tirsdag, april 29, 2008

Det er farlig å selge brukte klarinettmunnstykker til gærne menn


Jeg kan ikke tro at jeg har glemt å fortelle følgende historie fra virkeligheten:

Jeg har vært vitne til slåsskamp én eneste gang. Jeg har kanskje levd et beskyttet liv, jeg reker ikke ute i taxikøer om nettene. Men jeg ferdes iblant i musikkbutikker i New York. Og det var der slåsskampen fant sted.

Åsted: En bitteliten saksofonbutikk inn i en sidegate fra Broadway, kanskje 47. gate. Et kvinnemenneske stod og kjeftet på innehaveren og hans kollega fordi de hadde solgt henne et brukt klarinettmunnstykke. Sønnen hennes kunne jo ha fått hepatitt C! mente hun, antagelig uvitende om at kjøp og salg av brukte munnstykker og instrumenter er en helt vanlig ting. Innehaveren sa at hvis hun skulle heve kjøpet, måtte hun vente til neste dag for han kunne ikke gjøre noe uten regnskapsføreren sin til stede. Damen nektet, hun hadde kjørt langt, og hun skulle ha pengene NÅ. Hun ringte deretter sin mann som stod feilparkert utenfor, og han kom stormende inn, illsint og rød. Han truet med advokat. "Ja, bare ta med advokat" sa innehaveren. Han truet med politi. "Ja, hent gjerne en politimann!" sa innehaveren. Til slutt ble den illsinte røde mannen så rasende fordi han ikke fikk pengene tilbake der og da at han gikk bak disken for å hente tilbake munnstykket. "Ha deg vekk, kom deg ut av butikken min!" ropte innehaveren som da hadde fått nok - og dermed ble han angrepet av den fresende og frådende kunden. Innehaveren ramlet i bakken og rev med seg halve disken, noen notestativer og en stol, og kunden lå over han og holdt på å kvele han.

Mannen min forsøkte å forhindre kunden i å drepe innehaveren, prøvde å dra han unna og sa "Hallo, det er et MUNNSTYKKE, det er ikke verdt det!!" - men kunden enset ingenting. Til slutt måtte kollegaen gi han pengene tilbake for at han ikke skulle drepe innehaveren. Da tok han imot pengene, forbannet hele butikken, kalte oss andre idioter for at vi gjorde business der, og stakk. Den stakkars innehaveren reiste seg sjanglende opp, blødde fra leppa og så nokså fortumlet ut.

"Jaja, den disken skulle vi jo uansett fikse. Nå kan vi jo begynne med det." var konklusjonen.

Noe sier meg at en anmeldelse ikke kom på tale. Selv med tre-fire vitner til hendelsen... For mye penger står på spill.

Jeg har bodd så å si i Harlem i to uker. Jeg har kjørt t-bane i New York sent om kvelden og vært ute om natta. Men det var altså i en saksofonbutikk ved Broadway at jeg opplevde min første crime.

Bowie og Metheny

Samarbeidsprosjekter mellom musikalske helter er som regel et svært interessant fenomen. Mitt liv er beriket etter at youtube kom.

"This is not America" ble utgitt i forbindelse med filmen "Falcon and the snowman" i 1985. David Bowie skrev låta sammen med Pat Metheny og Lyle Mays, og framførte den med Pat Metheny Group. Jeg husker låta godt - på den tiden var jeg ti år og ante ikke hvem Pat Metheny var, men jeg kjente jo til David Bowie. Og jeg husker jeg likte både låta og soundet godt. Mitt første møte med Metheny-soundet! Som kjent ble jeg etterhvert stor fan av både Metheny og Bowie.

Virkelig en kanonlåt!




Og her er den live med Bowie i 2000 - uten Pat, men en veldig fin versjon allikevel. Og David Bowie blir jo bare kjekkere og kjekkere - han ser ut som han gjorde i Hunky Dory-tiden.

Dagens iPod 29.04.08


*Ella Fitzgerald: "I get a kick out of you"
*Donald Byrd & The Blackbyrds: "Wilford's gone"
*Stevie Wonder: "I can't let my heaven walk away"
*All Saints: "Pure shores"
*Blossom Dearie: "I like London in the rain"
*Pat Metheny Trio: "Is this America?"
*Karin Park: "Superworld unknown"
*Steely Dan: "Your gold teeth"

mandag, april 28, 2008

Fine låter misbrukt i reklame, del I

Jeg hørte plutselig "That's what friends are for" på tv og løp inn i stua for å se hvilken underlig versjon dette var. Det var reklame for Kinderegg.

Derfor bringer jeg dere originalen med Dionne Warwick (mens stemmen hennes fremdeles var intakt og praktfull), Stevie Wonder, Gladys Knight og Elton John. Komponist: Burt Bacharach, the one and only.



Så glemmer vi alt om kinderegg.

søndag, april 27, 2008

Donizettis "La fille du régiment" på Met via Gimle kino

Så var det endelig klart for opera på Gimle kino, direkteoverført fra Metropolitan i New York. Jeg hadde gledet meg til dette, men var litt skuffet over at de ikke rakk det i tide til La Boheme den 5. april. Donizettis komiske operaer har ikke vært blant mine favoritter - helt ok musikk forsåvidt, men humoren i disse operaene fra midten av 1800tallet... vel.

I allefall. Jeg hadde ikke tatt høyde for at dette faktisk er verdenseliten i opera på alle måter - sangere, musikere, og regissører ikke minst. Lørdag kveld ble en tre timer lang humorfylt heisatur, og aldri har jeg vel ledd så mye av en opera. Nathalie Dessays skuespillertalent overgikk enhver forventning - hun har kroppsspråk, mimikk og evnen til å utnytte hver eneste lille ting i musikken til å understreke det hun synger om. Og selvfølgelig et enormt talent vokalt.

Hun spilte rollen som hittebarnet Marie som vokste opp i et fransk regiment, og som forelsket seg i den lokale landsbygutten Tonio i Tyrol. Så viser det seg at hun er datter av en rik adelskvinne, og dermed arving - men til slutt får hun sin lille tyroler allikevel.

Nathalie stryker en million trøyer med stor innlevelse


I pausen fikk vi være med superstjernen Renee Fleming bak scenen for å intervjue sangerne.


Nathalie har fått på seg penkjolen, men holdningen er det verre med. Ingen aristokrat.



Supertenoren Juan Diego Florez som Tonio, rollen som gjorde Pavarotti verdensberømt - og han klarte naturligvis de ni høye c'ene så lett som ingenting. Tenorenes Mount Everest, kalles denne arien.

Dette må dere fortsette med, Gimle kino! Tommelen opp fra alle oss i den fullsatte salen!

Konsert med Kork i universitetets aula 26.04.08


Kork hadde en helrussisk ettermiddag i aulaen, som den nest siste superlørdag før de flytter disse konsertene til operaen i tre år (aulaen skal pusses opp). De åpnet med Glinkas overtyre til operaen Ruslan og Ludmilla, som er en av de første russiske operaer. Glinka regnes på en måte som den russiske klassiske musikks far. Overtyren er sprudlende og festlig med mange og lange raske løp. Man blir nesten andpusten av å høre på.. Og det er vakre sidetemaer og dundrende pauker og alt en riktig operaovertyre skal ha.

Deretter kom pianisten Christian Ihle Hadland fram for å spille Rakhmaninovs andre klaverkonsert. Og om Glinka er den russiske musikkens far, bør Rakhmaninov være den russiske musikkens yndlingssønn - for dette er så vakker musikk at man sitter konstant med gåsehud. Pianoet åpner det hele med noen forsiktige og litt dystre akkorder som øker og øker i styrke, og deretter kommer hovedtemaet i orkesteret mens pianoet buldrer under. Rakhmaninov drar til med kraftig dynamikk og lange og vakre melodilinjer, mye av det i nokså dype registre for strykerne, og pianisten får virkelig briljere i alle tre satser. Og det gjorde han, den unge mannen. Det var ellevill trampeklapp og stående applaus, velfortjent så absolutt, og som ekstranummer spilte han Schumanns "Träumerei" fra Kinderszenen.


Jeg måtte stikke i pausen for å rekke å spise middag før operakinoen.. men jeg er helt sikker på at avdeling to var vakker også - det var nemlig Tsjajkovskijs symfoni nr. 6, Pathétique. Kringkastingsorkesteret er og blir et glimrende orkester.

torsdag, april 24, 2008

Dagens iPod 24.04.08


*Charlotte Gainsbourg: "Af607105"
*The Spinners: "It's a shame"
*Jeff Lorber: "Requiem for Gandalf"
*Stevie Wonder: "I just called to say I love you"*
*Blossom Dearie: "Bruce"
*David Crosby: "I'd swear there was somebody here"
*Julie London: "Say it isn't so"
*James Taylor: "Baby buffalo"
*Michael Jackson: "One day in your life"
*The O'Jays: "Darlin' Darlin' Baby (Sweet tender love)"
*Dianne Reeves: "Olokun"
*Wilco: "Leave me (like you found me)"
*Pat Metheny Group: "5-5-7"
*Sade: "King for sorrow"
*Mary Hopkin: "Jefferson"
*Trijntje Oosterhuis: "A house is not a home"
*Earth, Wind & Fire: "Kalimba tree"
*Chaka Khan: "So crazy for this love"
*Aimee Mann: "Wise up"


*=Altså. For hardbarkede Stevie Wonder-fans, meg selv inkludert, var nok "I just called" et slag i magen da den kom - den er jo noe ganske annet enn groovy 70talls-Stevie. Jeg foraktet den låta i årevis, forbandt den med høyfjellshotell og danskebåt og grusomme coverversjoner, og ble sur hver gang noen satte likhetstegn mellom den og Stevie. "Åja, Stevie Wonder, det er han med 'I Just Called', hva?". MEN. Det var før jeg hørte den live på Stockholm stadion den magiske julikvelden i 2004. Etter det har jeg trykket også denne låta til mitt hjerte. Det ER Stevie, det ER 80tallet, det ER en fin liten melodi, og selv om allverdens hammondorgler og trommemaskiner kan ødelegge den på et blunk, så lever Stevies egen versjon i beste velgående. I dag fikk jeg lyst til å synge trestemt "oooooof myyyyy heaaaaart, oooooof myyyyy heeeeaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaart, cha-cha-cha!" på slutten av låta. Men det var så mye folk rundt meg.

Dagens iPod 23.04.08


*The Zombies: "A rose for Emily"
*James Taylor: "T-bone"
*Flavio Boltro: "Tea in the Sahara"
*James Taylor: "Carolina in my mind"
*k.d.Lang: "Upstream"
*Knut Riisnæs: "Angel eyes"
*Glen Campbell: "You might as well smile"
*João Bosco: "Coisa feita"
*James Taylor: "Sweet baby James"
*James Taylor: "Native son"
*Earth, Wind & Fire + Raphael Sadiiq: "Love together"
*Erroll Garner: "Is you is or is you ain't my baby"
*Eddie Condon All Stars: "There'll be some changes made"
*Paul McCartney: "Sweetest little show"


FIRE James Taylor-låter. Av og til mistenker jeg iPoden min for å ha en hjerne + tankeoverføringsmottagermuligheter.

onsdag, april 23, 2008

Whitney


Whitney Houston var bare 21 år da hun slo igjennom i 1985, og klippet nedenfor er fra en av hennes første store opptredener - nemlig hos David Letterman samme år. Så ung, så fersk som artist, men allikevel så profesjonell og avslappet. Whitney hadde et talent man ikke ser maken til så veldig ofte - kanskje er det fordi denne soulballadegenren er litt ute av hitlistene akkurat nå, men iallefall: de riktig store stemmene er det jammen langt mellom. Og Whitneys stemme var virkelig en av de største i vår tid.

Det er vemodig å tenke på at hun er/har vært så langt nede, og at det helt sikkert må ha preget stemmen hennes, og at et eventuelt comeback kan bli en skuffelse. Trist.

Men hør på dette...


tirsdag, april 22, 2008

James Taylor i Oslo Konserthus 21.04.08


Det finnes én singer/songwriter som burde være målestokk for denne "genre"-betegnelsen, fordi han oppfyller samtlige krav. Han har en følsom og nydelig stemme. Han har fine tekster. Og han har svært, svært vakre melodier og harmonier. Og i kveld har jeg tilbrakt to og en halv time i hans nærvær, men jeg skulle så gjerne ha vært der mye lenger. Jeg skrev en gang at hvis det var en person som skulle få synge meg i søvn hver kveld resten av mitt liv, var det Karen Carpenter. Men aller helst skulle hun sunget duett med James Taylor.

Jeg har vært fan av han i ca tjue år, siden tidlig i tenårene da jeg lånte platene til min søster mens hun var på flyttefot. Det var særlig "J.T" fra 1977 jeg hørte mye på. Etterhvert ble det også de andre platene, "In the pocket", "Gorilla", "Dad loves his work", "That's why I'm here". Men jeg har aldri vært på konsert med han før - så i kveld kan jeg endelig krysse av James Taylor på konsertønskelista mi i margen.


Det er ikke så lett å finne ord for å beskrive det. Konserten svarte absolutt til forventningene, som selvfølgelig var skyhøye. Det var James og hans one man band, altså jazzpianisten Larry Goldings. Gitar og piano og litt orgel, og et par ganger benyttet han seg av forhåndsinnspilt kor - dette fikk vi se på storskjerm, innspilt i hans øvingsrom. Det var trampeklapp og stående applaus før han hadde spilt en tone. Det ble hele fire ekstranumre. Det var en drøss av musikere og artister i salen.

James Taylor er og bør være et musikalsk forbilde for alle, uansett genre. Han er så himla proff, han synger så rent, han har sånn kontroll og vet akkurat hva han skal gjøre for å få til det lille ekstra som 99% av singer/songwritere ellers ikke kan. Jeg prøver stadig å analysere hva det er han gjør. Jeg lover å komme tilbake med mine funn. Det jeg vet, er at det treffer meg rett i hjertet. Det gjør nesten vondt, så fint er det.

Setlista så omtrent sånn ut:
  • Something in the way she moves
  • Never die young
  • Frozen man
  • Mean old man
  • Country Road
  • Slap leather
  • My travelling star
  • You've got a friend
  • Steamroller
  • Secret o'life
  • Line'em up
  • Chili dog
  • Shower the people
  • Sweet baby James
  • Carolina on my mind
Ekstranumre:
  • Fire and rain
  • Copperline
  • Mexico
  • You can close your eyes

Thank you and goodnight, sweet baby James.

søndag, april 20, 2008

Mine favorittplater: Marvin Gaye "What's going on"


I dag var tiden inne. Favorittvårplaten (delt første plass med Saint Etienne) ble funnet fram og spilt seks ganger i løpet av dagen. Dette skjer på omtrent samme tid hvert år, når sola skinner og balkongen er gjort klar til bruk, og følelsen er like vidunderlig hver eneste gang. Ingen annen plate får fram den helt spesielle lykkelige vårfølelsen, selv om hovedpersonen står i regnfrakk i pøsregn på coveret. Jeg snakker om Marvin Gayes "What's going on" fra 1971.

Det er temmelig nøyaktig ti år siden jeg kjøpte den. Jeg jobbet i en av byens platebutikker, og hamstret klassikere. Det var den første våren i egen leilighet, og denne hadde balkong med utsikt over byen helt ned til fjorden. Jeg tilbrakte mye tid der ute, og Marvin Gaye croonet ut mellom de tynne flagrende gardinene i kveldssola.

Plata åpner med tittellåta, "What's going on". Det magiske lydbildet er der helt fra første stund - klangen, orkesteret, den groovy rytmen, koringen, harmoniene, melodien, Marvins fløyelsmyke stemme. Slik fortsetter det gjennom hele plata. Låtene henger sammen, bygger på samme tematikk, det er som en suite med satser. Starten på sang nr. 2, "What's happening brother" er lik som slutten på sang nr. 1. Dette er et godt eksempel på en plate som må spilles i sin helhet, og i den rekkefølge som Marvin har gjort den i. Jeg har aldri registrert *når* det kommer en ny låt - for meg går det i ett helt fra begynnelsen og til "Mercy mercy me" er ferdig - etter det forandrer den litt karakter. Da kommer en låt ("Right on") med litt mer latino groove, fløyter og rytmer, og det kunne ha vært en Santana-låt fra ca "Inner Secrets" (1978) eller "Marathon" (1979), blandet med Joni Mitchells "Woodstock" (!).

Tilbake til lydbildet. Det er mye klang, en veldig åpen romfølelse, svevende og drømmende, ikke ulikt klangen på Pat Metheny Group-platene. Det er en "trygg" stemning takket være strykerne og orkesteret; jeg får assosiasjoner til 70-tallets tv-show med de store balladene og Grand Prix og Bacharach og Monn-Iversen. Bruk av congas gjør låtene groovy og fine å danse til. Låtene består i stor grad av maj7-akkorder, 9-, 11- og 13-akkorder, 4&6-forholdninger, alt som skal til for å få det litt følsomme og melankolske preget. Melodilinjene er veldig rolige og fine, Marvin har lange toner der stemmen hans kommer fint fram, mye falsett. Melodiene er litt vemodige, det er veksling mellom dur og moll, låter som har gått mest i dur slutter kanskje i moll. Tekstene er også preget av dette, "There'll come a time when the world won't be singing, flowers won't grow, bells won't be ringing (...) When I look at the world it fills me with sorrow.." - ganske dystert, men akk! så vakkert. Sorgen i tekstene blir fremhevet av den nydelige musikken.

Siste låt, "Wholy holy" er tilbake i samme beat igjen, og helt mot slutten oppsummerer den ved å ta opp platens musikalske tema - nemlig slutten på "What's going on" og starten på "What's happening brother". En virkelig formfullendt plate!

Dette er pensum for enhver låtskriver.

lørdag, april 19, 2008

Nå har vi vaska gølvet...

I går, den 18. april, lød Julekveldsvisa fra naboleiligheten.

Dagens fangst


Jeg stakk innom loppis på en skole i nærheten, og kom over den ene perlen etter den andre. Resultat: 11 LPer (Oistrakh spiller Franck, bl.a.), og det aller aller beste: Musikkens Verden!! Denne koster rundt 650 på antikvariatene i Norge. Loppis-pris: 40 kroner. Ja takk! Mahogniinnbinding og et enormt antall sider = 3,5 kilo. Kun ett minus: Innrøyket så det holder. Nå ligger den på lufting.  



fredag, april 18, 2008

Dagens iPod 18.04.08

*Viktoria Tolstoy: "Summer calling"
*E.S.P + Björn Skifs: "Time to say goodnight"
*Rune Lindbæk: "Krus kontroll"
*Steely Dan: "Throw back the little ones"
*Boyz II Men: "Ain't a thang wrong"
*Simon & Garfunkel: "The 59th street bridge song"
*Manic Street Preachers: "Dead passive"
*James Moody, Take 6 & Brian McKnight: "Moody's mood for love"

Dagens mest vår-aktige låt var definitivt Manic Street Preachers' "Dead passive" - ikke en vårsang i seg selv, men jeg ble øyeblikkelig satt 12 år tilbake i tid til Liverpool der jeg kjøpte denne platen en junidag, før jeg tok toget ned til London igjen gjennom grønne enger og langs kanaler med smale kanalbåter og en heidundrende Englandsfølelse.


torsdag, april 17, 2008

Dagens iPod 17.04.08



*deLillos: "Folk tok helt feil"
*Kings of Convenience: "I'd rather dance with you"
*Bill Champlin: "Stop knockin' on my door"
*Prefab Sprout: "The king of rock'n'roll"
*The Spanish Harlem orchestra: "Esperame en el cielo"
*Alfred Brendel: Schumann "Von fremden¨Ländern und Menschen" fra Kinderszenen
*Kevin Yost: "Outa space"
*Dionne Warwick: "Reach out for me"

onsdag, april 16, 2008

Billettsalget i operaen


Aften Aften melder at billettene rives bort, så det er bare å kaste seg over programmet. Jeg har aldri før bestilt billetter til Nøtteknekkeren så tidlig som april... Men det er jo litt interessant også - man må rett og slett planlegge livet sitt over et halvt år i forveien. Skrekkblandet fryd!

Dagens iPod 16.04.08

*Ella Fitzgerald: "Stormy weather"
*Doris Day: "I got it bad"
*Dick Hyman group: "I'll see you in my dreams"
*Stevie Wonder: "Do yourself a favor"
*Stevie Wonder: "Too shy to say"
*Brandy & Kanye West: "Talk about our love"
*John Cale: "Hanky panky nohow"
*Sade: "Cherish the day"
*Angie Stone: "More than a woman"
*k.d. Lang: "Extraordinary thing"
*Crosby, Stills & Nash: "Wasted on the way"
*Stacey Kent: "Never let me go"
*Marlena Shaw: "California soul"
*Hoover: "2 wicky"
*Gino Vannelli: "Love me now"
*James Taylor: "I was only telling a lie"
*Ben Webster & Coleman Hawkins: "Don't get around much anymore"


tirsdag, april 15, 2008

Dagens iPod 15.04.08


*Erykah Badu: "Rimshot (outro)"
*Stan Getz: "I'm okay"
*Suzanne Vega: "No cheap thrill"
*Artie Shaw: "Frenesi"
*Greg Guidry: "Goin' down"
*D'sound: "Rainy days"
*Saint Etienne: "A good thing"
*Douglas Byng: "Miss Otis regrets"
*deLillos: "Livet er en liten dings"
*Raheem DeVaughn: "You"
*Beatles: "Back in the U.S.S.R"
*Dick Powell: "Lullaby of Broadway"
*Elvis Costello & Burt Bacharach: "Painted from memory"
*Pat Metheny Quartet: "When we were free"
*Yo-Yo Ma: "Tango suite"
*M.F.S.B.: "Love is the message"
*Stephen Simmonds: "For you"
*Sting: "Like a beautiful smile"
*Jimi Hendrix: "Astro man"
*Paul McCartney: "Rough ride"
*Chicago: "Nothing's gonna stop us now"
*The Four Freshmen: "Satin Doll"
*Saint Etienne: "Slow down at the castle"
*Chicago: "Primadonna"
*Sting: "Valparaiso"
*Fourplay: "Amoroso"
*Suzanne Vega: "Bound"
*Blossom Dearie: "Love is a necessary evil"
*Stevie Wonder: "Knocks me off my feet"

mandag, april 14, 2008

Dagens iPod 14.04.08


*Radiohead: "Karma police"
*Stephen Simmonds: "You don't know"
*Mahogany: "My chance to dance"

*James Taylor: "Another grey morning"
*Lennie Hayton: "Slaughter on 10th avenue"
*Astrud Gilberto: "Stay"
*Neil Young: "Tired eyes"
*Prefab Sprout: "Appetite"
*Chris Montez: "Call me"
*Henry Mancini: "Mr. Lucky"
*Erykah Badu: "Certainly"
*Portishead: "Numb"
*Suzanne Vega: "Pornographer's dream"
*Beatles: "Sgt. Pepper's lonely hearts club band (reprise)"
*Clifford Brown: "Easy living"
*Toto: "Rockmaker"
*James Taylor: "London town"

søndag, april 13, 2008

L'Orfeo


  • Den første operaen som er bevart og som stadig oppføres her og der, er Monteverdis L'Orfeo. Det var i 1607, ca.
  • Den første operaforestillingen jeg så live, var Monteverdis L'Orfeo. Det var i Gamle Logen i 1992, et italiensk operakompani, og jeg var 17.
  • Den første operaforestillingen jeg skal se i det nye operahuset, er Monteverdis L'Orfeo. Det blir den 8. juni.
  • Den første operaen jeg kjøpte i butikken i det nye operahuset, var Monteverdis L'Orfeo. Jeg trodde jeg hadde den fra før, siden jeg ikke lenger kan stole på hukommelsen (jeg har nylig kjøpt en plate to ganger med kort tids mellomrom), men det hadde jeg altså ikke. Dog er det det verket av Monteverdi jeg kjenner best - og først begynte å høre på.

Konklusjon: There's a first for everything, men Monteverdi scorer statistisk sett høyt når det gjelder første-opplevelser hos meg, tydeligvis.


(Kuriositet: Monteverdi døde i 1643. Hver bidige gang jeg ser på klokka og den er 16.43, tenker jeg på Monteverdi. Det er helt sant, og svært nerdete antar jeg.)

lørdag, april 12, 2008

Gammalpop 1

Månedens plate anbefalt av Det Nye. Jamen da er den sikkert fin! Jeg ble svært fascinert av alle frisyrer, barter og slengbukser de hadde i gammalpopbransjen på den tiden.

La oss se nærmere på disse vakre menneskene:
Noen som kjenner igjen noen? Trygve Thue nr. 2 fra venstre på bakerste rad i allefall.

Relax with Country Express


Country Express er intet mindre enn et finsk countryband fra 70tallet. Platen appellerte til meg av flere grunner, ikke bare kombinasjonen Finland, country og 70-tall, men også pga coveret. Et bilde med relativt dårlig lyssetting - mannen nederst til venstre synes jo knapt i sine svarte klær. Og på bakerste rad står Earl Hickey og tygger på et halmstrå.


Når vi ser baksiden av coveret, der det står rosende omtale fra en amerikansk produsent, legger vi plutselig merke til en liten mann som var halvveis gjemt bak en sadel på forsiden. Og det er da jeg begynner å stusse. Han ser ut som en blanding av cowboy og amish-mann! Blå skjorte og vest, sideskille og skjegg... Hva er det med denne predikant-søndagsskole-kriminell-alkoholiker-blandingen av bandmedlemmer? Smånifst..

Dagens fangst

Loppis-sesongen er i gang, og om man orker å risikere å bli påkjørt/nedløpt/sparket i bena/tråkka på tærne/få tusen albuer i milten, kan man jo være heldig. Jeg stod i kø i dag på to forskjellige loppiser, avskyelige mengder av sure og frekke mennesker rundt meg på alle kanter (hvor er folkeskikken når man trenger den?), og kom hjem med følgende plater:

Her har vi to Lill Lindfors fra tidlig 70tall, tre Streisand fra samme tid, Billy Joel "The Stranger" som jeg antagelig har fra før, Levanger Melodi Grand Prix, James Last non-stop dancing 1974, en Ray Conniff singers, og Nora synger Prøysen - en plate vi hadde hjemme da jeg var liten, men som har vært vanskelig å få tak i senere. Jeg er fornøyd!

fredag, april 11, 2008

Mine favorittplater: "Évocation" med Sandrine Piau og Susan Manoff


Dette er noe av det vakreste jeg har hørt på lenge... Franske Sandrine Piau, først og fremst kjent for sine barokktolkninger, synger her romanser av Chausson, Strauss, Debussy, Zemlinsky, Koechlin og Schönberg, akkompagnert av Susan Manoff på klaver. Klangene, lydbildet, melodiene... det er så FINT!! Piau synger virkelig nydelig, og viser allsidighet når hun nå gjør noe helt annet enn Vivaldi.

Jeg husker jeg hadde noe av den samme opplevelsen da Susan Graham kom med sin Reynaldo Hahn-plate for ti år siden, men denne nye til Piau er enda finere. Ah!

Denne er helt klart et must i enhver platesamling
.
Den går rett inn i "mine favorittplater"-kategorien.

onsdag, april 09, 2008

Elan Mehler Quartet "Scheme for thought"


Brooklyn-pianisten Elan Mehler ga i september ut denne plata sammen med sin kvartett, bestående av el-piano, bass og tenorsax i tillegg til han selv. Mangelen på trommer gjør lydbildet flytende og svevende, og kombinasjonen piano og rhodes gir assosiasjoner til både Chick Corea og Keith Jarrett på sent 60-/tidlig 70-tall. Tenorsaxen har en fin og behagelig tone, lange linjer, og i skrivende stund klarer jeg ikke å huske hva det minner meg om. Men fint er det, så denne kvartetten kan vi gjerne følge med videre. Alle låter (så nær som én) er skrevet av Mehler.

tirsdag, april 08, 2008

Mine favorittplater: Saint Etienne "Good humor"


Denne er min vårplate nr. 1 - delt førsteplass (den andre førsteplassen kommer senere). Derav grønn skrift, for å matche coveret.

Saint Etienne er/var et slags konseptband som ville blande britisk sekstitallspop med nittitalls klubb-musikk. Sarah Cracknell er kvinnen med den kjølige og litt pikeaktige stemmen, og sammen med de to andre i bandet klarte hun å få indiepop på hitlistene rett som det var gjennom nittitallet. Fine melodier, dansbare rytmer og luftig vokal er det som kjennetegner Saint Etienne - samt underfundige tekster, for dem som er opptatt av det. De har gitt ut en god del plater, men Good Humor fra 1998 er nok den aller beste av dem. Jeg er også veldig glad i "Tales from Turnpike house" som kom i 2005.

Man kan kalle det drømmende pop, easy-listening kanskje, svevende - min venninne som introduserte meg for denne plata i 2000 sa hun falt for den etter en biltur. Dette er kjøremusikk, en sommerdag på landet, solen er på vei ned, og man ser verden gjennom et 8mm-filmkamera der man suser forbi duvende åkrer og grønne løvtrær.

Plata er så perfekt satt sammen. Hvilket betyr at den må høres i sin helhet, og i rekkefølgen det er ment å spille den i.

Åpningslåten "Woodcabin" med sin nøkterne trommeintro, og etterhvert bassriff, og et el-piano som legger enkle og tette sjuerakkorder til Cracknells lange vokaler. Hun synger tostemt med seg selv i oktavintervaller i refrenget. Deretter platas største hit, "Sylvie". Piano-intro, deretter trommer og perkusjon, også kommer den litt house-aktige rytmen og den vakre melodien. Dette er virkelig en av det sene nittitallets beste poplåter, over and over and over and over again...


Så kommer "Split Screen" med blåsearr og litt mer aggressiv rytme - og det fengende refrenget "Now I really don't care, 'Cause I'm dying to get the sun in my hair (...) Yeah I really don't care,
'Cause I'm going to breathe the country air..." Herlig. Jeg ser for meg Sarah i en cabriolet med vind i håret. Så "Mr Donut", en pianobasert ballade med søt tekst. Deretter "Goodnight Jack" som leker litt med dur og moll, og som har et herlig og "airy" refreng - "She's got to run, run away from home.....". Vokalen er litt i bakgrunnen, litt fjern, og det er en fin effekt. Cembalo-lyd på synthen.

Nok en dansbar groovy sang - "Lose that girl", som også var en singel. Her hører vi sekstitallsinspirasjonen veldig godt, ikke minst i lydvalget på synthesizere og kubjelle-bruken. Neste låt er "The bad photographer", med easylistening-refreng som nesten kunne vært en Grand Prix-låt fra de gode gamle dager. Veldig britisk. "Been so long" åpner med en glad gitar/tromme-intro med munnspill som nesten fører tankene til Neil Young - "Long may you run", hvis denne hadde blitt tolket av Saint Etienne, vel å merke.. Tenorsaksofonsolo i de lavere register. "Postman" er kanskje platas mørkeste låt, uten at jeg helt kan forklare hvorfor.

"Erica America", et av de absolutte høydepunktene. Den åpner med et bassriff som nesten kan minne om Lou Reeds "Walk on the wild side", pluss gitar med litt wah-wah. Så trommer, også kommer Sarah inn - "Hair in curls, not quite tall as the other girls...", deretter en bro hvor man absolutt bør synge en andrestemme en kvart under for å få fram de fine septimene, også kommer det himmelske refrenget med blåsearr, masse trommer, koring, og et motiv som etter å ha blitt presentert, senkes en toneart. "Erica, let's go out tonight..." Her kan man synge en helt annen melodi oppå, nemlig Michael Franks' "Tiger in the rain". Saint Etienne kan sine septimer. Og jeg synger med.

Plata slutter med den småkoselige "Dutch Tv", der man kan se for seg at platas rulletekst går over skjermen. Man toner ned alt etter "Erica America". Ferdig nå.

Denne har jeg gitt bort i gave til veldig mange, men hvis du er blant de som pleier å få gaver av meg og ennå ikke har fått den, si ifra for all del!

mandag, april 07, 2008

Dagens iPod 07.04.08


*Wham!: "Everything she wants"
*Cannonball Adderley: "Teaneck"
*Koop: "Drum rhythm A (music for ballet exercises)
*Jackson 5: "Dancing Machine
*Blacknuss: "It should have been you"
*Lemon Pipers: "Green tambourine"
*Silje Nergaard: "Le me be troubled"
*Fibes, oh Fibes: "Secret diamond deal"
*Dianne Reeves: "Besame mucho"
*Pulp: "Sorted for E's & wizz"
*Frank Sinatra: "Can't we be friends?"
*Barbra Streisand & Barry Gibb: "Guilty"
*Pat Metheny & Brad Mehldau: "Unrequited"
*Lina Nyberg: "Wild is the wind"

torsdag, april 03, 2008

Bill Evans "We will meet again"


Denne platen ble spilt inn i august 1979, nøyaktig ett år før Bill Evans døde, og ble dermed den siste studioplaten han gjorde. Hans faste trio på den tiden bestod av Marc Johnson på bass og Joe LaBarbera på trommer, og i tillegg hadde de med Larry Schneider på sax og Tom Harrell på trompet. Kvintettformatet der sax og trompet veksler på å kjøre oktaver og sekster i melodistemmen, er noe av det mest klassiske i jazzen - typisk Kenny Dorham/Joe Henderson-stil. Evans selv veksler mellom piano og el-piano.

Bill Evans studerte de store klassiske 1900tallskomponistene, Debussy, Stravinsky og Milhaud da han var ung - og etter at han traff Miles Davis og begynte å spille med han, introduserte han Miles for Ravel, Rakhmaninov og Khatsjaturjan - som passet bra inn i Miles' modaljazz og bidro til å utvide hans klangverden og kjennskap til klassisk musikk ytterligere.

Miles beskrev Bill Evans' pianospill som et krystallklart vannfall. Sammen spilte de inn omkring ti plater i løpet av et års tid, før Evans forlot Miles for å danne eget band. Dog kom han tilbake for å spille på det som skulle bli Miles virkelige gjennombrudd, nemlig "Kind of Blue" fra 1959.

Tilbake til "We will meet again" - den inneholder 8 låter, deriblant den kjente tittellåten, som her presenteres i en soloversjon. "For all we know" av Joe Fred Coots er også klaver solo, og den eneste låta som Evans ikke har skrevet selv. De fleste låtene er lange, omkring ti minutter, noe som typisk nok ikke gjør dem veldig spillbare i dagens kommersielle radiostil. Desto større grunn til å kjøpe den selv. Den er en virkelig praktfull plate, full av lyriske melodier i Evans' helt spesielle og vakre tolkninger.

Høydepunkt: "Bill's hit tune", som finnes i trioformat på youtube:


Dagens iPod 03.04.08


*Iron & Wine: "Lovesong of the buzzard"
*Sting: "Send your love"
*Päronsoda: "Wordwide"
*Neil Young: "Only love can break your heart"
*Archie Bell & The Drells: "Don't let love get you down"
*The Zombies: "Prison song"
*America: "She's a runaway"
*Cannonball Adderley & Nancy Wilson: "Happy talk"

onsdag, april 02, 2008

Paul McCartneys "Jenny Wren"

Jeg kjenner min Beatles, og jeg har et godt forhold til flere av Paul McCartneys soloplater (Pipes of peace, Flowers in the dirt), men jeg har liksom ikke fulgt han opp helt. En del av det han har gjort de siste tjue åra har vært litt småkjedelig synes jeg, så for meg personlig er det ikke flaggdag når det kommer en ny McCartney-plate.

Men i 2005 da "Chaos and creation in the backyard" kom, var det en låt som fengslet meg fullstendig: "Jenny Wren". En mollstemt liten melodi (jo, verset går i dur, men det hjelper ikke - den er mollstemt) med Paul på vokal og gitar - og i tillegg et instrument som sjelden er å høre i vanlig popmusikk, nemlig duduk. Det er et eldgammelt treblåsinstrument med røtter i Armenia, mye brukt i Kaukasusområdene, opprinnelig laget i aprikostre. Det spesielle med dudukens klang, er at den ligger veldig nært menneskestemmen både i toneleiet/-høyden og i selve klangen.

I en låt som "Jenny Wren" i all sin enkelhet og melankoli, kommer duduken virkelig til sin rett. Den gjør den enda sørgeligere, og på en trist dag kan man virkelig få lyst til å gråte litt når duduken kommer inn på 01'33.

Og det var nettopp det komponisten Aram Khatsjaturjam i sin tid uttalte - at duduk-spill var så å si det eneste som kunne få han til å gråte. Den beskrev det armenske folks lidelse.

Døm selv:




Jeg har hørt folk sammenligne den med "Blackbird", men det er jeg helt uenig i. Begge er gitarklimprende låter med Paul på vokal, men "Jenny Wren" har en helt annen stemning.

Dagens iPod 02.04.08


*Etta James: "Embraceable you"
*June Christy: "They can't take that away from me"
*Jeff Lorber: "He had a hat"
*Frank Sinatra: "Last night when we were young"
*June Christy: "Blue moon"
*Serge Gainsbourg: "L'anamour"
*Beady Belle: "One and only"
*Billy Joel: "Movin' out (Anthony's song)"


Sistnevnte er en brilliant sang - en av Billy Joels beste. Denne typen pianist-singer-songwritere er ikke så vanlig i dag som på 70-tallet (noe som er årsaken til at jeg ønsker Salem Al Fakir hjertelig velkommen). Her er den live fra 1982 - glem de første tjue sekundene med tulle-rockabilly-greier - enjoy!

tirsdag, april 01, 2008

Dagens iPod 01.04.08


*Blossom Dearie: "Bruce"
*Joe Simon: "Theme from Cleopatra Jones"
*ELO: "Shine a little love"
*Cannonball Adderley: "One man's dream"
*Lalo Schifrin: "You and me"
*The Monroes: "Sunday people"
*Spandau Ballet: "Communication"
*Crosby & Nash: "Milky way tonight"
*Stevie Wonder: "Anything you want me to do"