mandag, april 20, 2015

Brad Mehldau trio, matinekonsert på Victoria, Oslo 18.04.15


Hurra for ekstrakonserter! Kveldskonserten var utsolgt lenge før jeg fikk somla meg til å kjøpe billett, så da benyttet jeg anledningen til å stikke bort på Victoria og høre trioen på ettermiddagen istedet. (Den konserten ble også utsolgt, men det skjedde samme dag)  Hele Oslo var ute i sola, og Mehldau-fansen satt inne i mørket og ble servert en svært god og intens halvannen times lang konsert. 

Mehldau spiller melodier og repeterende figurer i begge hender, gjerne mot hverandre, høyre eller venstre hånd er likeverdige. Tempoet er til tider høyt, og det er så herlig å se/høre en pianist som svever så høyt over tekniske hindringer, jeg kan ikke forstå hva som skulle stoppe han. Bassist Larry Grenadier likeså, så trygg, og på et så høyt nivå at man blir lamslått der man sitter. Trommis Jeff Ballard er et fyrverkeri. Steady groove. 

Grenadier doblet melodien i begynnelsen av mange av låtene. Når Mehldau samtidig lot være å overta bassrollen i venstre hånd, men la noen akkorder her og der i ymse omvendinger, måtte man liksom tenke bassen selv. Det er også fint. Starten på settet var nye låter som Mehldau ville teste ut. Up-tempo swingblues, lange soloer, delvis rolige og mollstemte låter, drømmende, intense og suggererende. 

*Solid Jackson (dedicated to Charlie Haden)
*Strange gift (hvis jeg tolker min utydelige skrift sånn noenlunde)
*Seymour reads the constitution
*The tingled green diva (igjen, utydelig skrift)
*Almost like being in love (Frederick Loewe)
*Since I fell for you (Buddy Johnson)


Ekstranummer 1: 
*Holland (Sufjan Stevens)

Ekstranummer 2: 
Usikker, hørtes Monk-aktig ut. Jazzvals. 

lørdag, april 18, 2015

Stacey Kent m/ band, Cosmopolite, Oslo 17.04.15


Stacey Kent er tilbake i Oslo! Hun har etterhvert vært her en del de siste årene, jeg mener hun også pleide å henge på Akers Mic og signere plater da jeg jobba der på slutten av 90-tallet. Aftenens konsert var ganske lik den forrige, samme band naturligvis (Graham Harvey/Jeremy Brown/Josh Morrison/Jim Tomlinson/Stacey selv på gitar), og noenlunde samme låter. 

Det slår meg at hun har endret repertoaret ganske mye siden 90-tallet. De første platene var preget av standardlåter, låter man f.eks. har hørt mye med Ella, dessuten en hel plate viet musikken til Richard Rodgers. Etter det har hun begevet seg mot Brasil, med Jobim- og Valle-låter, og mot Frankrike - med f.eks. filmmusikk fra franske sekstitallsfilmer eller rett og slett Serge Gainsbourg. Hun gjør begge deler veldig fint. Jim Tomlinson har en tone i saksofonen som minner veldig om Stan Getz, helt klart inspirert, og Stan Getz har jo definert bossanova-saksofonen innen jazzen, så det faller ganske naturlig at han spiller Getzk på disse låtene. Dessuten spiller han fløyte, både vanlig tverrfløyte og altfløyte, sistnevnte bl.a. i en nydelig obligatmelodi på B-delen på "Jardin d'hiver", den nest siste låta på konserten. 

En melodi som alltid slår an er "This happy madness", eller "Estrada Branca" som den opprinnelig heter. Frank Sinatra gjorde den med Jobim (som har skrevet låta sammen med Vinicius de Moraes), og den finnes på den utmerkede plata "Double Rainbow" som Joe Henderson ga ut i 1995. Stacey gjør den kjempefint på engelsk, teksten (som jeg vanligvis er altfor dårlig til å høre på) kler henne godt. Videre tror jeg hun er glad i gamle showtunes som ikke spilles så mye lenger, som f.eks. "The trolley song" som ikke ble framført i kveld, men som hun har med på en av platene sine. Den er fra "Meet me in Saint Louis" med Judy Garland. I kveld sang hun "Show me" fra "My fair lady". Hun sier hun er kresen på repertoaret, hun synger bare melodier hun er "deeply in love with". Det klarer hun virkelig å formidle, og det har nok også litt å gjøre med min mange ganger nevnte oppfatning av at de låtene hun velger, går igjennom en "Staceyfier" - hun setter sitt preg på den sånn at den nærmest virker å være skrevet for henne. Og hun har jo også låtskrivere som skriver direkte til henne, låtskrivere som kjenner henne godt og vet hva hun liker og hva som kler personligheten og stemmen hennes. Jim Tomlinson, ektemannen, har skrevet mange låter til henne gjennom årene, sammen med både en portugisisk og en japansk-britisk makker. Det er fine melodier, Tomlinson kan håndverket, og tekstene (som jeg som sagt vanligvis aldri hører på, men Stacey får meg til å høre på dem) er fascinerende fordi de forteller en konkret historie kronologisk snarere enn å ha overført betydning eller være mer generelle. "The summer we crossed Europe in the rain" (ikke med i dag), "(Let's you and me go away to) the ice hotel", og selvfølgelig "The changing lights". Fortellinger med egen stemning, om byer, "you and me", reiser, "The city was asleep", regn, taxi, gjøre ting man egentlig ikke har råd til, venner i baksetet av bilen som ler mens trafikklysene skifter, det er i det hele tatt noe veldig romantisk over det. Disse tekstene er signert Kazuo Ishiguro.

Mye fint saksofon- og fløytespill, pianospill ikke minst - Graham Harvey har veldig feeling for disse låtene. Stacey spiller selv gitar på noen av bossa-låtene, som f.eks. "How Insensitive", "One note samba" og "So nice" - sistnevnte av Marcos Valle, som hun alltid snakker om med hjerteformede pupiller. En av hennes store helter, som hun har turnert med og spilt inn plate med. Jeg har ikke hørt den, men jeg har mange av de gamle platene til Valle - han er en flott singer/songwriter. 

På "Aguas de Marco" tok de en Elis Regina / Antion Carlos Jobim-vri, og sang den som duett. Stacey og Jim. Veldig fint! Han er en tidligere choir boy, kunne Stacey fortelle, og hadde jo en pen stemme. Det initiativet kom fra Ébène-kvartetten, en av de flotteste strykekvartettene jeg har opplevd live (på konsert i Risør i 2010), som de har turnert litt med de siste årene. I tillegg spilte Jim den ikoniske fløytesoloen som må være med. 

Nok en fin konsert med Stacey Kent og bandet!

Setliste: 

*The face I love (Valle)
*Photograph (Jobim)
*Show me (Loewe, fra My fair lady)
*(mangler tittel)
*This happy madness (Jobim)
*Mais uma vez (Tomlinson)
*So nice (Valle)
*How insensitive (Jobim)
*One note samba (Jobim)
*The changing lights (Tomlinson)
*Aguas de Marco (Jobim)
*A time for love (Mandel)
*So danco samba (Jobim)

Ekstranumre: 
*Jardin d'hiver (Salvador)
*The ice hotel (Tomlinson)


Tidligere konserter (de jeg har vært på etter at denne bloggen ble opprettet): 
* 18.10.13 på Cosmopolite, Oslo
* 30.10.11 på Cosmopolite, Oslo
* 16.08.08 på Chat Noir, Oslo

(Også var det jo en konsert jeg skulle på i New York den 23.06.2004, men den glemte jeg helt, gitt. For den dagen ble jeg fridd til.) 

fredag, april 03, 2015

Johannespasjonen med Philippe Herreweghe og Collegium Vocale Gent + Grace Davidson, Damien Guillon, Thomas Hobbs og Peter Kooy, L'Auditori Barcelona, 27.03.15


Del 3 av det siste årets Herreweghe-pilegrimsreise fant sted den siste uka i mars i Barcelona. (Del 1 var Matteuspasjonen i Amsterdam i fjor og Messe i h-moll i Budapest i januar.) 

Johannespasjonen stod på programmet, med en solistrekke man bare kan drømme om - som vanlig. Evangelisten Thomas Hobbs, som han brukte i Juleoratoriet-dvd'en som kom for et par år siden, er en av de virkelig gode arvtagerne til Anthony Rolfe Johnson. Damien Guillon, min yndlings-kontratenor på delt førsteplass med sin læremester Andreas Scholl, var selvfølgelig med. Peter Kooy, gudfaren av barokk-bassang, er et must i slike sammenhenger. Dessuten engelske Grace Davidson, en sopran i den klare lyse ungpike-tradisjonen, som jeg gledet meg til å høre etter å ha hørt henne f.eks. i det nydelige arrangementet av Faurés "Après un Rêve" med Tenebrae (det er hun som er på toppen). Barytonen Tobias Berndt sang rollen som Jesus, og Zachary Wilder sang tenorariene, sistnevnte var et nytt (og positivt) bekjentskap for meg. 

Gåsehuden kom fram fra første tone, det skjer alltid i Johannespasjonen - det er noe småuhyggelig over åpningskoret. I Matteuspasjonen er det langsomt og vemodig, mens i Johannespasjonen er det uro, nesten litt jagende, og grunntonen ligger i bassen i store deler av satsen. Jeg husker fremdeles hvor sterkt inntrykk dette gjorde på meg da John Eliot Gardiner, Monteverdi Choir og English Baroque Soloists framførte Johannespasjonen i Thomaskirche i Leipzig under Bachfest i 2013. 

Thomas Hobbs er som nevnt blant de aller, aller beste evangelistene i omløp nå. Han er lys, myk og formidlende. Det er rent, enkelt, ikke overdrevent på noe vis - bare veldig pent. Tobias Berndt er en dyktig Jesus, det vet vi fra Herreweghes oppsetning av Matteuspasjonen som ligger i sin helhet på YouTube. En behagelig stemme og god formidling. (Han vikarierte for Florian Boesch). De utfylte hverandre fint, og har såpass viktige roller for dette verket at det fort kan bli irriterende om en eller begge ikke er helt på topp. Men det var jo disse to. I det hele tatt var det virkelig ikke noe svakt punkt i hele denne konserten, ingen trakk det ned, og det er faktisk ganske sjelden. Men nå har vi jo med virkelig de aller, aller ypperste utøverne å gjøre, og heldigvis har jeg og Philippe Herreweghe temmelig lik smak når det gjelder soliststemmer! (Så glad han gikk bort fra Barbara Schlick-typen!)

Tenoren Zachary Wilder var ikke annonsert - han steppet inn på nokså kort varsel for den opprinnelige tenoren Robin Tritschler. Han sang fint, hadde mye kraft i stemmen og ga jernet i den ene crescendoen etter den andre når vi trodde han var ferdig med en frase. (Fun fact: Jeg googlet lenge da vi kom tilbake på hotellet for å finne ut hvem tenoren var, siden navnet hans ikke var oppgitt noe sted. Etter å ha sjekket ut noen sannsynlige muligheter som viste seg å ikke stemme, ga jeg opp - og gikk tilbake inn på Instagram, hvor jeg et kvarter tidligere hadde lagt ut bilde fra konserten (og hashtagget med Herreweghe og Barcelona osv). Der hadde jeg fått en "like" fra en person som var mistenkelig lik tenoren - bingo! Der var han. Mens jeg hadde lett etter han, hadde han sett på bildet jeg hadde lagt ut.)

Damien Guillon imponerer meg mer og mer. Han blir virkelig bedre og bedre. Jeg hørte han første gang i Köthener Trauermusik i Oslo Domkirke for et par år siden, deretter i Concertgebouw i Matteuspasjonen i fjor, så i h-moll-messa i Budapest i januar - og derimellom selvfølgelig på utallige plater og konsertopptak her og der (også de tidligere nevnte Herreweghe-oppsetningene av Matteuspasjonen på YouTube og Juleoratoriet på dvd). Hans "Von den Stricken meiner Sünden" var praktfull, og om mulig enda bedre: "Es ist vollbracht" i del 2, akkompagnert av orgel, lutt og bass - og naturligvis gamben, hvis linjer er blant høydepunktene i hele verket. Og da evangelisten med mild, mild fløyelsrøst kunngjorde "Und neigte das Haupt und verschied..." etterpå, var det musestille i tjue sekunder. Det er så fint!

Peter Kooy sang både bassariene og Pilatus-partiene. Han har gjort Bachs kirkemusikk hele livet, og har definert måten å synge barokkbass på. Man blir ydmyk bare av å se han komme inn på podiet. Gudfaren! Det er fjerde gang jeg hører han live, og jeg håper det blir mange, mange flere. Helt klart min yndlings-bass! Trygg og fin, aldri noe tull, kjenner verkene ut og inn. 

Grace Davidson var jeg veldig spent på. Det lille jeg har hørt av henne fra før er nydelig vakkert, men det er noen år siden de opptakene ble gjort og hun har ikke sunget inn så mange plater. Vel, skuffet ble jeg på ingen måte. Hennes jublende og lyse og lette "Ich folge dir gleichfalls mit freudigen Schritten" var direkte en humørspreder, så klare og rene toner i toppen. Hun er som en litt yngre Carolyn Sampson med litt mer luft og mindre vibrato. Jeg gledet meg til "Zerfliesse, mein Herze", verkets tåreperser (mascaraen Kanebo 38 holder forresten stand både i bryllup, begravelser og på konserter) - og måtte svelge tungt da obo da cacciaen og fløytene dro i gang denne. Og Grace, da. Hun sang helt praktfullt. Så lyst, sørgende, så klart og med et helt riktig fravær av vibrato på de høyeste og lengste tonene. Sånt blir jeg så vanvittig lykkelig av der jeg sitter. Jeg håper virkelig hun skal være med på en plateinnspilling snart, og gjerne av dette verket, for det er en stund siden Herreweghe spilte det inn sist nå. (Og da gjorde han den versjonen hvor åpningskoret ikke er med)  Men om det blir Dorothee Mields som synger sopranen på en eventuell ny innspilling, sånn som hun skal gjøre når de framfører dette under Bachfest Leipzig i juni, blir jeg minst like glad!

Collegium Vocale er et ekstremt bra ensemble. Orkesteret denne gangen var knøttlite, få strykere, med lutt i continuoen på ariene, og med de knallgode treblåserne som de er så kjente for. Konsertmesteren Christine Busch er fascinerende å se på, hun har sånn kontroll og kjenner verket så godt, og aller morsomst var det da hun og naboførstefiolinisten byttet til hver sin viola d'amore på Kooy sin fine lutt-arpeggio-pregede arioso "Betrachte meine Seel" og tenorarien "Erwäge". Jeg ble starstruck bare av å se de to gamle velholdte instrumentene liggende der klare før konserten, med de fine hodene, de mange skruene og strengene. For noen kunstverk!

Og koret, som sagt. De er så knallgode at jeg vet ikke hva jeg kan si for å understreke det ytterligere. I Matteuspasjonen i fjor var det jo dobbeltkor - de var kanskje tretti totalt. På h-moll-messa i Budapest var de tjue, altså femstemt, mens nå var de bare femten (det manglet en tenor). Og solistene var naturligvis blant disse femten. Det er bra at solistene er med på korpartiene også, naturligvis fordi de har gode stemmer og forsterker korklangen, men også fordi de holder stemmen varm gjennom hele verket (evangelist og Jesus unntatt). Stemmene smelter inn i hverandre, det er ingen som forsøker å kjøre noe sololøp, og de er så inderlig dyktige til å formidle teksten, bruke dynamikken til å understreke dramatikk eller sorg - dette er det jo naturligvis Herreweghe som har bestemt, men de utfører det helt praktfullt. Dette er et kor jeg vil høre om og om igjen, jeg gleder meg til å de legger ut turnéplanen for neste sesong og håper det blir mye Bach å høre!



Femte rad, fin lyd, god sikt! 











Luttenist Matthias Später.









Thomas Hobbs, Zachary Wilder, Damien Guillon og Grace Davidson. 







The Godfather. 




Tobias Berndt, Peter Kooy, Thomas Hobbs. 












Evangelist Thomas Hobbs får velfortjent jubel. 



Herreweghe takker Tobias Berndt alias Jesus. 



Dominique Verkinderen, Magdalena Podkoscielna, Grace Davidson (skjult bak fiolinisten) og Griet de Geyter. Tror aldri jeg har hørt en så solid, samstemt og velklingende sopranrekke! Kun fire stemmer. 



Konsertmester Christine Busch. 



Oboistene Marcel Ponseele og Taka Kitazato, kjente ansikt i Herreweghe-sammenheng!



Patrick Beuckels og Amélie Michel, barokkfløytemestere. 

lørdag, mars 21, 2015

Matteuspasjonen med Christoph Pregardien, Hana Blazikova, Julian Pregardien, Dietrich Henschel, James Gilchrist m.fl, Oslo kirkemusikkfestival 15.03.15




 Hana!


Endelig fikk jeg oppleve Hana Blazikova i Matteuspasjonen! Hun har vært blant mine yndlinger i flere år, og jeg har vært på flere konserter med henne, men akkurat Matteuspasjonen har lenge vært en drøm. Såvidt jeg vet har hun ikke sunget den inn på plate, men hun er med på den utsøkte konserten med Philip Herreweghe og Collegium Vocale som ligger på YouTube (der deler hun rollen med Dorothee Mields).  

For tre år siden var Christoph Pregardien i byen med Johannespasjonen. Samme orkester spilte nå, Le Concert Lorrain, men med et annet kor - nemlig Balthasar Neumann Chor. Den gang var James Gilchrist evangelist, nå var det Julian Prégardien som hadde den rollen, mens Gilchrist sang tenorariene. Marie-Claude Chappuis er oppført som alt i programmet (men alten så helt annerledes ut enn henne), Martin Berner var bass, Dietrich Henschel var Jesus, og Hana Blazikova sang altså sopranariene. 

Matteuspasjonen er noe av det vakreste jeg vet i hele verden, og det finnes så mange fine innspillinger. Heldigvis settes den opp med profesjonelle utøvere så å si hvert år her i byen, senest i august i fjor. Og i april i fjor hadde jeg en uforglemmelig opplevelse med den i Concertgebouw!

Julian Prégardien var en utmerket evangelist. Han var ekstra god i de stille og mest følsomme partiene, formidlet teksten kjempefint, og det er da det blir aller mest rørende. Dietrich Henschel var fin som Jesus, kanskje litt mer operadramatisk enn andre jesuser pleier å være, men det var fint. Tenorariene i Bachs pasjoner er ganske intense og energiske, og egentlig foretrekker jeg Gilchrist som evangelist fremfor tenorsolist her - eller i allefall i litt mer nedtonede arier - det er da han virkelig glitrer. Han får ikke vist spennet sitt nok "bare" i tenorariene. Men han sang naturligvis veldig bra. Alten, hvis navn jeg ennå ikke er sikker på, hadde en kraftig og flott bærende klang, og særlig i "Erbarme dich" kom hun til sin rett. 

Og Hana. Makan til klar og ren stemme finnes knapt. Hun synger nesten uten vibrato, uanstrengt og teknisk briljant. Hun er ikke så inderlig i f.eks. "Aus Liebe" som Dorothee Mields eller Carolyn Sampson (de to andre som rager like høyt), men det gjør ikke noe. Det er forsåvidt greit å slippe å hulke høylytt hver eneste gang man er på Matteuspasjonen. 

Koret sang kjempefint, orkestret spilte fint, alle sangerne var jevnt over veldig gode, og dette var ikke uventet en svært fin opplevelse. 




André Campras "L'Europe Galante" med Capriccio Stravagante og Skip Sempé, Oslo kirkemusikkfestival 06.03.15


På programmet til Oslo kirkemusikkfestivals åpningskonsert stod den franske komponisten André Campra sin operaballettmusikk "L'Europe Galante", skrevet i forbindelse med underskrivelsen av en fredstraktat i 1697. Tidligmusikkensemblet Capriccio Stravagante og dirigent Skip Sempé hadde med seg solistene Emmanuela de Negr, Maartje Rammeloo, Reinoud Van Mechelen og Lisandro Abadie. Opprinnelig var det meningen at Hana Blazikova, en av mine store sopranfavoritter, skulle synge - det var årsaken til at jeg slepet meg avgårde, syk som jeg var, men det viste seg at Hana også var blitt syk. Synd! Heldigvis ble hun frisk igjen til avslutningskonserten - Matteuspasjonen!

lørdag, februar 28, 2015

D'Angelo & The Vanguard, Sentrum Scene, Oslo 27.02.15


 ENDELIG!

D'Angelos comeback-turné i 2012 var en svært, svært gledelig overraskelse, og rett før jul i 2014 slapp han en ny bombe: En knallsterk plate som ingen visste om på forhånd, "Black Messiah", hans tredje album på nesten tjue år. Vi hadde forlengst kjøpt billetter til den annonserte konserten nå i februar, og dermed fikk vi servert mye nytt materiale i tillegg til låter fra begge de foregående albumene. Forrige gang var han litt mer forsiktig, prøvde seg litt fram etter alle årene borte fra rampelyset, men nå strutter han av selvtillit og er 100% trygg.

Det er mye Prince i D'Angelo 2015, ikke minst i låta "Charade". Det er også funk-jamsessions som varer evig. Denne gangen satt han ikke like lenge bak sitt elektriske flygel (Yamaha CP-70) som sist, derimot fikk vi en Brown Sugar-versjon med fullt band. Pino Palladino er den kuleste soulbassisten, Jesse Johnson fra The Time spilte lead gitar, Isaiah Sharkey spilte bl.a. akustisk gitar og rytmegitar, samt Prince-trommis John Blackwell, keyboardist Cleo "Pookie" Sample, og koristene Kendra Foster, Jermaine Holmes og Charles "Red" Middleton. Knallgode musikere som er ekstremt samspilte, høy kvalitet hele veien. Fine live-versjoner av låtene. Ikke ugjenkjennelige, men annerledes enn på plate, og det kler jo liveformatet. Og stemmen hans er i en klasse for seg! Nydelig falsett, ikke minst i "Really love", en av de fineste låtene fra det nye albumet.

HERLIG! Slike konserter vil man aldri skal ta slutt. Alt føles organisk, hver tone spilles, ingenting er programmert. D'Angelo har en stilfølelse og en feeling som gjør han nærmest enerådende i denne genren for tiden, og av og til er det så bakpå at jeg ikke fatter hvordan de klarer å holde på beaten. Men det gjør de. 


De kom inn på scenen igjen to ganger, etter at vi hadde klappet veldig lenge, og helt til slutt fikk vi høre en lang deilig versjon av "How does it feel". En etter en takket musikerne for seg, og til slutt var det bare D'Angelo selv som satt igjen og spilte. 


Neo Soul!


mandag, februar 16, 2015

Mikkel Ploug Group feat. Mark Turner, Herr Nilsen 14.02.15


På lille Herr Nilsen spilte New York-saksofonisten Mark Turner her forleden. Sist jeg hørte han, var det faktisk på en enda mindre klubb - 55 Bar i West Village, New York - da sammen med en annen saksofonstorhet, nemlig Chris Potter. Denne kvelden i Oslo spilte de begge to på hver sin scene. (the odds..)

Mark Turner spilte sammen med danske Mikkel Ploug og hans band (bestående av bassisten Jeppe Skovbakke og den Brooklyn-baserte trommisen Tommy Crane), primært med musikk komponert av Ploug. Fine melodiske låter, mye akkordspill i gitaren, fin tone både i gitar og sax, i det hele tatt en veldig flott konsert som jeg er glad jeg fikk med meg. 

søndag, februar 01, 2015

Engegårdkvartetten og Mozart, Gamle Logen 27.01.15


Tirsdag var det Mozarts bursdag! Den evigunge østerrikeren fylte 259 år, og det måtte vi jo feire. I Gamle Logen var det pyntet til fest, lysekronene glitret, mozartkulene trillet, og min gode venn Kjell (Hillveg) var naturligvis konferansier. Han fortalte om Mozarts Haydn-kvartetter, som var de vi straks skulle få høre. 


Engegårdkvartetten (Arvid Engegård, Alex Robson, Juliet Joping og Jan Clemens Carlsen) spilte strykekvartettene K.590 (F-dur), K.575 (D-dur) og K.589 (H-dur). 



Og Gamle Logen er jo glamorøst så det holder.  


lørdag, januar 24, 2015

Bachs messe i h-moll med Collegium Vocale og Philippe Herreweghe, Palace of Arts, Budapest 21.01.15


Bach store messe i h-moll, BWV 232, av min komponist-morfar kalt "verdens åttende underverk", er virkelig noe av det vakreste som er skapt på denne jord. Jeg har hørt mange innspillinger, vært på mange konserter, senest René Jacobs med Werner Güra og flere i Nidarosdomen i fjor sommer - den var svært, svært bra. Den fineste innspillingen jeg noensinne har hørt, kom i 2012 på den lille labelen Phi som Philippe Herreweghe selv står bak, og det var tredje gang han spilte inn dette verket. Solistene var top notch - sopranen Dorothee Mields, som gjorde sånn inntrykk i hans Matteuspasjon som man kan høre i sin helhet på YouTube. Hana Blazikova, som jeg falt sånn for i Leipzig i 2013, som synger på den fabelaktige kantateplata Herreweghe ga ut i 2012, som sang så fint i domkirka i fjor. Damien Guillon, kontratenoren og Scholl-eleven som slo meg i bakken da han sang Köthener Trauermusik i domkirka for to år siden, og som så praktfullt sang i Matteuspasjonen med Herreweghe i Concertgebouw i fjor. Thomas Hobbs som var nydelig tenor på samme Trauermusik-konsert. Og Peter Kooy, the godfather of barokk-bass-sang. Han som har viet hele sitt liv til å synge Bachs kantater, pasjoner og oratorier. Han som er med på samtlige 55 kantateplater under Masaaki Suzuki, samt en hel haug av Herreweghes innspillinger. Peter Kooy som jeg fikk hilse på i fjor vinter (og følte meg som en fjortis da jeg utbrøt "I just LOVE your voice!!"). Og som naturligvis sang på Matteuspasjonen i Concertgebouw. Denne tredje innspillingen til Herreweghe har jeg skrevet om flere steder, anbefalt på radio, gitt bort i presang, og kan virkelig anbefale den av hele mitt hjerte. 

Da jeg i august leste på Collegium Vocales hjemmesider at de skulle framføre nettopp h-moll-messa med nøyaktig disse solistene i Budapest i januar, var det ikke tvil i mitt hjerte - jeg måtte dra. Heldigvis er jeg gift med en mann som deler mine oppfatninger om at reiser gjerne kan styres av konserter og turnéer, og som i tillegg er glad i Bach og studerte nettopp h-moll-messa på musikkvitenskap på Universitetet. Vi bestilte billetter. 



Vi satt helt, helt perfekt - på rad 5, god sikt, knallgod lyd, og jeg tror muligens jeg satt og gapte lykkelig og fårete hele tiden i de to timene konserten varte, mesteparten også med gåsehud. Jeg ble starstruck allerede da orkesteret kom inn, der var barokk-oboistene Marcel Ponseele og Taka Kitazato, der var barokk-fløytisten Patrick Beuckels, der var konsertmester Christine Busch. Så kom koret, og blant dem solistene - for de synger jo i koret i alle korsatsene. Jeg gispet - som vanlig. Og til slutt: Philippe Herreweghe. Jeg holdt pusten da han stilte seg foran ensemblet, orgelet ga dem en h, og han slo dem inn på første "Kyyyyyyyyy-riii-eeee..". Så klokkerent, så klart, så følsomt allerede fra første stund. Mange kor gir på ordentlig i starten på de første kyriene, mens her holder de nesten litt tilbake, så man hører hvor få de er i koret, hvor god hver enkelt stemme er. Så kom instrumentaldelen, så vakker, så inderlig, så mollstemt og så helt nydelig spilt. Så kom tenorene inn, kontratenorene/altene, sopranene, og til slutt bassene. Åpningssatsen er i det hele tatt så himmelsk vakker og vemodsstemt at man nesten blir ulykkelig. Men neste sats, "Christe eleison" er en munter og glad duett mellom de to sopranene. Den overjordiske Dorothee Mields har jeg virkelig lengtet etter å høre live, både på grunn av denne fantastiske innspillinga fra 2012 og nevnte Matteuspasjonen på YouTube, men også fordi hun synger så praktfullt på Juleoratoriet-dvden de ga ut i fjor (med Mields/Guillon/Hobbs/Kooy). I duetten fikk hun briljere fint sammen med aftenens andresopran, dessverre ikke Blazikova som hadde meldt avbud - men derimot Margaret Oizinger, østerriksk mezzosopran som absolutt var en bra erstatter. 

Videre var alt helt perfekt - "Kyrie" (del 2) var kompleks og intens, "Gloria" var jublende med trompeter, og vi frøs på ryggen av "Et in terra pax". Jeg skulle gjerne hørt Blazikova i "Laudamus te", men Oizinger klarte seg fint - hun hadde en varm klang. "Gratias agimus tibi" ga meg gåsehud atter en gang, også fordi jeg jo vet at dette også er avslutningssatsen. Heldigvis var det ennå mye igjen. 

Domine Deus åpner med den fine fløytesoloen, moro å høre fløytist Beuckels, som spilte de lengste og flott fraserte linjer uten at vi helt kunne forstå når han pustet. Inn med Mields og Hobbs, for en duo! Så klare og nydelige stemmer de har! Og rett over på neste ryggfryselåt, "Qui tollis peccata mundi". For noen klanger! Så kom obo-introen som ledet oss inn i Damien Guillons første soloarie, "Qui sedes ad dextram Patris", og den mannen blir bare bedre og bedre. Jeg synes han er helt på linje med sin læremester Andreas Scholl. De etterstreber begge to det jeg mener er det beste hos en kontratenor - fin, varm og passe kraftig klang, ikke for nasal, ikke for mye vibrato, og absolutt ikke en ukontrollert eller flagrende sådan. Jeg tror ikke jeg til dags dato har hørt en bedre kontratenor på konsert enn dette. 

Deretter Peter Kooys første solo. "Quoniam tu solus sanctus" åpner med denne litt pussige horn-introen, corno di caccia, eller jakthorn, som i grunnen ikke er et spesielt pent instrument. Så avsluttes Gloria-delen med "Cum sancto spirito", og Credo kommer med flere korsatser. Neste høydepunkt: "Et in unum Dominum" med Mields og Guillon. To av verdens beste Bach-sangere i duett. Det var nesten ikke til å holde ut. "Et incarnatus est" og "Crucifixus", mollstemte korsatser fulle av vemod. Trompetene kommer tilbake i "Et resurrexit", temposats i dur, der Peter Kooy har et lite soloparti. Oboduett innleder neste sats, "Et in spiritum Sanctum Dominum", fin bass-arie. "Confiteor", femstemt korsats som går rett over i neste, "Et expecto". 

Så kommer Sanctus-delen, og her byttet mange av sangerne plass. Bassene havnet i midten, med tenorer, kontratenorer og sopraner på hver side, i et seksstemmig kor. "Osanna" fulgte, og deretter tenorarien. Thomas Hobbs er en utmerket tenor, han er kjempegod som evangelist i juleoratoriet (dvd), og sang "Benedictus" helt nydelig - som han også selvfølgelig gjør på plata. Fløyteobligaten kler denne arien så godt. Det sies at Bach ikke spesifiserte hvilket instrument som skulle spille her, at det kanskje er fiolin, men fløyta klinger i allefall veldig fint her. "Osanna" kommer i en liten reprise, og så det siste soloinnslaget som kanskje er høydepunktet i hele verket: Kontratenorens "Agnus Dei". Guillon sang den finere enn jeg noensinne har hørt den tidligere. Klokkeklart, så rent, fra første tone  - en høy d, som jeg tidligere har hørt andre slite litt med. Det kan nok være en fordel at han har sunget i alle korsatsene gjennom hele konserten og ikke har hatt særlig pause. 

Til slutt "Dona nobis pacem". Da var det over. Og applausen brøt ut, de måtte inn fem ganger til, vi klappet til håndflatene ble såre. 




Det slår meg hver eneste gang; Bach er virkelig tidløs og moderne på én gang. Han er evig aktuell. Og jeg er evig takknemlig for at det finnes så mange flotte tolkere der ute, som virkelig forstår han, og som kan formidle dette til oss blodfans. Å sitte der i salen, på rad 5, og få servert dette verdens åttende underverk av verdens aller dyktigste utøvere, det er nesten for godt til å være sant. 100% kvalitet. Denne konserten glemmer jeg aldri. 





torsdag, januar 15, 2015

Elgars cellokonsert med Truls Mørk og Oslofilharmonien, Oslo konserthus 15.01.15


Årets første konsert, det var på tide! Oslofilharmonien under ledelse av Eivind Aadland med solist Truls Mørk i Elgars cellokonsert, det vil jeg kalle en pangstart på sesongen for min del. Kanskje den fineste cellokonserten som noensinne er skrevet, selvfølgelig uløselig knyttet til Jacqueline du Pré, men jammen er den emosjonell nok i seg selv også. Truls Mørk spiller så inderlig fint, og rent! Gåsehud. Ikke minst da ekstranummeret kom - for det var sarabanden fra Bachs cellosuite nr. 2 i d-moll, BWV 1008. Himmelsk!

Det første verket i konserten var Magnus Lindbergs Chorale, basert på Bach-koralen "Es ist genug", med fine tette klanger som begevet seg delvis ganske langsomt i samme retning. 

Etter pause: Brahms' symfoni nr. 4. Min ungdoms yndlingssymfoni. Den ble helt praktfullt spilt av orkestret, de fikk fram alle de fine partiene og stemningene, dynamikken og gåsehuden, og spesielt vil jeg framheve blåserne i fjerdesats. Fløytesoloen var noe av det nydeligste jeg har hørt på lenge. Klarinett og obo fulgte etter. På samme måte som i Tsjajkovskijs Pathétique-symfoni er den feiende tredjesatsen egentlig mer finale enn fjerdesatsen, som i begge tilfeller er mollstemt og langsommere. (Interessant grep som helt sikkert kan lure mange i publikum om de ikke har fulgt med.) 

En veldig, veldig fin start på konsertåret 2015! Og bare noen dager til neste konsert, hurra!

fredag, desember 05, 2014

Juleoratoriet med Schola Cantorum og Det Norske Blåseensemble, Trefoldighetskirken 05.12.14


Aller først: 
Gåsehud og trillende tårer under åpningssatsen i kantate nr. 1 - check. Jauchzet Frohlocket!

I løpet av ei uke er det tre forskjellige muligheter til å høre Juleoratoriet i Oslo! Jeg hadde lyst til å høre Schola Cantorum denne gang, derfor møtte jeg opp i Trefoldighetskirka nå i kveld. Jeg var ganske spent på orkestret, da det var Det Norske Blåseensemble - dyktige som bare det, men uten en eneste fiolin i rekkene. Ei spiller de på originalinstrumenter. Men jo mer jeg tenkte på dette utover dagen og spilte musikken i mitt hode, kom jeg jo fram til at det er temmelig mye obo-og-continuo i Juleoratoriet - og siden jeg visste det skulle være continuogruppe med cello og kontrabass, tenkte jeg at forskjellen kanskje ikke ble så voldsomt stor. Og det ble den egentlig ikke heller. Litt tynnere lydbilde noen steder i åpningskoret i kantate 1 der man er vant til at fiolinene gasser på så gåsehuden dirrer - nå var det litt spinklere, men det var fint det også! Dessuten hørte man continuoen veldig godt på den måten, hvilket også er et pluss. I dette arrangementet er fiolinene primært erstattet av oboer og fløyter, etter hva jeg kunne høre. Jeg hørte ikke klarinettene eller saksofonene (!) noe i orkesterbildet der jeg satt, men nå kan Trefoldighet være litt varierende med tanke på lyden. (Litt underlig var det dog å komme inn i kirka på barokk-konsert, og se en altsaksofon i hånda på eieren sin der framme i orkesteret. Worlds colliding, men allikevel ikke!)

Fløyteobligaten til tenorarien i kantate 2 var nydelig. Det samme med obligaten til "Schliesse, mein Herze" - den arien ble akkompagnert av klarinett og continuo!! Det er en kombinasjon jeg ikke ofte hører, klarinetten er jo virkelig et fremmedelement i barokkmusikk i teorien - men det lød bra. Klarinettisten spilte så fint! Arier hvor det kun er akkompagnement i continuoen med en obligatstemme - for et genistrek det er. 

Solistene Ingeborg Dalheim (sopran), David Hansen (kontratenor), Joshua Ellicott (tenor) og Halvor Festervoll Melien (baryton) var et utmerket team - spesielt glad var jeg for å høre Dalheim, som imponerte meg stort tidligere i år da hun sang kantater av Johann Theile på "Ostsee"-albumet til Trondheim Barokk. En klar og lys sopran som har studert med bl.a. Barbara Schlick, dog synes jeg hun synger finere enn sin læremester! Det var kanskje i sopranarien i kantate 6 hun fikk utfolde seg mest, "Nur ein Wink von seinen Händen", samt i koralen i bassens resitativ i kantate 1 (hun sang den istedet for damestemmene i koret). David Hansen har jeg hørt i mye forskjellig de siste tre-fire årene, og jeg tror han er den lyseste kontratenoren jeg vet om - i den forstand at han har så mye trøkk på de høye tonene. Det er imponerende. Dog tenker jeg nok mer på han som en litt mer dramatisk sanger enn akkurat kirkemusikksanger - han passer enda bedre til barokk-opera, etter min mening. (Jeg er flasket opp med Anne Sofie von Otter i denne rollen, og i senere år også Andreas Scholl - begge har et litt annet og mykere uttrykk). Tenoren Ellicott var evangelist, og han var ekstra fin og følsom i høyden på resitativene. Baryton Melien var nok den største overraskelsen, siden jeg aldri har hørt han før. For en praktfull stemme han har! Formidlingsevnen var også svært god. Han håper jeg vi får høre i de andre store verkene til Bach om ikke lenge!

Koret glitret. For noen sopraner! Koralene var høydepunkter, og alle åpningskor/sluttkor også, naturligvis. Her er det rom for jubel, i stor kontrast til pasjonene. Det er flott når sluttkoralen i kantate 2 blir utbrodert med takter fra sinfoniaen. 

Arrangementene er gjort av Stian Aareskjold, og kor og ensemble ble ledet av Steven Devine. 

Det er virkelig et bra kor, jeg må huske å følge konsertplanene deres. 







tirsdag, november 18, 2014

Ole Børud, releasekonsert på Herr Nilsen 17.11.14


Endelig ny plate med Ole Børud - "Stepping Up" slippes i disse dager, og i går kveld fikk vi høre en gjennomspilling av hele plata live på Herr Nilsen. Releasekonserter er alltid morsomme, ikke bare får man hørt en haug nye låter, men førsteinntrykket blir jo faktisk av liveversjonene. Som vanlig hadde han med sitt svært solide band (Frode Mangen / Lars Erik Dahle / Markus Lillehaug Johnsen / Jens Petter Antonsen / Even Skatrud Kruse / Børge Are Halvorsen / Ruben Dalen - sistnevnte må være Norges beste poptrommis!), som bidro med sitt enestående komp og flerstemt koring. I tillegg til de nye låtene fikk vi høre gamle slagere som "Shakin' the ground", "Keep movin'", "The vow", "Backyard party" og Pages-coverlåta "Keep on moving". Og Børud overbeviser nok en gang at han ikke bare er en popsoul-vokalist i særklasse her til lands, men også at han har en teft for denne genren som resulterer i en låtkatalog som i allefall gleder mitt Steely Dan-hjerte.  

Nå gleder jeg meg til å få kloa i albumet så jeg kan høre på det!






Erik Løkra Volunteer Quartet, Bare Jazz, Oslo 12.11.14


Erik Løkra Volunteer Quartet; "jazz music inspired by the heroes of the past, with eyes set on the future."

Erik Løkra - saksofon
Magnus Wiik - gitar
Audun Lunnan Hjort - trommer
Fredrik Gundersen - bass

Splitter nye låter, samt noen fra Triathlon-perioden. Meget bra!!

tirsdag, november 04, 2014

Mesteraften med Jirí Kylian, Den Norske Opera og Ballett, 03.11.14




(Fotos: Jörg Wiesner)


Nasjonalballettens Mesteraften-oppsetninger er noe av det beste operaen har å by på - særlig produksjonene til Jirí Kylian. Han er et geni, og aldri har jeg sterkere opplevelser av dans enn når jeg ser hans verker. Kroppene er vektløse, de har ingen hindringer, det er ikke den ting de ikke kan gjøre. Hver bevegelse er sterk og målbevisst, og alt er så uttrykksfullt uten at vi nødvendigvis vet hva de skal uttrykke, men det spiller ingen rolle. Det er opp til den som ser på, og som tar det inn i sitt eget sinn. Det er nært og det treffer en nerve, på samme måte som musikk kan gjøre det, og føles veldig tilgjengelig. Kylians store genistrek i tillegg til den makeløse koreografien, er bruken av musikk. Han kombinerer barokkmusikk med moderne dans på en måte som gjør at begge deler forsterkes av den andre, de viser andre sider og får et helt nytt lys; blir en ny enhet. Det er så sterkt! Under første del i denne forestillingen, "Bella Figura", begynte jeg nesten å gråte, for det var så mektig. Når man hører den praktfulle musikken med ørene, og ser den nydelige og fascinerende dansen med øynene, blir det til sammen overveldende; direkte gripende, på en helt ny måte. Barokkmusikken gir en så intenst emosjonell stemning, den trigger alle følelser man vanligvis ikke kjenner på så ofte - den når fram til steder i hjertet hvor lite annet finner veien. 

I "Bella Figura" var det utdrag fra Pergolesis Stabat Mater - noe av det vakreste av 1700-tallets kirkemusikk (som ikke er Bach, jeg er jo tro mot min mester) -, samt utdrag fra Marcellos vakre obokonsert (sist hørt i Bachs pianoversjon i Radio Glamourbibliotekar vol. 32) og Vivaldis mandolinskonsert. Og noe Torelli. Jeg skulle ønske jeg var musikkprodusent hos Kylian. 

"Gods and Dogs" var også veldig imponerende; her var det mest Beethoven, med noen innslag av noe nyere. Siste del var "Symphony of psalms", der de naturligvis danset til Stravinskys salmesymfoni. Det var helt nydelig. Bruken av enkel scenografi og lys bidrar også mye. 

Jeg har vært på mange av disse Mesteraften/Kylian-oppsetningene tidligere, men jeg tror kanskje "Bella Figura" er min favoritt så langt.  Jeg anbefaler herved alle (som har mulighet) til å gå og se Nasjonalballettens forestillinger. Nå er Romeo og Julie rett rundt hjørnet, til Prokofjevs musikk, jeg skal i allefall dit!