Burt Bacharach på Wrightegaarden, Langesund, 13.07.09

Burt!!

Burt Bacharach er melodienes mester, maj-akkordenes mester, og de myke flygelhornenes mester. Det kan kalles pop, det kan kalles easy-listening, og uansett hva det kalles - han er ener i sin klasse, ingen gjør det som Burt, og han har inspirert musikere og komponister i et bredt spekter av genrer. Han har samarbeidet med de største navn, og listen over personen som har sunget hans låter er så lang og kvalitetsspekket at det er vanskelig å vite hvor man skal begynne. The Beatles, Stan Getz, Dusty Springfield, Isaac Hayes, Dionne Warwick... Til og med Dr. Dre har han samarbeidet med. Les mer i denne Wikipedia-artikkelen om du trenger å oppdatere din Bacharach-kunnskap. 

I allefall var det aldri snakk om å gå glipp av denne konserten i Langesund i går. Jeg legger opp ferien etter sommerens konserter, og når barndomsheltene dukker opp en etter en, drar man ganske enkelt dit. 

Wrightegaarden var full av alle slags mennesker i alle aldre, unge og gamle, hattekledte damer, skipsreder-typer, ølvommer og røde neser, musikere, barn og ungdom. Bred appell har vært Bacharachs linje hele veien, og etter en periode hvor det ikke var offisielt helt politisk korrekt å like velproduserte vakre melodier (grungetiden, behøver jeg å utdype nærmere?), kom det for ti-tolv år siden en voldsom easylistening-bølge, ikke minst i forbindelse med AustinPowers-filmene, der Burt også deltok som skuespiller i tillegg til å ha bidratt på soundtracket. 

Burt stilte med stort band, med blåsere og strykere - i tillegg til tre dyktige sangere som fremførte låtene i 100% Bacharach-ånd. John Pagano hørtes ut som en blanding av Luther Vandross og Gino Vannelli, Josie James og Donna Taylor hadde begge to denne softe&smoothe stemmen med akkurat passe langsom vibrato, som Bacharachs korister har hatt til alle tider. Perfekt! Bandet klarte å gjenskape soundet fra platene, til tross for at mye av orkesterklangen ble erstattet av synthesizere - og den helt nødvendige flygelhornlyden var naturligvis tilstede. Dynamisk bruker han virkemidler som vi sjelden hører på dagens popkonserter. Burt og bandet ligger et hakk under "normalen", for så å bryte ut i et kjempecrescendo som får hårene til å stritte på armer og ben. Magisk!

Han har oftest hatt andre mennesker til å synge sangene sine, med noen unntak der han har sunget selv - men noen stor stemme har han ikke. Allikevel, den er kjent og kjær og koselig, og selv om den har gradvis blitt svakere og mistet klangen, var det veldig fint å høre han synge litt innimellom i går. Ikke minst på "Alfie", der han kun ble akkompagnert av eget piano og en musiker på synth. 

Det var ikke langt mellom høydepunktene, alle var de med, og jeg var spesielt glad for at de framførte en av låtene på den underbare "Painted from memory"-plata Burt gjorde med Elvis Costello for omkring ti år siden - nemlig "God give me strength". John Pagano sang knallbra! Gåsehud!

Ellers var det fint å høre "Arthur's theme" og "That's what friends are for" også - man skal ikke glemme at Burt gjorde store ting også på 80tallet. 

"Wives and lovers" ble en flott jazzlåt, med storbandfølelse og trøkk. Og en av mine største favoritter kom helt til slutt - "A house is not a home" - melodien først spilt av saksofon, deretter delvis sunget av Burt selv med pianoet sitt.. og til slutt full gass med koristene og bandet. Gåsehud igjen!

Jeg vil si vi har flere som kan kalle seg "The King of Pop"!

Låtliste: 

• 30-sekunders intro basert på What the world needs now"

Deretter en medley over følgende hits: 

• Don't make me over
• This guy's in love with you
• I say a little prayer
• Trains and boats and planes
• Wishin' and hopin'
• Always something there to remind me

Så følgende låter så å i i sin helhet: 

• One less bell to answer
• I'll never fall in love again
• Only love can break a heart
• Do you know the way to San Jose
• Anyone who had a heart
• God give me strength
• In our time
• Waiting for Charlie to come home

Ny medley over noen av de første låtene hans: 

• Magic moments
• The story of my life
• The blob
• Tower of strength

Deretter: 

• Go ask Shakespeare
• Make it easy on yourself
• On my own
• (They long to be) Close to you
• Every other hour

Så en filmmusikk-medley: 

• The look of love
• Arthur's theme (best that you can do)
• What's new pussycat
• April fools
• Raindrops keep falling on my head
• The man who shot liberty valance
• Making love

Deretter

• Wives and lovers
• Alfie
• A house is not a home
• That's what friends are for

Ekstra: 

• Baby it's you
• Any day now
• Raindrops keep falling on my head (reprise)

Outro: 

• What the world needs now

James Taylor, Tivolis konserthus, København 08.07.09

James Taylor; skulle det bli atomkrig ville jeg løpt til James så jeg kunne sitte sammen med han og han kunne spille og synge for meg. Da hadde jeg vært trygg uansett. Den stemmen når fram til dypet av mitt hjerte og gjør meg harmonisk.

Han er dessverre ikke så ofte i Norge, kanskje tre ganger de siste femten åra, men i fjor fikk jeg oppleve han i en uforglemmelig konsert i Oslo Konserthus. Da bestod bandet av Taylor selv, Larry Goldings på piano, og den gigantiske mekaniske trommemaskinen Bigfoot. Denne gangen stilte han med fullt band og tre korister: Steve Gadd på trommer (mao min tredje Gadd-konsert på under 8 måneder), Michael Landau på gitar, Jimmy Johnson på bass, Larry Goldings på piano, orgel og trekkspill, Andrea Zonn på fele og kor, og Kate Markowitz og Arnold McCuller koret også. Veldig morsomt å høre han live med såpass stort band. 

Flere av låtene fra hans nyeste album "Covers" var med, som f.eks. The Temptations "It's growing", Glen Campbell/Jimmy Webbs "Wichita Lineman" og "Oh what a beautiful morning" fra Rodgers&Hammersteins "Oklahoma". 

Genremessig strekker han seg langt i mange retninger, samtidig som alt liksom stemmer - han setter dette James Taylor-preget på hver låt som gjør at definering av genre blir irrelevant. Jeg tar meg selv i å sitte og nikke med hodet i takt til en blues. Og jeg er vanligvis ikke en særlig stor bluestilhenger. Men James gjør det interessant. Renspikka country var det også. Steve Gadd vispet avgårde som et taktfast tog. Den ene koristen spilte fele. 

Landau og Gadd i full gang

James selv trakterte både munnspill, akustisk gitar og el-gitar i løpet av konserten.  Og han dro sin gamle vits da han løftet opp sin elektriske gitar; "This is a great improvement.. an improvement from more primitive instruments such as the gas- and the steam guitars!" Han signerte autografer flere ganger under konserten da noen blant publikum plutselig gikk fram og strakk ut en lapp til han, og noen ga han en lapp han skulle gi videre til Steve Gadd. Oppdraget ble utført. James la merke til sikkerhetsvaktene i tivoli som løp rundt som gale under konserten for å kjefte på de som forsøkte å ta bilder, og mellom to låter sa han at publikum gjerne måtte fotografere - det var helt i orden for han. Respekt!! (Det er jo mye mer forstyrrende med vakter som løper rundt, enn en og annen blits.)  Han holdt opp den store meny-aktige setlista for oss, leste noen titler fra sett to, publikum ropte titler og han sa "let's see... yeah! We'll do that one!"  "Sure! We'll do that one too!" og til slutt "..and today's special is chicken and vegetable soup.."

"You've got a friend", låta som James virkelig slo igjennom med, komponert av Carole King, ble nydelig framført med praktfull flerstemt sang. James' versjon er virkelig nydelig, med fine maj-harmonier i koret, og selv om man har hørt denne låta en milliard versjoner - dessverre også en hel del redselsfulle - så kan man alltid lene seg tilbake når James synger den. Back to the roots. Og rett fra hjertet. 

"Wichita lineman" er den låta jeg liker best fra coverplata hans, ikke uventet, og denne ble også framført med troverdighet og den klassiske James Taylor-stemningen som av og til kan få meg helt på gråten. Michael Landau spilte den velkjente gitarsoloen på de dypeste strengene. 

"Sweet baby James", en annen av de tidlige låtene hans, handler om da han kjørte hjem for å møte sin lille nevø for første gang - oppkalt etter han selv. Fin. 

"Fire and rain" - her kjørte Steve Gadd på med en nær slektning av sin verdenskjente "50 ways to leave your lover"-beat - morsomt å høre den live! 

"Shower the people" var ikke ulik den fra live-konserten i 1998 som man kan se f.eks. her, med Arnold McCullers fine koring. Denne låta er så å si nær James Taylor-kjernen som man kan komme. 

"Your smiling face" ble siste låt før ekstranumre, men da visste vi allerede at "How sweet it is" skulle komme etterpå - for det hadde han jo røpet da han leste høyt fra menyen rett før pausen. En fullstappet konsertsal reiste seg og danset med, godt voksne og unge mennesker side om side, og da James sa "There is always time for some Wilson Pickett" og dro i gang "In the midnight hour" fortsatte moroa. Da begynte hoppinga...! Helt til slutt, siste gang de var inne, roet James og koristene det hele ned med å synge "You can close your eyes" fra "Mud slide slim"-plata.


Også gikk alle ut i julinatten, ut blant Tivolis fargede lanterner og duften av belgiske vafler, mens en ensom svarttrost satt høyt i et tre og sang en jublende melodi. Fin avslutning på en hjertevarmende kveld.

låtliste:

• It's growing
• Sea cruise
• Country road
• I've got to stop thinking about that
• Wichita lineman
• Why baby why
• Oh what a beautiful morning
• Everyday
• You've got a friend
• Mexico
• Shed a little light

pause

• Hound dog
• Down in the hole
  
• Roadrunner
• Sweet baby James
• Fire and rain
• Up on the roof
• Steamroller
• Carolina in my mind
• Shower the people
• Your smiling face

ekstranumre:

• Walking man
• How sweet it is
• In the midnight hour
• You can close your eyes
  

Risør Kammermusikkfest: Konsert på Stangholmen, 27.06.09

Årets utekonsert på Stangholmen hadde de aller beste kår, da hele uka var velsignet med varmt vær og solskinn fra morgen til kveld.  

Slik så Stangholmen ut da vi ankom, og ennå kom det omtrent dobbelt så mange ut dit før det hele startet. Konserten åpnet (og avsluttet) med en lokk - tre blåsere var plassert på tre forskjellige steder blant publikum, og spilte mot hverandre. 

Flere av festivalens kunstnere deltok. Christianne Stotijn sang to russiske sanger, Oslo Strykekvartett spilte Abba, messingblåserne spilte Gammal Fäbodpsalm, Ilya Gringolts og Eldar Nebolsin spilte Tsjajkovskij - og Andsnes spilte Beethoven: 

At sola gikk ned bak åsen akkurat da de siste klangene fra Beethovens måneskinnsonate tonet ut, var jo en fin effekt. Publikum-fugleberget var musestille mens Andsnes spilte, og ingen gjorde forsøk på å klappe mellom satsene.

Etterpå var det uhøytidelig quiz. De kunstneriske lederne Andsnes og Tomter stilte med hvert sitt lag av festivalens musikere, Kjell Hillveg var dommer, og Per Sundnes programleder. Oppgavenes lytteeksempler bestod blant annet av Mary Schneider som jodler seg gjennom bl.a. Wilhelm Tell-overtyren, Oslo strykekvartetts fiffige versjon av Pink Panther, en medley overutdrag fra fem ulike operaer, og en vakker trompetversjon av "Bess you is my woman now" spilt av Tine Thing Helseth. 

Dette ble festivalens siste happening for min del, og jeg må atter en gang bøye meg i støvet for en vellykket uke med utrolig mye flott musikk, dyktige musikere og bra gjennomførte arrangementer. 

Risør Kammermusikkfest: Diabellivariasjonene, Risør kirke, 27.06.09

Kunstnerisk leder Leif Ove Andsnes fortalte litt om stykkene vi skulle få høre og gjorde samtidig litt stand-up i det han fortalte en liten morsom historie omkring Beethoven og variasjonsverk: En annen komponist/pianist tok et tema fra Beethoven og improviserte over det på en konsert der Beethoven var publikum. Beethoven ble så rasende at han marsjerte fram på scenen, røsket til seg cellist-stemmen fra en akkurat framført strykekvartett komponert av denne komponisten, snudde den opp ned, og satte seg ned og improviserte over det underlige opp-ned-temaet i en time. Beethoven viste med dette hvem som var konge, og den andre måtte etterhvert emigrere til St.Petersburg. 

Et lite orkester bestående av strykere, blåsere og harmonium og ledet av Christian Eggen framførte Arnold Schönbergs fem stykker for orkester, op. 16, arrangert av Schönbergs svigersønn Felix Greissle. Den nye musikken hadde vanskelige kår i Wien, men Schönberg stiftet en forening hvor man kunne fremføre verkene sine privat, uten slemme kritikere tilstede, uten publikum som buet. Kun interesserte fikk høre på, ingen skulle applaudere, musikken skulle tale for seg selv. Av praktiske hensyn var det først og fremst kammermusikk som ble fremført. De fem stykkene av Schönberg fikk titler, mot Schönbergs vilje, for han ville ikke gi lytteren en idé om hva musikken "handlet om". Allikevel er det morsomt å vite at f.eks. "Farben" handler om solens fargespill i sjøen, siden man da godt kan høre nettopp dette i de nærmest impresjonistiske klangene som strømmer ut av orkesteret. Bruken av harmonium vil jeg personlig applaudere. Det gir en veldig spesiell effekt, og minner meg om helt andre retninger innen musikken - klavinettbruken til Stevie Wonder, for eksempel, eller orgelbruken til litt mer psykedeliske rockeband på slutten av 60-tallet. Kjempefint!

Deretter kom Beethovens store variasjonsverk, Diabellivariasjonene, op. 120 i C-dur. Severin van Eckardstein framførte dem i ganske nøyaktig femti minutter, et tema med 33 variasjoner. Og varierte er de virkelig. Små menuetter, store fuger, mye dynamikk, og naturligvis spilt helt uten noter. Imponerende. Verket regnes som et av Beethovens største for klaver, og selv om jeg personlig foretrekker klaversonatene, ser jeg absolutt storheten i dette. 

Risør Kammermusikkfest: Midnattskonsert, Risør kirke, 26.06.09

Midnattskonsertene under Risør Kammermusikkfest er magiske. Det er alltid omkring sankthans og netterne blir jo ikke lysere enn nettopp da, men allikevel er det litt skumring og trolsk stemning, særlig når man kjører hjem etterpå og passerer små vann i skogen.

Konsertens tema var døden, noe som faktisk ble litt vemodig da dette var samme dag som Michael Jacksons bortgang ble kjent. Men da vi gikk ut av kirken rundt klokka 02.00, var vi i allefall overbevist om at dette ikke var The Day That Music Died. 

Første verk var Sjostakovitsj' bratsjsonate, framført av Lars Anders Tomter og Eldar Nebolsin. Denne sonaten  var det siste Sjostakovitsj skrev før han døde, og han legger ikke skjul på at han vet at det går mot slutten. Dette er mørkt, dystert, vemodig, både intenst og rolig, og denne fremførelsen var kanskje enda mer naken og "brutal" enn forrige gang jeg hørte den - med Julian Rachlin i Bærum i vinter. (Det kan også skyldes klangen - akustikken i Risør kirke er nok noe tørrere enn i Bærum kulturhus.) Sistesatsen siterer Beethovens måneskinnsonate, den er langsom, vemodig og vakker, og når man tenker på Sjostakovitsj' liv, virke og slit i forhold til Sovjetunionen, samt at dette er hans aller siste komposisjon, er det sterkt å høre på.  

Deretter sang Christianne Stotijn to romanser av den unge Richard Strauss, også med døden som tematikk, men med en litt annen og mer romantisk vinkling. "Ruhe meine Seele" med tekst av Karl Henckell, fra "Vier Lieder" op. 27, var Strauss' morgengave til sin fru Pauline, sangerinne, som han giftet seg med i 1894. "Befreit", op. 39 nr. 4, handler om hvordan et elskende par kan overvinne alle prøvelser på grunn av sin kjærlighet - også døden. Teksten er skrevet av Richard Dehmel. Stotijn sang følsomt og vakkert, med stor kontroll, og har en nydelig varm mezzosopran. 

Til slutt: Richard Strauss' sorgtunge Metamorphosen, AV 142, komponert etter de alliertes bombing av Dresden i 1945, da Strauss plutselig fikk kjenne krigen på kroppen. I sorg og i frykt for de mange ødeleggelser skrev han dette ensatsige verket, opprinnelig for 23 strykere, her framført i septettversjon arrangert av Rudolf Leopold. Dette er så dypt, så vakkert, så følelsesladet - og besetningen, altså kun strykere, gjør alt enda mer intenst. Lytteren blir nærmest paralysert, dratt inn i musikken, og slipper ikke ut før det hele er over. Nydelig.  

Risør Kammermusikkfest: Konserter kl. 17.30 og 21.30, Risør kirke, 26.06.09

Er det helt utsolgt, får man sitte ute. Særlig om man attpåtil kommer løpende akkurat når de stenger hoveddørene. Men man hører ganske godt hva som skjer når en bakdør står på gløtt, og fra min vinkel kunne man også se litt - på bildet ovenfor ser vi Francoix Leleux spille Schumanns romanser for obo og klaver, op. 94. 

Kl. 17.30 sang nederlandske Christianne Stotijn romanser av Schumann, op. 40, akkompagnert av Leif Ove Andsnes. Disse sangene har i hovedsak tekst av H.C. Andersen. Schumann er min absolutte favorittkomponist når det er snakk om lieder, og Stotijns varme mezzosopran gjorde dette til en vakker opplevelse selv fra utsiden av kirken. Nydelig. Deretter sang hun Sjostakovitsj' sanger, op. 43, som jo er noe helt annet - men absolutt vakkert, og mørkt og ganske tungt. Etter pause spilte Ilya Gringolts og Eldar Nebolsin Beethovens fiolinsonate i c-moll, op. 30 nr. 2. Kirketrappa var god som gull, jeg følte at øret mitt stakk langt inn i kirkerommet som om det var et av Beethovens gamle høreapparater (som ser ut som en grammofontut).

Kl. 21.30 var kirka fullere enn noensinne, og vi som stod i optimistkø måtte se realiteten i øynene - det var ikke plass til oss. Nok et Schumann-opus måtte lyttes til i friluft akkompagnert av et og annet måkeskrik, nemlig romansene for obo og klaver (op. 94). Francois Leleux spilte vakkert, akkompagnert av Leif Ove Andsnes. Oboen er ikke det mest brukte soloinstrumentet i romantikken, men Schumann eksperimenterte litt med både den, hornet og klarinetten. Så spilte Vertavokvartetten Arnold Schönbergs kvartett nr. 2, op. 10, og dette er fra før han hadde eksperimentert seg fram til tolvtoneteknikken. Men han er på vei, tonaliteten er i ferd med å oppløses her og der. Birgitte Christensen sang i tredje og fjerde sats - også ganske uvanlig i en strykekvartett. 

Også, etter pause, kom det som sannsynligvis de fleste hadde gledet seg aller mest til - skuespillerinnen Barbara Sukowas tolkning av ymse lieder av Schumann og Schubert, samkomponert/arrangert av Reinbert de Leeuw, som også ledet orkesteret bestående av seks strykere, seks blåsere, harpe og klaver. Å høre utdrag fra Dichterliebe, Schwanengesang, Winterreise osv arrangert for denne besetningen var veldig flott - nydelige små partier i klarinetten, vakre melodilinjer i fiolinen. Fra utsiden så vi ikke så mye til Sukowas framføring, og nettopp det å se henne med egne øyne tror jeg var essensielt i dette verket. Gjennom vinduene kunne vi av og til skimte henne når hun flakset forbi, kastet seg hit og dit og virkelig levde seg gjennom tekstene, ropte og hvisket og bad og gråt; Schubert og Schumann møter Kurt Weill og Bertolt Brecht. Jeg tviler ikke på at hun ga tekstene nytt liv, aktualitet og nerve. Men å høre "Ich grolle nicht" på den måten - når man ikke fikk 100% utbytte av forestillingen fordi man bare kunne ta ørene til hjelp - var som å bli stukket i hjertet med en kniv, i allefall for en Dichterliebe-elsker som meg selv. Skjærende falskt og hvinende som i en mellomkrigstid-cabaret i Berlin. Jeg skulle ønske jeg var på innsiden av kirka istedet. 

Risør Kammermusikkfest: Eroica, Risør kirke, 25.06.09

Selveste Heinrich Schiff dirigerte Risør Festival Strings denne kvelden, og han fikk det lille kammerorkesteret til nærmest å høres ut som et fullt symfoniorkester. Beethoven utvidet orkesteret ganske mye i sine symfonier, med betydelig flere musikere enn hva f.eks. Haydn benyttet seg av. I Risør kirke fikk vi høre at det fungerer veldig bra med lite orkester også - i allefall når de er dyktige og samspilte og blir ledet av en energibunt av en dirigent - som før konserten viftet iherdig med partituret mot sine strykere for at varmen ikke skulle ta livet av dem.

Først fikk vi høre symfoni i Ess-dur, op. 33, av Anton Eberl - en komponist som levde samtidig som Mozart og Beethoven, men størsteparten av hans produksjon har gått tapt. Denne symfonien ble forøvrig uroppført på samme konsert som Beethovens Eroica i 1804 - Eberl først, Beethoven etterpå, akkurat som her. Begge går også i Ess-dur. Eberls symfoni var flott og sprudlende, variert og ikke kjedelig ett sekund. Helt klart noe man kan høre om og om igjen. Den passet veldig godt sammen med Beethovens Eroica, som kom etter pause. Eroica hørte jeg sist med Zubin Mehta og Orchestra del Maggio Musicale Fiorentino i Roma i fjor, og det er en av de symfoniene jeg virkelig har lyttet mye til gjennom årenes løp. Opprinnelig tilegnet Napoleon som Beethoven så opp til, men ble desto mer skuffet over da han lot seg krone til keiser. Den er revolusjonerende på sin måte, dobbelt så lang som samtidige symfonier, og full av overraskende hendelser og brudd på det man vanligvis venter av en klassisistisk symfoni - som f.eks. at en virvlende tretakt preger både første og tredje sats. Beethoven peker helt klart framover mot romantikken her. Satsene er likeverdige, mellomsatsene er selvstendige og skal ikke bare "fylle ut". Tredjesatsen, scherzoen, var kanskje det største høydepunktet i all sin dynamikk, og det føltes som om taket løftet seg i det bittelille kirkerommet når det lille orkesteret dundret avgårde, mens svetten silte på Schiff. Bravo!

Risør Kammermusikkfest 2009: Bilder fra en utstilling, Holmen, 24.06.09

Kveldens siste konsert foregikk på Holmen, den store hallen ved fiskemottaket i Risør. Beethoven åpnet igjen, denne gangen klavertrio nr. 3 i c-moll fra hans opus 1. Berit Værnes Cardas hoppet elegant inn på kort varsel for en syk Lisa Batiashvili. Bjørg Værnes Lewis spilte cello og Leif Ove Andsnes piano, og disse tre klarte med sitt perfekte samspill å bevise - iallefall for meg - at klavertrioformatet er noe av det ypperste innen kammermusikk. Instrumentene utfyller hverandre så perfekt klangmessig, alle tre er solistiske, ingen føles som utelukkende akkompagnerende. Tenk på Mendelssohns trio i d-moll, Dvoráks Dumky, Schumanns d-moll, Debussys ungdomsverk i G-dur, Griegs Andante con moto, Brahms' nydelige trio i H-dur ikke minst.. Denne trioen av Beethoven er en av mine personlige favoritter i genren (i tillegg til de nevnte), og det var en sann fryd å høre den bli fremført av så profesjonelle musikere, hvor teknikken mestres så uproblematisk og all fokus derfor blir lagt på det musikalske. Så lett og vakkert.

Deretter Wallin igjen - "Boyl" fra 1995. Et ganske annerledes verk enn bestillingsverket fra tidligere på kvelden, fine små gester hos strykerne, glissando opp og ned, stille stille, før plutselige utbrudd kom fra blåsere og slagverk som kom inn mer og mer etterhvert. Klangene fra celesta, xylofon og klaver blandet seg i hverandre, og overtok helt mot slutten - xylofonen og klaveret i nydelig samspill. Celesta er forøvrig et flott instrument som man ikke hører så ofte - Bartók har jo udødeliggjort det i sin "Musikk for strengeinstrumenter, slagver og celesta", men jeg synes absolutt det kan brukes oftere.

Til slutt konsertens hovedverk: Musorgskijs "Bilder fra en utstilling", i originalversjon for klaver solo. Leif Ove Andsnes har samarbeidet med den sør-afrikanske kunstneren Robin Rhode i denne konsertinstallasjonen hvor levende bilder illustrerer musikken med dagens teknologi og effekter. Dette er egentlig programmusikk, skrevet av en sørgende Musorgskij til bilder fra en utstilling av hans kunstnervenn Victor Hartmann, som døde ung. Rhodes bilder kjennes veldig passende til den tidløse musikken. Her var idéer fra Hartmanns samfunnskritiske bilder fra Polen på 1800-tallet blandet med fragmenter fra Sør-Afrikas mørke og veldig nylige fortid, hvilket forøvrig påminner oss om at historien gjentar seg selv, at mennesket aldri lærer. Det gjentagende promenade-temaet ble illustrert av beslektede små filmer, og gjorde faktisk musikken enda mer sammenhengende.

Videoinstallasjonen er et kunstverk i seg selv, musikken er naturligvis også det og har vært det i 130 år, og sammen ble de et tredje - og veldig spennende - kunstverk. Andsnes spilte briljant og flott som alltid, og dette ble en svært fin opplevelse som man sent vil glemme.

Andsnes og videokunstner Robin Rhode

Risør Kammermusikkfest 2009: Årets bestillingsverk, Risør Kirke, 24.06.09

Den første konserten denne kvelden åpnet med en av Beethovens siste strykekvartetter, fremført av Oslo Strykekvartett. Beethoven er en av hovedkomponistene i år, noe jeg naturligvis er veldig glad for.

Den andre hovedkomponisten er Rolf Wallin. Årets bestillingsverk "Under City Skin" er komponert av han; en konsert for bratsj, strykere og bylyder hvor Lars Anders Tomter var solist. Et veldig spennende verk, mange gjenkjennelige lyder fra byrommet, og miksen med livemusikken føltes veldig naturlig. På mange måter peker det bakover i tid harmonisk og melodisk, noe av det kanskje helt tilbake til den annen wienerskole. Det var veldig fin klangbehandling, klangene kom ut av bylarmen, strykerne lå som et teppe som både fremhevet og utfylte solistens partier. Varm tone i bratsjen, praktfullt spilt av Tomter.

Etter pause fikk vi høre et verk komponert av obovirtuosen Antonio Pasculli - variasjoner over "La Favorita" av Donizetti for obo og orkester. Francois Leleux spilte virtuost og mottok bravorop og stående applaus.

Til slutt en Clementi-symfoni som helt klart pekte mot Beethoven - litt mer firkanta i stilen, litt forutsigbar på mange måter (harmonisk ikke minst), men absolutt verdt å lytte til - det er morsomt å høre orkesterverker av Clementi, som man kanskje helst kjenner fra pianopedagogikken.

Risør Festival Strings spilte som vanlig usedvanlig flott - kudos for fleksibilitet, musikalitet og teknisk briljanse.

Lang Lang i Stockholms konserthus, 13. 06.09

En liten beundrer løper av scenen etter å ha forært sin helt en diger blomsterbukett.

Lang Lang har gjort kometkarriere de siste årene, og fylte 27 i går. Han sier selv at han fikk lyst til å spille piano som toåring etter å ha sett den fabelaktige tegnefilmen der Tom spiller Liszts ungarske rapsodi nr. 2 på konsertflygelet som huser Jerry... Jeg klandrer han ikke.

I Stockholm holdt han to konserter. Kvelden før hadde han spilt Brahms første klaverkonsert, men på lørdag var det en recital, altså en solokonsert, vi fikk oppleve. Repertoaret var variert, han spilte både mykt og hardt, følsomt og brutalt, melodisk og atonalt, og man kunne tro det var mer enn bare hundre år mellom da det første og det siste stykket ble komponert.

Før pause spilte han Schuberts kjente sonate i A-dur, D.959 (1828), en av de siste han komponerte. Den er nokså variert i seg selv - opp og ned både i tempo og dynamikk, nesten symfonisk til tider. Fjerdesatsen er variasjoner over et tidligere komponert og sangbart tema.

Etter pause begynte han med noe helt annet - Bartóks sonate Sz 80 (1926), med kraft og energi og en bladlus som hadde nok å gjøre med å følge med i partituret. Lang Lang minner meg til tider om en MuppetShow-figur, sannsynligvis på grunn av håret som danser mens han kaster hodet hit og dit (en blanding av pianist Rowlf og trommeslager Animal?). Tidvis oppheving av tonaliteten, mye dynamikk og dissonanser i førstesats. Andresatsen er roligere, fremdeles full av dissonanser, men allikevel mer meditativt. I sistesatsen kunne vi kjenne igjen typiske ungarske folkemelodier behandlet på Bartoksk vis, og med en typisk Bartoksk utnyttelse av pianoets muligheter, kraft og omfang.


Deretter kom utdrag fra Debussys Préludes, både bok I og II (1910-13). Han åpnet med La fille aux cheveux de lin (Piken med linhåret) og fortsatte med "Les Collines d'Anacapri", "La Cathédrale engloutie" og "Minstrels" - fire ganske forskjellige preludier fra bok I. Fra bok II spilte han "Bruyères", "Feux d'artifice", og "La terrasse des audiences du claire de lune". Debussys preludier er tidvis svevende og drømmende i form og uttrykk, med mye pentatonikk og skalaer som gradvis distanserer seg fra romantikkens og tidligere tiders dur- og moll-system. Disse vakre klaverstykkene ble skrevet det siste tiåret av Debussys liv.

Programmets siste stykke var en polonese av Chopin, nemlig op. 53, Ass-dur (1842-43). Et ekstranummer i seg selv, perfekt å avslutte en slik konsert med. Kjente toner, et briljerende og
energisk akkompagnement, og en nynnbar melodi. Lang Lang headbanget seg gjennom stykket og framkalte en stående applaus fra det glade og takknemlige publikummet, som responderte med å synge "ja må han leva" da det ble kjent at han allerede hadde fylt 27 i de kinesiske tidssoner.

Ekstranummeret var Chopins etyde i E-dur, op. 10 nr.3, kjent og kjær for mange av oss.

Les mer hos Kulturdelen og hos Dagens Nyheter.

p.s. Snaue 200 norske kroner for en billett på fjerde rad, få meter unna solisten. Noe sier meg at prisen i Norge hadde vært en smule høyere...

What you won't do for love

OI som jeg forsømmer denne bloggen. Det er ikke meningen. Som plaster på såret: Her er Bobby Caldwell og hans "What you won't do for love" fra 1978.

Bobby Caldwell - What You Won't Do for Love

La Sonnambula på The Met via Gimle kino, 21.03.09

Bellinis opera La Sonnambula (søvngjengersken) var musikalsk sett en nedtur etter Butterfly to uker tidligere. Historien er så tynn, så tynn - og musikken er relativt kjedelig. En eller to fine arier, ellers ganske meningsløs... MEN The Met hadde sikret seg superparet Natalie Dessay og Juan Diego Florez som gjorde stor suksess i La Fille du Régiment i fjor på denne tiden. Det reddet forestillingen for min del. Dessay har et helt unikt kroppsspråk, og kombinert med en stemme som for oss virker helt uanstrengt om hun danser eller spretter eller snurrer rundt - i tilfeller der hvem som helst ellers ville hikste andpustent - er hun virkelig en stor, stor stjerne.  
I tillegg hadde de gjort forestillingen til en slags meta-forestilling - handlingen var lagt til bak scenen i et operahus. Sånn sett kan man absolutt si at de hadde gjort mest mulig ut av et svært, svært tynt utgangspunkt. 

Madama Butterfly på The Met via Gimle Kino, 07.03.09

Åh.

Dette er tredje gangen jeg ser Madama Butterfly. Jeg har sett den én gang i Den Norske Opera, én gang i New York City Opera, og nå på HD-overføring fra The Met. Historien er gripende og Cio-Cio-San er så ung og lykkelig og trofast mot sin amerikanske ektemann, som nærmest glemmer henne straks båten hans seiler mot USA. Men hun venter og venter, forteller sin lille sønn om hans far som snart kommer tilbake...

Patricia Racette var veldig flott i rollen som Cio-Cio-San, Madama Butterfly. Hun er en glimrende skuespiller. Suzuki, hennes maid, spilte også utrolig ekte. Og den lille gutten var ikke et levende barn som det pleier å være - det var en dokke som ble styrt av tre mennesker (en hadde bena, en hadde ryggen og høyrearm, en hadde venstrearm og hodet), og bevegelsene var så livaktige og naturlige for en liten toåring at det ble mer ekte enn når det faktisk er en liten gutt som spiller rollen.

Det er selvpining å se Madama Butterfly. Det er så nydelig vakkert alt sammen, men historien er så grusom at hele tredje akt ses gjennom et slør av tårer, og i siste scene kan i allefall ikke jeg gjøre annet enn å lukke øynene og forsøke å glemme hva som faktisk skjer.

Schwanengesang

Aaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaah. Lovely. En av de fineste sangsyklusene med en av de fineste tenorene jeg vet. Nydelig tolkning. Dette blir mitt neste kjøp, garantert.

Kjære Blossom

Min store heltinne Blossom Dearie, som burde være kjent for trofaste lesere av denne bloggen, døde for to uker siden. Jeg er veldig lei for at jeg aldri fikk hørt henne live. Mine forsøk på å spore henne opp i New York var nytteløse, men det var nok fordi hun hadde sluttet å spille på den restauranten hvor hun holdt til en periode for noen år siden.

Her skrev jeg litt om henne i fjor. Hennes kombinasjon av formidling, humor, musikalitet og timing var unik. Det var også hennes stemme.

Her er N.Y.Times' artikkel. ("Ms. Dearie didn’t suffer fools gladly and was unafraid to voice her disdain for music she didn’t like; the songs of Andrew Lloyd Webber were a particular pet peeve." Hehe. Right on, Blossom!!)

Men platene lever i beste velgående, jfr sist fredags platetips, og til ære for Blossom: Her er "Surrey with the fringe on top" fra "Oklahoma" av Rodgers&Hammerstein, et gammelt og nokså sjeldent opptak:





Flere låter, med litt bedre lyd:

Quiet nights of quiet stars
I wish you love
The best is yet to come

og sist men ikke minst:
I'm hip (live m/piano)


"...for a little jazz bird is in heaven when it's singin' blue..."

Dagens iPod 23.02.2009

Når man hører på podcasts til og fra jobb hver dag i månedsvis, innser man plutselig at man ikke har skrevet en Dagens iPod-post på aldri så lenge. Derfor: I dag ble det musikk og ikke radio.

*Sylvie Lewis: "Of course, Isabelle"

*Kings of Convenience: "Toxic girl" (Monte Carlo 1963)

*Mickey Rooney: "Manhattan"

*Zuco 103: "Outro lado"

*Airplay: "Nothin' you can do about it"

*Peggy Lee: "The lady is a tramp"

*D'sound: "Gaining back my faith"

*Stevie Wonder: "Master blaster (jammin')"

*Chris Montez: "Call me"

En gang for en del år siden spurte jeg Steve Porcaro, tidlig. keyboardist i Toto og nå filmmusikk-mann, om hvilken sang han mente var det ypperste innen amerikansk vestkyst-pop. Han svarte øyeblikkelig Airplays "Nothin' you can do about it" - den har alle elementer som skal til. Og jeg kan langt på vei si meg enig, den er virkelig en klassiker. Såvidt jeg vet var han med på innspillingen selv, sammen med bror Jeff naturligvis, og resten av datidens Toto + den typiske blåserekka (Jerry Hey og co).

Peter Mattei, Paul Daniel og Den Norske Operas orkester i Operaen, 21.02.09

Det er moro å høre operaorkesteret på konsert og ikke bare på forestillinger. I kveld hadde de besøk av den svenske superbarytonen Peter Mattei og den britiske dirigenten Paul Daniel.

Konserten åpnet med Mendelssohns konsertouverture "Hebridene", et fint stykke inspirert av et besøk han gjorde i Skottland. Særlig vakkert er det ca ti minutter inn i stykket der klarinettene kommer forsiktig inn etter litt større dønninger i orkesteret. Dette er en slags programmusikk, siden det er såpass knyttet til naturen på Hebridene med huler og grotter og bølger som slår mot klippene.

Så kom Peter Mattei inn, og framførte Mahlers første sangsyklus "Lieder eines fahrenden Gesellen" til tekst av Mahler selv. Fire sanger om den reisende som tenker på tapt kjærlighet - ikke så ulikt Schuberts Winterreise (Wilhelm Müllers dikt) i tematikk. Mattei synger med stor innlevelse, lite anstrengelse, mye dynamikk og følelser og vakker lys klang. Det var en nytelse å høre på. Lieder med fullt orkester er veldig annerledes enn klaver - alt til sin tid og begge typene akkompagnement er bra på hver sin måte, men ettersom det er sjeldnere man hører denne typen orkesterlieder blir det en spesiell opplevelse - særlig når det er såpass profesjonelt fremført. Det dynamiske blir ekstra virkningsfullt.

Til slutt Mahlers første symfoni, opprinnelig tenkt som det symfoniske diktet Titan. Førstesats langsom, med tema fra en av sangene i "Lieder eines fahrenden Gesellen". Naturfølelse, trompetene var langt unna (bak scenen), det var fugleimitasjoner. Andresats var litt mer humoristisk preget, folkemusikk, en munter sak som jeg kjenner godt fra et eller annet sted. Tredje sats var en slags kanon over Fader Jakob - men i moll - og kontrabassen begynte med temaet i sitt høyeste register, hvilket jeg trodde var en skalmeie (!) eller lignende. Deretter kom fagotten inn, og det ene instrumentet etter det andre. Sistesats er en ordentlig finale, "Stürmisch bewegt", de svært dyktige hornistene reiste seg og spilte stående for å overdøve orkesteret, og det ble en feiende flott avslutning på en svært vakker symfoni.

Dirigenten var et kapittel for seg selv - han hoppet, trippet, fløy, flakset, bokset og poserte - og av og til hevet han hendene på en måte så man kunne tro han ville skremme vettet av musikerne. Jeg fikk assosiasjoner til denne dirigenten (fra 3.16 og utover).

Hurra for at operaen og dens glimrende orkester også kan brukes på denne måten!

Steve Gadd & Richard Bona & Sylvian Luc, Cosmopolite, 05.02.09

Hvor mange trommiser trengs for å skru i en lyspære? Én, hvis man er så heldig å få tak i noen i det hele tatt - for alle de tre hundre andre var på Cosmopolite for å høre Steve Gadd. Trommiser overalt hvor man snudde og vendte på seg. Sånn er det når Steve Gadd er i byen. Dette var min andre konsert med han på litt over tre måneder, moro! Den mannen har spilt på så utrolig mange av min barndom/ungdoms favorittplater, og mye av det jeg hører på i dag også. En guru.

Richard Bona har jeg også hørt før, da med Pat Metheny Group, på perkusjon. (Men plutselig grep han bassen og spilte Bright Size Life med Pat og Antonio Sanchez, noe som ikke var gjort særlig mye siden Jaco Pastorius-dagene..) Han er også en habil sanger, nydelig falsett, noe han fikk vist mye i kveld - i tillegg til at han er en fabelaktig el-bassist.

Sylvian Luc har jeg ikke hørt live før, så det var moro. Veldig fint gitarspill.

De åpnet med Tequila, en easylisteninglåt gjort av alle fra Wes Montgomery til James Last, og fortsatte med mange fine egenkomponerte låter av Bona og Luc.

Jeg liker nye Cosmopolite!

Raphael Saadiq på Cosmopolite, 28.01.09

Et par uker etter Motowns 50årsjubileum var jeg på mitt livs mest motownete konsert noensinne! Raphael Saadiq i pen beige dress og hornbriller på midten av scenen + en korist på hver side = full Motown-koreografi i instrumentalpartiene. På Cosmopolite. I nabolaget mitt. RAPHAEL SAADIQ, en av de største nålevende soulstjernene, som har samarbeidet med alt som kan krype og gå av store navn i soulgenren - et steinkast unna der jeg bor, en onsdags ettermiddag i januar. All kudos til P3 for å arrangere denne konserten! Cosmopolite og Soria Moria var en perfekt arena. Og jeg fikk anledningen til å streke over nok et navn på ønskekonsertlista mi!

Han var innom flere deler av karrieren i løpet av konserten, ikke bare de siste soloplatene sine men også "Tony Toni Toné" fra 90tallet, og det var absolutt et gledelig gjenhør. Jeg er veldig begeistret for alle soloplatene, men spesielt den siste, som virkelig har Motown-preg - men samtidig er det hans eget sound han presenterer, ikke en kopi av noe annet. Alt er veldig gjennomført, det er proffe musikere som behersker stilen til fulle og er svært samspilte, god vokal, smooth og autentisk og med sjel = soul.

Det er ikke enkelt å fremheve høydepunkter da hele konserten var en eneste lang jublende og dansende lykkerus. Tenk at man kan gå hjem fra Torshov en kald januarkveld med varme langt inn i sjelen. Hvem trenger å reise til fjerne himmelstrøk for å tines opp, når Raphael Saadiq kommer hit man bor.

Julian Rachlin i Bærum Kulturhus 26.01.2009

Julian Rachlin stilte opp på få dagers varsel da venninnen, Janine Jansen, ble syk og måtte avlyse sin konsert i Bærum Kulturhus. Rachlin er vel så å si den beste erstatningen vi kunne fått - han spiller fabelaktig, lekende og lett, tungt og dystert, og med en utfoldelse som er helt fri for tekniske vanskeligheter - han kan konsentrere seg helt og fullt om å lage musikk av notene han skal spille. Det samme gjør pianist Itamar Golan, professor i kammermusikk ved Paris-konservatoriet. (Under lydprøven spilte de forøvrig hver sin sonate samtidig, noe som var riktig interessant å høre på!)

Jeg har hørt han før, tre konserter på Risør Kammermusikkfest for halvannet år siden, og på den siste av de tre spilte han Sjostakovitsj. Det gjorde han også i kveld, men denne gangen var det det aller siste verket Sjostakovitsj komponerte - nemlig bratsjsonaten, op. 147, skrevet samme år som han døde. Han var en gammel mann, hadde dårlig helse, og hadde vært gjennom mye i sitt liv, ikke minst politisk med Stalin-tid og sensur. De siste verkene preges av dette, og har mye dystert ved seg - men Rachlin spilte de rolige partiene poetisk og vakkert, ikke minst i tredjesatsen hvor Beethovens måneskinnsonate blir sitert både i bratsj og i klaver. Bratsjen er et nydelig instrument nettopp fordi det er bindeledd mellom den lyse fiolinen og den mørke celloen, nesten som fløyel, og i kadensen i førstesatsen hørtes det virkelig ut som en cello. Kraftige strøk i det dypeste registeret hadde lurt meg trill rundt om jeg ikke var til stede og så med mine egne øyne at det var en bratsj han spilte på.



Etter pause kom fire romantiske stykker for fiolin og klaver av Dvorák, op. 75. Dette var noe ganske annet, lett og litt salongmusikk-aktig, men fine småstykker som sikkert kan brukes i mange sammenhenger (jeg tenker naturligvis litt bibliotekarsk og jobbmessig på dette når jeg er på konsert).

Til slutt kom Beethovens store Kreutzer-sonate, nr 9 i A-dur, op. 47. Denne er 40 minutter lang og svært krevende for fiolinisten, og Rachlin lever seg virkelig inn i musikken og formidler den på en utmerket måte. Samspillet med pianisten er veldig bra - de kjenner tydeligvis hverandre godt og behøver kanskje ikke å avtale så mye på forhånd. Jeg innser forøvrig at variasjonssatser ikke nødvendigvis er det jeg liker best når det gjelder sonater, så første- og sistesats var høydepunktene for min del akkurat her (- 2. sats: Andante con variazioni).

Musikerne fikk som fortjent stående applaus, og svarte med ekstranummer - Fritz Kreislers "Libeslied" og "Schön Rosmarin", to stykker som antagelig må være de mest brukte som ekstranumre innen fiolinlitteraturen. Men fine er de! Og i allefall i samspillet til Rachlin og Golan.

Til slutt fikk de hver sin smakløse blomsteroppsats (korsfestede roser på en slags vifteformet greie), og mitt følge og jeg var beordret backstage av Rachlin selv og fikk dermed takket personlig for konserten (og takket nei til sushi). Veldig hyggelig.

Nok en fin aften i Bærum Kulturhus!

Nye plateanbefalinger

I dag hører jeg på mye fin musikk som absolutt fortjener å få litt omtale (alle er fra 2008):



En av mine yndlingssopraner er franske Sandrine Piau. Fjorårets vakreste plate var hennes "Évocation" der hun sang romanser av Debussy, Chausson, Koechlin samt Schönberg og Richard Strauss. Nå har hun sunget inn Faurés Requiem sammen med Stéphane Degout, Accentur og L'Orchestre National de France, og dette framkaller gåsehud... Piau synger nydelig i sin eneste sats, "Pie Jesu".


RIAS kammerchor, det tyske koret som har vært dirigert av både Philippe Herreweghe og René Jacobs, kom med to plater mot slutten av fjoråret. Den ene er en innspilling av Bruckners store messe i f-moll (nr. 3), og dette er virkelig himmelsk nydelig musikk. Koret synger veldig bra. Solistene også, noen av dem er kanskje litt voldsomme i blant, men totalopplevelsen er flott og platen anbefales på det sterkeste.








Den andre platen er a cappella-korverker av Mendelssohn, en av årets jubilanter, dirigert av Hans-Christoph Rademann (ny sjefsdirigent). Mendelssohn skrev disse sangene med tanke på å synge dem firstemt ute i det fri, på piknik i en skog eller på båttur, og bare det i seg selv er jo så sjarmerende at platen er verdt å lytte til. Og kvaliteten er veldig høy her også. Man skulle kanskje øve inn noen av dem til sommerens utflukter...







En norsk plate som burde slå an hos de fleste, er Barokkanernes Vivaldi-kantater med solisten Tone Wik. De spiller veldig godt, og Wiks barokksopran føles veldig autentisk, klar og ren. På denne platen finnes også den kjente og vakre fagottkonserten i e-moll (RV 484) samt en blokkfløytekonsert.

Motown 50 år

I dag er det 50 år siden vår tids viktigste plateselskap ble stiftet. Motown, et slags kallenavn for bilbyen Detroit ("motortown"), ga oss legender som Marvin Gaye, Stevie Wonder og The Supremes - afroamerikanske artister tilpasset en fargeløs lytterskare. Popmusikken i dag hadde vært ganske annerledes uten Motown. 

Les mer her: 

Motowns egne hjemmesider 

Wikipedias Motown-artikkel

NRKs artikkel med Lydverket-program

SvDs artikkel

Morgenbladets artikkel

Mine favorittplater er nok Stevie Wonders "Innervisions" og Marvin Gayes "What's going on" - men det er så å si umulig å finne noe man ikke liker i Motown-katalogen. Det finnes en rekke samleplater for den som vil utforske flere artister. 

La Rondine på The Met via Gimle Kino, 10.01.09

La Rondine er ikke blant de mest oppførte operaene av Puccini - men ekteparet Gheorghiu/Alagna har spilt den inn på plate, og nå har de også hovedrollene i sesongens oppføring på Metropolitan. Jeg kan ikke si annet enn at de to er praktfulle. Hun er divaen, han er kanskje bittelitt i skyggen, men han synger veldig bra og de spiller godt sammen. 

Her dyrker de sin kjærlighet på et bortgjemt hotell ved havet utenfor Nice. 

Nydelige kulisser... men Magda, "La Rondine" (svalen), må fly tilbake til sitt kjærlighetsløse forhold til den rike Rambaldo, og etterlater seg kjekke Ruggero i en dam av tårer. 

Konsertåret 2008

2008 var virkelig et konsertår. Selv om flere planlagte konserter ble avlyst (Police på Valle Hovin + Lauryn Hill, og jeg stod over Risør kammermusikkfest), hang det til enhver tid minst tre ubrukte konsertbilletter på kjøleskapet mitt.

Januar:

Jazzlegender på Blue Note i New York - Joe Lovano og McCoy Tyner. Stas.

Mine helter i Carnegie Hall - Ian Bostridge og Thomas Quasthoff sang Schubert. Nydelig.

Og The Real Group jammet med Kringkastingsorkesteret på Rockefeller.

Februar:

Salem al Fakir spilte på Sentrum Scene og jeg var selvsagt der.

Mars:

Palmesøndag hørte jeg Matteuspasjonen med Oslo Domkor i Trefoldighetskirken.

April:

Et av årets virkelig største høydepunkter: James Taylor i Oslo Konserthus. Vidunderlig.

Fin russisk konsert med Kringkastingsorkesteret i aulaen.

Mai:

Ingen konserter (!?), men en feiende flott La Boheme på Gimle Kino - direkte fra The Met.

Juni:

Monteverdis "L'Orfeo" i operaen.
(Foto: Erik Berg, Den Norske Opera & Ballett)

Og en veldig fin jubileumskonsert i Levanger kirke med musikk av Paul Okkenhaug.


Juli:

Springsteen & E Street Band på Valle Hovin.

Nils Petter Molvær på Rockefeller.

En av mine favoritter, k.d.Lang, spilte på Sentrum Scene. Jeg har hørt henne før, i New York i 2004, og nå var det med en litt annen besetning. Kjempefint.

Chicago spilte sine 60- og 70tallshits på Sentrum Scene.

August:

Jazzlegenden Paul Bley spilte i Kulturkirken Jakob.

Oslo Kammermusikkfestival hadde Beethoven-dag i Slottskirken.

Fine fine Stacey Kent og mannen Jim Tomlinson hadde konsert på Chat Noir.

Og Ravi Coltrane var på Nasjonal Jazzscene Victoria.

Werner Güra fremførte Schuberts Winterreise i sal 2 i operaen.

Og Marita Sølberg holdt nydelig recital i samme sal.

September:

Den store Zubin Mehta i Roma. Lovely.

Bach- og Vivaldi-kammerkonsert i en kirke i Roma.
Formiddagskonsert i Wigmore Hall, London: Beethoven-trioer.

Stevie Wonder... i Vikingskipet på Hamar av alle steder. Høydare!

Oktober:

Verdens beste klarinettist, Martin Fröst, spilte Mozart i konserthuset.

Randy Crawford og Joe Sample - og ikke minst Steve Gadd - i konserthuset.

Paul Okkenhaug-dagene 2008 i Olavshallen og i Levanger kirke - mange fine konserter.

Mozarts Titus i Den Norske Opera - morsomt!
(Foto: Erik Berg, Den Norske Opera & Ballett)

November:

Aimée Mann på Rockefeller.

En gammel helt: Joshua Redman spilte med Trondheim Jazzorkester på Nasjonal Jazzscene Victoria.


Thora på Rimol på hovedscenen i Den Norske Opera
(Foto: Erik Berg, Den Norske Opera & Ballett)



En stor opplevelse: Bryn Terfel og Malcolm Martineau i Bærum Kulturhus.

Oslo Domkor fremførte Monteverdis vakre Mariavesper i Trefoldighetskirken.

Desember:

Nydelig Messiaen-konsert med musikere fra Kringkastingsorkesteret i Store Studio.



Samt en bildeløs deLillos-konsert på Rockefeller - kjempefin!



Nøtteknekkeren i operaen...



Neo Dada og Jolo el Grantre ristet løs med The Luxury Band på Parkteatret


- og i tillegg var jeg på Young Neils' bittelillejulaftenskonsert på Rockefeller, men det har jeg glemt å skrive om. Dessuten tre-fire operakinoer i tillegg til den nevnte La Boheme. (Og flere konserter som jeg også har glemt å skrive om.)

Adventskalender: 24. desember

Da er det tid for siste luke, og der finnes den ultimate julemusikken: Juleoratoriet av Johann Sebastian Bach. Én kantate for hver av dagene i romjulen. Det er særlig to innspillinger som utmerker seg, og den aller ALLER fineste er John Eliot Gardiner sin fra 1987, med Anne Sofie von Otter, Anthony Rolfe-Johnson m.fl. Den andre er René Jacobs sin med Andreas Scholl, Werner Güra, Dorothea Röschmann m.fl. fra 1997. Enjoy!

God jul alle sammen!

Adventskalender: 23. desember

Karl Richter var den ledende innen tolkning av Bachs kantater, oratorier og pasjoner inntil John Eliot Gardiner kom på banen. Richter brukte ganske stort orkester og kor, dramatiske solister (ofte operasangere), sakte tempo - alt helt motsatt av hvordan trenden ble et par tiår senere.

Man kan diskutere hva som er riktig og galt, hva Bach hadde ment, om "coro" betyr at de fire solistene synger samtidig eller om det betyr at det skal være et kor på 50 sangere. Eller man kan bare glemme hele diskusjonen og nyte musikken, om det er Richters seige, Harnoncourts kjølige eller Gardiners vakre tolkning. Og akkurat i dag lar jeg meg sjarmere av Richter.

Adventskalender: 22. desember

Denne juleplata hadde jeg ikke kastet et blikk på hvis jeg så den for første gang i dag. En helt ordinær og småschizofren samleplate, ikke ulik alle andre i genren. Men det var min første juleplate som ikke var Putti Plutti Pott, Reisen til julestjernen og den slags - og på den tiden (1992) hadde man slett ikke tilgang til det utvalget som finnes nå, ikke hadde man internett, og det var noen mil til nærmeste akseptable platebutikk. Og der jeg bodde hadde vi kun NRK, ikke en eneste musikkvideokanal. Dette var også før p3 kom til verden. Musikk-inputen via media var med andre ord begrenset, med mindre man var nysgjerrig og gikk inn for saken. Så dette er nostalgi for meg, helt uavhengig av musikksmaken min egentlig:

• Band Aid - "Do They Know It's Christmas"
  
• Carpenters - "Sleigh Ride" (dette er årsaken til at jeg for alvor oppdaget Carpenters!)
• Spike Jones - "All I want for Christmas is my two front teeth"
  
• Vanessa Williams - "Have yourself a merry little Christmas" (dette er Vanessa Williams fra Ugly Betty, ikke Rhonda fra Melrose Place, sånn som jeg trodde. De har samme navn)
  
• Mel Tormé - "The Christmas song"
  
• Bing Crosby - "White Christmas"
  
• Slade - "Merry Xmas everybody" (skjønner dere hvorfor jeg kaller plata schizofren??)
  
• Sharon Bryant - "Silent Night" (denne irriterte meg litt)
  
• Ella Fitzgerald - "Winter wonderland"
  
• Chris de Burgh - "A child is born" (ikke Thad Jones sin altså! Det ville forresten vært skummelt...)
  
• Dinah Washington - "Old santa"
  
• Og til slutt, naturligvis: Abba - "Happy new year"

Omtrent halvparten har gjort seg fortjent til en plass på en bra juleplate. Men i dette tilfellet tar jeg ukritisk i mot resten også, med åpne armer. F.eks. Slade!! Det morsomste er når sangeren vræler "Iiiit's CHRIIIIIISTMAAAAAAS" mot slutten. Da kan julefreden senke seg...

Det hadde vært interessant å vite hvem som hadde satt sammen denne plata. Radio 1, Polydor/Polygram, 1992? Det er virkelig en underlig blanding.

Adventskalender: 21. desember

Messias kommer man ikke utenom. Opprinnelig er det ikke julemusikk per definisjon - teksten er hentet fra forskjellige steder i bibelen, ikke bare i juleevangeliet - men allikevel er det rundt juletider man helst hører dette verket. Et av Händels mesterverk; jeg synes dette er mye finere enn hans operaer og oratorier. Jeg har valgt ut en innspilling som er tjue år gammel, men den holder seg godt. Det er Trevor Pinnock som leder English Concert & Choir, og solistene er Arleen Auger, Anne Sofie von Otter, Michael Chance, Howard Crook, og John Tomlinson.

Thaïs på The Met via Gimle kino 20.12.08

Mon dieu!!! Det er vanskelig å finne ord når man skal beskrive Metropolitans oppsetning av Massenets opera Thaïs. Særlig fordi superstjernene Renée Fleming og Thomas Hampson hadde hovedrollene - man skulle tro denne operaen var skrevet for dem. Noe så nydelig er det lenge siden jeg har hørt.


Og "Meditation" - fiolinstykket som har hatt slagerstatus i alle de år og vært gjenganger i Ønskekonserten og som ekstranummer - å få høre det i sin rette sammenheng, som musikalsk beskrivelse av konverteringen Thaïs gjennomgår fra kurtisane til nonne, var intet mindre enn tåredryppende. Temaet kommer igjen flere ganger, og på slutten når hun ligger for døden og hennes elskede nærmest forlater sin tro for å elske henne til det siste, må man jo bare gråte av den nydelige musikken og all lidenskapen og døden og sorgen og gleden.


Jeg er så glad for denne idéen om å kringkaste opera direkte på denne måten at jeg kan ikke få sagt det nok. Å få høre så vanvittig profesjonelle utøvere på nært hold, virkelig oppleve deres gode skuespillerkunst i tillegg til sangtalentet, er pur luksus. Repertoarmessig kan de virkelig gjøre hva som helst, hva som helst, og jeg fryder meg. Ukjente ting, veldig kjente ting, alt blir fint når man sitter der og suger til seg opplevelsen.


Etter jul blir det veldig mye flott om Gimle velger å sende alle HD-operaene - Nathalie Dessay, Angela Gheorghiu og Puccini og Bellini og Gluck. I'll be there!

Adventskalender: 20. desember

I dag er det ikke bare én plate, men flere - vi tar herved for oss juleplatene fra John Eliot Gardiners Bachkantateinnspillinger på Soli Deo Gloria. Felles for dem er at de er enkle (ikke doble), at de har et barn på coveret, at de inneholder kantater skrevet for søndagene omkring jul - og at de er nydelig vakre, akkurat som alle de andre platene i denne serien.

Jolo el Grantre & The Luxury Band feat. Neo Dada

Den neodadaistiske prins i toppform

Jono el Grandes julekonsert på Parkteatret bør bli en årlig tradisjon, om det ikke allerede er det. Når det nærmer seg jul, og det begynner å vokse granbar ut av hoftene til Jono, forandrer han seg sakte men sikkert til Jolo el Grantre - halvt nisse, halvt juletre.





The Luxury Band har gjennomgått noen forandringer utseendemessig også - Terje har droppet bestemor-nattlua til fordel for hatt og Carly Simon-hår, Dr. Løk har fått brunt skjegg og langt hår med pannelugg samt tonet ned mønsteret i skjørtet en smule, Clackraphoduzzamella von Galgrypotti har droppet prestekjolen og heliumsballongene i håret (rett og slett klippet det av seg), Ace of Bass er nylig avdød og ser sånn ut også, der han står og spiller, og pianisten er byttet ut i sin helhet. En strykekvartett og en fagottist i Rosa Panter-outfit entret scenen etter pause.




I tillegg var det den neodadaistiske prinsen Neo Dadas 92årsdag, han var i god form, nyforlovet og dansende, som man kan se på bildet øverst.


Jolo og bandet fremførte en rekke guddommelige og utopiske hits; Cuban Serum, Good Gracious, Tango on the Crest of Reality, hyllesten til Reidun Loge, samt utdrag fra Meldrøyeoperaen og Oslo City suite.

La det ikke gå et år til neste gang!

Adventskalender: 19. desember

Doris Days juleplate faller inn i genren koselig og uprovoserende med fine arrangementer. Kjente og ukjente sanger, "Let it snow", "Toyland", "Snowfall", "I'll be home for Christmas"... Kuriositet: "I've got my love to keep me warm" er med som bonusspor, og Doris brøler "but I can weather THE STOOOOORM!!!!" så man skvetter himmelhøyt etter å ha blitt dysset i søvn av de foregående låtene.

Adventskalender: 18. desember

En riktig godbit i dag... nemlig juleplaten fra serien med musikk som ble spilt i NRK-programmet Lirekassen for noen år siden. Her finnes norske og svenske juleslagere fra 30-,40- og 50-tallet, med Olav Werner, Stordahl og Engedahl, Jens Book-Jenssen, Reidar Andresen og Ulla Billquist, blant andre. Sjarmerende og nostalgisk, kanskje aller mest for de eldre generasjoner. I allefall de sjømannsjul-relaterte sangene. Men en virkelig liten perle er "Snefloker" med Steinar Jøraanstad og Kristian Haugers Danseorkester. Spilles på en radio nær deg rett som det er.

(Musikk av denne typen kan man forøvrig høre på NRK Gull daglig.)

Adventskalender: 17. desember

Bugge Wesseltofts juleplate "It's snowing on my piano" kom for elleve år siden. Det er en soloplate, kun piano, med kjente og nye julesanger arrangert (og to komponert) av Wesseltoft selv. En plate fri for amerikanske klisjéer og coca cola-nisser.

(Hadde butikkene spilt denne istedet for "O holy night" med Celine Dion, hadde kundene blitt lenger og de hadde solgt mer.)

I wish

Et av landets kirkelige guttekor har gitt ut en juleplate som heter "I wish". Den ligger her på mitt bord. Hver gang jeg ser på den og de gigantiske bokstavene som dekker halve coveret, og guttene i lilla kapper på bildet under, forestiller jeg meg at de synger denne. Eller denne. No such luck though.

Adventskalender: 16. desember

Rolf Lislevand, vår verdensberømte luttspiller, kom med "Jul i gammel tid" for tre år siden. Det er virkelig en plate å anbefale til rolige juledager, eller kanskje som akkompagnement til julemiddagen? En ren instrumentalplate, bare lutt, og det er kjente norske og utenlandske julesanger som er flettet inn i hverandre på renessansevis. Balsam for sjelen.

Adventskalender: 15. desember

Dagens juleplate er igrunnen ikke så veldig annerledes fra Bing og Nat sine plater. Det er stort sett de samme låtene, like arrangementer, englekor. Men Frank Sinatra synger jo best av alle. Klart man må ha denne plata! Fine "Christmas Waltz" er her, den har jeg nevnt titt og ofte de siste to ukene - men her har vi altså den beste innspillingen. Dessuten er det ikke hver dag man hører noen synge "oh, by gosh, by golly! It's time for mistletoe and holly" nå for tiden..

Adventskalender: 14. desember

Den norskættede jazzsangeren og pianisten Blossom Dearie har holdt det gående nesten helt til nå. Hun har passert åtti år og det er ikke lenge siden hun holdt konserter, men mine forsøk på å spore henne opp i New York har vært uten hell. Hun er unik - den luftige og myke stemmen har en egen evne til å få låtene til å høres ut som om det er hun som har skrevet dem, og at hun synger om seg selv. Meget bra diksjon! Pianospillet hennes er meget delikat.

Juleplata er for meg et ganske nytt bekjentskap, og den er svært vanskelig å få tak i. (Min er fra Amazon Marketplace, og jeg mistenker at det er en piratkopi..)

Ingen typiske julesanger her - det er bare små og morsomme låter jeg aldri har hørt før. Jeg tror den kom i 1991, da Blossom var 65 år. Andre plater som kan anbefales er den selvtitulerte debuten fra 1956, "Give him the ooh-la-la" og "Once upon a summertime" fra 1958, "May I come in" fra 1964 - og alle derimellom. Og alle etterpå. You can't go wrong with Blossom.

Adventskalender: 13. desember

I dag: En annen av mine favorittsangere. Peggy Lee spilte inn de fleste av låtene på sin juleplate i 1960. Hun har skrevet et par av låtene selv, og ellers finner vi perler som "The star carol", "Christmas waltz", "The Christmas spell" - og den nydelige lille "It's Christmas time again", alle fremført med myk stemme og enda mykere arrangementer. Tekstheftet inneholder små historier om den juleglade Mama Peggy, skrevet av hennes barn, samt Peggys julemeny og oppskrift på stuffing... Denne platen dekker med andre ord mange behov!

Adventskalender: 12. desember

Gutta bak South Park har gang på gang vist seg å være svært musikalske, både ved å skrive låter til serien og til filmen som egentlig var en musikal, og gjennom alle musikkreferansene til Eric Cartman. Selvfølgelig måtte det komme en juleplate til episoden "Mr. Hankey's Christmas Classics"! Her er klassikere som "Carol of the bells" med skolerådgiver Mr. Mackey i flerstemt sang med seg selv (Ding dong m'kay), "I saw three ships" med Stans slemme storesøster Shelley på piano og sang, "What the hell child is this" med den groovy skolekokken Chef (Isaac Hayes), og selvfølgelig Eric Cartmans udødelige versjon av "O holy night" (Øøøø høøøly nääääät...). Videre har vi nyskrevne låter som "The lonely jew on Christmas", "Christmas time in hell", "Swiss colony beef log", og en nesten glemt perle signert Harry Warren og spilt inn av Glenn Miller back in the days: "It happened in Sun Valley", her i duett mellom Stan Marsh og Wendy Testaburger.

Man får mest ut av plata om man kjenner tv-spesialen, som finnes i sesong 3.