Jeg kjenner min Beatles, og jeg har et godt forhold til flere av Paul McCartneys soloplater (Pipes of peace, Flowers in the dirt), men jeg har liksom ikke fulgt han opp helt. En del av det han har gjort de siste tjue åra har vært litt småkjedelig synes jeg, så for meg personlig er det ikke flaggdag når det kommer en ny McCartney-plate.
Men i 2005 da "Chaos and creation in the backyard" kom, var det en låt som fengslet meg fullstendig: "Jenny Wren". En mollstemt liten melodi (jo, verset går i dur, men det hjelper ikke - den er mollstemt) med Paul på vokal og gitar - og i tillegg et instrument som sjelden er å høre i vanlig popmusikk, nemlig duduk. Det er et eldgammelt treblåsinstrument med røtter i Armenia, mye brukt i Kaukasusområdene, opprinnelig laget i aprikostre. Det spesielle med dudukens klang, er at den ligger veldig nært menneskestemmen både i toneleiet/-høyden og i selve klangen.
I en låt som "Jenny Wren" i all sin enkelhet og melankoli, kommer duduken virkelig til sin rett. Den gjør den enda sørgeligere, og på en trist dag kan man virkelig få lyst til å gråte litt når duduken kommer inn på 01'33.
Og det var nettopp det komponisten Aram Khatsjaturjam i sin tid uttalte - at duduk-spill var så å si det eneste som kunne få han til å gråte. Den beskrev det armenske folks lidelse.
Døm selv:
Jeg har hørt folk sammenligne den med "Blackbird", men det er jeg helt uenig i. Begge er gitarklimprende låter med Paul på vokal, men "Jenny Wren" har en helt annen stemning.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar