mandag, august 24, 2015

Finale i Dronning Sonja Internasjonale Musikkonkurranse, Den norske opera og ballett, Oslo 21.08.15

Hvor var du da Lise Davidsen vant førstepremie i Dronning Sonja-konkurransen? Jeg var på første balkong, og jeg vil aldri glemme det. 


Fem finalister, blant dem én nordmann - Lise Davidsen, 28 år - og førsteprisen var så uendelig fortjent. Hennes tolkning av Verdis "Morrò, ma prima..." fra Maskeballet, og ikke minst Wagners "Dich, teure Halle" fra Tannhäuser var noe av det flotteste jeg har hørt her i landet. Hun er så trygg og så uanstrengt på scenen, stemmen er fyldig, varm og stø, går høyt og lavt, ingenting ser ut til å være vanskelig for henne. I tillegg har hun dette je ne sais quoi som gjør at man får gåsehud av hver tone som kommer ut. Dette var en historisk kveld i operaen! Det var tårer og snufsing rundt meg på alle kanter når Lise Davidsen sang. Vill hoiing og trampeklapp fra publikum etter begge hennes arier, stakkars de som kom og skulle synge etterpå. Og jubelen var øredøvende da hun vant, naturligvis.

Her ligger hele finalen ute på nrk.no, anbefales i høyeste grad!

2. plass: Elsa Dreisig (Frankrike)
3. plass: Yuriy Yurchuk (Ukraina)

Leon Kosavic (Kroatia)
Alexey Lavrov (Russland)




Die Kunst der Fuge, Angela Hewitt, Universitetets aula, Oslo Kammermusikkfestival 17.08.15


Angela Hewitt! En av vår tids store pianister. Det er ti år siden jeg hørte henne sist, samme sted, samme festival, samme komponist - da spilte hun Goldbergvariasjonene. Denne gangen var det mektige Die Kunst der Fuge, BWV 1080, vi fikk høre. I halvannen time spilte hun seg gjennom contrapunktusene og canonene, i dyp konsentrasjon som heldigvis ikke ble brutt da en mobiltelefon ringte... Og til slutt, Carl Philipp Emanuel Bachs koral ettersom den siste fugen ikke ble fullført. 

En stor opplevelse i aulaen!

fredag, august 14, 2015

Ole Børud, Herr Nilsen (Oslo jazzfestival) 13.08.15






Jeg tror egentlig bare jeg linker til de tre forrige konsertanmeldelsene, for dette var akkurat like bra som det alltid er. Samme band, noenlunde samme repertoar med fine låter, samme knallsolide stemme. Stappfullt utsolgt Herr Nilsen, badstuetemperatur. Lokalet er egentlig altfor lite for dette bandet, selv om det jo er morsomt med en så liten scene også.



Setliste med låter fra alle tre plater + Pages-covere, det er jo alltid morsomt:

  • Think twice
  • Backyard party
  • Maybe
  • Spreading the news
  • Stepping up
  • Awaiting your reply
  • Keep this world alive
  • The vow
  • Uptown citizen
  • Broken people
  • King of the road
  • Driving
  • Keep on moving (Pages-cover)
  • Keep movin
  • High time
Encore: 
  • Rock steady
  • City lights
  • Chemistry (Pages-cover)

Eliane Elias, Sildajazz, Haugesund 07.08.15



Eliane Elias har jeg hatt lyst til å høre lenge. I Haugesund fikk jeg sjansen - hun spilte i Festiviteten sammen med kvartetten sin under årets Sildajazz. Hun er en godt skolert pianist (av typen vidunderbarn) og dyktig sanger, og stemmen hennes er mye dypere enn f.eks. Astrud Gilberto eller AnaMaria Valle, som man kanskje først og fremst assosierer med brasilianske sangerinner, og dypere enn Jane Duboc eller Lani Hall fra Brasil '66 (som jo er amerikansk men synger i Duboc-tradisjonen). Hun synger fint, spiller veldig fint, og det var flott samspill med de andre musikerne - gitarist Rubens de la Corte, trommis Mauricio Zottarelli - og ikke minst hennes mann, Marc Johnson, basslegende så det holder. Han spilte i Bill Evans' siste trio, bare det er jo nok til å bli starstruck. Vi hørte han i Molde i 1995 sammen med Joe Lovano, Lee Konitz, Paul Motian og Bill Frisell, samt på Iridium i New York i 2004 sammen med Joe Lovano, Hank Jones og Paul Motian. Nydelige linjer, mye fint spill med bue, blant annet på "The time is now". 

Setlista er ikke helt komplett, men jeg forsøker: 
*En sang av Gilberto Gil
*Chega de saudade
*Brasil
*Voce
*Embraceable you
*So danco samba
*Rosa Morena
*Falsa bahiana (noen takter, etter ønske fra salen)
*The time is now

Encore: 
*The girl from Ipanema





mandag, juli 13, 2015

Al Jarreau, Sentrum Scene, Oslo 13.07.15


19 (!) år er gått siden jeg hørte han sist - det var på Moldejazz da jeg var pur ung, og det eneste jeg egentlig husker fra den konserten, er at han var iført gul sydvest (det plaskregna det året) og en avklippet Moldejazz-t-skjorte - og at gitaristen i bandet trodde han spilte i AC/DC eller noe. Fullstendig malplasserte heavygitarsoloer i denne sammenheng. Den gang var Al bare 56, nå er han 75. Litt skrøpelig i fysikken, han har vært en del syk de siste årene, men rytmisk, harmonisk og melodisk er han suveren. En vandrende rytmeboks som drar i gang den ene improviserte greia etter den andre mellom låtene, nesten litt hyperaktiv til tider, men moro er det. Hans evne til å synge en låt med både harmonier og rytme i tillegg til melodilinja er ganske unik, og litt mer funky enn Bobby McFerrin. Jeg begynte å høre på han da jeg var ca 9, og da gikk det i de tidlige 80talls-pop-platene. "Jarreau" (1983) er jo en eneste hit-parade, men jeg er også veldig glad i "L is for lover" som kom så sent som i 1986. 


Han snakket mye mellom låtene, var til tider veldig morsom, og takket oss gang på gang for at vi hadde kommet for å høre live music til tross for at det sikkert var mye bra på tv. Ta med barna, oppfordret han oss (hvilket er lettere sagt enn gjort siden nesten samtlige konsertvenues her i landet regjeres av alkoholsalg). 


Bandet bestod av dyktige musikere som (nesten) alle kora, bassist Chris Walker hadde falsetten, bandleader Joe Turano spilte sax i tillegg til keyboard, Larry Williams (fra Seawind) spilte kjempefint keyboard og fløyte, gitarist John Calderon var behagelig tilbakelent sammenlignet med han fra 1996, og bass og trommer groovet veldig bra og riktig (trommis: Mark Simmons). 


En fin liten gjesteopptreden av hans norske venninne gjennom mange år, Silje Nergaard, fikk vi i duetten "Teach me tonight". 

Det aller, aller beste: Setlista. De spilte jo nesten bare fra yndlingsplatene mine! Det hadde jeg absolutt ikke ventet, så jeg smilte fra øre til øre, bredere og bredere, for hver låt som kom. 


Dette spilte de: 


  • My song
  • Mornin'
  • Black and blues
  • I will be here for you
  • Easy
  • My old friend
  • Killer Joe (med innslag av Living for the city)
  • Moonlighting
  • Says
  • High Crime
  • First time I ever saw your face
  • Take five (med Blue rondo ala turk)
  • Boogie down
Encore: 
  • Roof garden
  • Teach me tonight (duett med Silje Nergaard)
  • Mas que nada

Absolutt minneverdig på alle måter!

onsdag, juli 08, 2015

Paul McCartney, Oslo (Telenor Arena) 07.07.15


Endelig! En lys levende Beatle på scenen bare noen meter unna meg; nå har jeg sett begge de to gjenlevende! Dette har jeg venta på lenge, Beatles-fan som jeg har vært siden barndommen. Jeg hørte på platene, jeg lånte "Shout!" på biblioteket og leste den flere ganger, jeg stod og kopierte bilder på bibliotekets kopimaskin og limte dem på skolebøkene mine. I 1989 var jeg for liten til å dra alene på konsert i Drammenshallen. I 2004 var jeg i New York da Paul var i Norge. I 2012 hadde jeg billett til konserten hans i Danmark, men han avlyste. I går fikk jeg endelig ENDELIG høre Paul McCartney live, han er blitt 73 år gammel, og han holdt på i tre timer. Jeg er mektig imponert over energien og spillegleden, og ikke minst over hvor godt stemmen har holdt seg. Bandet har han spilt med i mange år, de er svært samspilte, svært dyktige musikere - og sangere; de koret flerstemt og trommis Abe Laboriel jr tok overstemmene. Det er virkelig et solid ensemble. Han har jo spilt mye lenger og mer med disse enn han gjorde med Beatles - ikke minst i antall konserter, for Beatles sluttet jo å turnere helt på et tidspunkt.



Paul vekslet mellom å spille på sin klassiske Höfner-bass, på forskjellige kassegitarer med både 6 og 12 strenger, en ukulele, flygel og piano. "Why all these guitars, you might say" sa han - "We have them - and we want to show them off." Han snakket ganske mye, fortalte historier, hvordan han hadde møtt den russiske forsvarsministeren i Moskva som kunne fortelle "The first record I ever bought was Love Me Do. We learned to speak english from the Beatles records." Han tok av seg jakka på et tidspunkt, publikum jubla, og han kommenterte tørt "That is the only wardrobe change of the whole evening." Dessuten sjarmerte han publikum ved å ha pugga noen norske setninger, dette har han gjort før, men det slår jo alltid an. "I kveld skal jeg prøve å prate litt norsk", begynte han med. Senere: "Den neste sang skrev jeg til min kone Nancy." ("My valentine"). Og "Denne sangen er til min kjære venn John" ("Here today"). "Denne er, eh, til alle.. barn?" ("All together now"). Og helt til slutt: "Listen - vi må stikke." Publikum brølte "Nooooooo", Paul svarte "Yeeeeah, vi må stikke." Å snakke norsk utover den typiske "Toosen taaak" er en enkel og billig måte å få publikum med seg på, men jammen funker det. 


De gode kritikkene hagla etter helgens konsert på Roskilde. Lang settliste, noen uventede låter, en Paul i toppform. I Roskilde åpnet de med "Magical mystery tour" - vi fikk istedet "Eight days a week". Jeg hadde setlista med meg for sikkerhets skyld, de fulgte den noenlunde hele tiden, men i tillegg fikk vi faktisk flere låter - som f.eks. "Birthday" som han dediserte til Ringo, som fylte 75 år på konsertdagen. Det var mange sikre valg på den lista - som "Let it be", "Hey Jude", "Eleanor Rigby", "Live and let die" også videre. Ikke så veldig mye McCartney-solo-materiale, i allefall ikke fra 80tallet - med unntak av "Here today", tidligere nevnte hyllest til John Lennon, som er fra "Tug of War". Allikevel kan man jo ikke si at man savnet noen låter siden han serverte over tretti stykker. Det er virkelig ikke fraværet av låter man tenker på etter en sånn konsert! (Skulle han spilt alle vi digger, hadde han holdt på fremdeles. "Pipes of Peace"-plata, "Flowers in the dirt", og alt fra Beatles-repertoaret naturligvis.) 

Og apropos hyllester. George Harrison ble også hyllet. George er min absolutte yndlings-Beatle, det har han alltid vært. Jeg hadde bilder av han på skolebøkene mine, jeg har bilde av han på kontordøra mi nå, jeg var veldig, veldig lei meg da han ble syk og døde i 2001. Jeg liker soloplatene hans, jeg liker det han gjorde i The Beatles. Han var pen uansett frisyre og bart og permanent og skjegg og alt. George ble hyllet med en versjon av "Something" som begynte som en liten koselig trudelutt med bare Paul og en ukulele, helt ok, men midtveis kom bandet inn.. og gitarist Rusty Anderson dro i gang George Harrisons kjente solo mens bildene av fine, fine George gled over skjermen bak dem. Da kom tårene. 


Enda en måte å please publikum på: Løp inn på scenen med et norsk flagg! 

Han satte seg ned ved flygelet og pianoet flere ganger, og da fikk vi høre "The long and winding road", "My valentine" (med tegnspråk v/ Natalie Portman og Johnny Depp på skjermen bak!), "Maybe I'm amazed" og flere. "Lady Madonna" kom senere! Den ventet jeg ikke. Veldig moro! Og "All together now" fra "Yellow Submarine"-soundtracket, en av "tullelåtene" (det er jo en del av dem) - men det var også gøy. "Lovely Rita" var kanskje et av høydepunktene for meg personlig, samt "Being for the benefit of Mr. Kite" - denne hadde jeg virkelig ikke ventet (før jeg så at han hadde spilt den på Roskilde). Jeg digger at han ikke bare velger sikkerstikkene, men også durer på med låter som ikke nødvendigvis var de største hitsene. "Another girl" fra "Help!"-albumet for eksempel, den funker kjempefint live! "Paperback writer" var flott, og jeg har ikke tenkt på hvor Simon&Garfunkel-aktig "I've just seen a face" er før jeg hørte den i går. På "Blackbird" stod han alene med gitaren på en del av scenen som ble heist opp, og han spurte hvor mange som hadde spilt den på gitar. Vi vifta med hendene. (Jeg spilte den på hovedinstrument-tentamen på gymnaset!) 

Kontrastene var store når det gjelder låtvalg og rekkefølge. Etter den rørende "Something", der jeg ble ganske utmattet og måtte sette meg ned og hente meg inn igjen, kom "Ob-la-di, ob-la-da", som jeg stort sett pleier å hoppe over når jeg hører på "White Album". Folk spratt opp og sang og dansa, selv ble jeg sittende i et slags dvalemodus, men kom raskt til hektene igjen da "Band on the run" startet. Etter "Back in the USSR" kom "Let it be", som alltid får meg til å tenke på videoen der de sitter langhårede og skjeggete på slutten av bandkarrieren. Klump i halsen. Vår tids konsert-lightere, altså lommelyktfunksjonen på iPhonene, lyste mot han rundt i hele salen. Det er egentlig ganske fint! Så kom "Live and let die" med et gigantisk pyroshow! Varmen slo mot oss, det var effektfullt til tusen. Til slutt i det vanlige settet kom "Hey Jude", som naturligvis ble en lang allsang på omkvedet. Veldig fint. 


Etter noen minutter og mye klapping og hoiing, kom de inn igjen og dro i gang "Another girl". Deretter "Birthday" for Ringo, og "Can't buy me love". Av scenen igjen, mer klapping og hoiing, også kom han alene inn og gjorde "Yesterday" (sammen med keyboardisten på strykere). Og her kom den aller største kontrasten - for neste låt var "Helter Skelter"!! Kjempegøy!! Paul McCartney fikk her bevist ikke bare at han hadde den råeste stemmen i The Beatles, men også at han fremdeles kan synge fletta av de fleste rockesangere. 

Så satte han seg ved pianoet. Og her visste jeg akkurat hva som skulle skje. For da The Beatles holdt på å bli splitta opp mot slutten av 60-tallet, de kranglet og var uenige om det meste, møtte ikke opp i studio, la på spor hver for seg og i det hele tatt nesten ikke var på talefot, bestemte de seg allikevel for å lage et siste album sammen med produsent George Martin. Han var enig, men da måtte de oppføre seg pent. Ingen konflikter i studio. Dette skulle være som i gamle dager. Og det ble det, de klarte å spille inn "Abbey Road", kanskje deres aller aller beste album, og det var det siste de gjorde som band. Side A er Lennon-preget, og på side B er det noen McCartney-medleyer - og avslutningsvis kommer den aller fineste: "Golden slumbers - Carry that weight - The End". Den markerte slutten på The Beatles, det siste de noensinne gjorde sammen. Det er vemodig i seg selv bare når man tenker på det, men når Paul McCartney da i går kveld - etter tre timer - gikk bort til pianoet og begynte å spille introen til "Golden slumbers"... Det er lenge siden jeg har hulket på konsert. Men tårene fosset ukontrollert, og jeg gråt meg gjennom hele medleyen som sluttet så fint med "And in the end... the love you take... is equal to the looove.. you maaake.... aaaa-AAAAAAAAAA....." (gitar: da-da-da-daaAaa-dada-daaa...)  

Det var slutten på The Beatles, det var slutten på konserten jeg har venta på i hundre år, og jeg var lykkelig. Dette er det nærmeste The Beatles jeg noensinne kommer, og det var pretty damn close på alle måter. 


Band: 
Paul McCartney - Bass, gitar, piano, ukulele
Brian Ray - Bass, rytmegitar, kor
Rusty Anderson - Sologitar, kor
Abe Laboriel jr. - Trommer, kor og overstemmer
Paul Wickens - Keyboards, trekkspill, perkusjon, kor


Setliste: 
  • Eight days a week
  • Save us
  • Got to get you into my life
  • Good day sunshine
  • Temporary secretary
  • Let me roll it
  • Paperback writer
  • My valentine
  • Nineteenhundred and eightyfive
  • The long and winding road
  • Maybe I'm amazed
  • I've just seen a face
  • We can work it out
  • Another day
  • Hope for the future
  • And I love her
  • Blackbird
  • Here today
  • New
  • Queenie eye
  • Lady Madonna
  • All together now
  • Lovely Rita
  • Being for the benefit of Mr. Kite
  • Something
  • Ob-la-di, ob-la-da
  • Band on the run
  • Back in the USSR
  • Let it be
  • Live and let die
  • Hey Jude
Encore I: 
  • Another girl
  • Birthday
  • Can't buy me love
Encore II: 
  • Yesterday
  • Helter Skelter
  • Golden Slumbers - Carry That Weight - The End


onsdag, juni 10, 2015

Toto, Sentrum Scene, Oslo 07.06.15


Toto på en intimscene! Det har jeg drømt om siden jeg var ca 12. Samtlige Toto-konserter jeg har vært på, og det begynner å bli en del, har foregått på store utendørsscener eller i Oslo Spektrum. Endelig skulle vi få høre dem på et mye mer egnet sted! For dette er jo et band som på ingen måte har falt ned i "vi spiller bare de største hitsene og har i grunnen mista grepet"-gruva; de gir ut nye plater og er knakende gode musikere og spiller gjerne noen av sine eldre og for mange litt ukjente låter (til glede for oss gamle fans!). 

På denne turnéen spiller de veldig mye fra den nye plata som kom i mars, "Toto XIV", og det synes jeg i prinsippet er flott. Det viser et fravær av stagnasjon, det viser spilleglede og at de vil formidle det nyeste materialet til fansen - som jo digger det. Plata har fått gode omtaler, også her til lands. Det er et bra album, for all del. Mange solide låter. "Running out of time" er en perfekt låt å åpne både konsert og plate med. Når det er sagt, har jeg personlig ikke fått helt taket på albumet ennå, og jeg må innrømme at jeg er mer glad i 80talls-pop-Toto (og 70-talls-Toto, i all sin pop-funk-progrock-blanding), enn det de har gjort etter - la oss si - 1988. Jeg foretrekker pianopop framfor gitarrock. Jeg anerkjenner absolutt Steve Lukathers talent, 100%, jeg synes noen av de linjene han spiller er veldig fine, men jeg er nok ikke blant dem som står foran scenen og hoier når han går i gang med soloene sine.   



Under forrige konsert befant jeg meg i horrible omgivelser (fulle bråkende røykende østfoldinger som bare var ute etter en fest, og ikke brød seg nevneverdig om musikken), men selve konserten var super. Det var denne på Sentrum også. Hva setlistene angår, er jeg nok mer tilhenger av den forrige (siden jeg som sagt ikke har fått det helt sterke forholdet til den nye plata). 

Men så fint det var å være på Sentrum! Her har jeg hatt mange gode konsertopplevelser; D'Angelo to ganger, Lauryn Hill, k.d. Lang, Elvis Costello flere ganger osv. Vi satt oppe på galleriet, ganske langt fram, og hadde god sikt. Jeg holdt på å miste pusten da David Hungate, Totos aller første bassist, kom ut på scenen - for jeg hadde faktisk glemt at han spiller på denne turnéen! Jeg trodde det skulle være Nathan East igjen! Hungate spiller på de fire første platene, inkl. Toto IV (1982), selv om det var Mike Porcaro som spilte på IV-turnéen (og videre helt fram til han ble syk på 2000-tallet). Dessuten: super-perkusjonist Lenny Castro, som har spilt med dem fra Boz Scaggs-tiden på 70-tallet! Det var veldig morsomt. 

Koristene så ca 17 år ut fra der vi satt, men såvidt jeg kunne høre var det stadig Jenny Douglas - som har sunget med dem siden 80-tallet eller deromkring. I allefall var hun med på Kingdom of Desire-turnéen i 1992; der hun - som nå - sang andreverset på "Hold the line".  Mavbuto Carpenter har også sunget med dem en stund. 


Porcaro og Hungate together again!




Lenny Castro!!


Ellers er mye som forventet; Steve Porcaro danser spastisk både når han spiller og når han ikke spiller (det har han alltid gjort, med Toto og andre), Joseph Williams er energisk i sin opptreden og har solid stemme (det hadde dog vært moro å høre noen av balladene hvor han er litt "nede", som f.eks. "Lea" eller "Somewhere tonight"), David Paich synger noenlunde greit fremdeles, og har kjempefine pianosoloer. Shannon Forrest satt bak trommene og funka bra i denne settingen. Lukather hadde ikke en spesielt god dag hva stemmen angår, han sleit en del, og publikum fikk overta de høye tonene på f.eks. "I won't hold you back". (Som "to REALIZE" i tredje vers. Smart.) "I'll supply the love" (1978) kom som låt nr. 2 og satt som ei kule. Det er så gøy når de spiller 70talls-låtene! Det samme når David Paich gjennom en av sine solopiano-intermezzi sakte men sikkert gir oss harmoniske hint om hva som skal skje, etterhvert også rytmiske og hamrende - også er det jammen meg "White Sister" fra "Hydra" (1979) han lader opp til. Sånt digger jeg. Paich hadde også en veldig fin pianosolo på "Pamela", etter Lukathers gitarsolo. Senere kom "Without your love" fra "Fahrenheit", den tror jeg aldri jeg hørt dem gjøre live før. Moro! Den gikk over i Hendrix' "Little Wing", som man jo har hørt Lukather gjøre en del ganger, men det passer fint inn. En annen låt jeg ble gledelig overrasket over, er "Stranger in Town" - fra min tidligste Toto-periode, da jeg var 9 år. (Disse låtene gir så mange assosiasjoner, mine gamle kassettspillere, mine pikerom, legobygging og alt sånt.)  Alle i publikum filmer "Hold the line", og reiser seg når "Africa" kommer som siste ekstranummer.

Steve Porcaro sang visstnok sin egen "Takin' it back" på andre konserter under denne turnéen, så det var synd de droppet den her i Oslo. Definitivt en av mine yndlingslåter fra den tidligste perioden. 

Setliste: 

  • Running out of time
  • I'll supply the love
  • Burn
  • Stranger in town
  • I won't hold you back
  • Holy war
  • Hold the line
  • Pamela
  • Paich-solo
  • Bottom of your soul
  • Caught in the balance
  • Without your love
  • Little wing
  • Orphan
  • The road goes on
  • Great expecations (her touchet de innom Can you hear what I'm saying)
  • Rosanna
ekstranummer: 
  • White Sister
  • Africa

mandag, juni 08, 2015

La Traviata, Den norske opera & ballett, 2. juni 2015



 (alle bilder: Eirik Berg, Den norske opera & ballett)

La Traviata har jeg sett på The Met, i en overdådig Franco Zeffirelli-produksjon med Jonas Kaufmann i rollen som Alfredo. Denne oppsetningen i operaen nå i vår var en smule mer minialistisk i scenografien og temmelig annerledes i regien, men med gode sangere - det var moro å høre Maija Skille som Flora, og Audun Iversen var suveren som Giorgio! (Landets flotteste baryton?) Aurelia Florian kledde godt rollen som Violetta, med en kraftig og dynamisk stemme i den vevre kroppen. 
Regi: Tatjana Gürbaca


mandag, april 20, 2015

Brad Mehldau trio, matinekonsert på Victoria, Oslo 18.04.15


Hurra for ekstrakonserter! Kveldskonserten var utsolgt lenge før jeg fikk somla meg til å kjøpe billett, så da benyttet jeg anledningen til å stikke bort på Victoria og høre trioen på ettermiddagen istedet. (Den konserten ble også utsolgt, men det skjedde samme dag)  Hele Oslo var ute i sola, og Mehldau-fansen satt inne i mørket og ble servert en svært god og intens halvannen times lang konsert. 

Mehldau spiller melodier og repeterende figurer i begge hender, gjerne mot hverandre, høyre eller venstre hånd er likeverdige. Tempoet er til tider høyt, og det er så herlig å se/høre en pianist som svever så høyt over tekniske hindringer, jeg kan ikke forstå hva som skulle stoppe han. Bassist Larry Grenadier likeså, så trygg, og på et så høyt nivå at man blir lamslått der man sitter. Trommis Jeff Ballard er et fyrverkeri. Steady groove. 

Grenadier doblet melodien i begynnelsen av mange av låtene. Når Mehldau samtidig lot være å overta bassrollen i venstre hånd, men la noen akkorder her og der i ymse omvendinger, måtte man liksom tenke bassen selv. Det er også fint. Starten på settet var nye låter som Mehldau ville teste ut. Up-tempo swingblues, lange soloer, delvis rolige og mollstemte låter, drømmende, intense og suggererende. 

*Solid Jackson (dedicated to Charlie Haden)
*Strange gift (hvis jeg tolker min utydelige skrift sånn noenlunde)
*Seymour reads the constitution
*The tingled green diva (igjen, utydelig skrift)
*Almost like being in love (Frederick Loewe)
*Since I fell for you (Buddy Johnson)


Ekstranummer 1: 
*Holland (Sufjan Stevens)

Ekstranummer 2: 
Usikker, hørtes Monk-aktig ut. Jazzvals. 

lørdag, april 18, 2015

Stacey Kent m/ band, Cosmopolite, Oslo 17.04.15


Stacey Kent er tilbake i Oslo! Hun har etterhvert vært her en del de siste årene, jeg mener hun også pleide å henge på Akers Mic og signere plater da jeg jobba der på slutten av 90-tallet. Aftenens konsert var ganske lik den forrige, samme band naturligvis (Graham Harvey/Jeremy Brown/Josh Morrison/Jim Tomlinson/Stacey selv på gitar), og noenlunde samme låter. 

Det slår meg at hun har endret repertoaret ganske mye siden 90-tallet. De første platene var preget av standardlåter, låter man f.eks. har hørt mye med Ella, dessuten en hel plate viet musikken til Richard Rodgers. Etter det har hun begevet seg mot Brasil, med Jobim- og Valle-låter, og mot Frankrike - med f.eks. filmmusikk fra franske sekstitallsfilmer eller rett og slett Serge Gainsbourg. Hun gjør begge deler veldig fint. Jim Tomlinson har en tone i saksofonen som minner veldig om Stan Getz, helt klart inspirert, og Stan Getz har jo definert bossanova-saksofonen innen jazzen, så det faller ganske naturlig at han spiller Getzk på disse låtene. Dessuten spiller han fløyte, både vanlig tverrfløyte og altfløyte, sistnevnte bl.a. i en nydelig obligatmelodi på B-delen på "Jardin d'hiver", den nest siste låta på konserten. 

En melodi som alltid slår an er "This happy madness", eller "Estrada Branca" som den opprinnelig heter. Frank Sinatra gjorde den med Jobim (som har skrevet låta sammen med Vinicius de Moraes), og den finnes på den utmerkede plata "Double Rainbow" som Joe Henderson ga ut i 1995. Stacey gjør den kjempefint på engelsk, teksten (som jeg vanligvis er altfor dårlig til å høre på) kler henne godt. Videre tror jeg hun er glad i gamle showtunes som ikke spilles så mye lenger, som f.eks. "The trolley song" som ikke ble framført i kveld, men som hun har med på en av platene sine. Den er fra "Meet me in Saint Louis" med Judy Garland. I kveld sang hun "Show me" fra "My fair lady". Hun sier hun er kresen på repertoaret, hun synger bare melodier hun er "deeply in love with". Det klarer hun virkelig å formidle, og det har nok også litt å gjøre med min mange ganger nevnte oppfatning av at de låtene hun velger, går igjennom en "Staceyfier" - hun setter sitt preg på den sånn at den nærmest virker å være skrevet for henne. Og hun har jo også låtskrivere som skriver direkte til henne, låtskrivere som kjenner henne godt og vet hva hun liker og hva som kler personligheten og stemmen hennes. Jim Tomlinson, ektemannen, har skrevet mange låter til henne gjennom årene, sammen med både en portugisisk og en japansk-britisk makker. Det er fine melodier, Tomlinson kan håndverket, og tekstene (som jeg som sagt vanligvis aldri hører på, men Stacey får meg til å høre på dem) er fascinerende fordi de forteller en konkret historie kronologisk snarere enn å ha overført betydning eller være mer generelle. "The summer we crossed Europe in the rain" (ikke med i dag), "(Let's you and me go away to) the ice hotel", og selvfølgelig "The changing lights". Fortellinger med egen stemning, om byer, "you and me", reiser, "The city was asleep", regn, taxi, gjøre ting man egentlig ikke har råd til, venner i baksetet av bilen som ler mens trafikklysene skifter, det er i det hele tatt noe veldig romantisk over det. Disse tekstene er signert Kazuo Ishiguro.

Mye fint saksofon- og fløytespill, pianospill ikke minst - Graham Harvey har veldig feeling for disse låtene. Stacey spiller selv gitar på noen av bossa-låtene, som f.eks. "How Insensitive", "One note samba" og "So nice" - sistnevnte av Marcos Valle, som hun alltid snakker om med hjerteformede pupiller. En av hennes store helter, som hun har turnert med og spilt inn plate med. Jeg har ikke hørt den, men jeg har mange av de gamle platene til Valle - han er en flott singer/songwriter. 

På "Aguas de Marco" tok de en Elis Regina / Antion Carlos Jobim-vri, og sang den som duett. Stacey og Jim. Veldig fint! Han er en tidligere choir boy, kunne Stacey fortelle, og hadde jo en pen stemme. Det initiativet kom fra Ébène-kvartetten, en av de flotteste strykekvartettene jeg har opplevd live (på konsert i Risør i 2010), som de har turnert litt med de siste årene. I tillegg spilte Jim den ikoniske fløytesoloen som må være med. 

Nok en fin konsert med Stacey Kent og bandet!

Setliste: 

*The face I love (Valle)
*Photograph (Jobim)
*Show me (Loewe, fra My fair lady)
*(mangler tittel)
*This happy madness (Jobim)
*Mais uma vez (Tomlinson)
*So nice (Valle)
*How insensitive (Jobim)
*One note samba (Jobim)
*The changing lights (Tomlinson)
*Aguas de Marco (Jobim)
*A time for love (Mandel)
*So danco samba (Jobim)

Ekstranumre: 
*Jardin d'hiver (Salvador)
*The ice hotel (Tomlinson)


Tidligere konserter (de jeg har vært på etter at denne bloggen ble opprettet): 
* 18.10.13 på Cosmopolite, Oslo
* 30.10.11 på Cosmopolite, Oslo
* 16.08.08 på Chat Noir, Oslo

(Også var det jo en konsert jeg skulle på i New York den 23.06.2004, men den glemte jeg helt, gitt. For den dagen ble jeg fridd til.) 

fredag, april 03, 2015

Johannespasjonen med Philippe Herreweghe og Collegium Vocale Gent + Grace Davidson, Damien Guillon, Thomas Hobbs og Peter Kooy, L'Auditori Barcelona, 27.03.15


Del 3 av det siste årets Herreweghe-pilegrimsreise fant sted den siste uka i mars i Barcelona. (Del 1 var Matteuspasjonen i Amsterdam i fjor og Messe i h-moll i Budapest i januar.) 

Johannespasjonen stod på programmet, med en solistrekke man bare kan drømme om - som vanlig. Evangelisten Thomas Hobbs, som han brukte i Juleoratoriet-dvd'en som kom for et par år siden, er en av de virkelig gode arvtagerne til Anthony Rolfe Johnson. Damien Guillon, min yndlings-kontratenor på delt førsteplass med sin læremester Andreas Scholl, var selvfølgelig med. Peter Kooy, gudfaren av barokk-bassang, er et must i slike sammenhenger. Dessuten engelske Grace Davidson, en sopran i den klare lyse ungpike-tradisjonen, som jeg gledet meg til å høre etter å ha hørt henne f.eks. i det nydelige arrangementet av Faurés "Après un Rêve" med Tenebrae (det er hun som er på toppen). Barytonen Tobias Berndt sang rollen som Jesus, og Zachary Wilder sang tenorariene, sistnevnte var et nytt (og positivt) bekjentskap for meg. 

Gåsehuden kom fram fra første tone, det skjer alltid i Johannespasjonen - det er noe småuhyggelig over åpningskoret. I Matteuspasjonen er det langsomt og vemodig, mens i Johannespasjonen er det uro, nesten litt jagende, og grunntonen ligger i bassen i store deler av satsen. Jeg husker fremdeles hvor sterkt inntrykk dette gjorde på meg da John Eliot Gardiner, Monteverdi Choir og English Baroque Soloists framførte Johannespasjonen i Thomaskirche i Leipzig under Bachfest i 2013. 

Thomas Hobbs er som nevnt blant de aller, aller beste evangelistene i omløp nå. Han er lys, myk og formidlende. Det er rent, enkelt, ikke overdrevent på noe vis - bare veldig pent. Tobias Berndt er en dyktig Jesus, det vet vi fra Herreweghes oppsetning av Matteuspasjonen som ligger i sin helhet på YouTube. En behagelig stemme og god formidling. (Han vikarierte for Florian Boesch). De utfylte hverandre fint, og har såpass viktige roller for dette verket at det fort kan bli irriterende om en eller begge ikke er helt på topp. Men det var jo disse to. I det hele tatt var det virkelig ikke noe svakt punkt i hele denne konserten, ingen trakk det ned, og det er faktisk ganske sjelden. Men nå har vi jo med virkelig de aller, aller ypperste utøverne å gjøre, og heldigvis har jeg og Philippe Herreweghe temmelig lik smak når det gjelder soliststemmer! (Så glad han gikk bort fra Barbara Schlick-typen!)

Tenoren Zachary Wilder var ikke annonsert - han steppet inn på nokså kort varsel for den opprinnelige tenoren Robin Tritschler. Han sang fint, hadde mye kraft i stemmen og ga jernet i den ene crescendoen etter den andre når vi trodde han var ferdig med en frase. (Fun fact: Jeg googlet lenge da vi kom tilbake på hotellet for å finne ut hvem tenoren var, siden navnet hans ikke var oppgitt noe sted. Etter å ha sjekket ut noen sannsynlige muligheter som viste seg å ikke stemme, ga jeg opp - og gikk tilbake inn på Instagram, hvor jeg et kvarter tidligere hadde lagt ut bilde fra konserten (og hashtagget med Herreweghe og Barcelona osv). Der hadde jeg fått en "like" fra en person som var mistenkelig lik tenoren - bingo! Der var han. Mens jeg hadde lett etter han, hadde han sett på bildet jeg hadde lagt ut.)

Damien Guillon imponerer meg mer og mer. Han blir virkelig bedre og bedre. Jeg hørte han første gang i Köthener Trauermusik i Oslo Domkirke for et par år siden, deretter i Concertgebouw i Matteuspasjonen i fjor, så i h-moll-messa i Budapest i januar - og derimellom selvfølgelig på utallige plater og konsertopptak her og der (også de tidligere nevnte Herreweghe-oppsetningene av Matteuspasjonen på YouTube og Juleoratoriet på dvd). Hans "Von den Stricken meiner Sünden" var praktfull, og om mulig enda bedre: "Es ist vollbracht" i del 2, akkompagnert av orgel, lutt og bass - og naturligvis gamben, hvis linjer er blant høydepunktene i hele verket. Og da evangelisten med mild, mild fløyelsrøst kunngjorde "Und neigte das Haupt und verschied..." etterpå, var det musestille i tjue sekunder. Det er så fint!

Peter Kooy sang både bassariene og Pilatus-partiene. Han har gjort Bachs kirkemusikk hele livet, og har definert måten å synge barokkbass på. Man blir ydmyk bare av å se han komme inn på podiet. Gudfaren! Det er fjerde gang jeg hører han live, og jeg håper det blir mange, mange flere. Helt klart min yndlings-bass! Trygg og fin, aldri noe tull, kjenner verkene ut og inn. 

Grace Davidson var jeg veldig spent på. Det lille jeg har hørt av henne fra før er nydelig vakkert, men det er noen år siden de opptakene ble gjort og hun har ikke sunget inn så mange plater. Vel, skuffet ble jeg på ingen måte. Hennes jublende og lyse og lette "Ich folge dir gleichfalls mit freudigen Schritten" var direkte en humørspreder, så klare og rene toner i toppen. Hun er som en litt yngre Carolyn Sampson med litt mer luft og mindre vibrato. Jeg gledet meg til "Zerfliesse, mein Herze", verkets tåreperser (mascaraen Kanebo 38 holder forresten stand både i bryllup, begravelser og på konserter) - og måtte svelge tungt da obo da cacciaen og fløytene dro i gang denne. Og Grace, da. Hun sang helt praktfullt. Så lyst, sørgende, så klart og med et helt riktig fravær av vibrato på de høyeste og lengste tonene. Sånt blir jeg så vanvittig lykkelig av der jeg sitter. Jeg håper virkelig hun skal være med på en plateinnspilling snart, og gjerne av dette verket, for det er en stund siden Herreweghe spilte det inn sist nå. (Og da gjorde han den versjonen hvor åpningskoret ikke er med)  Men om det blir Dorothee Mields som synger sopranen på en eventuell ny innspilling, sånn som hun skal gjøre når de framfører dette under Bachfest Leipzig i juni, blir jeg minst like glad!

Collegium Vocale er et ekstremt bra ensemble. Orkesteret denne gangen var knøttlite, få strykere, med lutt i continuoen på ariene, og med de knallgode treblåserne som de er så kjente for. Konsertmesteren Christine Busch er fascinerende å se på, hun har sånn kontroll og kjenner verket så godt, og aller morsomst var det da hun og naboførstefiolinisten byttet til hver sin viola d'amore på Kooy sin fine lutt-arpeggio-pregede arioso "Betrachte meine Seel" og tenorarien "Erwäge". Jeg ble starstruck bare av å se de to gamle velholdte instrumentene liggende der klare før konserten, med de fine hodene, de mange skruene og strengene. For noen kunstverk!

Og koret, som sagt. De er så knallgode at jeg vet ikke hva jeg kan si for å understreke det ytterligere. I Matteuspasjonen i fjor var det jo dobbeltkor - de var kanskje tretti totalt. På h-moll-messa i Budapest var de tjue, altså femstemt, mens nå var de bare femten (det manglet en tenor). Og solistene var naturligvis blant disse femten. Det er bra at solistene er med på korpartiene også, naturligvis fordi de har gode stemmer og forsterker korklangen, men også fordi de holder stemmen varm gjennom hele verket (evangelist og Jesus unntatt). Stemmene smelter inn i hverandre, det er ingen som forsøker å kjøre noe sololøp, og de er så inderlig dyktige til å formidle teksten, bruke dynamikken til å understreke dramatikk eller sorg - dette er det jo naturligvis Herreweghe som har bestemt, men de utfører det helt praktfullt. Dette er et kor jeg vil høre om og om igjen, jeg gleder meg til å de legger ut turnéplanen for neste sesong og håper det blir mye Bach å høre!



Femte rad, fin lyd, god sikt! 











Luttenist Matthias Später.









Thomas Hobbs, Zachary Wilder, Damien Guillon og Grace Davidson. 







The Godfather. 




Tobias Berndt, Peter Kooy, Thomas Hobbs. 












Evangelist Thomas Hobbs får velfortjent jubel. 



Herreweghe takker Tobias Berndt alias Jesus. 



Dominique Verkinderen, Magdalena Podkoscielna, Grace Davidson (skjult bak fiolinisten) og Griet de Geyter. Tror aldri jeg har hørt en så solid, samstemt og velklingende sopranrekke! Kun fire stemmer. 



Konsertmester Christine Busch. 



Oboistene Marcel Ponseele og Taka Kitazato, kjente ansikt i Herreweghe-sammenheng!



Patrick Beuckels og Amélie Michel, barokkfløytemestere. 

lørdag, mars 21, 2015

Matteuspasjonen med Christoph Pregardien, Hana Blazikova, Julian Pregardien, Dietrich Henschel, James Gilchrist m.fl, Oslo kirkemusikkfestival 15.03.15




 Hana!


Endelig fikk jeg oppleve Hana Blazikova i Matteuspasjonen! Hun har vært blant mine yndlinger i flere år, og jeg har vært på flere konserter med henne, men akkurat Matteuspasjonen har lenge vært en drøm. Såvidt jeg vet har hun ikke sunget den inn på plate, men hun er med på den utsøkte konserten med Philip Herreweghe og Collegium Vocale som ligger på YouTube (der deler hun rollen med Dorothee Mields).  

For tre år siden var Christoph Pregardien i byen med Johannespasjonen. Samme orkester spilte nå, Le Concert Lorrain, men med et annet kor - nemlig Balthasar Neumann Chor. Den gang var James Gilchrist evangelist, nå var det Julian Prégardien som hadde den rollen, mens Gilchrist sang tenorariene. Marie-Claude Chappuis er oppført som alt i programmet (men alten så helt annerledes ut enn henne), Martin Berner var bass, Dietrich Henschel var Jesus, og Hana Blazikova sang altså sopranariene. 

Matteuspasjonen er noe av det vakreste jeg vet i hele verden, og det finnes så mange fine innspillinger. Heldigvis settes den opp med profesjonelle utøvere så å si hvert år her i byen, senest i august i fjor. Og i april i fjor hadde jeg en uforglemmelig opplevelse med den i Concertgebouw!

Julian Prégardien var en utmerket evangelist. Han var ekstra god i de stille og mest følsomme partiene, formidlet teksten kjempefint, og det er da det blir aller mest rørende. Dietrich Henschel var fin som Jesus, kanskje litt mer operadramatisk enn andre jesuser pleier å være, men det var fint. Tenorariene i Bachs pasjoner er ganske intense og energiske, og egentlig foretrekker jeg Gilchrist som evangelist fremfor tenorsolist her - eller i allefall i litt mer nedtonede arier - det er da han virkelig glitrer. Han får ikke vist spennet sitt nok "bare" i tenorariene. Men han sang naturligvis veldig bra. Alten, hvis navn jeg ennå ikke er sikker på, hadde en kraftig og flott bærende klang, og særlig i "Erbarme dich" kom hun til sin rett. 

Og Hana. Makan til klar og ren stemme finnes knapt. Hun synger nesten uten vibrato, uanstrengt og teknisk briljant. Hun er ikke så inderlig i f.eks. "Aus Liebe" som Dorothee Mields eller Carolyn Sampson (de to andre som rager like høyt), men det gjør ikke noe. Det er forsåvidt greit å slippe å hulke høylytt hver eneste gang man er på Matteuspasjonen. 

Koret sang kjempefint, orkestret spilte fint, alle sangerne var jevnt over veldig gode, og dette var ikke uventet en svært fin opplevelse.