Brooklyn-pianisten Elan Mehler ga i september ut denne plata sammen med sin kvartett, bestående av el-piano, bass og tenorsax i tillegg til han selv. Mangelen på trommer gjør lydbildet flytende og svevende, og kombinasjonen piano og rhodes gir assosiasjoner til både Chick Corea og Keith Jarrett på sent 60-/tidlig 70-tall. Tenorsaxen har en fin og behagelig tone, lange linjer, og i skrivende stund klarer jeg ikke å huske hva det minner meg om. Men fint er det, så denne kvartetten kan vi gjerne følge med videre. Alle låter (så nær som én) er skrevet av Mehler.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar