tirsdag, april 29, 2008

Det er farlig å selge brukte klarinettmunnstykker til gærne menn


Jeg kan ikke tro at jeg har glemt å fortelle følgende historie fra virkeligheten:

Jeg har vært vitne til slåsskamp én eneste gang. Jeg har kanskje levd et beskyttet liv, jeg reker ikke ute i taxikøer om nettene. Men jeg ferdes iblant i musikkbutikker i New York. Og det var der slåsskampen fant sted.

Åsted: En bitteliten saksofonbutikk inn i en sidegate fra Broadway, kanskje 47. gate. Et kvinnemenneske stod og kjeftet på innehaveren og hans kollega fordi de hadde solgt henne et brukt klarinettmunnstykke. Sønnen hennes kunne jo ha fått hepatitt C! mente hun, antagelig uvitende om at kjøp og salg av brukte munnstykker og instrumenter er en helt vanlig ting. Innehaveren sa at hvis hun skulle heve kjøpet, måtte hun vente til neste dag for han kunne ikke gjøre noe uten regnskapsføreren sin til stede. Damen nektet, hun hadde kjørt langt, og hun skulle ha pengene NÅ. Hun ringte deretter sin mann som stod feilparkert utenfor, og han kom stormende inn, illsint og rød. Han truet med advokat. "Ja, bare ta med advokat" sa innehaveren. Han truet med politi. "Ja, hent gjerne en politimann!" sa innehaveren. Til slutt ble den illsinte røde mannen så rasende fordi han ikke fikk pengene tilbake der og da at han gikk bak disken for å hente tilbake munnstykket. "Ha deg vekk, kom deg ut av butikken min!" ropte innehaveren som da hadde fått nok - og dermed ble han angrepet av den fresende og frådende kunden. Innehaveren ramlet i bakken og rev med seg halve disken, noen notestativer og en stol, og kunden lå over han og holdt på å kvele han.

Mannen min forsøkte å forhindre kunden i å drepe innehaveren, prøvde å dra han unna og sa "Hallo, det er et MUNNSTYKKE, det er ikke verdt det!!" - men kunden enset ingenting. Til slutt måtte kollegaen gi han pengene tilbake for at han ikke skulle drepe innehaveren. Da tok han imot pengene, forbannet hele butikken, kalte oss andre idioter for at vi gjorde business der, og stakk. Den stakkars innehaveren reiste seg sjanglende opp, blødde fra leppa og så nokså fortumlet ut.

"Jaja, den disken skulle vi jo uansett fikse. Nå kan vi jo begynne med det." var konklusjonen.

Noe sier meg at en anmeldelse ikke kom på tale. Selv med tre-fire vitner til hendelsen... For mye penger står på spill.

Jeg har bodd så å si i Harlem i to uker. Jeg har kjørt t-bane i New York sent om kvelden og vært ute om natta. Men det var altså i en saksofonbutikk ved Broadway at jeg opplevde min første crime.

2 kommentarer:

Oda sa...

oioioi, så ekkelt! (men kanskje litt spanande også)

Dette blir kanskje på feil felt, men This is not America er kjempefin ja! Nesten kvar gong eg høyrer samarbeid mellom ulike artistar får det meg til å undre på korleis samarbeidet mellom Miles Davis, Gil Evans og Jimi Hendrix hadde blitt dersom ikkje Hendrix døydde.. (Sannsynlegvis fantastisk, trur eg)

Bach & Beegees sa...

Oda: Ja, det var ekkelt - man mister litt troen på mennesket i slike situasjoner.. Egoismen råder.

Miles og Hendrix hadde nok blitt en bra match, helt klart!