"The ways of Zion do mourn" er en ren korkantate, mens "Ode to St. Cecilia's day" har to solister - sopran og tenor. Sopranen Clara Ek har jeg ikke hørt før, hun behersket sin rolle godt, og tenor Thomas Hobbs kjenner jeg jo svært godt til både fra konserter og plater. Han er blant mine absolutte yndlingsevangelister i Bachs pasjoner og oratorier. Det var uvant å høre han synge på sitt morsmål engelsk, jeg har alltid bare hørt han på tysk, som jeg jo også synes er det beste språket innen kirkemusikk. 

Orkestret spilte kjempefint, særlig må jeg fremheve cellisten som hadde et soloparti som var helt gåsehudframkallende, og også en fløytist som var solist i en av ariene. Men koret da. Vis meg et kor som kan hamle opp med sopranrekka til Collegium Vocale. De er så samstemte og homogene i klangen at det høres ut som fem-seks lag av samme opptak, samme stemme. Det gjelder spesielt Dominique Verkinderen og Magdalena Podkoscielna, to jeg husker godt fra alle de tidligere konsertene jeg har vært på med dette koret. Dessuten er de 50/50 kvinner og menn på altstemmen, og det gir en veldig fin klang!

Håper de skal gjøre mer Bach i 2016-2017-sesongen. Jeg setter feriedagene mine på vent til jeg ser hvor de skal og hva de tenker å framføre. 



Thomas Hobbs!


fredag, februar 19, 2016

Toto, Sentrum Scene, Oslo 18.02.16


Hvis noen hadde sagt til meg da jeg var 12 at Toto skulle komme til Norge flere ganger i året når jeg ble voksen, hadde jeg besvimt av lykke. Men det siste året har de vært her to ganger, to utsolgte konserter på Sentrum Scene, og det er bare tre år siden de spilte en super konsert i Moss (!). (De har også spilt i mange andre norske byer, det har jeg ikke helt oversikten over)

Men å se dem på en scene som Sentrum er ekstra morsomt, og det er noe jeg alltid har ønsket meg. Mye koseligere enn Spektrum. 

På denne turnéen er ikke David Hungate med, så bassen ble traktert av en annen legende som jeg er kjempeglad for endelig å ha hørt - nemlig Lee Sklar, ikke minst kjent for sin innsats på James Taylor-platene på 70- og 80-tallet. På trommer var det Shannon Forrest som sist, han spiller kanonbra, og jeg blir alltid stående og gruble på om jeg ville ha kjørt Jeff Porcaro-fills eller gjort mine egne om jeg var trommis i Toto. Shannon gjorde litt begge deler, Simon Phillips gjorde stort sett egne såvidt jeg kan huske. Men på Africa burde det egentlig være påkrevd å gjøre Jeff sine synes jeg. 


Joseph synger som han alltid har gjort, mye høyt der oppe, og fikk solid støtte av Jenny Douglas, koristen som har vært med dem siden lenge før min første konsert (som var i 1992). I tillegg har Mavbuto Carpenter vært med dem i noen år, også han synger veldig bra. Lukather derimot, det blir ikke noe mindre rust på den stemmen med årene.  


Og apropos vokal!!! ENDELIG synger Steve Porcaro på scenen, det var så moro å høre! Han har en fin, behagelig stemme og er veldig nedpå sammenlignet med de tradisjonelle Toto-vokalistene, noe vi også kan høre på "It's a feeling" og "Takin' it back" fra platene i gamle dager.  Denne gangen sang han sin egen låt "Bend", bonusspor på Japan-utgaven av forrige Toto-album, og derfor ny for meg. Veldig fint! Han kommer med ny soloplate nå snart, det gleder jeg meg til. 



Georgy Porgy ble dedisert til nylig avdøde Earth, Wind & Fire-mann Maurice White, og de kjørte den samme versjonen som de sikkert alltid har gjort de siste tjuefem åra - den som også er på Paris'90-videoen, hvis komp definitivt må være inspirert av Earth, Wind & Fires "Can't hide love". 



Lee Sklar ser ut som en trollmann her!

Og best av alt: Etter konserten traff jeg Steve Porcaro igjen, for første gang siden jeg var 19 og var hjemme hos Porcaro-familien i LA! Det var et hyggelig gjensyn, jeg kan ikke fatte at det er så lenge siden sist, og han ba meg holde kontakten og ga meg helt uoppfordret mailadressen sin. What a nice guy. 


Fin konsert altså, de er virkelig et veldig bra liveband, og kjører ikke bare gamle hits (som i og for seg er morsomt nok), de gir ut nye plater med låter som er veldig bra live. Jeg har hørt dem mange ganger, med ulike vokalister, men jeg synes faktisk de låter aller best nå. MEN Mike skulle jo ha vært med på bass så klart, ingen slår han. Jeg er glad for å ha fått opplevd Mike Porcaro. 

Setliste: 
  • Running out of time
  • I'll supply the love
  • Burn
  • Stranger in town
  • I won't hold you back
  • Hold the line
  • Georgy Porgy
  • Afraid of love
  • Bend
  • Pamela
  • Paich-solo
  • Great expectations (med en liten touch av "Can you hear what I'm saying")
  • Without your love
  • Bridge of sighs (cover)
  • Holy war
  • The road goes on
  • Orphan
  • Rosanna
Encore: 
  • On the run / Goodbye Elenore
  • Africa


torsdag, februar 18, 2016

Anderson .paak på Parkteatret, Oslo 16.02.2016


Moro! Up-and-coming soul/hiphop-artist fra California på en knøttliten scene i Oslo. Tipper det blir større venues for han på neste turné! Anderson .paak har fin stemme, han spilte trommer og har fine låter. Kunne gjerne tenkt meg å høre han en gang med fullt band a la d'Angelo. 

Parkteatret var stappfullt, men det hindret han ikke i å hoppe ned fra scenen og danse med publikum. En liten hommage til nettopp D'Angelo ("Brown Sugar") ble det også, samt et lite sitat fra David Bowie ("Let's Dance"). 



onsdag, februar 10, 2016

Jazz frå skogom, Hellviktangen, Nesodden 05.02.16


En snøtung fredagskveld i februar, glatt og kaldt ute, lunt inne, med folketoner fra Midt-Norge i jazzarrangement, fin vokal, utsøkt pianospill, varm saksofon og myk bass. Akkurat det vi trengte. 



Heidi Skjerve - sang 
John Pål Inderberg - barytonsax 
Vigleik Storaas - piano 
Trygve Waldemar Fiske - kontrabass

torsdag, januar 28, 2016

Johan Jørgensen, releasekonsert på Uhørt, Oslo 27.01.16



Slippkonsert for Johan Jørgensens første soloplate! Han skriver veldig fine låter, fine tekster, synger med en behagelig stemme - dette er alt annet enn stressende. Jeg liker stemningen i sangene og i arrangementene. Herved anbefales plata, som kan kjøpes digitalt (iTunes) og etterhvert også fysisk. "Hvis blikk kunne drepe" er tittelen, og omslaget prydes av et maleri av Lars Elling. 


Setliste: 

Valkyrien stasjon
Hvis blikk kunne drepe
Dop som jeg liker
Elvis død
Hands up punk
Jorden går en annen vei
Lysene skal vise deg
Hvis jeg dør i natt
Verdens undergang
Rock n roll Romantikk
Det viktigste er glemt
Annen manns hær
Stjæl et fly
Og det brenner etc





lørdag, januar 16, 2016

Ole Børud, Parkteatret, Oslo 15.01.16







Årets første konsert var energisk og groovy - som alltid når dette bandet spiller - men denne gangen fant konserten sted på Parkteatret, med plass til mange flere mennesker enn på f.eks. Herr Nilsen, og det var et smart trekk. Det var stinn brakke, vi stod litt i trangeste laget der nede på gulvet. 

Jeg gjentar det jeg har sagt før, nok en gang: 
Ole Børud skriver fengende melodier med arrangementer og harmonier som blåser varm californiavind inn i iskalde norske vinterkropper, og med en groove som er 70tallet verdig. Prince, Stevie Wonder, Quincy Jones, Steely Dan, Donald Fagen, D'Angelo, Pages, Earth,Wind&Fire, Gino Vannelli, Al Jarreau og tidlig Bill Champlin er bare noen av assosiasjonene som ramler inn etterhvert som man hører seg igjennom låtene, uten at det blir plagiat. Bandet er ekstremt tight og samspilte, og Børud synger knallbra,med en stemmekvalitet og feeling som man sjelden hører her til lands. Det er dyktige musikere med høy genrekompetanse (uansett genre som blir spilt), og det høres. Kompet er bunnsolid; dette må være en av Norges beste poptrommiser?! 

Ole Børud har klart det vestkystmusikerne selv ikke har klart i etterkant av gullalderen - å lage nye låter i en genre som lett kunne ha dødd ut. Det ligger i detaljene; i melodiføringen, fraseringen, harmoniene, koringen, i arrangementene, dur/moll-vekslingen, og ikke minst i grooven. Det er så gjennomført. Ingen av soloplatene til Bill Champlin etter "Runaway" (1981) kan måle seg med dette. 

Jeg tror også jeg vil henvise til mine tidligere omtaler, jeg tror de dekker det meste. Bortsett fra at denne konserten på Parkteatret kanskje var enda bedre, enda tightere, og at jeg håper de fortsetter å spille på steder av denne størrelsen - eller større!

Konsert på Herr Nilsen, Oslo jazzfestival, august 2015
Releasekonsert for Stepping up (2014)
Konsert oktober 2011



Varme av dansing og fin musikk gikk vi ut i Oslo-natten, hvor snøen lavet ned, og fortsatte festen på Blå, hvor Audun Vinger og DJ Strangefruit spilte plater til langt på natt. 


Setliste: 


  • Turn me around
  • Think twice
  • Spreadin' the news
  • Maybe
  • Stepping up
  • King of the road
  • Giving myself a break
  • Uptown citizen
  • Broken people
  • Awaiting your reply
  • All because of you
  • Driving
  • Keep moving
  • On and on
  • Chemistry (Pages-Cover)
  • Keep on moving (Pages-Cover)
  • High time
Encore: 
  • Rock steady
Band: 
Ole Børud (vokal & gitar), Lars-Erik Dahle (bass & kor), Frode Østeng Mangen (keyboard & kor), Ruben Dalen (trommer), Markus Lillehaug Johnsen (gitar & kor), Jens Petter Antonsen (trompet), Børge Are Halvorsen (saksofon), Christian Jaksjø (trombone)


mandag, desember 14, 2015

Leif Ove Andsnes, solokonsert i Den norske opera og ballett, Oslo 13.12.2015


Det er moro å høre Andsnes spille Sibelius! Det tror jeg aldri jeg har gjort før. Han åpnet denne solokonserten med å spille utdrag fra op. 41 (bl.a. "Granen", min Sibelius-pianofavoritt), og fra op. 114. Nydelig tolket! Håper dette kommer på plate. Deretter spilte han Beethovens sonate nr. 18 i Ess-dur, op. 31 nr. 3, komponert i 1802. Jeg kunne gjerne tenke meg en Beethoven-sonateplate fra den kanten snart også.

Etter pause var det tid for Debussy og "La soirée dans Grenade" fra hans Estampes, komponert i 1903, etterfulgt av tre etyder - nr. 7, 11 og 5. For noen klanger! Åpne, drømmende, flyktige, av og til nesten dissonerende men allikevel så nydelige. Mesterlig spilt. Programmets siste komponist var Frédéric Chopin, kjente toner, en impromptu, en etyde, en nocturne og en ballade. Praktfullt!

To ekstranumre fikk vi også - enda en etyde, samt den store polonaisen op. 53 som en riktig pang-avslutning på konserten.

Men FOR et hoste-inferno det var. Jeg skulle ønske noen kunne skrive om dette i Aftenposten, som har en del hundre tusen flere lesere enn denne bloggen. Er man syk, bør man ikke gå på konsert selv om man kjøpte billetten for flere måneder siden. Har man tilløp til hoste, bør man tenke seg om før man velger å gå. Går man, bør man ha lydløse pastiller lett tilgjengelig under hele konserten. Ikke knitre med papir. Og klør det i halsen og hosten kommer (vi vet alle hvor kjip den følelsen er) - host for guds skyld så diskret som mulig inn i et lommetørkle eller noe annet, for å dempe lyden. Leif Ove Andsnes gjorde et poeng ut av dette da en herre hostet med et tordenskrall på slutten av den nydelige "Granen" av Sibelius. Andsnes tok et lommetørkle ut av innerlomma si og hostet diskrét i det - publikum lo og klappet, men det hjalp dessverre ikke nevneverdig. I andre avdeling lød hostekoret som en rytmeboks til tider. Non-stop.

Program:

Jean Sibelius
Fra Kyllikki, op. 41: 
The Birch
The Spruce

Fra 5 Esquisses, op. 114: 
The Forest Lake
Song in the Forest
Spring Visions

Ludwig van Beethoven
Sonate for klaver nr. 18, op. 31 nr. 3, Ess-dur

- pause -

Claude Debussy
Fra Estampes: 
La soirée dans Grenade

Fra Douze Études: 
Etyde nr. 7 "Pour les degrés chromatiques"
Etyde nr. 11 "Pour les arpèges composés"
Etyde nr. 5 "Pour les octaves"

Frédéric Chopin
Impromptu nr. 1, op. 29, Ass-dur
Etyde nr. 2, Ass-dur (fra) Trois Nouvelles Études
Nocturne nr. 4, op. 15 nr. 1, F-dur
Ballade nr. 4, op. 52, f-moll

Ekstranummer:
Frédéric Chopin
Etyde, op. 25, f-moll (såvidt jeg vet)
Polonese nr. 6, op. 53, Ass-dur "Polonaise héroïque"




mandag, november 23, 2015

Knut Riisnæs 70 år - jubileumskonsert, Victoria Nasjonal Jazzscene, Oslo 22.11.2015


En flott konsert til ære for landets beste tenorsaksofonist, Knut Riisnæs, som nylig fylte 70. Her er jubilanten solist med Staffan William-Olssons Sharp 9 i "Rhythm mania"



Karin Krog, Bjørn Alterhaug og Dag Arnesen framførte "Lotus blossom" og "God bless the child". 



Frode Nymo, Knut Riisnæs og Petter Wettre sammen med Steinar Raknes og Per Oddvar Johansen i "Mission accomplished"



Knut Riisnæs Quartet



Hedvig Mollestad ledet bandet i gjenskapingen av "Bleak House", Terje Rypdals verk (og debutplate) fra 1968. 



Til slutt: Fem saksofonister spilte Knut Riisnæs' legendariske kor på "Softly as in a morning sunrise": Frode Nymo, Morten Halle, André Roligheten, Hanna Paulsberg og Petter Wettre (planket av sistnevnte).