søndag, oktober 12, 2014

Kjærlighet



Klarinettene i introen. Bassen når den kommer inn. Basslyden. Klarinettoppgangen i sekst- og ters-intervaller etter første og tredje strofe. Dur-akkorden når strykerne kommer inn i overgangen til refrenget, og melodien flyttes opp til B-dur/g-moll. Og deretter tilbake til d-moll igjen. Doblinga av vokalen på melodien, en oktav over, i andre vers. Klarinettene igjen. Strykerne og refrenget igjen. Modulasjonen én tone opp til e-moll og den dype gitarsoloen, som flyttes opp en oktav for hver linje. Modulasjonen tilbake igjen til d-moll før tredje vers. Falsetten som overtar melodien i tredje vers. 

Slike tanker man gjør seg klokka halv åtte en lørdagsmorgen på vei til jobb, når man hører på en plate som kom for 25 år siden og som man hørte ihjel på sin gule Sony sportswalkman på vei til og fra ungdomsskolen høsten 1989. Og alt dette kan oppsummeres i følgende setning:
Paul McCartney, I love you.


fredag, oktober 10, 2014

Yefim Bronfman med Oslo filharmoniske og Jukka-Pekka Saraste, Oslo konserthus 10.10.14

En fredag aften i filharmonien! For en luksus det er. Der sitter man og slapper av i to timer, mens 80 mennesker på scenen spiller så fint de kan bare for oss. I kveld var Yefim Bronfman solist, et kjent navn, han har spilt med alle de store orkestrene og dirigentene, og spilt inn en hel del plater som jeg både har solgt og anbefalt her og der. Han spilte Brahms' første klaverkonsert, en konsert jeg er veldig begeistret for og har hørt mye på (bl.a. Andsnes' innspilling fra 2007 med Birmingham og Rattle). Førstesatsen er dramatisk og nesten litt skummel i starten, fin som illustrasjonsmusikk! Det tar lang tid før solisten kommer inn, det minner til tider mer om en symfoni enn en konsert. Andresatsen har veldig mange fine partier både hos solisten og orkesteret, særlig klarinettene i ters spilte veldig fint. Tredjesatsen er nesten enda bedre kjent enn den første, energisk og flott. 

Etter pause spilte orkesteret Tsjajkovskijs praktfulle Pathétique-symfoni, den sjette. Den er virkelig en av mine store symfoni-favoritter; den er så sammensatt men allikevel helhetlig, med nydelige melodilinjer og en melankolsk stemning gjennom det hele. Han døde bare dager etter at denne ble urframført. Den åpner med en mollstemt førstesats med store variasjoner i tempo og styrke, litt dyster i blant, men også med de nydeligste følsomme partier i dur der strykerne spiller unisont, og har ikke dette vært brukt i film så vet ikke jeg. Andresatsen er en slags skeiv vals i typisk Tsjajkovskij-stil, den kan minne både om valser fra ballettene og fra serenaden for strykere. Men taktarten er ikke videre dansbar - den er i en femtakt som veksler mellom 2+3 og 3+2. Det gjør den på mange måter vemodig! En ikke-dansbar vals. 

Tredjesatsen er en frisk scherzo-aktig marsj med et fengende tema som på mange måter hører hjemme i en sistesats - ikke minst fordi man får en plutselig trang til å klappe og rope bravo når den er ferdig. Men den etterfølges altså av en avslutning - en sørgmodig og langsom sats som nesten høres Griegsk ut hos strykerne i begynnelsen, som er riktig vemodig når man tenker på Tsjajkovskijs lidelser og at han døde bare dager etter urframførelsen, og som etter nesten ti minutter fader ut hos de dypeste strykerne i en utmattet stillhet. 

Lyden i Oslo Konserthus er jo litt både og, det kan føles ganske ullent når man sitter langt unna. Det høres ut som om de sitter bak et teppe og spiller, man får lyst til å skru opp volumet. Men det tok seg veldig opp etter pause - på Tsjajkovskij ga de jernet, og det hørtes. Da var lyden fin. 

fredag, oktober 03, 2014

Elvis Costello, Sentrum Scene, Oslo 02.10.14


Nok en suveren konsert med Elvis Costello på Sentrum Scene i Oslo! Billettene har hengt på kjøleskapet siden i februar. Han kommer løpende inn på scenen (etter at oppvarmingsbandet Larkin Poe er ferdig); pent kledd iført grå dress, lilla skjorte og hvit hatt. Opplegget er ganske likt den fabelaktige konserten i november 2011 - en solokonsert der han er et helt orkester i seg selv når han dundrer løs på gitarene sine. Han har en imponerende oversikt og teknikk, og ikke minst en svært god rytmisk sans. Man savner ikke et band. Han veksler mellom akustisk/stålstrenger og elektrisk, bruker effekter og pedaler og til og med en del loops i en låt. Teme for kvelden: "Love and deceit", som han mener han har skrevet ca 400 sanger om. Etter ti låter gjør han som sist - han introduserer aftenens gjest, sin venn på scenen, litt sky - "it's me!". Også slenger han seg ned på en stol og drar en standardlåt. Sist var det "All or nothing at all", i kveld var det "Walking my baby back home" - som han sa han pleide å spille når han lengtet hjem. Hjem til huset sitt der kona akkurat nå serverte mat til de 7 år gamle tvillingsønnene deres; en "vaudeville supper" bestående av cookies og brandy, som avsluttes med sigar, for at de skal komme seg raskt inn i familiebusinessen. Lignende historier kommer på rekke og rad, vi må bare le, som da han forteller at faren - som var sanger på 60-tallet - etterhvert lignet mer og mer på Peter Sellers' karakter i "What's new Pussycat" (forøvrig en av de morsomste frisyrene jeg vet om!). Han forteller også om første gang han fikk en låt spilt på radioen, før han hadde platekontrakt, og at han ble flau over å høre sin egen stemme på radio. Og enda flauere da verden faktisk ikke stanset, men at programlederen etter låta satte over til værmeldinga. 

Elvis Costello er et unikum. Jeg vil anbefale alle å høre han live før eller senere. Og denne gangen var det "Alison" han sang ut til oss delvis fra scenekanten, uten mikrofon. 

  • Green shirt
  • Either side of the same town
  • I hope you're happy now
  • Veronica
  • My all time doll
  • Poison moon
  • Girls talk
  • Ascension day
  • I'm not angry
  • Come the meantimes
  • Walking my baby back home
  • Ghost train
  • Wave a white flag
  • She
  • Watching the detectives
  • Alison
  • Pads, paws and claws  (med Larkin Poe)
  • Love field  (med Larkin Poe)
  • That's not the part of him  (med Larkin Poe)
... også måtte jeg løpe til trikken, så ekstranumrene gikk jeg dessverre glipp av. 




tirsdag, september 23, 2014

Winterreise med Ian Bostridge og Håvard Gimse, Universitetets aula 23.09.14

Som siste konsert av Oslo kammermusikkfestival, ca en måned etter resten av festivalen, hørte jeg i kveld den britiske tenoren Ian Bostridge og Håvard Gimse framføre Franz Schubert og Wilhelm Müllers sangsyklus "Winterreise", D.911, fra 1827. Bostridge har gjort den på plate med Leif Ove Andsnes - jeg husker at jeg kjøpte den i en butikk på min vei ned til samme kammermusikkfestival for ti år siden, da den akkurat var utgitt. 

Mitt første møte med plateartisten Ian Bostridge var da han ga ut Schumanns "Dichterliebe" i 1998.  Jeg var overhodet ikke forberedt på hva jeg hadde i vente da jeg satte på promoplata som fulgte med Gramophone. Hans "Im wunderschönen Monat Mai" var noe av det nydeligste jeg hadde hørt noensinne. Etter det har jeg fulgt han ganske nøye, værtmang en konsert, planlagt New York-reise etter Carnegie Hall-konserten hans i 2008, kjøpt mange plater, gledet meg til utgivelser. Nest etter Dichterliebe-plata kommer hans "Ich habe genug"-kantateplate, altså Bach, som er en helt nydelig tolkning av denne vakre kantaten som jeg har minst seks forskjellige innspillinger av. 

Jeg tror kanskje tyske lieder er det jeg liker aller best at han synger - med barokk hakk i hæl. Språket kler han. Han formidler Winterreises dramatiske tekst veldig bra, er levende på scenen, og bruker dynamikken for alt den er verdt - fra de mykeste toner i "Gute Nacht" til nærmest fortissimo i "Erstarrung" - eller i samme lied, som i "Irrlicht". I enkelte av liedene (f.eks. "Gefror'ne Tränen") får han også brukt det dypere leiet, og det er ikke så ofte man hører. Fin dyp klang! Og Gimse var en bra match, han spilte som vanlig veldig flott. 

Ian Bostridge har en unik stemme, og jeg synes den har holdt seg bra i alle disse årene siden han slo igjennom på 90-tallet. Han er sart i det ene øyeblikket, og i det neste synger han så kraftig at man nesten blir overrasket. Hans intense tolkning av "Winterreise" føltes helt riktig. Det virket som den fullsatte aulaen var helt enig med meg!


fredag, september 19, 2014

Franske mestere - Marc Soustrot og Trondheim Symfoniorkester, Olavshallen, 18.09.14


Først vil jeg si at å gå på konsert i Olavshallen alltid er mye koseligere enn å gå i Oslo Konserthus. Man kommer tettere på orkesteret, salen er mindre, brattere, man er nærmere musikken. I Oslo Konserthus er det alltid en distanse; scenen er langt unna og litt for høy. 

I går var det franske mestere som skulle presenteres. Et helfranskt program, med fransk dirigent (Marc Soustrot er vanligvis sjefsdirigent for Malmö symfoniorkester, og er kjent for å formidle mye fransk musikk). Først spilte de suiten fra Gabriel Faurés "Pelléas og Mélisande", op. 80, som Fauré selv i 1901 satte sammen av utdrag fra scenemusikken han noen år tidligere komponerte til Maurice Maeterlincks drama. Fra første stund ble jeg bergtatt av denne vakre musikken. For noen klanger! Jeg kjenner igjen flere ting som minner om både Requiem og cellomusikken hans, forsåvidt også pianomusikken, som jeg har hørt mye på. Mye fint både i forspillet og i 2. sats, "Spinnersken", der man kan høre rokken som spinner i strykerne. Oboen har melodien. "Sicilienne" er den mest kjente fra denne suiten; den hadde jeg på min første egenkjøpte klassiske plate i tenårene, "Klassiska Mästerverk 3". En nydelig melodi, helt utsøkt spilt av fløytisten og harpisten i orkesteret. Dynamikken når strykerne kommer inn er også veldig gripende. Sistesatsen handler om Mélisandes død, og ble spilt i Faurés begravelse. 

Maurice Ravels "Le Tombeau de Couperin" er en hyllest både til komponisten Couperin og barokkens dansesuiteform. Opprinnelig ble den skrevet for klaver, men Ravel orkestrerte den i 1919. Treblåserne er veldig sentrale også her, og det er en riktig bra blåsegruppe orkestret har. Klangene til Ravel er helt unike, han bruker disse maj9-akkordene mye, også moll9, særlig helt mot slutten på menuetten - det er så lekkert! Sistesatsen, rigaudon, er en munter og rask pizzicato-sats der oboen igjen har melodien. 

Claude Debussys symfoniske dikt "Faunens ettermiddag" (1894) er velkjent og vakker, programmusikk så det holder, det er vanskelig å ikke se for seg skogen og trærne og faunen og nymfene og vannet og sola og skyggen. Som en akvarell! To harper, fløytesolist. 

Til slutt: Georges Bizets symfoni i C, komponert i 1855 da han var bare 17 år. Deretter ble den glemt, så han opplevde aldri å høre den oppført - det ble den ikke før i 1935. Han studerte med Charles Gounod på denne tiden, det er en god del likheter i teknikker og oppbygging, men det sies at eleven overgår mesteren til tross for sin unge alder. Et romantisk verk med en letthet som kan minne både om Mozart og Schubert. Og som jeg har skrevet tidligere om denne symfonien: Det som gjorde mest inntrykk, var andresatsen med den nydelige obostemmen (praktfullt spilt!). Det er noe nesten litt arabisk over satsen, mystisk og magisk og hypnotiserende, som av og til kan gi assosiasjoner til f.eks. den arabiske dansen i Tsjajkovskijs Nøtteknekkeren. 

Jeg vil si det er svært vellykket konsertprogram, der man er i noenlunde samme stemning hele tiden. Av og til er det fint å bryte en stemning med noe helt annet, men akkurat i går hadde det blitt upassende med stilbrudd. Fransk musikk både før og etter pause var helt riktig!

Konserten gikk direkte i NRK P2, så den kan høres her! Anbefales!


tirsdag, september 16, 2014

Lauryn Hill, Sentrum Scene, Oslo 15.09.14



For en MUSIKER!! Lauryn Hill er 100% musikk, alt hun gjør har helt perfekt timing, alt hun gjør er riktig, hun har virkelig en gudegave. Nesten to timer spekkfullt av driv og energi og tempo, ingen av låtene var i den versjonen vi er vant til å høre dem fra platene, alt var arrangert om - enkelte ganger var det kun i teksten man kunne kjenne igjen en låt. Det var SUVERENT!! Flere av låtene endret karakter midt i, tempoet gikk opp og ned, taktarten endret seg, velregissert men ikke sånn at det føltes overprodusert. 

Hun blander en drøss genrer; hip hop, reggae, pop, rock, soul, fusion, ska, og hun får alt til å høres helt riktig ut. Stemmen hennes er knallbra, og måten hun bruker stemmen på er noe andre artister, i allefall her til lands, bare kan drømme om. Talentet stråler ut i hver eneste lille tone.

Midt i fikk vi en liten avdeling hvor hun kompet seg selv på gitar - også det var kjempefint; hun er så rytmisk at hun egentlig er et lite band i seg selv. Og rytmesansen får hun virkelig bevist når hun rapper - hun er som en mitraljøse, og i tillegg når tempoene er skrudd opp - hvordan er det mulig å få så mange ord inn på så kort tid?

Så kom Fugees-låtene på rekke og rad, der hun gjorde både egne og Wyclefs og Pras' greier. Hun veksler mellom det maskuline og det feminine i stemmen og uttrykket som den naturligste ting i verden. 

Lauryn Hill er virkelig kjernen i sin generasjon av hip hop/soul, hun har vært i klubbene siden hun var kjempeung, øvd og øvd og blitt knallgod, hun lever denne musikken. Og det høres i alt hun gjør. Ingenting er lettvint, ingen snarveier, det er gjennomarbeidet kvalitet. Hun er helt ubestridelig en av verdens beste innen det hun gjør. 





  • Killing me softly with his song
  • Everything is everything
  • Final hour
  • To Zion
  • Lost ones
  • I never loved a man (the way I love you)
  • Ex-factor

(akustisk avdeling)
  • Mr. Intentional
  • Adam lives in theory
  • Oh Jerusalem
  • Turn your lights down low


  • Zealot
  • How many mics (med I can't stand losing you-innslag)
  • Fu-gee-la
  • Ready or not
  • Killing me softly with his song
  • Reggae jammin'
  • Is this love
  • Could you be loved
  • Bang bang
  • Doo wop (that thing)

søndag, september 14, 2014

James Taylor, Oslo Konserthus 13.09.14


13. januar ble billettene kjøpt. 13. september satt James Taylor på krakken sin på scenen i Oslo Konserthus, to og et halvt år etter forrige konsert - i Folketeatret i 2012. Vi satt som vanlig på første rad. James kom ruslende inn, i rutete skjorte, jeans og jakke, publikum hylte og skrek og applausen tok aldri slutt. Han hadde oss i sin hule hånd fra første sekund, salen var full av dedicated fans. Steve Gadd-fansen var på plass, de skjeggete mennene vi alltid ser på James-konsertene var der, de samme musikerne som jeg ser på alle konserter jeg går på - alle var der. (Neste gang skal jeg spille James Taylor-publikum-bingo!)

Jeg har vært James Taylor-fan siden jeg var 13-14, mitt yndlingsalbum er kanskje "Gorilla", men også "J.T.", "In the pocket", "Dad loves his work", "That's why I'm here" - og alle de andre. Ingen stemme i verden er tryggere; jeg har sagt det tusen ganger før - blir det atomkrig, vil jeg være der James er. Hans musikk trøster; både stemmen, gitarspillet, harmoniene, melodiene. Han er så tvers igjennom kvalitet, han er proff, man behøver aldri være engstelig for at arrangementene skal skuffe, at stemmen ikke skal holde. Han endrer ikke konsertene så veldig mye fra gang til gang, man vet i grove trekk hva man får, men når det er akkurat det man vil ha er det jo suverent! (Vi satt etter konserten og funderte på hvem av dagens artister som er i dette sjiktet, men har ikke kommet fram til noen ennå. Det er litt vemodig, er de en utdøende rase?)


Hans trofaste band har spilt med han i årevis, og de er ekstremt samspilte. Alt sitter som det skal, Steve Gadd traver avgårde med visper og stikker og takler en hvilken som helst genre. Bandleader og bassist Jimmy Johnson er bunnsolid. Mike Landau har fine lyder og linjer i gitaren. Larry Goldings er den perfekte James Taylor-pianist (og organist og trekkspiller!). Koristene Kate Markowitz, Arnold McCuller og Andrea Zonn (som også spilte en stemningsfull fiolin) har vært med lenge, og de har soundet fra 70tallet - som Joni, Carly, James. McCuller har blitt kjent for sin "Shower the people"-koring, og den fikk vi naturligvis høre. 



"Something in the way she moves", hans audition for Paul McCartney og George Harrison og Apple Records, var første låt ut. Først alene med gitaren, så kom kompet inn, med veldig fin gitar fra Landau. Han fortalte historien bak, snakket om låter som hadde en "soft spot in my heart", men at det kanskje ikke var hjertet egentlig, men noe i nærheten - milten? Neste låt var ny, "Today, today, today" - ikke umiddelbart av den typen låter jeg faller mest for, men den hadde absolutt sine partier. Neste låt introduserte han som "hippie treehugger bullsh*t", og det var "Lo and behold" fra "Sweet baby James"-albumet. Jeg satt litt utålmodig og trippet og håpet at neste låt skulle bli noe riktig treffende, kanskje fra en av de albumene jeg liker best, og jammen fikk jeg ønsket mitt oppfylt. Helt uventet kom "Wandering" fra "Gorilla"-plata, og den sørget for kveldens første tåreflom hos meg. Den sangen hadde jeg i hodet på repeat, om og om og om igjen, på den aller tristeste dagen i mitt liv for et par år siden. Jeg har hørt den mye i ettertid, men jeg har aldri hørt den live. Følelsene og minnene presset på, og det var sterkt. 



Gadditude. 


Deretter kom Buddy Holly-låta "Everyday", og James sin versjon (fra "That's why I'm here") er virkelig hundre ganger bedrre enn Buddy sin. "Here's another one of those treehugger anthems", sa James, og de dro i gang "Country Road" - en av låtene som alltid er med på konsertene hans. Deretter "Millworker", en låt han skrev til en Broadway-musikal som ble tatt av etter bare noen dager ("Working" av Stephen Schwartz og Studs Terkel). Fin låt. Så snakket han litt mer om da han var i England og fikk henge med The Beatles under innspillingen av White Album. Han hadde det moro, men lengtet hjem til Carolina - og vi fikk "Carolina on my mind". Jeg lurer på hvor mange ganger han har fortalt disse historiene. Jeg har hørt dem fire ganger nå, men det blir ikke kjedelig. Neste låt var "one of those songs that didn't want to be written", en "sorry excuse for a song", og at vi ikke måtte lytte så veldig til den. Det var "One more go round". 





Make it raaaain... love, love, love is sunshine...

Huh?


Deretter tok Larry Goldings på seg trekkspillet sitt. "I know how terrifying that looks", sa James, "but Larry can really be trusted with the accordion". Og så kom "Sweet baby James", en av hans aller største tidlige hits. Nydelig. Så holdt James opp setlista for oss, som han pleier, som om det var en stor meny. Han ramset opp noen av de vi hadde fått hørt, mimret tilbake til de gode tidene (altså for bare noen minutter siden), og snudde menyen så vi som satt nærmest kunne se hva vi hadde i vente i neste avdeling. Siste låt før pause ble en av mine absolutte yndlinger, tidligere nevnte "Shower the people". Live-versjonen har nesten blitt en egen låt, den er litt annerledes enn på plata, og Arnold McCuller fikk som vanlig utfolde seg med sin praktfulle soulstemme. 



Første låt i andre sett var ny, jeg tror det var "Stretch on the highway". Neste låt var også en av de nye, en kjærlighetssang om langvarig kjærlighet og en liten dæsj reinkarnasjon, og den var så vakker!!! "You and I", full av melodiske og harmoniske fine ting, med innslag av både Bacharach og Legrand, og nå gleder jeg meg virkelig til ny plate. Han fulgte opp med å si at neste låt var så langt fra the warm and fuzzy "Shower the people"-feeling som mulig, "Get out of your family and run as far as you possibly can!" Her kom "Raised up family". 


To heldige fans som fikk oppleve han på nært hold. 


Og etterpå en av mine store favoritter - "Handy man". Jeg trodde lenge det var en James Taylor-original, men det er det ikke. Det vil si - hans versjon er så Jamesete og annerledes enn de foregående, så det er egentlig ikke samme låt i det hele tatt. Jeg velger å tenke på den som en James Taylor-låt, for den er så gjennomsyret av han. Så kom "Steamroller", bluesparodilåta han elsker å spille, og som han mener tar lenger tid å spille enn det gjorde å skrive den. "A shameless display". Deretter "Only one" fra "That's why I'm here", og så endelig - "Fire and rain". Steve Gadd drrrrrrrrrrrrr'et som vanlig i sin kvasi-50ways-stil, den er godt innarbeidet på denne låta nå. James fortalte ikke historien bak, men den sitter i hodet mitt og kommer fram hver gang jeg hører den - og der kom kveldens andre tåreflom. For en praktfull sang det er. 



Så en coverlåt, written for The Drifters back in 1903 or something, by Carole King og Gerry Goffin - "Up on the roof". Deretter "Mexico", og siste ordinære lot ble "Your smiling face". Kjempefint! Heldigvis visste vi at det alltid er plass til flere ekstranumre, og da den stående applausen resulterte i "How sweet it is", ble vi jo naturligvis stående - og danse. Ut med bandet, inn igjen - og da satt vi og det var jammen bra - for der kom "You've got a friend". Jeg vet ikke hvor mange hundre tusen ganger han har framført den, men han klarer alltid å formidle så mye kjærlighet og følelser, og det går rett i hjertet på meg. For tredje gang åpnet tårekanalene seg. Og aller siste ekstranummer ble en skotsk melodi, "Wild mountain thyme", i nydelig James Taylor-arrangement.   


Arnold: "Larry og Jimmy, se! Hun tar bilde!"

Etter siste ekstranummer. Vi trodde James skulle gå av scenen. Men det gjorde han ikke, det vil si han hoppa av - ned til oss!



Og begynte å signere LP-covere! Den som ikke hadde tenkt så langt som til å ta med seg noe som kunne signeres, fikk gi han billetten sin: 


Jeg takket han med tårefylte øyne. "Thank you so much". Han smilte sitt vennlige Jameseske smil til meg og sa med snille øyne "You're welcome!". Så gikk jeg lykkelig ut i septembernatten,  med min signerte lille billett i hånda, mens andre fans kastet seg over han for å ta selfies sammen med han. 



Setliste:

  • Something in the way she moves
  • Today, today, today
  • Lo and behold
  • Wandering
  • Everyday
  • Country road
  • Millworker
  • Carolina on my mind
  • One more go round
  • Sweet baby James
  • Shower the people

  • Stretch of the highway
  • You and I
  • Raised up family
  • Handy man
  • Steamroller
  • Only one
  • Fire and rain
  • Up on the roof
  • Mexico
  • Your smiling face
Ekstra:
  • How sweet it is
  • You've got a friend
  • Wild mountain thyme


søndag, august 24, 2014

Matteuspasjonen med Werner Güra og Oslo domkor, Oslo domkirke, Oslo kammermusikkfestival 23.08.14



Medvirkende: 
Werner Güra (evangelist) - Njål Sparbo (Jesus) - Magnhild Korsvik (sopran) - Anne-Carolyn Schlüter (alt) - Paul Kirby (tenor) - Johannes Weisser (bass) - Oslo domkor - Domkirkens guttekor - Festivalorkester - Arve Tellefsen (konsertmester) - Terje Kvam (dirigent)


Matteuspasjonen fullstendig off-season! Helt ypperlig for oss som synes det er for lang tid mellom hver påske. Ute var det sensommer, inne var det påske, på håndleddet mitt var det jul (hadde vært innom Hermès og prøvd en parfyme, men det er en annen historie), så jeg var temmelig sesongforvirret - men det gjorde ingen verdens ting. I det øyeblikket orkestret dro i gang åpningskoret var jeg i Bach-transe uansett. 

Man kan jo være spent på et orkester som er sammensatt for anledningen, særlig når det gjelder barokkmusikk - som så mange andre orkestre man har hørt før i denne sammenhengen, er veldig samspilte og spesialiserte på - men jeg vil absolutt si det klang bra. To orkestre mot hverandre, det ene litt mer veterantungt enn det andre noe yngre. Solid continuo, Rolf Lislevand på lutt, vi var i trygge hender. 

Aftenens store helt var naturligvis vår tids aller aller dyktigste evangelist-tenor, Werner Güra. Som jeg har lengtet etter å høre han live i Bachs pasjoner! Det var han jeg ønsket meg aller høyest da jeg i mitt hode satte sammen stjernelag-drømmen med Herreweghe som gikk i oppfyllelse i Concertgebouw i april i år.  Istedet fikk jeg altså høre han nå. Hans evne til å formidle historien med klang, vibratobruk, dynamikk, diksjon, tempo, genrekunnskap, følelse - finnes det ikke maken til. Anthony Rolfe Johnson er nok den som kan måle seg. James Gilchrist er hakk i hæl. Mark Padmore likeså. Men Güra er på toppen av de nålevende. 




Koret og dirigent Terje Kvam er de neste jeg vil framheve. Koralene var NYDELIG tolket. Dynamikk, pauser, betoninger av ord. Teksten skal fram. De kan dette så godt, jeg har jo hørt dem synge Matteuspasjonen mange ganger før. Oslo Domkirkes guttekor stod på galleriet og kom inn med sin koral i åpningskoret, og tårene trillet. Hva er det Bach gjør, som funker så inderlig hver eneste gang?! (guttestemmene får mye av æren her også, de er som et englekor)

Sopranen Magnhild Korsvik håper jeg de vil booke inn i alle sammenhenger heretter. Hun har den perfekte Bach-stemmen, den klare lyse Carolyn Sampson- / Hana Blazikova-stemmetypen som jeg liker aller best. Jeg var spent da "Blute nur" kom, siden jeg ikke kjente navnet hennes fra før, men good lord som hun forsikret meg om at dette var helt riktig. Det samme i duetten mot slutten av del 1, og ikke minst i "Aus Liebe" i del 2. Fram med tårene igjen. Det var på nivå med de aller største. Denne skal ikke bare synges rett igjennom altså, den skal formes og formidles med hjertet. Det klarte hun bedre enn de fleste jeg har hørt. Akkompagnert av landets beste fløytist, Tom Ottar Andreassen, og de to oboene. Ingen continuo, ingen stryk.

Johannes Weisser var sterkt deltagende som Peter, Judas og Pilatus, samt i bass-ariene, som han naturligvis framførte med bravur. Av alt han har gjort synes jeg han gjør Bach aller best. Det hadde jo vært enda morsommere å høre han som Jesus i tospann med Güra, sånn som på René Jacobs' innspilling fra i fjor, men da hadde vi gått glipp av ariene hans igjen.

Jeg synes domkoret kan sette opp minst én Bach-pasjon hvert år. Og gjerne med Werner Güra, hver gang.


Kveldens tre beste: Magnhild Korsvik, Werner Güra, Oslo domkor. 



onsdag, august 20, 2014

Werner Güra og Christoph Berner, Slottskapellet, Oslo kammermusikkfestival 20.08.14


Werner Güra er blant mine absolutt yndlingstenorer, han har besøkt kammermusikkfestivalen flere ganger, jeg har hørt han synge Schumann et år og Schubert et annet - og naturligvis h-moll-messa i Nidarosdomen i sommer. I ettermiddag holdt han og pianist Christoph Berner konsert i kapellet på slottet, mens tordenen rullet over himmelen i sensommer-Oslo. 

Aller først sang han Beethovens eneste sangsyklus, "An die ferne Geliebte", op. 98. Han har en kraftig stemme med en utsøkt klang, nyanserer mye, bruker dynamikk og luft, hvisker og sukker, helt pianissimo i "Wo die Berge so blau". Christoph Berner spilte veldig fint i innledningen til den siste romansen, "Nimm sie hin denn diese Lieder". Han fortsatte alene med tre bagateller fra Beethovens opus 126: Nr. 2 i g-moll, nr. 3 i Ess-dur og nr. 4 i H-dur. 

En liten endring i programmet - Lied aus der Ferne, WoO 137 utgikk til fordel for "An die Hoffnung" op. 42. Deretter "Resignation" WoO 149, "Adelaïde" op. 46, "Wohne der Wehmut" op. 83 nr. 1 og "Der Kuss" op. 128. Güra formidler tekstene veldig fint, og han har bra diksjon. Særlig på "Adelaïde" fikk han vist hvor høyt han går uten å anstrenge seg overhodet. Jeg får ofte assosiasjoner til Fritz Wunderlich. Uanstrengt, lett, naturlig. Lyst, men ikke så tandert og følsomt som f.eks. Ian Bostridge og kanskje derfor mer allsidig enn han. 

Så et solostykke ved Christoph Berner igjen: Nr. 2 fra Drei Klavierstücke, D.946 i Ess-dur av Franz Schubert. Et nydelig stykke, nesten med noen pastorale kvaliteter og Mendelssohn-korsang-innslag (terser, sekunder, sekster, jeg hører damekor på en piknik i de grønne enger!). Man kan også høre Mozart inni der. 

Til slutt en avdeling med Schubert-lieder, "Heidenröslein" aller først. Sannsynligvis den første lieden jeg kjente til og kunne fra barndommen, og senere hadde jeg den muligens på en sangtime? Deretter den nydelige "Im Frühling", D.882, med vakkert pianomellomspill av Berner. Så "Geheimes" D.719, "Der Fischer" D.225, "Bei dir allein" D.866, "Der Schiffer" D.536, og til slutt "Willkommen und Abschied" D.767. Det vil si, vi fikk "Der Fischer" som encore. 

Sammenligningen med Wunderlich er nok ganske treffende, og selvfølgelig et stort kompliment til Güra, men jeg synes han fortjener det - han er en svært dyktig sanger og har evnen til å treffe en i hjertet. Den første strofen, eller til og med bare den første linja, eller bare ordet "Stern" i hans tolkning av Schumanns "Mein schöner Stern" fra "Minnespiel", op. 101, er til å gråte av. Så nydelig. 

Å sitte hjemme hos Dronningen - vertskapet var forøvrig også tilstede - i et nydelig og smakfullt innredet lite kapell med rosa marmorvegger i koret og grønne vegger på galleriet, med blomster, levende lys i vinduene, levende musikk av Schubert og Beethoven framført av top notch utøvere, mens regnet plasker ned og tordenen buldrer over himmelen, er veldig koselig!



Werner Güra (foto: Monika Rittershaus)


tirsdag, august 19, 2014

Mayuko Kamio og Håvard Gimse, Gamle Logen, Oslo kammermusikkfestival 19.08.14

Kveldens konsert bestod av fiolinsonater, primært romantiske, med unntak av den første: Ludwig van Beethovens sonate nr. 7 i c-moll, op. 30 nr. 2. Kjente toner, ganske fyrrig førstesats, mye kraft og styrke, forsåvidt lite dynamikk. Andresatsen er mer følsom, en Adagio cantabile med veldig fin pianoinnledning. Gimse spiller som vanlig flott. Tredjesatsen var en litt mer spretten scherzo i tretakt, og til slutt en finale med mye kraft. 

Deretter kom Robert Schumanns fiolinsonate nr. 1 i a-moll, op. 105, som jeg er veldig glad i. Jeg har nok hørt den bedre spilt enn dette, jeg lurer på om det er Gidon Kremer og Martha Argerich sin innspilling jeg har hørt mest på. En nydelig sonate! I det hele tatt: Schumanns kammermusikk ligger mitt hjerte nær. 

Etter en liten pause fikk vi høre Christian Sindings opus 10, Suite im alten Stil. Sinding har skrevet mye fin kammermusikk for fiolin og klaver. Førstesatsen i suiten er Presto noe så intenst, man kan bli litt andpusten av å høre på - her krever det at man er samspilt. Adagiosatsen er vemodig og lyrisk, jeg synes spesielt Henning Kraggerud og Christian Ihle Hadlands innspilling er fin. Kamio spilte også fint, kanskje litt mye vibrato i blant. Opp i tempo i tredjesats igjen, dog litt mer behagelig enn førstesatsen. 

Til slutt Richard Strauss sonate i Ess-dur, opus 18, som jeg ikke kjenner så godt fra før. Han var i tidlig tjueårene da han komponerte den, og forelsket, hvilket man muligens kan høre? Fin er den i allefall. 

(Et ekstranummer fikk vi også, et eller annet som gikk så fort at vi bare ble litt slitne.)

Ny konsert i morgen, hurra for kammermusikkfestival i byen vår!

mandag, august 18, 2014

Akademie für alte Musik Berlin, Universitetets Aula, Oslo Kammermusikkfestival 18.08.14


Det er alltid moro å gå på konsert med ensembler man har hørt på plate i årevis. Når jeg ser Akademie für alte Musik sin diskografi på Harmonia Mundi, kan jeg krysse av ganske mange som står i hylla mi - og enda flere som jeg har kjøpt inn, hørt på og katalogisert på jobben. Den som utmerker seg er kanskje Juleoratoriet under René Jacobs, med Röschmann, Scholl, Güra og Häger - en av referanseinnspillingene, den jeg alltid anbefaler i tillegg til Gardiner sin innspilling. 

Konserten i kveld var i regi av Oslo Kammermusikkfestival og fant sted i Universitetets Aula, et fint lokale for denne typen konserter. Temaet var Venezia, og vi fikk høre åtte verk/sonater/konserter av sentrale italienske barokk-komponister. Orkestret bestod denne gang kun av strykere og continuogruppe, i tillegg til en solist-obo på noen av verkene. Tre førstefiolin, tre andrefiolin, to bratsj, og continuogruppe bestående av cembalo (evt orgel), lutt, cello, fagott og kontrabass. Konsertmester og fiolinsolist var Georg Kallweit, andre-konsertmester og solist var Mayumi Hirasaki, og orkesterets faste oboist som var solist på konsertene - Xenia Löffler. 

Først en overture i D-dur av Carlo Tessarini, op. 4 fra "La Stravaganza", ukjent for meg - men det var en flott åpning og orkesteret sprudlet fra første stund. Deretter Vivaldis obokonsert i C-dur, RV 450, hvis yttersatser gikk i et forrykende tempo, de freste avgårde, og oboisten hang med uten problemer i raske løp. 2. sats var langsom og vakker og ga god plass til oboens varme klang og runde tone. Det er så viktig med originalinstrumenter i slike konserter, særlig når det gjelder obo. En moderne obo har helt annen klang. Vemodige partier med maj-akkorder, moll-tonika med ters i bass (grunnet oppad/nedadgående bassgang), jeg tror kanskje jeg liker de langsomme satsene aller best i den italienske barokken, og aller best de i moll.. 



Så kom Antonio Caldaras sinfonia for strykere og continuo nr. 12, "Vår herre Jesu lidelseshistorie", et kort lite verk på tre små satser som delvis hang sammen. Fort ferdig. Siste verk før pause var Tomaso Albinonis sonate op. 2 nr. 3 i a-moll (litt usikker her, i følge oppslagsverk går denne i C-dur). Her byttet musikerne plass, Hirasaki overtok som konsertmester (noe hun gjennomførte med glans). Det var en nydelig sonate, korte satser (langsom-hurtig-langsom-hurtig), siste sats hadde sterkt fugepreg.  

Etter en kort pause var det klart for andre avdeling, som rett og slett var en highlights-runde! Først Vivaldis dobbeltkonsert i a-moll, RV 522 (fra L'Estro Armonico), ofte koblet med enten De fire årstider eller kanskje enda oftere Bachs dobbeltkonsert i d-moll, BWV 1043, på plater. Den er flott! Konsertmestrene var solister. Deretter mer Vivaldi, konsert for strykere og continuo i C-dur, RV 114, også godt kjent, og denne kan dukke opp på plater blant andre typer verker. Jeg har den på en utgivelse fra Harmonia Mundi med Ensemble 415 og Chiara Banchini, der hovedverket egentlig er Vivaldis Stabat Mater. 2. sats er en variasjonssats, lutten starter og flere henger seg på. 


Så en av oboens standardverker: Alessandro Marcellos konsert i d-moll. Adagiosatsen herfra er brukt i filmer og på tv, fin illustrasjonsmusikk til litt av hvert. Löffler spilte trygt og flott, med kraftig og fin klang i oboen. Strykerne spilte nesten ekstra korte strøk i introduksjonen, og fortsatte egentlig sånn gjennom hele satsen. Oboen har lange toner, legato, i kontrast til strykerne. Fin effekt. 

Det siste hele verket vi fikk høre var Vivaldis konsert for fiolin, obo, strykere og continuo i B-dur, Anh. 18 etter RV 364 (litt usikkerhet omkring opphavet, men 1.sats er i allefall et arrangement av RV 364). En verdig avslutning!

Det vil si, vi fikk en encore - en adagio av Marcello for obo, to fioliner og pizzicato-komp. Da gikk de to konsertmestrene ned i salen, og stod på hver sin side bakerst og spilte fram mot podiet der oboisten og resten av orkestret stod. Veldig morsomt å bli omringet av musikk på den måten!

En kjempefin konsert med et verdensberømt ensemble som jeg alltid har likt godt. Ti poeng av ti mulige herfra. 


søndag, august 17, 2014

Paul Lewis og Vertavo, Gamle Logen, Oslo kammermusikkfestival 17.08.14


Hurra! Kammermusikkfestivalen er i gang! I år skal jeg på mange konserter, og først ut: Vertavo og Paul Lewis, Mozart, Beethoven og Ruders. (Oppvarming fikk vi i går kveld i min søsters bursdagsselskap, der Vertavo var husband og spilte Dvorák i stua!) 

Beethovens sonate for cello og klaver nr. 4, op. 102 nr. 1, C-dur (1815) stod først på programmet. Bjørg Værnes Lewis har en nydelig tone i celloen, varm og fyldig klang, og Paul Lewis er jo blant mine yndlingspianister, så det sier seg selv at denne sonaten alene var verdt konsertbilletten. Helt praktfullt. Jeg liker cellosonatene til Beethoven veldig godt, kanskje aller best av kammermusikken hans (som ikke er klaversonater). 


Øyvor Volle, fiolin * Annabelle Meare - fiolin, * Berit Cardas - bratsj * Bjørg Lewis - cello


Så var det klart for Mozart, og hans dissonanskvartett - k.465, nr. 19, C-dur. Tilnavnet kommer av den langsomme introen som har noen (svært behagelige) dissonanser; ellers er det ikke mye som skjærer i ørene akkurat. Den er kanskje han aller mest kjente, og sjelden har jeg hørt den så godt spilt som i kveld. Vertavokvartetten er så inderlig samspilte, lyttende, kommuniserende - de er både et helt orkester og ett eneste instrument. Det er virkelig en fryd å høre på hvordan hver og en får frem gløden i sitt instrument på best mulig måte. Den lyse tindrende førstefiolinen, andrefiolinen som ligger rett under og harmoniserer, den varme klangen i bratsjen som er som en menneskelig stemme, og celloen som ligger underst med de fine basstonene og av og til har noen soloer som gjør at gåsehuden kommer til syne. 

Så fikk vi høre et ganske nytt bestillingsverk av den danske komponisten Poul Ruders, hans strykekvartett nr. 4, ikke tidligere framført i Norden. Den er femsatsig, og et tema i celloen går igjen i alle satsene. Det var mange flotte tette harmonier, melodier i celloen, mye glissando, helt stille pianissimo i slutten av 3.sats. Fine flagolettstrøk i 5.sats. En veldig variert kvartett i stil, tempo og tonalitet. Spennende! 



Så konsertens høydepunkt for min del (om man skal rangere, og det vil jeg egentlig ikke): Mozarts klaverkonsert nr. 12 i A-dur, K.414, i arrangement for klaver og strykekvartett. Denne konserten kjenner jeg godt, og akkurat dette arrangementet spilte en venninne av meg på sin debutkonsert for noen år siden. Jeg synes det fungerer helt utmerket med å la en kvartett spille orkesterdelen. Forskjellen fra en vanlig klaverkvintett er at pianoet er mer solistisk her enn i en kvartett, siden det jo er en konsert. Pianoet fyller også ut orkesterpartiene her og der med akkorder som legges. 

Paul Lewis spiller som vanlig som en gud. Dette er for meg Mozart bortimot på sitt beste. Det er partier i førstesatsen, f.eks. sekvenseringa i gjennomføringa, som framkaller klaprende hjerte og øyne som går i kryss - det er så FINT!! Og førstefiolinen i andresatsen... og pianoet!! Den nydelige melodien, trillene, skala-løpene, så lett og luftig. Alt stemmer. Jeg gleder meg til hver kadens, når kvartetten legger tonikaakkorden med kvint i bass - og pianoet begynner forsiktig helt alene. Dette treffer meg i hjertet. 



Bravo!


Sun Ra Arkestra, Nasjonal Jazzscene, Oslo Jazzfestival, 14.08.14


Det er i år hundre år siden Sun Ra kom til denne jord, fra planeten Saturn, og den nåværende leder i Sun Ra Arkestra, Marshall Allen, har akkurat fylt 90. Vi har med veteraner å gjøre. Sun Ra forlot jorda igjen i 1993, men orkesteret lever i beste velgående, og serverte oss to timer med energisk galaktisk sirkus torsdag kveld. We're gonna take a journey to Saturn, Space is the place, We travel the spaceways from planet to planet. Temaet var ganske klart! 


Allen er leder, men Knoel Scott (altsax, sang og perkusjon, medlem siden 1979) hadde også mye av regien. Bandet var som vanlig iført glitrende fargerike flagrende antrekk med matchende hatter, og danset rundt i lokalet - det er ikke hver dag man nesten blir tråkka på tærne av intergalaktiske musikere!


Det er mye spennende musikk, veldig underholdende, det er dyktige musikere, innimellom ganske surt (men med overlegg), et underlig storband, og absolutt en happening verdt å få med seg om man kan. 

En liten encore til slutt, a cappella-sang. 

onsdag, august 13, 2014

Michel Legrand, Den norske opera og ballett, Oslo Jazzfestival 11.08.14

Hei!


Mandag kveld spilte selveste Michel Legrand i operaen! En av Europas fineste filmmusikk-komponister, og en habil jazzpianist. Vi hadde billetter på fremste rad og var fulle av forventninger, som absolutt ble innfridd. Han er 82 år, men fingrene er overhodet ikke stive - han spilte veldig bra. Med seg hadde han Francois Laizeau på trommer og Pierre Boussaguet på bass. Flere av melodiene endret tempo og stil underveis, noen modulerte mye, det var fine improvisasjoner og virkelig fint å høre på samspillet deres. Så har de også omtrent den mest praktfulle setlista i manns minne!

Først en blues til ære for Ray Charles, som han spilte en del med. Deretter temaet fra filmen "Summer of '42", "The summer knows".  Fint og vemodig! Så en frisk fuge; jeg satt og lyttet etter dux og comes men de var ikke forskjellige (tonearten var allerede endret når melodien kommer inn på kvinten). Så kom Karin Krog inn og sang "You must believe in spring" helt nydelig. Hun har akkurat den litt mørke stemmekvaliteten som kler denne melodien så godt - en av hans aller beste og melankolske. Deretter en swinglåt, helt improvisert der og da, og så fikk vi høre en ballade for Miles. Han sang Miles' trompetstemme selv, og Karin Krog kom inn igjen midt under låta og bidro. Neste låt var "Watch what happens", som hun også sang veldig bra. Tilbake til Miles Davis og "Dingo Rock" fra filmen "Dingo" (1992) - de skrev soundtracket sammen, og det var kanskje kveldens mest groovy innslag. 

Deretter introduserte han Solveig Slettahjell, hvis navn han slet med å uttale, og hun fikk synge "What are you doing the rest of your life". SÅ fint!! Virkelig! Og etterpå - "Once upon a summertime". Hun har også denne dype stemmen som passer så innmari fint til hans musikk. Da hun gikk ut etter applausen, ropte han henne inn igjen - "Sållwaaay, come back please..." - også gjorde de "The windmills of your mind", som jeg har hatt på hjernen i to uker, som duett. To linjer hver, så annenhver linje, så en halv linje hver på slutten. Rørende og vakkert, Slettahjell har bra diksjon og stor musikalitet, og improviserte på slutten da kompet kom inn up-tempo. 




"I cannot visit Oslo for the first time in my life without playing Parapluies de Cherbourg," sa han, men forklarte at de måtte gjøre noe festlig ut av den ellers blir de bare lei. "We move it up half a note on each chorus, and then destroy it!" - og de modulerte virkelig for hver runde. Halvtoneknepet er smart, man fikk jo gåsehud hver eneste gang. Innimellom bytta de tempo også - jazzvals, bossanova, tango, kjapp 30-talls-jungle-rhythm-swing, veldig morsomt!

Så var det over, uten ekstranumre. En strålende konsert med en stor legende! Alle de fine melodiene, servert på rekke og rad - av geniet som har laget dem. 

"Har du sett Per sjuspring danse??"

onsdag, juli 30, 2014

Bach - Messe i h-moll, BWV 232, Nidarosdomen 29.07.14


Johannespasjonen  og påskeoratoriet med John Eliot Gardiner i Leipzig i fjor, Matteuspasjonen med Philippe Herreweghe i Amsterdam i april, h-moll-messa med René Jacobs i Trondheim nå. Jeg samler på Bach-kirkemusikkopplevelser med de store dirigentene, og gårsdagens konsert var uforglemmelig. H-moll-messa er kompleks og full av symboler, et eget studium på musikk mellomfag på universitetet for noen år siden, og man kan bruke et helt liv på å sette seg inn i den. Min yndlingsinnspilling er nok Philippe Herreweghe sin fra 2012, med Hana Blazikova, Dorothee Mields, Damien Guillon, Thomas Hobbs og Peter Kooy, altså et stjernelag helt uten like. 

Norsk Barokkorkester med konsertmester Gottfried van der Goltz spilte veldig bra, med helt ypperlige instrumentalsolister med stor stilfølelse. Purcell Choir Budapest er et prosjektkor bestående av profesjonelle sangere, ganske få på hver stemme, og de hadde en nydelig klang som virkelig glitret - særlig sopranene.  



Solistene var - som ventet - top notch. Tenoren Werner Güra har vært en stor favoritt hos meg i mange år, og hans "Benedictus" var gripende vakker. (Güra kommer til Oslo under årets kammermusikkfestival i august, og skal blant annet være evangelist i Matteuspasjonen i domkirka den 23.)  Kontratenor Benno Schachtner er ung og lovende, og sang "Agnus Dei" veldig fint. Han brukte dynamikk og framkalte gåsehud da han sang et parti nesten pianissimo. Sopranen Sunhae Im har en klar og sterk sopran, lett og ledig og nesten munter, og er også med på Jacobs' innspilling av Matteuspasjonen som kom i fjor - i likhet med Güra - og med Johannes Weisser, som sang bass-partiene nydelig i går. Jeg liker han aller best når han gjør Bach. Marianne Beate Kiellands varme og klare alt-stemme var helt riktig. (René Jacobs har en tendens til å bruke mørkere alter som f.eks. Bernarda Fink i sine kirkemusikk-innspillinger, så jeg er veldig glad for at han ikke gjorde det nå.) 


Jacobs har relativt høye tempi, men jeg synes det fungerte kjempefint, og orkesteret taklet det uten problemer. Enkelte av korpartiene ble sunget av solistene (OVPP), og hvis de hadde stått foran orkesteret, hadde vi hørt dem litt bedre. De forsvant litt der de stod bak musikerne. Men det er en ubetydelig ting i det store og det hele, for dette var en særdeles flott opplevelse som jeg aldri vil glemme. 




søndag, juli 06, 2014

Stevie Wonder, Kongsberg jazzfestival 05.07.14



Når Stevie Wonder kommer til landet/Norden, da drar man dit. (Gammelt jungelord for en musikkelsker) 

Dette var min fjerde Stevie Wonder-konsert på ti år, han er ti år eldre enn første gang jeg hørte han live, men det kan man virkelig ikke høre. Jeg synes han låter bedre enn noensinne. Utekonsert er definitivt å foretrekke, og selv om konserten i Vikingskipet var bra musikalsk sett, vil jeg si det var tidenes feil-booking hva location angår. Stevie må høres utendørs, og man må stå, for å sitte i en stol når man har en av verdenshistoriens største groovemeistere på scenen er helt umulig. I går dansa vi hele tiden, to timer i strekk, og med slik rytmeseksjon bestående av to perkusjonister i tillegg til en trommeslager og den legendariske bassisten Nathan Watts, OG Stevie som er en rytmeboks i seg selv - ikke minst når han trakterer Hohneren - var det noen som stod rolig? Vet ikke. 


Showet åpnet med at han kom vandrende inn med sin keytar, akkurat som han gjorde i Bergen, og her åpna han faktisk med Marvin Gayes «How sweet it is» - og engasjerte allerede der publikum til å bli med. Så satte han seg ned ved Hohneren, og drog i gang neste låt: «Master blaster». Hvordan kan man stå stille? Han kan knapt velge en mer smittende låt, som får med seg publikum så tidlig i konserten. Han fortsatte med «Higher Ground», jeg blir helt matt bare av å tenke på det. Og deretter snudde han seg 90 grader til venstre, til flygelet, og der kom «As if you read my mind». Altså, jeg elsker «Hotter than July»-albumet! 80-talls-Wonder! Dyp stemme, funky pianospill, vi smilte så bredt at vi allerede begynte å bli slitne i kjakene. 



Så reiste han seg, gikk bort til en gitar som lå på et lite bord, og begynte å spille på den. Vi har liksom alltid tenkt at Stevie spiller alle instrumenter bortsett fra gitar, men han gjør altså det også - litt i allefall, og på en litt ukonvensjonell måte. Etterhvert forstod vi at det var «Maybe your baby» fra «Talking book» han var i gang med, og i en herlig seig groovy versjon. Tilbake til flygelet. Og nå begynte hjertet å banke og øynene å bli fuktige. «You and I» - en av tidenes ballader, og jeg får gåsehud bare av å tenke på det. For en stemme!! Og han modulerte høyere enn han pleier! Dobbelt-gåsehud når det kommer slike uventede vendinger! Den gikk over i «Lately», og we always start to cry, nesten. Og så: «Overjoyed». Om man ikke er beveget fra før, blir man det i allefall da. Han måtte gjøre noen stemmeøvelser først, en liten forkjølelse var i emning der - men det merket vi ikke da han kom ordentlig i gang med denne nydelige melodien som satte meg helt ut da han sang den i Stockholm i 2004. 


Etter tre ballader var det på tide med litt latinorytmer, og der kom «Don’t you worry ‘bout a thing» fra «Innervisions». Dærsken som det groova! Perkusjonistene fikk virkelig utfolde seg. Den ble etterfulgt av «Living for the City» fra samme album, en av hans aller beste låter (og beste album, goes without saying). Det svinger sånn; man kan nesten ikke kan tro det er sant at man står der, ti meter unna selveste Stevie Wonder, og danser - ikke til plata, men til the real thing. 




Så er det dette med allsang på konserter. Jeg er vanligvis ikke særlig for det, jeg vil høre artisten og ikke sidemannen, men akkurat når det gjelder Stevie gir jeg blaffen i alle rundt meg og lystrer hans instruksjoner. Han dirigerte Stevie Wonder blandakor innimellom i går - altså oss publikum - og dro i gang en versjon av «Ebony and Ivory» som i begynnelsen bare ble kompet av trommer. Så kom bassen inn, så flere og flere instrumenter, men vi sang flerstemt (og DET er det jo ikke så vanlig at publikum gjør på konserter), noen (jeg) sang Paul McCartneys stemme, vi sang blåserekka, god stemning. Og sikkert krevende for noen, melodien flyttes jo hit og dit og fortegnene skifter. Men denne plata kom da jeg var sju år, jeg hørte på den hele tiden i en periode da jeg var sju-åtte og kan den baklengs, alle toneartsskifter og kryss og b'er, så dette var bare moro. Deretter en annen av 80-tallets store hits, «Part-time lover», en av de mest dansbare noensinne. Vanvittig! «In Square Circle» er også et helsikes bra album! 

Noen år tilbake i tid - neste låt var «Signed, sealed, delivered», også en publikumsfavoritt. Frieriet fortsatte med «Sir Duke», og deretter funky-funky og elskelige «Do I do» - er det rart man er dansestøl dagen derpå?? Her ble musikerne introdusert, flere av dem har vært med på alle konsertene jeg har vært på, ikke minst bassist Nathan Watts og korist Keith John som har vært med han i alle år. Datter Aisha Morris var også med, men denne gangen ble hun ikke introdusert spesielt sånn som hun har blitt tidligere - han spilte jo heller ikke «Isn’t she lovely». 




Neste allsang: «My cherie amour». Åh. Publikum hadde fremdeles ikke lært seg teksten på første vers, håper de husker å lære den til neste gang. For en nydelig låt det er. (Vi hadde Stevie Wonder-band i bryllupet vårt, og denne var selvfølgelig med). Videre: «I just called to say I love you». Plutselig var ørti iphoner i lufta foran meg, nå skulle alle filme. Og jeg sier som jeg alltid gjør: Denne låta ble jo ihjelspilt i lange perioder på 80tallet, og for en Stevie Wonder-fan var det på den tiden ikke enkelt å overbevise ikke-kjennere om at han hadde cred og utga årlige kanon-album på 70-tallet. Men når man hører den på konsert, med Stevie og ikke med et enmannsorkester i et halvkjipt bryllup eller på et høyfjellshotell, er det noe helt annet. I sin opprinnelige form, med ordentlig komp, er den veldig fin. Glem historikken med orgelkurs, danskebåt-turer og bøgdafest, og nyt Stevies live-versjon - og vær ydmyk når du får den servert på den måten. Deretter kom «You are the sunshine of my life», kanskje den aller første Stevie-låta jeg husker (mamma hadde «Talking Book» på LP da jeg var liten), herlig!! Og siste låt, etter at Stevie hadde spurt oss om vi ville hjem og vi svarte "NO NO NO!!", var «Superstition». Det finnes knapt bedre låt å avslutte med. Den utløste full fest der oppe, koristene dansa over hele scenen, blåserne blåste, vi dansa og jubla, og plutselig var det over. Kongsberg Jazzfestival er 50 år i år og vi fikk se et flott fyrverkeri mens roadiene rigga ned. 


Bandet er så tight, så intenst samspilte og dyktige, koristene synger BRA, Stevie selv er et geni i alle genrer han driver med, alle jeg snakka med var kjempefornøyde, avisene triller unisone femmere, det var topp stemning foran scenen, musikere jeg kjenner har teppebomba Facebook med bilder av seg selv sammen med Stevie backstage etter konserten, og vi kjørte hjem i sommernatten med en stor klump av lykke i magen. 


Nathan Watts, basslegende





Keith John danser som om det stod om livet, mens Dwight Adams og Ryan Kilgore blåser "Superstition"-riffet. 


Keith John, Jasmin Cruz, LaNesha Baca, Aisha Morris. 


Setliste: 
  • How sweet it is
  • Master blaster (jammin')
  • Higher ground
  • As if you read my mind
  • Maybe your baby
  • You and I
  • Lately
  • Overjoyed
  • Don't you worry 'bout a thing
  • Living for the city
  • Ebony and ivory
  • Part-time lover
  • Signed, sealed, delivered 
  • Sir Duke
  • Do I do
  • My cherie amour
  • I just called to say I love you
  • You are the sunshine of my life
  • Superstition






video