Det er veldig koselig å gå på konsert i operaen en regnfull lørdag ettermiddag om høsten, særlig etter å ha vært på tesalong først! På programmet i dag stod strykekvintetter av Mozart og Brahms, framført av strykere fra operaorkestret.
Mozarts kvintett fra 1787 var blant de første i sitt slag, og han la en ekstra bratsj til den vanlige kvartettbesetningen. Kvintetten med køchelnummer 516 går i g-moll, en toneart som er kjent for å ha sørgmodige undertoner. Albinonis Adagio, Griegs ballade i g-moll som han komponerte det året foreldrene hans døde. Mozarts kvintett er allikevel ikke så dyster og tung. Det er noe med sekvensering og kvintsirkel og forholdninger og strykere som alltid gir meg bittelitt julestemning hos Mozart?
Brahms kammermusikk minner meg for alltid om Risør kammermusikkfestival, hvor jeg mange år på rad kunne høre kvartetter og kvintetter i den nydelige lille kirken med mye klang. Det blir en litt mer sordin-følelse i en liten konsertsal, men veldig fint allikevel. Kvintetten i F-dur, op. 88 nr. 1, er munter og glad og blir ofte assosiert med vår. Jeg ble atter påminnet hvorfor jeg er så glad i Brahms.
Etter en kort pause var det aftenens hovedverk: "Stabat Mater" av Giovanni Battista Pergolesi, komponert rett før han døde som 26åring - og hans mest kjente komposisjon. Lys og Iervolino fikk utfolde seg både i duett og hver for seg, og særlig åpningssatsen er jo høyt elsket og kjent for sine vakre dissonerende små og store sekunder i solistenes parallelle stemmer. Nydelig. Det kanskje aller vakreste var siste sats, rett før Amen-delen - nemlig "Quando corpus morietur", der Rousset dempet både orkester og vokal og gjorde det enda mer inderlig. De to stemmene tilpasset seg hverandre og klang veldig godt sammen. Mezzosopranens dybde som skinnende fløyel, sopranens høye toner som intense stråler av lys.
Heldigvis fikk vi et ekstranummer også! Det var et utdrag fra "Stabat Mater" av Pasquale Cafaro, komponert litt senere enn Pergolesi sin, men svært inspirert av den.
Det var en stor opplevelse å høre Les Talens Lyriques og Christophe Rousset i dette repertoaret. I det hele tatt det å få gå på konsert igjen, i denne kirken, på denne festivalen, og høre kirkemusikk fra barokken - det har jeg sett fram til, og nå er vi endelig der.
