Gamle helter returnerer! Jeg hørte dem sammen med Stills på Norwegian Wood i 2005, og det fristet naturligvis til gjentagelse. Jeg synes faktisk konserthuset fungerer bra til denne typen konserter, særlig når jeg klarte å kapre de to aller, aller beste billettene - midt på første rad, fem og en halv meter unna David Crosbys bart. Og fem og en halv meter unna Graham Nash sine bare føtter. I tre timer (inkludert 20 minutters pause). Salen var stappfull, og det var påfallende mange menn (både unge og gamle) som lignet på Crosby - han har holdt stilen i alle de år, og var etter myten inspirasjonen til Dennis Hoppers karakter i Easy Rider.
Jeg har dyp respekt. Dette er legender som virkelig har skapt musikkhistorie. Hver for seg som soloartister, i hver sine band, sammen i ulike konstellasjoner (Crosby / Stills / Nash / Young, sett dem sammen som du vil). Crosby og Nash er kanskje de to som seg i mellom har kranglet minst av de fire. De har gitt ut flere plater som duo, både på 70-tallet og i de siste årene. Jeg anbefaler forøvrig alle å lese Barney Hoskins "Hotel California", om CSNY og hele Laurel Canyon-miljøet, og ikke minst klubben The Troubadour.
Crosby har akkurat rundet 70, Nash er noen måneder yngre. Det var to godt voksne herrer som entret scenen i Oslo Konserthus søndag kveld, men til tross for hvitt hår: De er de samme. Crosby med sin varemerke-bart og ville hår, Nash med sine bare føtter og lettere småspastiske sceneopptreden, som i transe. Og ikke minst: Stemmene. Nash var i god form med sin lett gjenkjennelige snille og trygge stemme, men den som virkelig imponerte var Crosby. Han høres ut som han gjorde for førti år siden, med den samme kraften og tyngden og høyden vi kjenner så godt. De har vokalharmoniene så inderlig godt inne, de vet hvor i akkorden de har sin plass og da er det ikke noe problem for dem å nærmest improvisere seg gjennom "Norwegian wood", som var et nokså spontant låtvalg for dagen.
Med seg hadde de fire dyktige musikere, hvorav to bidro til den flerstemte sangen og fylte inn treklangene. Stilkompetansen er høy, ingen av dem har noe behov for å vise seg fram eller "overta"; gitaristen spiller Stills-aktige soloer uten å ha planket dem, men vi kjenner igjen lyden og figurene. Det er stilriktig, og det er gjort med ydmykhet. På gitar Shane Fontayne, på keyboard James Raymond, på bass Kevin McCormick, og på trommer Steve DiStanislao.
Konserten åpnet elektrisk med "Eight Miles High", fra Byrds-tiden til Crosby. Deretter akustisk: "Wasted on the way", en av åttitallslåtene til CSN som jeg liker veldig godt. Et lite intermission der musikerne ler av Crosby som heiser på seg buksene, og unnskylder seg overfor publikum; "You don't understand! If you had a body shaped like an avocado... you'd have to pull up your pants, too!". Så en gammel CSN-slager fra 1969, "Long time gone". Crosbys stemme!! Fin plate. Så sa Nash: "This is a song I wrote down in Morocco..." - "Marrakesh Express". Gitaristen fyller ut og spiller imot vokalen i denne tog-aktige countrysangen som var deres første hit.
Deretter en nydelig låt fra deres 2004-utgivelse - "Lay me down" skrevet av keyboardist James Raymond (David Crosbys sønn), etterfulgt av Marc Cohns "Old soldier". Så en dedikasjon til A-ha - "They're friends of ours. This is for you, Morten" - og jammen var det en av mine største favoritter, "Just a song before I go", en av Graham Nash sine fineste komposisjoner, og visstnok skrevet på få minutter en regnværsdag. Jeg er glad jeg allerede satt, for ellers ville knærne sviktet. (Jeg var et eneste stort fårete glis på første rad i tre timer)
"God, we have SO many songs," utbrøt Nash. Crosby tilføyde at mellom seg har de fire skrevet omlag 900 sanger - hvorav 480 var skrevet av Young... og "I write at least one song a year, and this is it." - "A slice of time", helt ny. I forkant av neste sang snakket de om miljø, atomvåpen, og at "Mother Nature can kick our ass anytime". David presenterte nok en gang sin sønn James, nå med følgende ord: "It's frustrating. He's better looking, smarter, and a better musician than me."
Låta James hadde skrevet, er den fine "Don't dig here" fra 2004-utgivelsen.
Så fikk vi "To the last whale"-medleyen med "Critical mass" i opptak, som vi kjenner den fra platen. Det var helt mørkt i salen, nærmest sakral stemning. Og som på platen, gikk den rett over i "Wind on the water" signert Nash, som også spilte el-piano. Nydelig!!
Nash fortalte så at det var Stills' jobb å skrive rockelåtene, "I'm supposed to write the stuff that everyone can sing along to, and it's Crosby's job to write the weird shit. And this is one of those songs." - og der kom "Deja Vu". Den var lang, over ti minutter, og ble nærmest en jam session der musikerne fikk briljere litt. Bassisten dro i gang "I Dovregubbens hal", selvfølgelig til store jubel fra et patriotisk publikum. En nydelig pianosolo fra James Raymond, delvis i en frygisk skala. Gitaristens soloparti ga meg assosiasjoner til Stings versjon av "Little wing", og til og med noe Pink Floydsk. Veldig mye klang, fin gitarlyd.
Så var det en tjue minutters pause, hvor jeg rakk å løpe ut og ta ut penger ettersom de annonserte at man kunne kjøpe aftenens konsert etter at den var over! Samt en t-skjorte.
Sett 2:
Nash åpnet med sin "Simple man", med kassegitar og munnspill. Deretter en annen av mine yndlinger, Crosby-komponerte "Guinnevere" fra debutplata til CSN. Nydelig! Så en liten overraskelse til det norske publikum, en idé som oppstod da de hadde lydsjekk tidligere på kvelden og gitaristen spilte litt fra "Norwegian Wood". Crosby & Nash covrer Beatles! Det har de jo gjort før, jeg har et opptak fra 1970 der de synger "Blackbird". Morsomt! Og deretter kom kveldens første allsang: "Our House", Nash sin kjærlighetssang til Joni Mitchell om da de bodde sammen i Laurel Canyon omkring 1969. Man blir varm i hjertet. Etterpå kom "Military Madness", en av låtene fra Nash sin soloplate fra 1971, etterfulgt av Crosbys sololåt "Laughing" fra samme år. Og fra samme plate - "What are their names", en veldig politisk sang - a cappella! Videre, "Here is another pissed off Crosby song" - "They want it all" fra 2004.
Etterpå annonserte Crosby "I wanna sing something beautiful!" - hvilket var Nash sin "I used to be a king". Veldig fin lyd i Fontaynes gitar, mye fin dur/moll-veksling i koringen. Over til "Cathedral", et annet av Nash sine mesterverker. Så fint!!! Men så måtte tempoet og intensiteten opp litt, og David Crosby fikk dra i gang sin "Almost cut my hair", en av hans største hits. Responsen fra publikum fikk han til å smile fornøyd i barten. Og til slutt: Wooden Ships. Aaaaaah. Litt uvant å høre den uten Stills, hans stemme manglet jo, men det var fint allikevel. En stor favoritt hos meg!
Heldigvis ble det et ekstranummer - "Teach your children", med allsang - en avslutning som ikke kan beskrives på annen måte enn KOSELIG. Og slik endte en opplevelse for livet i Oslo Konserthus, en søndagskveld i oktober.
"So just look at them and siiiiiii-iii-iiiigh... - and know they loo-ove you..."
(Alle fotos: Buzz Person, hentet fra www.crosbynash.com)
I kveld hørte jeg Bachs vakre Johannespasjon framført av Le Concert Lorrain og Nederlands Kamerkoor under ledelse av Christoph Prégardien. Billettene kjøpte jeg for fire måneder siden, for en pasjon med Andreas Scholl på altstemmen og James Gilchrist som evangelist er et definitivt must for en lidenskapelig Bach-elsker. 
