mandag, juli 02, 2018

Paul Simon, Oslo Spektrum 01.07.18


Så var den her, dagen da vi skulle se Paul Simon for siste gang. På min bursdag til og med. Vi trodde egentlig at forrige konsert for snart to år siden var den siste, for da hadde han uttrykt at han ikke ville turnere i Europa mer. Men heldigvis kom han tilbake en siste gang, så da var det bare å bla opp for å få en bra sitteplass. Rad 15 midt på gulvet foran scenen var verdt hver krone (og det var mange). At han i tillegg kom med nyheten om at ei ny plate er på trappene, gjorde meg ekstra glad!




Bandet var noenlunde de samme som de forrige konsertene, naturligvis med unntak av gitarist Vincent Nguini, som gikk bort i fjor. Han hadde fått en verdig erstatter i nigerianske Biodun Kuti. Som vanlig spilte alle musikerne flere instrumenter hver, og alle koret. I tillegg var det med et lite kammerensemble, yMusic, bestående av tre strykere og fire blåsere. Disse akkompagnerte han i bl.a. "Rene and Georgette Magritte With their dog after the war"; en nydelig versjon. 




En variert setliste, mye fra "Graceland", bare "Late in the evening" fra "One trick pony", og en del fra de nyere platene. "Dazzling blue" fra "So beautiful or so what" er en favoritt, og den spiller de alltid. "Questions for the angels" fra samme album var nydelig. 




Ingen Paul Simon-konsert uten innslag av zydeco, med trekkspill og vaskebrett og repeterende riff, det er jo nesten så man kan bli litt smågal - men i denne sammenhengen funker det jo alltid. Paul Simon blander kontinenter og instrumenter i sin egen fine world music-gryte. 




Han bedrev litt storytelling mellom noen av låtene, og det er alltid, ALLTID gøy å få høre om hvordan låter har oppstått, hvem som har vært inspirasjon, når og hvor og hvordan og hvorfor. På en avskjedsturné er det helt på sin plass å vie litt tid til dette. Han tok for seg tiår for tiår. 

Konserten varte i to og en halv time, og det aller siste ekstranummeret var "The sound of silence".




Min fjerde - og dessverre siste - Paul Simon-konsert. På den forrige hadde jeg en sparkende baby i magen (hun ble født tre uker senere), denne gangen var hun hjemme med barnevakt. Det er litt trist å tenke på at mange av mine helter antagelig har sluttet å turnére når hun blir gammel nok til å bli med på konsert. Men det er ikke mange år til vi begynner å ta henne med oss. Jeg setter min lit til en ny runde med Stevie Wonder. 

Og vi har jo platene til Paul Simon. På CD, på vinyl, samt konserter på DVD. Og vi har minnene om de fine konsertene vi har vært på. 

Setliste
  • America
  • 50 Ways to Leave Your Lover
  • The Boy in the Bubble
  • Dazzling Blue
  • That Was Your Mother
  • Rewrite
  • Mother and Child Reunion
  • Me and Julio Down by the Schoolyard
  • Rene and Georgette Magritte With Their Dog After the War
  • Can't Run But
  • Bridge Over Troubled Water
  • Wristband
  • Spirit Voices
  • The Obvious Child
  • Questions for the Angels
  • The Cool, Cool River
  • Diamonds on the Soles of Her Shoes
  • You Can Call Me Al
Encore:
  • Late in the Evening
  • Still Crazy After All These Years
  • Graceland
  • Homeward Bound
  • Kodachrome
  • The Boxer
  • American Tune
  • The Sound of Silence
Tidligere konserter: 

fredag, mai 04, 2018

Stacey Kent & band på Cosmopolite, Oslo 03.05.18


Fanskaren til Stacey Kent vokser for hver gang hun er her, og det er jo nesten hvert år. I går kveld spilte hun med kvintetten sin igjen på Cosmopolite, en utmerket scene for hennes konserter, og det var halvannet år siden sist. I mellomtiden har hun gitt ut ei plate med symfoniorkester, som er virkelig fin - og som hun sa: "When we play this music, I hear strings!" selv om det var bare fire musikere bak henne. Det er det som er så fint når man er glad i musikk. Man hører også det som ikke er der. Låtene er akkurat like fine i intim-versjon med piano, komp og saksofon, også kan man høre strykerne i tillegg om man vil. Enten i hodet sitt eller på plata! Det er så mange fine slike "With strings"-plater - tenk bare på Charlie Parker, Chet Baker,  Clifford Brown.. Antonio Carlos Jobim, ikke minst! Og apropos Jobim - han var definitivt med i går kveld også, som opphavsmann på flere av låtene.

Stacey Kent har gått litt bort fra den helt typiske standardlåt-jazzen og befinner seg stilmessig mest i Brasil eller i Frankrike. Hun synger portugisisk og fransk, og noe av det oversatt til engelsk. Det er jo fint for oss som ikke er flytende i noen av de to språkene, og som fikk tårer i øynene da Jacques Brel plutselig ble enda mer forståelig i sin hjerteskjærende tekst "Ne me quitte pas" ("If you go away"). På tidligere konserter har hun sunget perler av Edu Lobo, Marcos Valle (hennes gode venn), Serge Gainsbourg, Henri Salvador, og jeg synes hun behersker alle disse stilartene - enten om det er bossanova eller fransk pop - veldig godt og med respekt. I tillegg har hun jo sin helt egen låtskriver, ektemannen Jim Tomlinson, som kan håndverket godt og lager fine melodier, gjerne til tekster av deres venn (og siden sist: nobelprisvinner) Kazuo Ishiguro. 

Jeg er alltid spent på låtvalget når Stacey Kent kommer med ny plate eller spiller konsert. Det er som om hun kan ta hva som helst og kjøre dem gjennom sin staceyfier - også passer det henne, uansett. Altså, jeg ønsker jo virkelig ikke at hun skal synge Guns'n'Roses eller Green Day eller noe sånt, men det er så mye fint som kler henne - fra Fleetwood Mac via Carole King til Rodgers&Hart og fransk filmmusikk. Lydbildet er det samme når hun gjør slike vidt forskjellige ting. Aller best liker jeg jo når hun drar fram ukjente låter fra en svunden tid, presenterer meg for brasilianske låtskrivere fra 60-tallet som jeg ikke kjente til fra før, for det er den typen musikkmisjon jeg er aller mest glad i. Hun synger låtene fordi hun elsker dem, og som hun sa i går da de skulle spille en trist sang: "This is so sad... but we're gonna play it like a samba!"  For brasilianerne har en evne til å blande terribly painful and terribly joyful in one samba. 

Bandet er samspilte, har absolutt den genrebredden som trengs, og de er dyktige musikere. Pianist Graham Harvey har nydelige linjer, fine harmonier, og vekslet mellom piano og rhodes. Jeremy Brown og Josh Morrison er et solid og energisk komp, alltid litt frampå når det trengs. Jim Tomlinson spiller både fløyte og tenorsaksofon, og det hersker lite tvil om hvilken stil han føler seg mest hjemme i - det er Stan Getz-skolen. Dessuten sang han som vanlig duett med Stacey på Aguas de Marco, det er alltid gøy! Akkurat som Jobim selv og Elis Regina. 


 "É o pé, é o chao, é a marcha estradeira..."




Setliste: 
  • Make it up (Tomlinson/Goldmacher)
  • Les amours perdues (Gainsbourg)
  • If I'm lucky (Myrow/DeLange)
  • The Bullet Train (Tomlinson/Ishiguro)
  • Dindi (Jobim)
  • If you go away (Brel)
  • Águas de Marco (Jobim)
  • Thinking about the rain (Tomlinson)
  • Rua Madureira (Nino Ferrer)
  • I wish I were in love again (Rodgers&Hart)
  • Breakfast on the morning tram (Tomlinson/Ishiguro)
  • I know I dream (Tomlinson/Goldmacher)
  • Shadow waltz (Warren/Dubin)
Encore: 
  • Smile (Chaplin)
  • Wave (Jobim)




Stacey Kent-konserter fra tiden etter at jeg begynte å musikkblogge: 
P.S. for en parfymista som meg var det morsomt å finne følgende info på wikipedia: "Jean-Claude Ellena, the French perfumer or "nose," who has been Hermès's exclusive in-house perfumer since 2004, cites Stacey Kent as one of his inspirations. In an excerpt from the book, LA SEDUCTION, by Elaine Sciolino: "Ellena is said to be the most articulate perfumer in the world, capable of translating the scents he creates into poetry... It is this talent that sets him apart. He professes to draw inspiration from literary figures like Baudelaire, composers like Debussy, painters like Cezanne and jazz singers like Stacey Kent. He spins his impressions into creations that trigger memories and fantasies.""



søndag, februar 18, 2018

Toto, Oslo spektrum 16.02.18


Toto! Fredag kveld spilte de i et stappfullt Oslo Spektrum. Det er deres 40års-turné - det er 40 år siden debutplata kom ut, men da hadde de jo allerede spilt sammen ei god stund, turnert med Boz Scaggs (som tenåringer) og Steely Dan og flere til. Man kan jo lett tro at band som har spilt så lenge kanskje begynner å tape seg litt, at de er slitne, at de bare lever på gamle hits. Toto er i knallgod spilleform, de spiller selvfølgelig de største hitsene, men de har også funnet fram en mengde låter fra de gamle platene som de ikke har spilt live før. Sånt er veldig, veldig moro for fansen!! Dessuten har de gitt ut tre nye låter i år, ei helt ny plate for to år siden, og har planer om flere nyutgivelser. 

Jeg hadde ikke kjøpt billett grunnet usikkerhet omkring barnevakt, men det ordnet seg på alle måter - babyen var i de beste hender hjemme, og jeg fikk billett blant de beste sitteplassene av min venn og keyboardist Steve Porcaro, som jeg drakk te med på ettermiddagen. Han kunne fortelle at de skulle spille låter fra nesten alle platene, og det gjorde de - som nevnt mange låter vi ikke har hørt live før. 

Bandet har en solid kompgruppe med seg. Trommis Shannon Forrest er den Jeffeste av dem de har hatt med seg siden Jeff Porcaro gikk bort. Jeg liker han mye bedre enn Simon Phillips, som i og for seg spilte i Toto flere år enn Jeff gjorde, men det er jo Jeff som har Toto-soundet for evig og alltid. Shannon fikser det bra. Perkusjonlegende Lenny Castro er med denne gangen også - han har vært med dem på alle platene siden starten, og er jo en slags "fifth Beatle" for dem. Det utgjør mye. Bassist Shem von Schoeck (multikunstner som spiller bass og korer i Toto-sammenheng, og skriver romaner, lager filmmusikk og synger Wagner på fritiden) groover bra, og tar de høye tonene så lett som ingenting. Det er nødvendig å ha bra korister i dette bandet, særlig fordi vokalen til Steve Lukather blir mer og mer rusten. Joseph Williams derimot. Han holder koken, og jeg blir virkelig imponert over hvor bra han takler å synge låter som opprinnelig ble sunget av Bobby Kimball (tidligere vokalist som var ganske unik de første årene). Joseph gjør dem på sin måte heldigvis, og man kan høre at han øver mye, tar sangtimer og passer på stemmen sin. 



De åpnet konserten med den nyeste låta si, "Alone", som er klassisk uptempo-Toto og sitter bra. Videre over til "Hold the line", smart å ta en stor hit så tidlig for da stiger umiddelbart stemningen i Spektrum. Så kom "Lovers in the night" fra Toto IV, som de også spilte i Kongsberg i fjor sommer. Deretter spilte de en annen ny låt, dvs de har gjort den ferdig først nå - men på plata inneholder den bass og trommer fra 1984 og Isolation-perioden, dvs Mike og Jeff Porcaro. Fin låt, og David Paich gjør en Brian Wilson i "Surf's Up"-vokalvri i bridgen, går så høyt opp at jeg var litt spent på hvordan de skulle få det til live. Men det gikk bra. Joseph dobler på de høyeste tonene. Så kom "I will remember" fra 1995, fra Tambu som var det første albumet de gjorde uten Jeff. Luke sleit litt med vokalen her. "English eyes" fra "Turn Back" var neste, en låt som alltid er morsom å høre live! Så fikk vokalistene ta en liten pause da de dro i gang "Jake to the bone" fra "Kingdom of desire"; instrumentallåt som alltid har gjort det bra. 7/8-takt i midtpartiet, med pianosolo oppå. Og masse Lukather. Deretter roet de det hele ned med "Lea", Steve Porcaros nydelige melodi fra "Fahrenheit", med Joseph på nedtonet og fin vokal akkurat som på plata. Jeg er veldig glad for at de gjør sånne låter live også, og ikke bare alle gitargreiene. Toto har tross alt to keyboardister og har aldri vært utelukkende et gitarband, tvertimot. Denne delen ble rundet av med "Rosanna", til stor jubel blant pulikum. 

Så kom en fin sekvens! En slags storyteller-stund der de fortalte om noen av låtene sine før de spilte dem i halvakustisk versjon, flygel og kassegitar, og dette er noe de kunne ha gjort mye mer av. En turné for fansen med historien bak låtene, innspillingene og tida rundt dem! David Paich fortalte om hvordan han trommet sammen highschool-bandet for å gjøre den aller første demoen deres, "Miss Sun", som de endte opp med å gi bort til Boz Scaggs. Kjempegøy å høre dem spille den selv! Veldig fin låt, som vi jo har hørt på albumet Toto XX tidligere (plata de ga ut på slutten av 90tallet med uutgitte innspillinger). Så snakket han litt om en stor inspirasjon, Marvin Gaye, og plata "I want you" som jo i hovedsak var skrevet av Leon Ware - som David Paich har jobbet mye med (han har jo bl.a. skrevet "Slippin' away" for Leon) - og der kom "Georgy Porgy" i en herlig soft akustisk versjon. Så var det Steve Porcaro sin tur. Han fortalte kort om opprinnelsen til sin store store hit "Human Nature", som Michael Jackson fikk til "Thriller" i 1982. Han spilte den på flygel mens Joseph sang. Veldig fint! 

Rett over til "Holyanna", som nærmest er "Toto goes country and western" fra "Isolation"-albumet. Gøy å høre den live. Rett over til en jeg aldri hadde hørt for, David sa de endelig hadde en harmonica-guy og dermed kunne de fortsette med hoedown - "No love" fra "Mindfields". Ikke helt min greie. Men så kom "Mushanga" fra "The seventh one"! Den er fin. Og da fortsatte de med "Stop loving you", som selvfølgelig også var en høydare for publikum. Fint å høre den i en halvakustisk versjon! 


Human nature!


Så var det full fart igjen, denne gang med "Goodbye girl" fra debutalbumet deres. Den satt!! Det var kanskje konsertens høydepunkt for min del. Den er så vanvittig fengende live, og Joseph sang så bra!! En favorittlåt fra den første plata (blant flere, for et album det egentlig er!), og jeg er så glad for at de har den på setlista. Og deretter fortsatte det med flere høydepunkter: "Angela" fra samme album! Den tror jeg ikke de har gjort før. Joseph sang (Luke synger på plata), og det var så fint! Etter alle disse låtene høyt oppi registrene gikk han ned og sang dempet og pent, med fin klang, litt vibrato og følelser. Akkordprogresjonene i den melodien minner om en sonate av Beethoven. Ingen tvil om at Paich er klassisk skolert. Han kan sin kvintsirkel! Så rett over på "Lion" fra "Isolation", og den var knallbra!! Den tror jeg ikke jeg har hørt live før. 

Så spilte de utdrag fra filmmusikken de gjorde til David Lynch-filmen "Dune" i 1984, og deretter gjorde Luke en hyllest til Eric Clapton og George Harrison med en cover av "While my guitar gently weeps". Fin atmosfære rundt den, credits to Steve Porcaro. Deretter fikk David Paich kle seg ut og danse litt som han alltid gjør, gjemme seg bak de andre og kikke fram, og leke "Stranger in town". Deretter et annet høydepunkt der Joseph utmerket seg atter en gang med suveren vokal, nemlig "Make believe" fra "Toto IV". Tenk at man skulle oppleve å få høre så mange kjære ikke-singel-låter live! En av favorittene fra det albumet. 

Så avsluttet de konserten med "Africa", det går jo ikke an å gjøre noe annet, og som encore fikk vi høre "The road goes on" fra Tambu. 

En helt strålende konsert! Virkelig! Og setlista var over all forventning. Gleder meg allerede til neste gang. 




Setliste: 
  • Alone
  • Hold the line
  • Lovers in the night
  • Spanish sea
  • I will remember
  • English Eyes
  • Jake to the bone
  • Lea
  • Rosanna
Akustisk eventyrstund:
  • Miss Sun
  • Georgy Porgy
  • Human Nature
  • Holyanna
  • No love
  • Mushanga
  • Stop Loving You
Andre avdeling: 
  • Goodbye Girl
  • Angela
  • Lion
  • Dune
  • While my guitar gently weeps
  • Stranger in Town
  • Make Believe
  • Africa
Encore: 
  • The Road Goes On



Dette var min niende eller tiende Toto-konsert. Usikker på om jeg hørte dem mellom 2000 og 2013. 

Konserter omtalt her i bloggen: 




Publikum veiver med iphonene sine - bare to personer hadde med seg lighter. 








søndag, juli 09, 2017

Toto, Kongsberg Jazzfestival, 08.07.17


Toto hadde lørdagskveldskonserten på Kirketorget under årets Kongsbergjazz. Det er moro at de kommer til Norge hvert eneste år nå! Hadde jeg hørt det da jeg var 14 hadde jeg virkelig ikke trodd på det. (Jeg hadde i hvert fall ikke trodd på at jeg skulle være der som gjest av Steve Porcaro!)

Det har blitt en del konserter siden den aller første jeg var på som pur ung i 1992, og Jeff Porcaro akkurat hadde dødd. Jeg gikk ikke på alle da Bobby Kimball var tilbake i bandet tidlig på 2000-tallet, men ellers har jeg nok vært på de fleste. Steve P traff jeg første gang i 1994 da Jay Graydon hadde han med på sin "Airplay for the planet"-turné, deretter hjemme hos Porcaro i LA året etter, og senere på Toto-konsertene her i Norge. Det er hyggelig å kunne kalle han min venn! 

Konserten var ikke ulik de siste to jeg har vært på - de spiller litt fra den nye plata, en del fra The Seventh One (bl.a. åpnet de med "Only the children"!), og et par utenom-hits-låter fra Toto IV (som "Lovers in the night"); noe jeg synes er veldig gøy! Steve Lukather synger mer og mer rustent for hvert år som går, og de har droppet "I won't hold you back" fra setlista nå - det tror jeg er lurt. Den ble veldig langsom og antagelig ganske slitsom for han å synge etterhvert. Georgy Porgy er heller ikke med lenger, det er kanskje litt synd. Den gjør de veldig groovy. Men denne gangen var ikke de to koristene med - i stedet koret bassist Shem von Schroeck og saksofonisten Warren Ham. Bass og trommer var forøvrig meget solid og bra, som alltid. Shannon Forrest er en bra arvtager etter Jeff Porcaro og Simon Phillips, og han kjører Jeff-fills i blant men ikke hele tiden. 





Joseph synger fremdeles veldig bra!



Ettersom Steve P hadde invitert meg med mann og baby som sine gjester på denne konserten, fikk vi gå litt til og fra som vi ville. Veldig praktisk når man har med en 7 måneder gammel baby! Hun hang mest i bandets garderobe sammen med pappaen, mens jeg stod litt ute blant publikum og litt bak kulissene på scenen (morsom fotovinkel!). Vi spiste middag med dem før konserten på hotellet deres. 




Fint sted å bytte bleie og amme!


Steve Lukathers hårføner. 


Noen minutter før showtime! Band og crew. 


Og her er hun som har vært på sitt livs aller første konsert, fått sitt eget Access All Areas-pass av Steve P, og sjarmert hele bandet og fått dem til å gå opp i falsett bare ved å være en søt baby. 



Setliste: 
  • Only the children
  • Hold the line
  • Afraid of love
  • Lovers in the night
  • Pamela
  • I'll be over you
  • Chinatown
  • Great expectations
  • Red House (Jimi Hendrix-cover)
  • Stop loving you
  • 99
  • Home of the brave
  • Rosanna
  • I'll supply the love
  • Africa





fredag, mars 31, 2017

Herved erklærer jeg pasjonstiden for åpnet!


Jeg erklærer pasjonstiden for åpnet!! Løp bort til platehylla og plukk fram Bachs kirkemusikk! Har du store hull i samlingen og trenger å fylle dem, kommer det en anbefaling av innspillinger rett over helga. 

Bachs kirkemusikk er noe av det ypperste som noensinne er komponert. Det er mektig, følsomt og det griper meg på en måte som lite annet gjør. Jeg har sittet i Concertgebouw i Amsterdam og hulket. Jeg har sittet i Thomaskirche i Leipzig, blindet av tårer. Hvert år på denne tiden blir jeg helt oppslukt av verkene, av nye innspillinger som kommer, av de gamle jeg allerede har. Jeg lytter og lytter, sammenligner og nyter, og kommer alltid fram til at dette umulig kan la seg rangere (som det meste annet i livet) - og at man heldigvis ikke må velge hvilke versjoner man synes er aller finest. 


Her er noen av mine konsertomtaler: 


Dessuten: Dette er en av de fineste versjonene jeg vet om. Jeg skulle ønske den fantes på plate. Herreweghe har samlet mine yndlingssolister - Dorothee Mields, Hana Blazikova, Damien Guillon, Thomas Hobbs og Peter Kooy. Takk og pris for at man kan se og høre på YouTube! Dette er koret jeg reiste Europa rundt for å høre Bachs kirkemusikk for et par år siden. 



Og forresten - mitt nevnte ønskedrøm-team av Matteuspasjonen-solister som gikk i oppfyllelse i Concertgebouw i 2014, var jo innom et tv-show (!) kvelden før konserten. Flaks for meg at det finnes opptak av dette fantastiske ensemblet! Underlige omgivelser å framføre kirkemusikk i, et tv-studio, men lyden er ålreit, og Carolyn Sampson og Damien Guillon synger overjordisk vakkert i duetten som kommer mot slutten i del 1 av dette verket. Hør bare her: 
(håper dere slipper reklame først - i verste fall kan man skru av reklamelyden)


Som sagt, over helga kommer det mer om emnet. 


onsdag, mars 29, 2017

Janine Jansen, Oslofilharmonien og Thomas Søndergård, Oslo Konserthus 29.03.17


Når Janine Jansen er i byen, møter man opp, sånn er det bare. En av vår tids aller, aller beste fiolinister er heldigvis ofte på besøk her i byen! Jeg har forøvrig ikke vært på en eneste konsert på nøyaktig FEM MÅNEDER, så det var et etterlengtet besøk i konserthuset i kveld. Serien "Kort og klassisk" gjorde det mulig å dra selv om jeg har en liten baby, for konserten varte bare en time! Kun ett verk stod på plakaten, nemlig Tsjajkovskijs fiolinkonsert. En av de fineste fiolinkonsertene jeg vet, sammen med Sibelius og Bruch sine, og sist jeg hørte den var i høst da Lisa Batiashvili, Staatskapelle Berlin og Daniel Barenboim ga den ut på Deutsche Grammophon. Himmel og hav. Jeg kjøpte den sporenstreks. Men jeg må jo egentlig ha Janine sin også, for hun er virkelig helt enestående. 


Og Janine leverte noe så inderlig. Det gjør hun jo alltid. Noen få takter inn i første sats var klumpen på plass i halsen, gåsehuden også. Kadensen hennes med de ekstremt høye tonene, når orkesteret kommer dundrende inn med de flotte melodiene, og blåserne!! Klarinetten og fløytene, og hornene! Jeg har sagt det før og jeg sier det gjerne igjen: Oslofilharmonien har veldig gode blåsere. Andresatsen var gripende og følelsesladet, og denne har jeg et ekstra sterkt forhold til. Jeg hadde den på en plate da jeg var tenåring.


Stående applaus førte til ekstranummer, som her ble introdusert av Janine. Og jammen fikk vi "Melodie", op. 42 nr. 3 fra Tsjajkovskijs "Souvenir d'un lieu cher" i et arrangement for fiolin og strykere, det samme som hun spilte på Blomstedt-konserten i 2014


Sist jeg hørte henne (i fjor) var det kammermusikk, og nå var det fint å høre henne med orkester igjen. Hun har sånn eierskap til det hun spiller, hun er selvsikker og samtidig ydmyk. Dette er rett til kjernen, ikke noe fasade, ikke noen nykker og tull. Hun utstråler en musikkglede som overbeviser. Gang på gang. 


fredag, oktober 28, 2016

Paul Simon, Oslo spektrum 27.10.16



Tidligere i år meldte Paul Simon at kommende turné antagelig ble hans siste av det slaget. Han er sliten av å reise rundt, han må hvile mer enn før for å holde stand gjennom turnéen, og han er litt lei av akkurat den delen av musikerlivet. I sommer kom en veldig fin plate, "Stranger to stranger", og jeg håper virkelig han kommer til å fortsette å lage musikk selv om han ikke kommer hit flere ganger. 

Bandet på 9 entret scenen først, en liten instrumental-intro fra "Rhythm of the saints"-albumet, "Proof". De fleste var med forrige gang og har spilt med han i mange mange år; et rutinert ensemble hvor alle spiller flere instrumenter. Så kom den lille coole New Yorkeren ut på scenen, til øredøvende applaus. Iført svarte klær og en lilla glinsende blazer dro han i gang "Boy in the bubble", låta som åpner albumet "Graceland". Det svingte! Det gjorde også neste låt - "50 ways to leave your lover", en av hans aller fineste. Det må være enhver trommis' drøm å spille Steve Gadds legendariske trommebeat! Neste låt var "Dazzling blue", den som jeg alltid får på hjernen når jeg hører på albumet "So beautiful or so what" fra 2011 - forøvrig ei kjempefin plate. Gitarriffet fester seg. Så kom "That was your mother", småcrazy zydeco-låt med vaskebrett og trekkspill. Jammen hopper han mellom genrer, uten at det blir gjort noe stort nummer av det. Danse gjorde han også. 




Tilbake til "So beautiful or so what", nå kom "Rewrite" - og da var det plutselig fire akustiske gitarer på scenen. "Slip slidin' away" begynte som en tradisjonell blues, åpenbart til publikums store glede (hva er det med nordmenn og blues?! Fatter det ikke) - så jeg ble litt glad da det viste seg å være denne låta. Over til "Mother and child reunion" fra hans første soloalbum (1972) etter Simon&Garfunkel-tida. Veldig fin plate forøvrig! Og deretter: "Julio is well into his seventies now, still hanging out in the schoolyard...". "Spirit voices" fra "Rhythm of the saints" hører man jo ikke så ofte, det var en fin versjon de spilte. "The obvious child" fra samme album har jeg hørt mer. 




Deretter kom en låt fra den nye plata, nemlig tittellåta "Stranger to stranger". Kanskje en av de fineste på hele plata. Falsetten hans er nydelig. "Homeward bound" fulgte, og noen instrumentale takter av "El condor pasa" før "Duncan" fra 1972-albumet - med trekkspill i stedet for de nervøse fløytene. Helt ok. "The werewolf" fra den nye plata fikk en jungelstemning med didgeridoo og mye perkusjon, samt mystisk lyssetting. "The cool, cool river" er også fra "Rhythm of the saints". Så et av mange høydepunkter: "Diamonds on the soles of her shoes". Denne gang uten Ladysmith Black Mambazo, men bandet koret fint og en av dem hadde en riktig dyp bass. Paul veivet med armene for å få publikum til å reise seg, hvilket de gjorde, og da de gikk rett over i "You can call me Al" ble det jubel. 




Deretter kom fire runder med til sammen åtte ekstranumre. Moro! "Wristband" er en morsom sak fra den nyeste plata, som handler om en artist som går ut for å trekke litt luft, og opplever å ikke slippe inn igjen i konsertlokalet fordi han mangler båndet rundt håndleddet. "I know what I know" er ganske annerledes uten koristene fra plata, men fint allikevel. "Still crazy after all these years" må være en av historiens aller nydeligste låter. Bare Paul + rhodes først, så kom de andre inn etterhvert. Ut igjen, og inn igjen - "Late in the evening", konsertens eneste låt fra min yndlingsplate "One-trick pony". Herlig! Så "One man's ceiling is another man's floor", fra min nest-yndlingsplate "There goes rhymin' Simon". Til slutt i denne encore-sekvensen kom "The boxer", naturligvis med allsang. 

Ut - og inn - og da kom "Sound of silence" i en veldig fin versjon. Etter denne trodde jeg det skulle være over, men jammen kom de inn for fjerde gang - og da fikk vi "Bridge over troubled water". Det må også sies at lyden på denne konserten fungerte bra for oss. Ikke for høyt, og generelt fin - det gjelder å sitte så midt på som mulig i Oslo Spektrum. (Gjerne langt foran, men i alle fall midt på - ute på sidene kan det være hit or miss.)

Ååå, Paul Simon. Vemodig å se og høre han for siste gang live. For en legende, for en stemme, for en energi - og for en coolness. For en låtskriver! Jeg er også veldig glad for å ha fått oppleve han tre ganger. Han er en av de virkelig, virkelig store i vår tid. Heldigvis har vi platene! Og konsertminnene: 

Berlin 11.07.11
Oslo 24.07.12




Setliste:


  • Proof 
  • The boy in the bubble
  • 50 ways to leave your lover
  • Dazzling blue
  • That was your mother
  • Rewrite
  • Slip slidin' away
  • Mother and child reunion
  • Me and Julio down by the schoolyard
  • Spirit voices
  • The obvious child
  • Stranger to stranger 
  • Homeward bound
  • El condor pasa
  • Duncan
  • Werewolf
  • The cool cool river
  • Diamonds on the soles of her shoes
  • You can call me Al
Encore I
  • Wristband
  • I know what I know
  • Still crazy after all these years
Encore II
  • Late in the evening
  • One man's ceiling is another man's floor
  • The boxer
Encore III
  • The sound of silence
Encore IV
  • Bridge over troubled water


(Dessuten var det en liten tass i magen som sparket rett som det var. Jeg gleder meg til å fortelle ungen at den var med på Paul Simon-konsert!)

torsdag, oktober 20, 2016

Grigory Sokolov, Den norske opera og ballett, Oslo 16.10.16



Nøyaktig et år siden forrige konsert, kom Sokolov tilbake igjen. Salen var utsolgt. Repertoiret for aftenen bestod av Mozart og Schumann. 

Han kom som vanlig gående inn med raske skritt og bøyd hode, bukket pent og satte seg ned - og gikk i gang med Mozarts sonate i C-dur, K.545, den som så mange har hatt i pianolekse. Deretter spilte han fantasien i C-moll, K.475, og siste Mozart-innslag før pause var sonate i c-moll K.457, den hvis deler av andresatsen er mistenkelig likt adagiosatsen fra Beethovens Pathetique-sonate. Kjente toner, men jammen er det sjelden man hører dem så mykt, lett og vakkert spilt. Albertibass er ikke for amatører! 

Etter pause var det Schumanns Arabeske op. 18. Dette er jo noe av det flotteste jeg vet, Schumanns klavermusikk, og å få høre det spilt live av en slik mester er et minne for livet. Siste punkt på det faste programmet var C-dur-fantasien, op. 17. Helt praktfullt. Dynamikken, crescendoene. Klangen, innlevelsen. 

Applausen og jubelen brøt løs etterpå, og deretter fulgte - som i fjor - hele seks ekstranumre før han ga seg: 

Schubert: Moments Musicaux nr. 2 i Ass-dur
Schubert: Moments Musicaux nr. 3 i f-moll
Schubert: Moments Musicaux nr. 5 i f-moll
Chopin: Mazurka op. 30 nr. 2 i h-moll
Chopin: Mazurka op. 68 nr. 2 i a-moll 
Debussy: Canope fra Préludes, bok 2

Så var det over, og vi kan bare glede oss til neste gang. (Og kanskje håpe at den konserten blir lagt til en årstid der ikke halve salen er plaget av tuberkulose eller tæring. Hosting på slike konserter er forferdelig ødeleggende.) 


Classic Albums Sunday - Steely Dan "Gaucho"


Classic Albums Sunday arrangerte en gjennomlytting av Steely Dans mesterverk "Gaucho" her forleden, ledet av den legendariske DJen Francois Kevorkian. Det fant sted på Kunstnernes hus, i surround naturligvis, med et oppsett av høyttalere som gjorde at vi følte oss som medlemmer av bandet. Veldig kult å ha Purdie der foran og Brecker Brothers og resten av blåserekka bak seg! Jeg liker slike arrangementer som tar albumformatet på alvor, der man lytter til hele - uten å prate, med mobiltelefonene avslått - og snakker om det etterpå. Evt lytter til de andre som snakker og stiller spørsmål. 

Gaucho var den siste i rekken av superalbum som Steely Dan spilte inn på 70-tallet. Den oppsummerer på en måte alt de er, samarbeidet mellom de to, det beste de får til. Alt bygger opp til dette. Alt er kontrollert og presist, de tilbragte måneder i studio, hadde mange musikere som spilte det samme for å finne den beste. De aller beste musikerne på den tiden, vel å merke. Bernard Purdie, Jeff Porcaro, Michael og Randy Brecker, Valerie Simpson, Steve Gadd. Dag etter dag. Fagen og Beckers "attention to detail" er legendarisk, og blir ofte brukt i mot dem selvfølgelig, men jeg synes det er fascinerende. De vet hva de vil ha, og gir seg ikke før de finner riktig person. På denne tiden (1979) hadde de helt sluttet å spille live, de var bare i studio, så målet var aldri at alle disse låtene skulle spilles på konsert senere. De trengte ikke å ta hensyn til det når de arrangerte dem. Dessuten var dette tiden før alle begynte å bruke datamaskiner og programmering for fullt. Studioteknologien og utstyret som senere ble brukt av mange for å skjule at de var dårlige musikere, ble her brukt til å perfeksjonere det som egentlig allerede var perfekt. Alt ble spilt av mennesker. Eksempel: De siste 45 sekundene av fadinga på "Time out of mind" ble spilt inn 55 ganger i studio før de var fornøyde. Kevorkian snakket også om hvor klart alt er, hvor mye space hvert instrument  og hver del får, det er ikke en kakofoni av greier. Man kan skille ut delene, synge med på alle små linjer. Man legger merke til én ting i gangen. Composing, arranging, mixing. 

Gaucho representerer noe i utviklinga her, "the sounds of that time, it hasn't changed. Quite a stunning piece, actually." 

Noen spurte om Steely Dan var inspirert av samtidige popband. Kevorkian grublet litt, og svarte at det kunne han aldri tenke seg. Hvis de gikk ut på klubber for å høre på musikk, var det på jazzklubber. Det stemmer jo godt overens med Donald Fagens bok "Eminent hipsters" som jeg leste for noen år siden

Purdie-shuffle på bra anlegg og surround, det unner jeg alle å oppleve. 


Francois Kevorkian, DJ/produsent-legende gjennom førti år


De kule høyttalerne på Kunstnernes hus!




lørdag, oktober 08, 2016

Stacey Kent og Jim Tomlinson, Cosmopolite, Oslo 07.10.16



Heldigvis for oss er Stacey Kent glad i å turnere, og hun kommer til Norge nesten hvert år. Hun har mange trofaste fans her, det blir stadig flere. Selv har jeg likt henne siden jeg var pur ung student og jobbet på Akers Mic på slutten av 90-tallet, der hun stadig var innom og signerte plater i forbindelse med sine besøk. Jeg går som regel på alle konsertene her i Oslo, og stemningen er alltid den samme. Dempet belysning, balsam-for-sjelen-lydbilde, fine pianoharmonier, en utsøkt setliste (mer om den straks), fint saksofon/fløyte-spill, og Staceys myke stemme som understreker teksten og formidler den på en uklanderlig måte. Selv den som sjelden legger merke til tekster fordi fokuset er fordelt på melodi og arrangementer (jeg) får med seg innholdet. Det er en eleganse og en old-school understated glamour der, som i kombinasjon med hennes elskverdige framtoning og kjærlighet til fansen virkelig jobber til hennes og bandets fordel. Det er et slags wooosj tilbake til en svunnen tid, selv når hun synger helt nye låter. Og det føles ikke tilgjort. Det blir i alle fall veldig godt mottatt hos meg, som er glad i Perry Como og Tino Rossi og Luis Bonfa og Jerome Kern og alle sammen. Jeg blir lykkelig når noen fremhever denne musikken i våre dager på en slik respektfull måte. 

(Så er det alltids noen tvertimot respektløse uforskammede vesener som skal prate høyt med hverandre selv når lyden fra scenen nærmest er pianissimo, og alle andre i rommet er stille, men de ga seg heldigvis etter en halvtime med sinte blikk fra alle kanter og en god del hysj! Et derimot festlig bidrag fra salen var da en herre nøs kraftig akkurat i det halve sekundet hvor hele bandet gjorde en bråstopp i Serge Gainsbourgs "Les amours perdues". "Amazing timing! Very percussive!" sa Stacey og alle lo. )



Stacey Kents stemme og Jim Tomlinsons spill, enten det er saksofon eller fløyte, utfyller hverandre perfekt. Han er stadig i en slags Stan Getz-tradisjon, hvilket hennes stemme også delvis kan beskrives som, og det kan virkelig høres at de har jobbet sammen i alle år. Han har produsert alle hennes album, så de snakker helt klart samme språk hva smak og preferanser angår. Pianist Graham Harvey spiller flott, han legger fine harmonier som kler soundet veldig godt, og bass (Jeremy Brown) og trommer (Josh Morrison) er akkurat passe "på" - det blir aldri slapt. Trommisen veksler mellom stikker, visper og køller, sistnevnte gir en frampå upbeat groove som kontrast til den klassiske bossanova-beaten som går igjen i mange av låtene. 

For bossanova blir det mye av. Men absolutt ikke for mye! Det er kanskje noe av det beste hun gjør. Stacey Kent har vendt seg mye mot Brasil de siste ti årene, hun har blitt venn med en av sine store helter Marcos Valle (som spilte i Oslo for et år siden), hun har i den forbindelse også spilt med en annen helt (Edu Lobo), og med sin forståelse for genren og ikke minst språket (hun har et godt og musikalsk språkøre), passer hun helt utmerket inn sammen med disse nestorene. 



I begynnelsen av platekarrieren valgte hun et repertoar i retning jazzstandardlåtene, showtunes fra 30-tallet; Gershwin og Rodgers&Hammerstein og Porter. Hun ga ut bl.a. et helt album med bare Richard Rodgers-låter, "In love again", ett av hennes beste. Senere dro hun inn mer fra den litt større American songbook, med låter av Carole King og Fleetwood Mac, fransk filmmusikk, Sergio Mendes. Flere og flere låter komponert av Tomlinson sammen med bl.a. den japansk-britiske forfatteren Kazuo Ishiguro. Så kom en helfransk plate! Hun snakker flytende fransk (hun lærte det av bestefaren sin). Hele tiden har det vært brasilianske innslag. Tomlinsons låter er gjerne også i denne tradisjonen ("The summer we crossed Europe in the rain" er et godt eksempel). 

Å velge ut låter, fritt etter hva man synes er fint, og formidle dem til andre - det er noe av det beste jeg vet. Stacey gjør det ved å spille dem selv, jeg gjør det ved å pushe allerede innspilte plater på andre via ymse kanaler (bl.a. her i bloggene mine). Hadde jeg vært plateartist, hadde jeg antagelig brukt tre ganger så mye tid på å velge låter som på å spille dem inn. 


(Ja, de er gift!)


Hennes nyeste album, "Tenderly", er et samarbeid med gitaristen Roberto Menescal, bossanova-legende. Det at hun stadig danner nye musikalske bekjentskaper og samarbeid på den måten, utforsker musikkgenrer og stiler, spiller sammen med kjernen og lærer mye av dem, viser at hun overhodet ikke har stagnert, men stadig vil utvide sitt repertoar. Det skal vi som fans være veldig glade for. Det er nok av stjerner som flyter på fordums storhet her i verden. De som hele tiden vil videre og lære mer, som har en drive, gjør dette fordi de elsker det - ikke bare for å tjene penger. Samtidig beholder hun sitt særpreg i alt hun gjør, som jeg har nevnt mange ganger før. Låtene går gjennom en staceyfier, også høres det ut som om alt er skrevet for henne. "There will never be another you", med bare Stacey og Roberto er helt utsøkt. Den bringer tankene til Ella Fitzgerald og Joe Pass-platene, eller Julie London og Barney Kessel. Myk sang og like myk gitar, for en perfekt kombinasjon! 

Fra denne nye plata spilte de imidlertid bare én låt på konserten, "People will say we're in love" fra Rodgers&Hammersteins "Oklahoma". Det var ingen gitarist i bandet denne gang, hun spilte ikke selv heller, slik som hun pleier av og til. Jeg kunne veldig gjerne tenke meg å høre en duokonsert med Stacey Kent og Roberto Menescal!  



Setliste: 

  • People will say we're in love (Rodgers&Hammerstein)
  • Make it up (Jim Tomlinson + Cliff Goldmacher)
  • Fotografia (Antonion Carlos Jobim)
  • Les amours perdues (Serge Gainsbourg)
  • The very thought of you (Ray Noble)
  • Estrada do sol (Jobim)
  • The face I love (Marcos Valle)
  • Happy talk (Rodgers&Hammerstein)
  • I know I dream (Jim Tomlinson + Cliff Goldmacher)
  • Bullet train (Jim Tomlinson + Kazuo Ishiguro)
  • For all we know (Coots&Lewis, instrumentalversjon)
  • My one and only (George & Ira Gershwin) 
  • Rua Madureira (Nino Ferrer)
  • To say goodbye (Edu Lobo)
  • Shadow waltz (Warren&Dubin)
Encore: 
  • Águas de marco (Jobim)
  • Jardin d'hiver (Henri Salvador)
En spennende og variert setliste. Sammenlignet med tidligere konserter er det ikke mange gjentagelser her. "Aguas de marco" er kanskje den hun har sunget oftest, men de siste par gangene har det vært en duett mellom henne og Jim - altså på sang - som selvfølgelig er inspirert av Jobim og Elis Reginas klassiske versjon, og det funker som bare det. De skal straks spille inn ny plate, så vi fikk høre en del som de ikke har gjort noe særlig før nå - deriblant Tomlinsons nye "I know I dream". "Estrada do sol" av Jobim er visstnok ikke oversatt til engelsk, er det kanskje derfor vi ikke hører den så ofte som de andre låtene hans? Og plutselig: Noe fra "South Pacific". Det passer som hånd i hanske. Fint også å høre låter av Edu Lobo og Nino Ferrer. Siste ekstranummer var Henri Salvadors "Jardin d'hiver", helt nydelig, og jeg vil nok en gang berømme henne for å spre denne musikken til publikum (kanskje et nytt sådan). For tre år siden avsluttet de med Hoagy Carmichaels "Stardust", i den versjonen hvor man også tar med introverset. Det er kanskje en av de fineste konsertavslutningene jeg noensinne har hørt. For en perle!

Det var med andre ord en veldig bra konsert, som vanlig. Man vet at man får kvalitet når man går på konsert med Stacey Kent, men ikke nødvendigvis akkurat hva man får. Jeg håper hun fortsetter å turnere i mange, mange år til. (Jeg lurer fremdeles på hva de spilte på konserten under New York Jazz Festival i 2004 som jeg skulle på - men glemte å gå på - fordi jeg ble fridd til den dagen.) 

Stacey Kent-konserter fra tiden etter at jeg begynte å musikkblogge: 

"É o pé, é o chao, é a marcha estradeira..."




mandag, september 12, 2016

Schuberts "Winterreise" med Mathias Goerne og Markus Hinterhäuser, Den norske opera og ballett, Oslo 11.09.16


Matthias Goerne, en av de aller aller største barytoner i vår tid! Og nå kom han til Oslo for å synge "Winterreise". Dette har jeg ventet på! "Winterreise" er en av de vakreste sangsyklusene jeg vet for herrestemme (bare slått av Schumanns "Dichterliebe"), den åpner med hit'en "Gute Nacht" - og jeg mener at man kan høre i løpet av de to første strofene om innspillingen faller i smak. Jeg har alltid likt tenorutgaven godt, kanskje hørt mest på følsomme lyse tenorer, men Matthias Goernes to innspillinger av verket er så å si umulig å overgå. Litt mørkere enn tenorene, men ikke blant de dypeste. Florian Boesch ligger en tone under, og han er nok den jeg liker best i dette verket, altså nest etter Goerne. Man kan jo ikke unngå å nevne Dietrich Fischer-Dieskau heller, han gjorde den jo på plate minst én gang hvert tiår. Både Ian Bostridge og Werner Güra gjør den veldig fint, og Thomas Quasthoff sin er knallbra! Men Goerne... Det er så mykt, så trøstende på et vis, så behagelig. Han har samme klang om han synger i pianissimo eller om han gir på mye, det blir aldri skarpt eller hardt. Og i de kraftige partiene skjønner vi jo hvordan han også kan være Wotan i Nibelungenringen. Stemmen nådde godt opp til tredje balkong selv på de milde partiene. 

Matthias Goerne skulle synge i Risør under kammermusikkfestivalen i 2011, men avlyste på kort varsel. Stor skuffelse. Derimot fikk vi høre han i Brahms' Ein deutsches Requiem i Paris for et par år siden, det var SÅ bra! Og nå var det fint å endelig få høre han i Lieder-repertoirets konge, Winterreise. "Der Leiermann" avsluttet like sørgmodig som den alltid er, lirekassespillet i pianoet, og nydelig sunget av Goerne. Trampeklapp og stående applaus lenge, lenge etterpå, de kom inn flere ganger og mottok våre hyllester, og det ble ikke noe ekstranummer - men det er helt greit, for "Der Leiermann" er uansett den beste å slutte med. 

(Markus Hinterhäuser steppet inn på kort varsel for Leif Ove Andsnes, som var blitt syk.)




Etterpå signerte han plater. Jeg kjøpte den siste Winterreise-innspillingen hans på Harmonia Mundi (jeg har den litt eldre på Hyperion fra før), og fikk den signert.