onsdag, august 20, 2014

Werner Güra og Christoph Berner, Slottskapellet, Oslo kammermusikkfestival 20.08.14


Werner Güra er blant mine absolutt yndlingstenorer, han har besøkt kammermusikkfestivalen flere ganger, jeg har hørt han synge Schumann et år og Schubert et annet - og naturligvis h-moll-messa i Nidarosdomen i sommer. I ettermiddag holdt han og pianist Christoph Berner konsert i kapellet på slottet, mens tordenen rullet over himmelen i sensommer-Oslo. 

Aller først sang han Beethovens eneste sangsyklus, "An die ferne Geliebte", op. 98. Han har en kraftig stemme med en utsøkt klang, nyanserer mye, bruker dynamikk og luft, hvisker og sukker, helt pianissimo i "Wo die Berge so blau". Christoph Berner spilte veldig fint i innledningen til den siste romansen, "Nimm sie hin denn diese Lieder". Han fortsatte alene med tre bagateller fra Beethovens opus 126: Nr. 2 i g-moll, nr. 3 i Ess-dur og nr. 4 i H-dur. 

En liten endring i programmet - Lied aus der Ferne, WoO 137 utgikk til fordel for "An die Hoffnung" op. 42. Deretter "Resignation" WoO 149, "Adelaïde" op. 46, "Wohne der Wehmut" op. 83 nr. 1 og "Der Kuss" op. 128. Güra formidler tekstene veldig fint, og han har bra diksjon. Særlig på "Adelaïde" fikk han vist hvor høyt han går uten å anstrenge seg overhodet. Jeg får ofte assosiasjoner til Fritz Wunderlich. Uanstrengt, lett, naturlig. Lyst, men ikke så tandert og følsomt som f.eks. Ian Bostridge og kanskje derfor mer allsidig enn han. 

Så et solostykke ved Christoph Berner igjen: Nr. 2 fra Drei Klavierstücke, D.946 i Ess-dur av Franz Schubert. Et nydelig stykke, nesten med noen pastorale kvaliteter og Mendelssohn-korsang-innslag (terser, sekunder, sekster, jeg hører damekor på en piknik i de grønne enger!). Man kan også høre Mozart inni der. 

Til slutt en avdeling med Schubert-lieder, "Heidenröslein" aller først. Sannsynligvis den første lieden jeg kjente til og kunne fra barndommen, og senere hadde jeg den muligens på en sangtime? Deretter den nydelige "Im Frühling", D.882, med vakkert pianomellomspill av Berner. Så "Geheimes" D.719, "Der Fischer" D.225, "Bei dir allein" D.866, "Der Schiffer" D.536, og til slutt "Willkommen und Abschied" D.767. Det vil si, vi fikk "Der Fischer" som encore. 

Sammenligningen med Wunderlich er nok ganske treffende, og selvfølgelig et stort kompliment til Güra, men jeg synes han fortjener det - han er en svært dyktig sanger og har evnen til å treffe en i hjertet. Den første strofen, eller til og med bare den første linja, eller bare ordet "Stern" i hans tolkning av Schumanns "Mein schöner Stern" fra "Minnespiel", op. 101, er til å gråte av. Så nydelig. 

Å sitte hjemme hos Dronningen - vertskapet var forøvrig også tilstede - i et nydelig og smakfullt innredet lite kapell med rosa marmorvegger i koret og grønne vegger på galleriet, med blomster, levende lys i vinduene, levende musikk av Schubert og Beethoven framført av top notch utøvere, mens regnet plasker ned og tordenen buldrer over himmelen, er veldig koselig!



Werner Güra (foto: Monika Rittershaus)


tirsdag, august 19, 2014

Mayuko Kamio og Håvard Gimse, Gamle Logen, Oslo kammermusikkfestival 19.08.14

Kveldens konsert bestod av fiolinsonater, primært romantiske, med unntak av den første: Ludwig van Beethovens sonate nr. 7 i c-moll, op. 30 nr. 2. Kjente toner, ganske fyrrig førstesats, mye kraft og styrke, forsåvidt lite dynamikk. Andresatsen er mer følsom, en Adagio cantabile med veldig fin pianoinnledning. Gimse spiller som vanlig flott. Tredjesatsen var en litt mer spretten scherzo i tretakt, og til slutt en finale med mye kraft. 

Deretter kom Robert Schumanns fiolinsonate nr. 1 i a-moll, op. 105, som jeg er veldig glad i. Jeg har nok hørt den bedre spilt enn dette, jeg lurer på om det er Gidon Kremer og Martha Argerich sin innspilling jeg har hørt mest på. En nydelig sonate! I det hele tatt: Schumanns kammermusikk ligger mitt hjerte nær. 

Etter en liten pause fikk vi høre Christian Sindings opus 10, Suite im alten Stil. Sinding har skrevet mye fin kammermusikk for fiolin og klaver. Førstesatsen i suiten er Presto noe så intenst, man kan bli litt andpusten av å høre på - her krever det at man er samspilt. Adagiosatsen er vemodig og lyrisk, jeg synes spesielt Henning Kraggerud og Christian Ihle Hadlands innspilling er fin. Kamio spilte også fint, kanskje litt mye vibrato i blant. Opp i tempo i tredjesats igjen, dog litt mer behagelig enn førstesatsen. 

Til slutt Richard Strauss sonate i Ess-dur, opus 18, som jeg ikke kjenner så godt fra før. Han var i tidlig tjueårene da han komponerte den, og forelsket, hvilket man muligens kan høre? Fin er den i allefall. 

(Et ekstranummer fikk vi også, et eller annet som gikk så fort at vi bare ble litt slitne.)

Ny konsert i morgen, hurra for kammermusikkfestival i byen vår!

mandag, august 18, 2014

Akademie für alte Musik Berlin, Universitetets Aula, Oslo Kammermusikkfestival 18.08.14


Det er alltid moro å gå på konsert med ensembler man har hørt på plate i årevis. Når jeg ser Akademie für alte Musik sin diskografi på Harmonia Mundi, kan jeg krysse av ganske mange som står i hylla mi - og enda flere som jeg har kjøpt inn, hørt på og katalogisert på jobben. Den som utmerker seg er kanskje Juleoratoriet under René Jacobs, med Röschmann, Scholl, Güra og Häger - en av referanseinnspillingene, den jeg alltid anbefaler i tillegg til Gardiner sin innspilling. 

Konserten i kveld var i regi av Oslo Kammermusikkfestival og fant sted i Universitetets Aula, et fint lokale for denne typen konserter. Temaet var Venezia, og vi fikk høre åtte verk/sonater/konserter av sentrale italienske barokk-komponister. Orkestret bestod denne gang kun av strykere og continuogruppe, i tillegg til en solist-obo på noen av verkene. Tre førstefiolin, tre andrefiolin, to bratsj, og continuogruppe bestående av cembalo (evt orgel), lutt, cello, fagott og kontrabass. Konsertmester og fiolinsolist var Georg Kallweit, andre-konsertmester og solist var Mayumi Hirasaki, og orkesterets faste oboist som var solist på konsertene - Xenia Löffler. 

Først en overture i D-dur av Carlo Tessarini, op. 4 fra "La Stravaganza", ukjent for meg - men det var en flott åpning og orkesteret sprudlet fra første stund. Deretter Vivaldis obokonsert i C-dur, RV 450, hvis yttersatser gikk i et forrykende tempo, de freste avgårde, og oboisten hang med uten problemer i raske løp. 2. sats var langsom og vakker og ga god plass til oboens varme klang og runde tone. Det er så viktig med originalinstrumenter i slike konserter, særlig når det gjelder obo. En moderne obo har helt annen klang. Vemodige partier med maj-akkorder, moll-tonika med ters i bass (grunnet oppad/nedadgående bassgang), jeg tror kanskje jeg liker de langsomme satsene aller best i den italienske barokken, og aller best de i moll.. 



Så kom Antonio Caldaras sinfonia for strykere og continuo nr. 12, "Vår herre Jesu lidelseshistorie", et kort lite verk på tre små satser som delvis hang sammen. Fort ferdig. Siste verk før pause var Tomaso Albinonis sonate op. 2 nr. 3 i a-moll (litt usikker her, i følge oppslagsverk går denne i C-dur). Her byttet musikerne plass, Hirasaki overtok som konsertmester (noe hun gjennomførte med glans). Det var en nydelig sonate, korte satser (langsom-hurtig-langsom-hurtig), siste sats hadde sterkt fugepreg.  

Etter en kort pause var det klart for andre avdeling, som rett og slett var en highlights-runde! Først Vivaldis dobbeltkonsert i a-moll, RV 522 (fra L'Estro Armonico), ofte koblet med enten De fire årstider eller kanskje enda oftere Bachs dobbeltkonsert i d-moll, BWV 1043, på plater. Den er flott! Konsertmestrene var solister. Deretter mer Vivaldi, konsert for strykere og continuo i C-dur, RV 114, også godt kjent, og denne kan dukke opp på plater blant andre typer verker. Jeg har den på en utgivelse fra Harmonia Mundi med Ensemble 415 og Chiara Banchini, der hovedverket egentlig er Vivaldis Stabat Mater. 2. sats er en variasjonssats, lutten starter og flere henger seg på. 


Så en av oboens standardverker: Alessandro Marcellos konsert i d-moll. Adagiosatsen herfra er brukt i filmer og på tv, fin illustrasjonsmusikk til litt av hvert. Löffler spilte trygt og flott, med kraftig og fin klang i oboen. Strykerne spilte nesten ekstra korte strøk i introduksjonen, og fortsatte egentlig sånn gjennom hele satsen. Oboen har lange toner, legato, i kontrast til strykerne. Fin effekt. 

Det siste hele verket vi fikk høre var Vivaldis konsert for fiolin, obo, strykere og continuo i B-dur, Anh. 18 etter RV 364 (litt usikkerhet omkring opphavet, men 1.sats er i allefall et arrangement av RV 364). En verdig avslutning!

Det vil si, vi fikk en encore - en adagio av Marcello for obo, to fioliner og pizzicato-komp. Da gikk de to konsertmestrene ned i salen, og stod på hver sin side bakerst og spilte fram mot podiet der oboisten og resten av orkestret stod. Veldig morsomt å bli omringet av musikk på den måten!

En kjempefin konsert med et verdensberømt ensemble som jeg alltid har likt godt. Ti poeng av ti mulige herfra. 


søndag, august 17, 2014

Paul Lewis og Vertavo, Gamle Logen, Oslo kammermusikkfestival 17.08.14


Hurra! Kammermusikkfestivalen er i gang! I år skal jeg på mange konserter, og først ut: Vertavo og Paul Lewis, Mozart, Beethoven og Ruders. (Oppvarming fikk vi i går kveld i min søsters bursdagsselskap, der Vertavo var husband og spilte Dvorák i stua!) 

Beethovens sonate for cello og klaver nr. 4, op. 102 nr. 1, C-dur (1815) stod først på programmet. Bjørg Værnes Lewis har en nydelig tone i celloen, varm og fyldig klang, og Paul Lewis er jo blant mine yndlingspianister, så det sier seg selv at denne sonaten alene var verdt konsertbilletten. Helt praktfullt. Jeg liker cellosonatene til Beethoven veldig godt, kanskje aller best av kammermusikken hans (som ikke er klaversonater). 


Øyvor Volle, fiolin * Annabelle Meare - fiolin, * Berit Cardas - bratsj * Bjørg Lewis - cello


Så var det klart for Mozart, og hans dissonanskvartett - k.465, nr. 19, C-dur. Tilnavnet kommer av den langsomme introen som har noen (svært behagelige) dissonanser; ellers er det ikke mye som skjærer i ørene akkurat. Den er kanskje han aller mest kjente, og sjelden har jeg hørt den så godt spilt som i kveld. Vertavokvartetten er så inderlig samspilte, lyttende, kommuniserende - de er både et helt orkester og ett eneste instrument. Det er virkelig en fryd å høre på hvordan hver og en får frem gløden i sitt instrument på best mulig måte. Den lyse tindrende førstefiolinen, andrefiolinen som ligger rett under og harmoniserer, den varme klangen i bratsjen som er som en menneskelig stemme, og celloen som ligger underst med de fine basstonene og av og til har noen soloer som gjør at gåsehuden kommer til syne. 

Så fikk vi høre et ganske nytt bestillingsverk av den danske komponisten Poul Ruders, hans strykekvartett nr. 4, ikke tidligere framført i Norden. Den er femsatsig, og et tema i celloen går igjen i alle satsene. Det var mange flotte tette harmonier, melodier i celloen, mye glissando, helt stille pianissimo i slutten av 3.sats. Fine flagolettstrøk i 5.sats. En veldig variert kvartett i stil, tempo og tonalitet. Spennende! 



Så konsertens høydepunkt for min del (om man skal rangere, og det vil jeg egentlig ikke): Mozarts klaverkonsert nr. 12 i A-dur, K.414, i arrangement for klaver og strykekvartett. Denne konserten kjenner jeg godt, og akkurat dette arrangementet spilte en venninne av meg på sin debutkonsert for noen år siden. Jeg synes det fungerer helt utmerket med å la en kvartett spille orkesterdelen. Forskjellen fra en vanlig klaverkvintett er at pianoet er mer solistisk her enn i en kvartett, siden det jo er en konsert. Pianoet fyller også ut orkesterpartiene her og der med akkorder som legges. 

Paul Lewis spiller som vanlig som en gud. Dette er for meg Mozart bortimot på sitt beste. Det er partier i førstesatsen, f.eks. sekvenseringa i gjennomføringa, som framkaller klaprende hjerte og øyne som går i kryss - det er så FINT!! Og førstefiolinen i andresatsen... og pianoet!! Den nydelige melodien, trillene, skala-løpene, så lett og luftig. Alt stemmer. Jeg gleder meg til hver kadens, når kvartetten legger tonikaakkorden med kvint i bass - og pianoet begynner forsiktig helt alene. Dette treffer meg i hjertet. 



Bravo!


Sun Ra Arkestra, Nasjonal Jazzscene, Oslo Jazzfestival, 14.08.14


Det er i år hundre år siden Sun Ra kom til denne jord, fra planeten Saturn, og den nåværende leder i Sun Ra Arkestra, Marshall Allen, har akkurat fylt 90. Vi har med veteraner å gjøre. Sun Ra forlot jorda igjen i 1993, men orkesteret lever i beste velgående, og serverte oss to timer med energisk galaktisk sirkus torsdag kveld. We're gonna take a journey to Saturn, Space is the place, We travel the spaceways from planet to planet. Temaet var ganske klart! 


Allen er leder, men Knoel Scott (altsax, sang og perkusjon, medlem siden 1979) hadde også mye av regien. Bandet var som vanlig iført glitrende fargerike flagrende antrekk med matchende hatter, og danset rundt i lokalet - det er ikke hver dag man nesten blir tråkka på tærne av intergalaktiske musikere!


Det er mye spennende musikk, veldig underholdende, det er dyktige musikere, innimellom ganske surt (men med overlegg), et underlig storband, og absolutt en happening verdt å få med seg om man kan. 

En liten encore til slutt, a cappella-sang. 

onsdag, august 13, 2014

Michel Legrand, Den norske opera og ballett, Oslo Jazzfestival 11.08.14

Hei!


Mandag kveld spilte selveste Michel Legrand i operaen! En av Europas fineste filmmusikk-komponister, og en habil jazzpianist. Vi hadde billetter på fremste rad og var fulle av forventninger, som absolutt ble innfridd. Han er 82 år, men fingrene er overhodet ikke stive - han spilte veldig bra. Med seg hadde han Francois Laizeau på trommer og Pierre Boussaguet på bass. Flere av melodiene endret tempo og stil underveis, noen modulerte mye, det var fine improvisasjoner og virkelig fint å høre på samspillet deres. Så har de også omtrent den mest praktfulle setlista i manns minne!

Først en blues til ære for Ray Charles, som han spilte en del med. Deretter temaet fra filmen "Summer of '42", "The summer knows".  Fint og vemodig! Så en frisk fuge; jeg satt og lyttet etter dux og comes men de var ikke forskjellige (tonearten var allerede endret når melodien kommer inn på kvinten). Så kom Karin Krog inn og sang "You must believe in spring" helt nydelig. Hun har akkurat den litt mørke stemmekvaliteten som kler denne melodien så godt - en av hans aller beste og melankolske. Deretter en swinglåt, helt improvisert der og da, og så fikk vi høre en ballade for Miles. Han sang Miles' trompetstemme selv, og Karin Krog kom inn igjen midt under låta og bidro. Neste låt var "Watch what happens", som hun også sang veldig bra. Tilbake til Miles Davis og "Dingo Rock" fra filmen "Dingo" (1992) - de skrev soundtracket sammen, og det var kanskje kveldens mest groovy innslag. 

Deretter introduserte han Solveig Slettahjell, hvis navn han slet med å uttale, og hun fikk synge "What are you doing the rest of your life". SÅ fint!! Virkelig! Og etterpå - "Once upon a summertime". Hun har også denne dype stemmen som passer så innmari fint til hans musikk. Da hun gikk ut etter applausen, ropte han henne inn igjen - "Sållwaaay, come back please..." - også gjorde de "The windmills of your mind", som jeg har hatt på hjernen i to uker, som duett. To linjer hver, så annenhver linje, så en halv linje hver på slutten. Rørende og vakkert, Slettahjell har bra diksjon og stor musikalitet, og improviserte på slutten da kompet kom inn up-tempo. 




"I cannot visit Oslo for the first time in my life without playing Parapluies de Cherbourg," sa han, men forklarte at de måtte gjøre noe festlig ut av den ellers blir de bare lei. "We move it up half a note on each chorus, and then destroy it!" - og de modulerte virkelig for hver runde. Halvtoneknepet er smart, man fikk jo gåsehud hver eneste gang. Innimellom bytta de tempo også - jazzvals, bossanova, tango, kjapp 30-talls-jungle-rhythm-swing, veldig morsomt!

Så var det over, uten ekstranumre. En strålende konsert med en stor legende! Alle de fine melodiene, servert på rekke og rad - av geniet som har laget dem. 

"Har du sett Per sjuspring danse??"

onsdag, juli 30, 2014

Bach - Messe i h-moll, BWV 232, Nidarosdomen 29.07.14


Johannespasjonen  og påskeoratoriet med John Eliot Gardiner i Leipzig i fjor, Matteuspasjonen med Philippe Herreweghe i Amsterdam i april, h-moll-messa med René Jacobs i Trondheim nå. Jeg samler på Bach-kirkemusikkopplevelser med de store dirigentene, og gårsdagens konsert var uforglemmelig. H-moll-messa er kompleks og full av symboler, et eget studium på musikk mellomfag på universitetet for noen år siden, og man kan bruke et helt liv på å sette seg inn i den. Min yndlingsinnspilling er nok Philippe Herreweghe sin fra 2012, med Hana Blazikova, Dorothee Mields, Damien Guillon, Thomas Hobbs og Peter Kooy, altså et stjernelag helt uten like. 

Norsk Barokkorkester med konsertmester Gottfried van der Goltz spilte veldig bra, med helt ypperlige instrumentalsolister med stor stilfølelse. Purcell Choir Budapest er et prosjektkor bestående av profesjonelle sangere, ganske få på hver stemme, og de hadde en nydelig klang som virkelig glitret - særlig sopranene.  



Solistene var - som ventet - top notch. Tenoren Werner Güra har vært en stor favoritt hos meg i mange år, og hans "Benedictus" var gripende vakker. (Güra kommer til Oslo under årets kammermusikkfestival i august, og skal blant annet være evangelist i Matteuspasjonen i domkirka den 23.)  Kontratenor Benno Schachtner er ung og lovende, og sang "Agnus Dei" veldig fint. Han brukte dynamikk og framkalte gåsehud da han sang et parti nesten pianissimo. Sopranen Sunhae Im har en klar og sterk sopran, lett og ledig og nesten munter, og er også med på Jacobs' innspilling av Matteuspasjonen som kom i fjor - i likhet med Güra - og med Johannes Weisser, som sang bass-partiene nydelig i går. Jeg liker han aller best når han gjør Bach. Marianne Beate Kiellands varme og klare alt-stemme var helt riktig. (René Jacobs har en tendens til å bruke mørkere alter som f.eks. Bernarda Fink i sine kirkemusikk-innspillinger, så jeg er veldig glad for at han ikke gjorde det nå.) 


Jacobs har relativt høye tempi, men jeg synes det fungerte kjempefint, og orkesteret taklet det uten problemer. Enkelte av korpartiene ble sunget av solistene (OVPP), og hvis de hadde stått foran orkesteret, hadde vi hørt dem litt bedre. De forsvant litt der de stod bak musikerne. Men det er en ubetydelig ting i det store og det hele, for dette var en særdeles flott opplevelse som jeg aldri vil glemme. 




søndag, juli 06, 2014

Stevie Wonder, Kongsberg jazzfestival 05.07.14



Når Stevie Wonder kommer til landet/Norden, da drar man dit. (Gammelt jungelord for en musikkelsker) 

Dette var min fjerde Stevie Wonder-konsert på ti år, han er ti år eldre enn første gang jeg hørte han live, men det kan man virkelig ikke høre. Jeg synes han låter bedre enn noensinne. Utekonsert er definitivt å foretrekke, og selv om konserten i Vikingskipet var bra musikalsk sett, vil jeg si det var tidenes feil-booking hva location angår. Stevie må høres utendørs, og man må stå, for å sitte i en stol når man har en av verdenshistoriens største groovemeistere på scenen er helt umulig. I går dansa vi hele tiden, to timer i strekk, og med slik rytmeseksjon bestående av to perkusjonister i tillegg til en trommeslager og den legendariske bassisten Nathan Watts, OG Stevie som er en rytmeboks i seg selv - ikke minst når han trakterer Hohneren - var det noen som stod rolig? Vet ikke. 


Showet åpnet med at han kom vandrende inn med sin keytar, akkurat som han gjorde i Bergen, og her åpna han faktisk med Marvin Gayes «How sweet it is» - og engasjerte allerede der publikum til å bli med. Så satte han seg ned ved Hohneren, og drog i gang neste låt: «Master blaster». Hvordan kan man stå stille? Han kan knapt velge en mer smittende låt, som får med seg publikum så tidlig i konserten. Han fortsatte med «Higher Ground», jeg blir helt matt bare av å tenke på det. Og deretter snudde han seg 90 grader til venstre, til flygelet, og der kom «As if you read my mind». Altså, jeg elsker «Hotter than July»-albumet! 80-talls-Wonder! Dyp stemme, funky pianospill, vi smilte så bredt at vi allerede begynte å bli slitne i kjakene. 



Så reiste han seg, gikk bort til en gitar som lå på et lite bord, og begynte å spille på den. Vi har liksom alltid tenkt at Stevie spiller alle instrumenter bortsett fra gitar, men han gjør altså det også - litt i allefall, og på en litt ukonvensjonell måte. Etterhvert forstod vi at det var «Maybe your baby» fra «Talking book» han var i gang med, og i en herlig seig groovy versjon. Tilbake til flygelet. Og nå begynte hjertet å banke og øynene å bli fuktige. «You and I» - en av tidenes ballader, og jeg får gåsehud bare av å tenke på det. For en stemme!! Og han modulerte høyere enn han pleier! Dobbelt-gåsehud når det kommer slike uventede vendinger! Den gikk over i «Lately», og we always start to cry, nesten. Og så: «Overjoyed». Om man ikke er beveget fra før, blir man det i allefall da. Han måtte gjøre noen stemmeøvelser først, en liten forkjølelse var i emning der - men det merket vi ikke da han kom ordentlig i gang med denne nydelige melodien som satte meg helt ut da han sang den i Stockholm i 2004. 


Etter tre ballader var det på tide med litt latinorytmer, og der kom «Don’t you worry ‘bout a thing» fra «Innervisions». Dærsken som det groova! Perkusjonistene fikk virkelig utfolde seg. Den ble etterfulgt av «Living for the City» fra samme album, en av hans aller beste låter (og beste album, goes without saying). Det svinger sånn; man kan nesten ikke kan tro det er sant at man står der, ti meter unna selveste Stevie Wonder, og danser - ikke til plata, men til the real thing. 




Så er det dette med allsang på konserter. Jeg er vanligvis ikke særlig for det, jeg vil høre artisten og ikke sidemannen, men akkurat når det gjelder Stevie gir jeg blaffen i alle rundt meg og lystrer hans instruksjoner. Han dirigerte Stevie Wonder blandakor innimellom i går - altså oss publikum - og dro i gang en versjon av «Ebony and Ivory» som i begynnelsen bare ble kompet av trommer. Så kom bassen inn, så flere og flere instrumenter, men vi sang flerstemt (og DET er det jo ikke så vanlig at publikum gjør på konserter), noen (jeg) sang Paul McCartneys stemme, vi sang blåserekka, god stemning. Og sikkert krevende for noen, melodien flyttes jo hit og dit og fortegnene skifter. Men denne plata kom da jeg var sju år, jeg hørte på den hele tiden i en periode da jeg var sju-åtte og kan den baklengs, alle toneartsskifter og kryss og b'er, så dette var bare moro. Deretter en annen av 80-tallets store hits, «Part-time lover», en av de mest dansbare noensinne. Vanvittig! «In Square Circle» er også et helsikes bra album! 

Noen år tilbake i tid - neste låt var «Signed, sealed, delivered», også en publikumsfavoritt. Frieriet fortsatte med «Sir Duke», og deretter funky-funky og elskelige «Do I do» - er det rart man er dansestøl dagen derpå?? Her ble musikerne introdusert, flere av dem har vært med på alle konsertene jeg har vært på, ikke minst bassist Nathan Watts og korist Keith John som har vært med han i alle år. Datter Aisha Morris var også med, men denne gangen ble hun ikke introdusert spesielt sånn som hun har blitt tidligere - han spilte jo heller ikke «Isn’t she lovely». 




Neste allsang: «My cherie amour». Åh. Publikum hadde fremdeles ikke lært seg teksten på første vers, håper de husker å lære den til neste gang. For en nydelig låt det er. (Vi hadde Stevie Wonder-band i bryllupet vårt, og denne var selvfølgelig med). Videre: «I just called to say I love you». Plutselig var ørti iphoner i lufta foran meg, nå skulle alle filme. Og jeg sier som jeg alltid gjør: Denne låta ble jo ihjelspilt i lange perioder på 80tallet, og for en Stevie Wonder-fan var det på den tiden ikke enkelt å overbevise ikke-kjennere om at han hadde cred og utga årlige kanon-album på 70-tallet. Men når man hører den på konsert, med Stevie og ikke med et enmannsorkester i et halvkjipt bryllup eller på et høyfjellshotell, er det noe helt annet. I sin opprinnelige form, med ordentlig komp, er den veldig fin. Glem historikken med orgelkurs, danskebåt-turer og bøgdafest, og nyt Stevies live-versjon - og vær ydmyk når du får den servert på den måten. Deretter kom «You are the sunshine of my life», kanskje den aller første Stevie-låta jeg husker (mamma hadde «Talking Book» på LP da jeg var liten), herlig!! Og siste låt, etter at Stevie hadde spurt oss om vi ville hjem og vi svarte "NO NO NO!!", var «Superstition». Det finnes knapt bedre låt å avslutte med. Den utløste full fest der oppe, koristene dansa over hele scenen, blåserne blåste, vi dansa og jubla, og plutselig var det over. Kongsberg Jazzfestival er 50 år i år og vi fikk se et flott fyrverkeri mens roadiene rigga ned. 


Bandet er så tight, så intenst samspilte og dyktige, koristene synger BRA, Stevie selv er et geni i alle genrer han driver med, alle jeg snakka med var kjempefornøyde, avisene triller unisone femmere, det var topp stemning foran scenen, musikere jeg kjenner har teppebomba Facebook med bilder av seg selv sammen med Stevie backstage etter konserten, og vi kjørte hjem i sommernatten med en stor klump av lykke i magen. 


Nathan Watts, basslegende





Keith John danser som om det stod om livet, mens Dwight Adams og Ryan Kilgore blåser "Superstition"-riffet. 


Keith John, Jasmin Cruz, LaNesha Baca, Aisha Morris. 


Setliste: 
  • How sweet it is
  • Master blaster (jammin')
  • Higher ground
  • As if you read my mind
  • Maybe your baby
  • You and I
  • Lately
  • Overjoyed
  • Don't you worry 'bout a thing
  • Living for the city
  • Ebony and ivory
  • Part-time lover
  • Signed, sealed, delivered 
  • Sir Duke
  • Do I do
  • My cherie amour
  • I just called to say I love you
  • You are the sunshine of my life
  • Superstition






video

lørdag, juni 21, 2014

Orchestre de Paris m/ Paavo Järvi, Marita Sølberg og Matthias Goerne, Salle Pleyel, Paris 21.05.14


Når min tidligere skolevenninne og yndlings-norske-sopran Marita Sølberg skulle synge Johannes Brahms' "Ein Deutsches Requiem" akkurat da vi tenkte oss til Paris, er det klart vi tilpasset avreisen sånn at vi fikk med oss denne konserten. 

Først spilte Orchestre de Paris "Le Tombeau resplendissant" av Olivier Messiaen fra 1931, et stykke med ganske intens åpning i messing og stryk, som etterhvert hadde disse kjente motivene og sprangene som Messiaen også bruker i sitt korverk "Antienne de la conversation Intérieure" som jeg hørte i Leipzig i fjor. Veldig flott! 



Deretter var det altså Brahms' store tyske Requiem som stod for tur. Dette er et gåsehud-verk fra ende til annen, som jeg sist hørte i Oslo domkirke i desember 2013. Orkestret spilte fint, koret sang veldig bra, og solistene var helt praktfulle. Sopranen har kun én arie, men den er til gjengjeld visstnok noe av det vanskeligste å synge av denne typen musikk. Ganske stort omfang, høyt og lavt. Sølberg sang helt nydelig - som vanlig - og fikk enorm applaus da konserten var over. Hun fraserer og former så fint, i tillegg til å ha en helt gyldent skimrende klang. Vi var stolte nordmenn i salen! Det var moro å høre Matthias Goerne også - endelig - han avlyste jo i Risør for noen år siden på veldig kort varsel, til vår store skuffelse. Men nå fikk vi høre han, og han er virkelig en god sanger. Han levde seg veldig inn i verket, ikke bare i barytondelene. 

Dette kunne absolutt egne seg som plate! Jeg hadde kjøpt den på dagen. Og Brahms, ja, han er på min topp tre sammen med Bach og Schumann. Til evig tid. 


Fabio Biondi og Kenneth Weiss, Théâtre des Champs-Élysées, Paris 18.05.14

En formiddagskonsert på en knallvarm og fin søndag i Paris! Théâtre des Champs-Élysées var stedet, klokka var bare 11 da de begynte (og vi kom hesblesende inn i siste sekund pga metro-forsinkelser). Vi satte oss i en av nisjene på 1. balkong. 

Programmet bestod av Bachs sonater for fiolin og cembalo, BWV 1016-1019. De spilte veldig fint, litt intonasjonsproblemer i blant og en del stemming, men det er man jo vant til i barokksammenheng.    Veldig moro å høre Biondi; jeg er veldig fan av mye av det han har gjort, Vivaldi-innspillingene på Naïve, og naturligvis den eksemplariske "Ich habe genug"-innspillingen med Ian Bostridge på Virgin, 2000. 

Jeg kjøpte Weiss' innspillinger av Bachs partitaer etterpå, utgitt på Satirino i 2001. 

Pat Metheny Unity Group, Oslo Konserthus 10.05.14


Pat Metheny og Chris Potters prosjekt de siste par årene har vært Pat Metheny Unity Band, senere kalt Pat Metheny Unity Group. De har gitt ut to album, med ganske forskjellig sound, og på gårsdagens konsert i Oslo Konserthus fikk vi to sett uten pause i mellom - nettopp med denne inndelingen. Ben Williams spilte bass og Antonio Sanchez trakterte trommene. I sett to kom også pianist-vokalist Giulio Carmassi på scenen, og deler av Methenys musikalske Orchestrion-rekvisitter ble tatt i bruk. Chris Potter spilte både tenorsax, bassklarinett, altfløyte og gitar.  

Ettersom denne omtalen blir skrevet mer enn en måned etter konserten, har dessverre en del detaljer allerede gått i glemmeboka. Men jeg husker flere overraskelser - som "Bright size life", "Have you heard" og faktisk til og med "Dream of the return", med fin vokal av Giulio Carmassi. "This is not America" dukket opp også, "Minuano (six eight)" og "Last train home". Pat spilte på alle sine gitarer, og tok noen solonumre til slutt. Sånn sett ble det kanskje aller mest Pat sin konsert, men jammen er det to store navn som turnerer sammen her. Nesten litt unikt!




mandag, april 14, 2014

Matteuspasjonen med Carolyn Sampson, Damien Guillon, Peter Kooy, Philippe Herreweghe og Collegium Vocale i Concertgebouw, 11.04.14


I fjor grublet jeg på hva som ville være min drømmeinnspilling av Matteuspasjonen. Jeg kom fram til at Carolyn Sampson skulle være sopran, Damien Guillon kontratenor, Peter Kooy bass, og at det hele skulle dirigeres av Philippe Herreweghe - og at hans kor Collegium Vocale Gent naturligvis skulle være med. I september i fjor da jeg surfet innom Carolyn Sampsons hjemmesider, fant jeg en konsertliste der det fremgikk at hun skulle synge Matteuspasjonen i Concertgebouw i april 2014 - med nøyaktig de utøverne jeg hadde listet opp noen måneder tidligere. Det er jo til å få hjerteatakk av! Billetter ble bestilt, altså mer enn et halvt år i forveien, og nå sist fredag var det tid for konsert i dette overdådige konserthuset. Nå i ettertid fremstår det hele mest som en drøm, løsrevet fra tid og sted. 

Fra første tone i det sørgmodige åpningskoret piplet tårene fram, og slik fortsatte det jevnt og trutt gjennom alle tre timer. 

Collegium Vocale Gent er virkelig et helt utrolig dyktig kor; det er noen sopraner der som har de klareste korstemmene jeg noensinne har hørt, og koralene klang så vakkert!! Et barnekor var med i første del, tålmodige små i hvite skjorter, med flotte rene stemmer. Herreweghe takket dem spesielt.

Første arie er altens "Buss und Reu", og Damien Guillon spratt opp før resitativet. Min yndlings-kontratenor! Han har en ekstremt klar stemme, kontrollert, ikke noe flagring som mange kontratenorer (og tenorer) kan ha en tendens til. Han har studert med bl.a. Andreas Scholl, og kan absolutt sies å være på sin lærers nivå. 

Andre arie er sopranens "Blute nur", og dette var altså første gang jeg hørte Carolyn Sampson live i hele mitt liv, etter å ha vært så betatt stemmen hennes i så mange år. Himmel og hav!! Gåsehud i nakken. Hennes evne til å forme musikken, gasse på, tynne ut, vibrato og ikke-vibrato, luft - i tillegg til en helt gylden og skimrende klang - er det som gjør henne unik. Sammenlignet med mange andre sopraner som bare synger rett igjennom med samme uttrykk i hele arien, som de gjerne gjør på litt eldre innspillinger, er dette virkelig noe helt annet. Resitativet til "Ich will dir mein Herze schenken", altså "Wiewohl mein Herz in Tränen schwimmt", kanskje det aller fineste resitativet i hele pasjonen, gir meg gåsehud bare jeg tenker på det. De toppene hennes er til å gråte av! (og det gjorde jeg jammen også)

Tenoren Benjamin Hulett har jeg knapt hørt før, men han sang "Ich will bei meinem Jesu wachen" veldig fint, og jeg skal definitivt merke meg navnet hans framover. Evangelisten Maximilian Schmitt har jeg heller ikke hørt så mye før - han var helt ok, det er en krevende rolle som han behersket, selv om han ikke nådde helt opp mot mine evangelist-favoritter James Gilchrist/Werner Güra/Mark Padmore (Gilchrist var evangelist i Matteuspasjonen i samme sal kvelden før, med Richard Egarr og Academy of Ancient Music). I rollen som Jesus hørte vi Thomas E. Bauer, slett ikke verst han heller, men den som har imponert meg mest som Jesus de senere årene, er jo vår egen Johannes Weisser i René Jacobs siste innspilling av Matteuspasjonen som kom i fjor. 

Men bassen! Peter Kooy! Min bass-helt, som jeg var så heldig å få hilse på for et par uker siden i Oslo Domkirke! Han sang praktfullt, ikke uventet. The Godfather of barokk-bass-sang. 

Solistene i koret, de som sang de mindre rollene, var også svært dyktige. Særlig han som sang Pilatus - han hørtes ut til å ha blitt undervist av Kooy, eller i allefall ha han som forbilde. 

Høydepunktet i del 1 var duetten mellom Carolyn Sampson og Damien Guillon i "So ist mein Jesus nun gefangen" - de var helt samstemte, de var som én person - stemmene smeltet sammen og det lød helt, helt perfekt. 

En kopp te i pausen var fint, man fikk igjen pusten, og gjorde seg klar til del 2. Fram med lommetørkle. 

"Erbarme dich", hva kan man egentlig si om den som dekker det tilstrekkelig.. Forrige gang jeg hørte Guillon synge den, var i Oslo Domkirke i fjor - i det verket som er en slags "Matteuspasjon light", nemlig Bachs "Köthener Trauermusik" der han bruker mye fra Matteuspasjonen. Det var noe av det vakreste jeg har hørt i hele mitt liv. Den arien er virkelig en slags eksamen for barokksangere, og Damien Guillon bestod med glans også denne gangen. Fiolinsoloen var merkelig nok litt romantisk spilt - for det var faktisk musikere fra Concertgebouw-orkestret som spilte, det var ikke et barokk-orkester, så det var en del nyere instrumenter og det gjør jo noe med klangen. Oboene og fløytene var en slags blanding av tre og metall, ikke originalinstrumenter, og lyden var dermed ikke helt barokk - men spillestilen var det heldigvis. Ikke noe svulmende romantisk tolkning, det hadde jeg heller ikke ventet av Herreweghe. Men akkurat førstefiolinisten var nok en romantiker, eller i det minste en tilhenger av mer italiensk spillestil, med andre forsiringer og triller enn vi er vant til i tysk barokk. Uansett, fint var det! 

Men det som virkelig fikk meg til å knekke sammen, var Carolyn Sampsons tolkning av den nydelige, nydelige sopranarien "Aus Liebe will mein Heiland sterben". Herregud. Den hadde jeg gledet meg til, og det var så vakkert at det nesten gjorde vondt. Kun akkompagnert av fløyter og oboer, ikke engang continuo, sang hun så tårene rant (på meg og sikkert på mange andre). Dette skulle jeg gjerne hatt opptak av, så jeg håper inderlig at Herreweghe har planer om å spille inn Matteuspasjonen igjen - med dette ensemblet, mer eller mindre. Inntil videre er vi jo heldige som kan høre en av hans andre oppsetninger på YouTube, med Damien Guillon, Hana Blaziková og flere toppsangere - blant andre Dorothee Mields som synger "Aus Liebe" nesten like fint som Carolyn. 

"Wenn ich einmal soll sterben" var også tåredryppende vakker, stille og sørgelig, og derfra og ut var det bare å la seg trøste av Peter Kooy i "Mache dich, mein Herze, rein" før man fikk det praktfulle sluttkoret og deretter kunne klappe og hyle og hoie og glise fårete og fjollete som bare en Bach-fan på sin drømmekonsert kan gjøre. 



El Kooy blir takket av El Maestro. 


Det hellige dirigent-notestativ. 



tirsdag, april 01, 2014

J.C. Bachs Missa da Requiem og Haydns Stabat Mater med RIAS kammerchor og Concerto Köln, Oslo Domkirke, 30.03.2014


Et av verdens beste kor, RIAS kammerchor fra Berlin, kom til Oslo kirkemusikkfestival sammen med dirigent Hans-Christoph Rademann og orkestret Concerto Köln for å fremføre J.C. Bachs Missa da Requiem og Haydns Stabat Mater. Det er alltid like moro å høre slike ensembler som man har platehyllene fulle av både hjemme og på jobb - og jeg ble virkelig ikke skuffet. RIAS er et knallbra kor, orkesteret er glimrende - og de hadde med gode solister, spesielt de to mannlige! Sopranen Lenneke Ruiten måtte melde avbud, men Johanna Winkel steppet inn, og særlig i Stabat Mater var hun helt strålende. Egentlig kom alle, både solister og kor, best til sin rett i Haydns komposisjon. J.C. Bachs requiem var litt vanskelig å få taket på - ariene var helt klart i klassisistisk retning, mens noen av korpartiene var bortimot tidligbarokk-inspirert. Litt forvirrende til tider. Koret sang med litt svakere styrke, solistene var litt stive, men de tok igjen til de grader i Stabat Mater. Det gnistret! Dette verket er ikke så kjent som Haydns andre påskeverk, Jesu siste sju ord på korset, men er minst like flott. 

De andre solistene var Ruth Sandhoff (alt), Tilman Lichdi (tenor) og Andreas Wolf (bass)



Heldige oss fikk snike oss opp på galleriet sammen med organisten, og satt der under konserten! For et praktorgel!

torsdag, mars 27, 2014

Motetter av Johann Rosenmüller med Hana Blazíková, Robin Blaze, Peter Kooy, L'Armonia Sonora, Concerto Palatino og Leo van Doeselaar, Oslo domkirke, 26.03.14




Se på denne gjengen! Jeg er officially starstruck. Her ser dere noen av mine yndlings-bach-tolkere gjennom tidene - Hana Blazíková (sopran), Robin Blaze (kontratenor) og den store Peter Kooy (bass). I går opptrådte de på Oslo Kirkemusikkfestival med motetter av Johann Rosenmüller (1617-1684), tysk komponist som endte opp i Italia, og hvis musikk derfor kan minne veldig om Claudio Monteverdi - visstnok har han noe av fortjenesten for at italiensk barokk kom til Tyskland. Men altså. FOR noen utøvere!! L'Armonia Sonora er et utsøkt barokk-strykeensemble; to fioliner, tre gamber (deriblant leder Mieneke van der Velden på continuo-gamben) og en kontrabass. De hadde med seg Leo van Doeselaar på continuo-orgel, og blåseensemblet Concerto Palatino som bestod av tre barokktromboner og to zinker. Midtveis i konserten spilte de en sonate for 5 instrumenter, der strykerne på den ene siden og blåserne på den andre (ergo 10 instrumenter) spilte mot hverandre, annenhver gang. Veldig fint!

Sangerne var imidlertid det som trakk mest; dette er jo virkelig crème de la crème, og jeg har ikke tall på hvor mange plater i mine hyller hvor en eller flere av disse tre er med. Bassen Peter Kooy har sunget på samtlige av Masaaki Suzukis Bach-kantate-utgivelser gjennom tjue år, samt mange av platene til Philippe Herreweghe, og er i det hele tatt den ultimate barokk-bassen. Han har på mange måter definert denne tidligmusikkmåten å synge bass på gjennom en lang karriere. Jeg har aldri hørt han live før, men har gleden av å høre han i Matteuspasjonen i Amsterdam om to uker, under ledelse av nettopp Herreweghe, og det gleder jeg meg enormt til. 


Robin Blaze er en flott kontratenor som jeg har hørt mye på gjennom mange år. Han har også vært med på mange av Suzuki-platene, og han har gjort en fin plate med duetter fra Händels oratorier sammen med Carolyn Sampson, som forøvrig deler førsteplassen blant min barokksopran-favoritter gjennom tidene med Hana Blazíková, den tjekkiske unge kvinnen med den glassklare stemmen og den gjennomførte forståelsen av genren som gjør at måten hun former musikken på, føles 100% riktig og troverdig, og går rett inn i hjertet - hver eneste gang. Og slike ting merker man godt når man hører ett og samme verk i flere innspillinger. Det er enorme forskjeller ute og går. Det finnes veldig mange sangere med god intonasjon og teknikk, men det er de som forstår musikken - i mitt tilfelle Johann Sebastian Bach - og former den med innlevelse man merker seg. Blazíkova er der, hun er ung og lovende, up-and-coming, og har spesialisert seg i tidligmusikk. Jeg håper og tror hun vil fortsette med det. Jeg hørte henne i Leipzig i fjor sommer, og oppdaget henne for alvor for to år siden da hun begynte å synge med Philippe Herreweghe på hans nye label Phi. 

Johann Rosenmüller døde året før Bach ble født, så det er en helt annen - og italiensk - musikk vi hørte i går, som sagt minnet hans motetter om Monteverdi. Disse ble funnet av Mieneke van der Velden i Berlins Statsbibliotek, og er nok ikke framført på ganske mange år. Flott musikk, med mye rom for tolkning, utbrodering, ornamentering - noe utøverne i høyeste grad er eksperter på. En nydelig konsert!


Jeg nevnte at jeg var starstruck; allerede da de tre sangerne entret podiet gispet jeg (som jeg pleier i slike tilfeller), men at jeg skulle få hilse på dem på mottagelsen etter konserten var jeg i grunnen ikke forberedt på. Good times!!






BFF!

fredag, februar 28, 2014

Janine Jansen og Herbert Blomstedt, Oslo Konserthus, 27.02.14




For en vidunderlig konsert det var i går kveld i Oslo Konserthus! Janine Jansen, en av vår tids absolutt største fiolinister, spilte Prokofjevs 2. fiolinkonsert under selveste maestro og living legend Herbert Blomstedt. Farbror Herbert er intet mindre enn 87 år, men still going strong - sist han var her, dirigerte han sitt ønskeprogram, og det var også en stor opplevelse. 

I går var altså selveste Janine Jansen solist, hun har jo spilt en del i Norge det siste året, og jeg hørte henne første gang for 7 år siden i Risør. Videre skulle jeg høre henne året etter da hun stod på planen i Bærum kulturhus, men hun ble syk, og sendte sin venn og eks-kjæreste Julian Rachlin istedet (som forøvrig også besøkte Norge nylig). 

Jeg kunne hørt på Janine i mange timer! Hennes energiske og musikalske spill er virkelig en nytelse å høre på, det er noe med når musikere på det nivået frigjør seg fra alle tekniske hangups og  bare lager musikk. Det er så flott! Denne konserten har hun spilt mye, hun har spilt den på plate og kjenner den godt. Det er virkelig praktfull musikk, klanger og melodilinjer som griper tak i lytteren - og den er ganske forskjellig fra den første fiolinkonserten hans, som også er veldig flott naturligvis.

Stående applaus og brølende jubel; det ble naturligvis et ekstranummer. Her valgte hun å spille Melodie, op. 42 nr. 3 (fra "Souvenir d’un lieu cher"), en nydelig liten perle. 

Etter pause var det klart for Berlioz' store og ikoniske "Symphonie Fantastique", noe av det første vi kjenner til av programmusikk, med det berømte ledemotivet. Blomstedt dirigerte uten partitur. Lurer på hvor mange ganger han har ledet orkestre i denne? Marsjen til skafottet var skikkelig uhyggelig, og energien i sistesatsen, heksesabbaten, kan gjøre enhver lettskremt person en smule mørkredd, med musikalske assosiasjoner til hylende hekser og demoner som hopper rundt på den stakkars heltens grav. 

To kjempefine konserter i Oslo Konserthus på to uker - gleder meg allerede til neste gang!



p.s. Og til den godt voksne damen ved siden av meg som tok opp sin telefon (!) hvert femte minutt (!!) under Prokofjev for å sjekke Facebook (!!!) - vær så snill, ikke gjør sånt. Jeg tviler sterkt på at du leser dette, og du forsvant i pausen og kom heldigvis ikke tilbake, men du skulle bare vite hvor far out det er å være mer opptatt av om du har fått noen likes - enn av legendene på scenen. 

tirsdag, februar 18, 2014

Alcina av Georg Friedrich Händel - Den norske opera og ballett, 17.02.14

Foto: Jörg Wiesner, Den Norske Opera & Ballett


På aller siste forestilling, ganske nøyaktig 21 år siden jeg så denne operaen forrige gang (I Covent Garden, med Anthony Rolfe Johnson som Oronte), gikk jeg og så Alcina - operaen av Georg Friedrich Händel som har noen av de fineste barokkoperaariene jeg vet. Særlig Morganas arier. Den glimrende innspillingen med Il Complesso Barocco og Alan Curtis, hvor Joyce DiDonato spiller Alcina og Karina Gauvin Morgana, er umulig å matche - men jammen lød det bra i operaen også. Barokksolistene under ledelse av Bjarte Eike spilte virkelig knallbra og autentisk på sine cembali, erkelutter og barokkfioliner (hvor ofte har man sjansen til å høre en barokkopera i Norge med et slikt periodespesialisert orkester?), sangerne var jevnt over veldig bra (Tuva Semmingsen, Silvia Moi, Kristina Hammarström, Johannes Weisser, Marius Roth Christensen, Maren Myrvold), og den jeg spesielt vil fremheve er naturligvis trollkvinnen selv, Alcina - i amerikanske Nicole Heastons tolkning. For en stemme!!! For en teknikk, energi, kontroll, innlevelse, formidling! Sangere av hennes kaliber er sjelden vare på norske scener. 

Det var en veldig flott forestilling, og for en barokkelsker er jo fire timer i Händels verden en ypperlig måte å tilbringe en mandagskveld på. Mer barokk i operaen, ja takk!




 Karina Gauvin som Morgana i den ypperlige innspillingen til Il Complesso Barocco og Alan Curtis.


fredag, februar 14, 2014

Mendelssohns fiolinkonsert og Sjostakovitsjs femte, Oslofilharmonien, Oslo Konserthus 13.02.14


Endelig! Sent men godt kom årets første konsertopplevelse. Og det var virkelig en opplevelse - jeg tror det må være en av de fineste konsertene jeg har vært på med Oslofilharmonien. Etter Figaros bryllup-overturen kom den japanske fiolinisten Akiko Suwanai inn, og spilte Mendelssohns fiolinkonsert mer praktfullt enn jeg noensinne har hørt den. Kanskje verdens mest kjente og mest spilte fiolinkonsert, men hun tilførte den noe nytt - noe klart, kraftfullt og svært nyansert - med en innlevelse, musikalitet og styrke som gjorde at jeg skulle ønske den hadde flere satser enn de tre. I tillegg spiller hun på dolphin-stradivariusen som en gang tilhørte Jascha Heifetz. (Sånt blir jeg litt starstruck av!)

Etter pause spilte orkesteret Sjostakovitsj' femte symfoni, den jeg liker best av hans femten. Denne skrev han i 1937 etter å ha blitt hardt kritisert av Stalin; han var blitt beskyldt for å skade sovjetkunsten, og Stalin og regimet hans mente at Sjostakovitsj' musikk var grotesk og vulgær, og ikke sangbar og forståelig for massene. Han måtte trekke tilbake sin fjerde symfoni (den ble ikke framført før i 1961), ble frosset ut, og kom tilbake med den femte symfonien som for all del måtte blidgjøre Stalin - uten å gå på akkord med Sjostakovitsj' (og fansens) egne krav til kvalitet. Det skal jeg si han klarte. Det er et mesterverk av en symfoni, med så mange nydelige passasjer i melodien, harmonier som gir gåsehud, og en dynamikk som jeg synes Oslofilharmonien taklet med glans. Fra det svakeste svake til en fortissimo som nesten gjør vondt i ørene. Jeg blir alltid imponert over blåserne når jeg er på konsert i filharmonien; både treblås og messing har en bemerkelsesverdig høy kvalitet. I denne symfonien var det særlig treblåsen som fikk vise seg fram; den ensomme fløyta, klarinetten.. dessuten må den være en drøm for slagverkere (særlig paukisten). Her er det definitivt marsjerende soldater. Og partiet applauderte og jublet, og mente at finalen var heroisk og regimestøttende. Stalin var nok ikke den som gjenkjente ironi aller best. Det gjorde heldigvis publikum, og dermed ble Sjostakovitsj både godtatt av myndighetene og hyllet av sine egne, som følte både trøst og håp i denne femte symfonien. 

Det er et flott orkester vi har her i byen (ett av mange!). Og Vasily Petrenko kan å dirigere Sjostakovitsj. 





Imidlertid vil jeg nok en gang påpeke at folkeskikken når det gjelder unødig hosting på konserter ikke har blitt bedre med årene. Får man en hostekule er det jo grusomt for den det gjelder, jeg har absolutt medlidenhet (og har opplevd det selv) men det er ikke den type hosting vi hørte i går - dette var framtvunget hoste, som oppstår av smitteeffekt når man hører andre hoste, og den kom på de mest upassende tidspunkter. Midt i de vâreste partiene, der alt er så stille at man må lytte godt for å høre hva de spiller - DER velger noen å kremte og hoste og harke. Jeg har opplevd at musikere og sangere på scenen har bedt publikum om å være så snill å slutte med hostingen, og da pleier det å bli stille. Ergo - dette er kontrollert hosting. Man kan faktisk la være. Er man veldig plaget av hoste, kan man forsøke å sitte nært ei dør så man kan løpe ut når man får et anfall. Er man syk, holder man seg hjemme. Ellers tier man stille, man faktisk ikke hoste om man ikke er absolutt nødt. 

tirsdag, desember 24, 2013

Juleplateadventskalender: Luke 24



Da er det tid for siste luke, og der finnes den ultimate julemusikken: Juleoratoriet av Johann Sebastian Bach. Seks kantater - tre for dagene i romjulen (25., 26. og 27 - sistnevnte var helligdag i tidligere tider), en for første nyttårsdag, en for første søndag etter nyttår, og en for helligtrekongersdag . Det er flere innspillinger som utmerker seg, og den aller ALLER fineste er John Eliot Gardiner sin fra 1987, med Anne Sofie von Otter, Anthony Rolfe-Johnson m.fl. En annen er René Jacobs sin med Andreas Scholl, Werner Güra, Dorothea Röschmann m.fl. fra 1997. I år kom det en ny innspilling som falt veldig i smak hos meg, nemlig Choir of Trinity College og Orchestra of the Age of Enlightenment under ledelse av Stephen Layton - med min absolutte yndlings-evangelist James Gilchrist, i tillegg til en av vår tids beste kontratenorer Iestyn Davies. 

Jeg må også nevne en juleoratoriet-dvd som akkurat kom ut før jul nå - hadde den vært på cd hadde den gått rett opp på førsteplass sammen med Gardiner sin. Det gjelder Philippe Herreweghe og Collegium Vocale, et konsertopptak fra i fjor, med Dorothee Mields på sopran, min kontratenor-crush Damien Guillon på alt, Thomas Hobbs på tenor og Peter Kooy på bass. For en stjernerekke!! Det er noe av det flotteste jeg har hørt noensinne. En must-have i samlingen! Kjøp den i tide til neste jul!

Enjoy!

God jul alle sammen!

mandag, desember 23, 2013

Juleplateadventskalender: Luke 23

Karl Richter var den ledende innen tolkning av Bachs kantater, oratorier og pasjoner inntil f.eks. John Eliot Gardiner kom på banen. Richter brukte ganske stort orkester og kor, dramatiske solister (ofte operasangere), sakte tempo - alt helt motsatt av hvordan trenden ble et par tiår senere.

Man kan diskutere hva som er riktig og galt, hva Bach hadde ment, om "coro" betyr at de fire solistene synger samtidig eller om det betyr at det skal være et kor på 50 sangere. Eller man kan bare glemme hele diskusjonen og nyte musikken, om det er Richters seige, Harnoncourts kjølige eller Gardiners vakre tolkning. Og akkurat i dag lar jeg meg sjarmere av Richter.

søndag, desember 22, 2013

Juleplateadventskalender: Luke 22

Denne juleplata hadde jeg ikke kastet et blikk på hvis jeg så den for første gang i dag. "Radio 1 - The Christmas album". En helt ordinær og småschizofren samleplate, ikke ulik alle andre i genren. Men det var min første juleplate som ikke var Putti Plutti Pott, Reisen til julestjernen og den slags - og på den tiden (1992) hadde man slett ikke tilgang til det utvalget som finnes nå, ikke hadde man internett, og det var noen mil til nærmeste akseptable platebutikk. Og der jeg bodde hadde vi kun NRK, ikke en eneste musikkvideokanal. Dette var også før kanalen NRK P3 kom til verden. Musikk-inputen via media var med andre ord begrenset, med mindre man var nysgjerrig og gikk inn for saken. Så dette er nostalgi for meg, helt uavhengig av musikksmaken min egentlig:
  • Band Aid - "Do They Know It's Christmas"
  • Carpenters - "Sleigh Ride" (dette er årsaken til at jeg for alvor oppdaget Carpenters!)
  • Spike Jones - "All I want for Christmas is my two front teeth"
  • Vanessa Williams - "Have yourself a merry little Christmas" (dette er Vanessa Williams fra Ugly Betty, ikke Rhonda fra Melrose Place, sånn som jeg trodde. De har samme navn)
  • Mel Tormé - "The Christmas song"
  • Bing Crosby - "White Christmas"
  • Slade - "Merry Xmas everybody" (skjønner dere hvorfor jeg kaller plata schizofren??)
  • Sharon Bryant - "Silent Night" (denne irriterte meg litt)
  • Ella Fitzgerald - "Winter wonderland"
  • Chris de Burgh - "A child is born" (ikke Thad Jones sin altså! Det ville forresten vært skummelt...)
  • Dinah Washington - "Old santa"
  • Og til slutt, naturligvis: Abba - "Happy new year"

Omtrent halvparten har gjort seg fortjent til en plass på en bra juleplate. Men i dette tilfellet tar jeg ukritisk i mot resten også, med åpne armer. F.eks. Slade!! Det morsomste er når sangeren vræler "Iiiit's CHRIIIIIISTMAAAAAAS" mot slutten. Da kan julefreden senke seg...

Det hadde vært interessant å vite hvem som hadde satt sammen denne plata. Radio 1, Polydor/Polygram, 1992? Det er virkelig en underlig blanding. Og min plate er så gammel nå at det faktisk er vanskelig å spille den av.