Julian Rachlin, Eveny Kissin og Mischa Maisky, Théâtre des Champs-Élysées, Paris 14.04.16

Enda en konsert når vi først var i Paris - Kissin, Maisky og Rachlin på samme scene må man jo få med seg. Store navn de siste tjue åra (Maisky enda lenger)! Schuberts trio nr. 1, D.898, op. 99 stod på programmet. Kjente toner, praktfullt spilt! Kissin var lekende lett på tangentene, Maiskys celloklang var varm, Rachlin spilte lyst og virtuost. De utfylte hverandre godt og kledde hverandres spillestil og klang. Meget samspilte. Den manglende akustikken i teatret gjorde også her at vi måtte venne ørene våre til lyden, men etterhvert går det jo fint. 

Ekstra bonus: Mischa Maisky, som den dandyen han er, kunne jo ikke ha på smoking slik som de to andre - nei, han stilte i sølvbluse. Over all forventning!!

Tidligere konserter med Julian Rachlin: 
Bærum kulturhus i 2009
Risør kammermusikkfest i 2007, onsdag
Risør kammermusikkfest i 2007, fredag

Leif Ove Andsnes med venner, Den norske opera og ballett, 03.04.2016

For en luksus på en regnfull søndagskveld: Noe av den aller fineste musikken jeg vet i hele verden, framført av musikere i verdensklasse. Leif Ove Andsnes, Tabea Zimmermann (bratsj), Clemens Hagen (cello) og det tjueårige stjerneskuddet Sonoko Miriam Welde spilte musikk av Robert Schumann og Johannes Brahms. 

Aller først var det Schumanns Fantasiestücke op. 73, her i versjon for cello og klaver (klarinett er mer vanlig), og tårene kom fram allerede i første takt. Der har dere meg. Nydelig musikk, utsøkt spilt, og jeg får gåsehud og begynner å snufse. Clemens Hagen har en varm og fin klang i celloen, det var så fint! Robert Schumann, altså. For en komponist han var. 

Deretter var det hans Märchenbilder, op. 113, i vanlig versjon for bratsj og klaver. Helt nydelig spilt av Tabea Zimmermann, hun fikk fram det aller ypperste i bratsjen, de mørke tonene var som fløyel. 

Siste verk før pause var Johannes Brahms' trio op. 114, vanligvis for klarinett, cello og klaver, men her hadde bratsjen overtatt for klarinett. Det er moro å høre musikk man kjenner så godt spilt med en annen besetning! Og det klinger jo minst like fint sånn, akkurat som Brahms' klarinettsonater som også er bratsjsonater. 

Etter pause var det tid for en klaverkvartett av Brahms, nr. 2 i A-dur, op. 26. Opprinnelig skulle hele konserten være viet Brahms' klaverkvartetter, med Christian Tetzlaff som fiolinist, men han var blitt syk. Dermed ble programmet endret, og Sonoko Miriam Welde steppet inn på kort varsel sånn at de i alle fall kunne ha én av kvartettene med - og for et talent hun er! Hun spilte så flott, så inderlig og perfekt intonert, og de fortjente virkelig trampeklappen etterpå. Ekstranummer fikk vi også - andantesatsen fra Brahms' tredje klaverkvartett, op. 60 i c-moll. SÅ FINT. 

Janine Jansen, Den norske opera og ballett, 06.03.2016

Når Janine Jansen er i byen, går man på konsert. Hun er en av verdens aller beste fiolinister, kanskje den aller beste, i alle fall er hun den beste jeg noensinne har hørt live. Hennes evne til å bli ett med musikken er sjelden å se, hun lever stykkene hun spiller. Teknikken er helt uovertruffen, intonasjonen er helt på en prikk absolutt hele tiden, og når hun spilte piano pianissimo er jeg virkelig glad vi satt på rad tre - for noen få rader lenger bak tror jeg jammen ikke de kunne høre mye av akkurat det. Når man behersker teknikken så til de grader, og har sånn forståelse for musikken man spiller, frigjør man seg - og det gjør også at vi i publikum slapper enda bedre av, fordi vi vet at her kommer det ikke en sur tone. Dette er virkelig ikke hverdagslig. Men det har skjedd hver gang jeg har hørt Janine Jansen. Hun er nederlandsk, født i 1978 og har gitt ut utallige plater - alle er verdt å kjøpe, så er det sagt. 

Første verk på programmet var Francis Poulencs fiolinsonate FP. 119, komponert i 1940-årene. En energisk førstesats, et helt nydelig intermezzo (tenk fløytesonaten hans, samme gripende melankoli), og så en enda mer energisk tredjesats. Hun spiller med hele kroppen. 

Andre verk var Johannes Brahms' fiolinsonate nr. 3 i d-moll, op. 108. Brahms' sonater er virkelig noe av det fineste jeg vet av kammermusikk, denne intet unntak. Fullt gåsehud-angrep fra første tone! Forrige gang jeg hørte denne på konsert var vel i 2014 i Paris, da Julia Fischer spilte den sammen med Yulianna Avdeeva. Også en gylden stund!

Etter pause fikk vi høre Karol Szymanowskis Trois Poemes, op. 30. Et svært interessant og flott verk som jeg ikke kjenner så godt, men som jeg definitivt vil høre mer på. Flagolettspillinga i nr. 3 var også fascinerende å følge med på, nesten litt fuglekvitrende. Jammen er det mange fordeler ved å sitte nesten helt foran! Man hører godt, man ser godt, man slipper å forholde seg til hosteanfallene langt der bak.

Siste verk var Sergej Prokofjevs fiolinsonate nr. 2 i D-dur, op. 94. Prokofjevs fiolinmusikk, både sonatene og konsertene, er noe av det beste han gjorde, synes jeg. Jansen spilte denne sonaten så fint, tror ikke jeg har hørt den så fin før. Hun dveler ved akkurat de tonene i hovedtemaet i første sats som er så vakre at det nesten gjør litt vondt. De der som får øynene til å fylles av tårer på et blunk uten at man er forberedt. 

Pianisten Alexander Gavrylyuk spilte også fint! Veldig bra samspill. 

Emerson String Quartet i Gamle Logen, Oslo Quartet Series 01.09.15

Emerson String Quartet åpnet Oslo Quartet Series sin høstsesong med en fin konsert i Gamle Logen. De er jo veteraner, mange ganger grammyvinnere, og har holdt på i snart førti år. Yngste medlem er Paul Watkins, som jeg kjente igjen fra flere soloinnspillinger (deriblant div. britiske komponister på Chandos nå nylig) - han ble med i forrige sesong. 

Etter en Dvorák-sats med den unge Ratatosk-kvartetten (del av talentutviklingsprogrammet til OQS) kom Emerson-gutta ut. De åpnet med å spille 2. sats fra strykekvartett op. 11 i h-moll av Samuel Barber, senere arrangert for større strykeensemble som den kjente "Adagio for strings". Vemodig, langsomt, rørende. Deretter spilte de Beethovens kvartett nr 16, op. 135 i F-dur, av de sene kvartettene - faktisk noe av det siste Beethoven skrev. De er både energiske og samspilte. Morsomt å høre dem. Jeg har jo både solgt og katalogisert plater med dem i årevis!

Engegårdkvartetten og Mozart, Gamle Logen 27.01.15

Tirsdag var det Mozarts bursdag! Den evigunge østerrikeren fylte 259 år, og det måtte vi jo feire. I Gamle Logen var det pyntet til fest, lysekronene glitret, mozartkulene trillet, og min gode venn Kjell (Hillveg) var naturligvis konferansier. Han fortalte om Mozarts Haydn-kvartetter, som var de vi straks skulle få høre. 

Engegårdkvartetten (Arvid Engegård, Alex Robson, Juliet Joping og Jan Clemens Carlsen) spilte strykekvartettene K.590 (F-dur), K.575 (D-dur) og K.589 (H-dur). 

Og Gamle Logen er jo glamorøst så det holder.  

Julia Fischer og Yulianna Avdeeva, Théâtre des Champs-Élysées, Paris 14.10.14

 Julia Fischer er en av de store fiolinistene i vår tid, tysk, og har gitt ut mange plater på selskapet PentaTone. Nå har hun imidlertid kommet over til Decca, og får gode omtaler for sin nyeste plate med fiolinkonserter av Bruch og Dvorák. I Théâtre des Champs-Élysées ble hun akkompagnert av Yulianna Avdeeva, vinneren av Chopin-konkurransen i 2010, den første kvinnelige vinner siden Martha Argerich i 1965 (!). To mestere på hvert sitt instrument, og som hadde et veldig fint samspill.

De begynte med Bachs sonate for fiolin og klaver (eg. cembalo) BWV 1016, som vi også hørte sist vi var her i teatret, i mai - da med Fabio Biondi og Kenneth Weiss. Fischer spilte veldig kontrollert og kanskje litt stivt, eller i allefall ikke så inderlig og levende som man kunne ønske seg av denne sonaten. Avdeeva var lett på labben og spilte fint. Så spilte de Prokofievs sonate nr. 1 for fiolin og klaver, og da tok det seg kraftig opp. Fischer slo seg mer løs, og spilte med stor detaljrikdom, dynamikk og følelser. Det er så mange fine partier i den sonaten!

 

Etter pause begynte de med Brahms' sats fra F-A-E-sonaten som Brahms skrev sammen med Schumann og Albert Dietrich. Det er en livlig scherzo i d-moll, som absolutt burde oppføres oftere. Til slutt var det Brahms' sonate nr. 3, opus 108. En nydelig sonate som jeg har hørt svært mye på i årenes løp. Her fikk begge to virkelig vist seg fram, det var en levende og svært emosjonell og energisk framføring, og med Fischers helt presise intonasjon. Helt praktfullt. Publikum jublet og applausen ville ingen ende ta, så vi fikk faktisk to ekstranumre - først Souvenir d'un lieu cher, op. 42, som også Janine Jansen spilte som ekstranummer i Oslo i vinter. Etter å ha kommet inn et par-tre ganger til, til øredøvende applaus, spilte de like godt Schumanns romanse-sats fra F-A-E-sonaten.

Werner Güra og Christoph Berner, Slottskapellet, Oslo kammermusikkfestival 20.08.14

Werner Güra er blant mine absolutt yndlingstenorer, han har besøkt kammermusikkfestivalen flere ganger, jeg har hørt han synge Schumann et år og Schubert et annet - og naturligvis h-moll-messa i Nidarosdomen i sommer. I ettermiddag holdt han og pianist Christoph Berner konsert i kapellet på slottet, mens tordenen rullet over himmelen i sensommer-Oslo. 

Aller først sang han Beethovens eneste sangsyklus, "An die ferne Geliebte", op. 98. Han har en kraftig stemme med en utsøkt klang, nyanserer mye, bruker dynamikk og luft, hvisker og sukker, helt pianissimo i "Wo die Berge so blau". Christoph Berner spilte veldig fint i innledningen til den siste romansen, "Nimm sie hin denn diese Lieder". Han fortsatte alene med tre bagateller fra Beethovens opus 126: Nr. 2 i g-moll, nr. 3 i Ess-dur og nr. 4 i H-dur. 

En liten endring i programmet - Lied aus der Ferne, WoO 137 utgikk til fordel for "An die Hoffnung" op. 42. Deretter "Resignation" WoO 149, "Adelaïde" op. 46, "Wohne der Wehmut" op. 83 nr. 1 og "Der Kuss" op. 128. Güra formidler tekstene veldig fint, og han har bra diksjon. Særlig på "Adelaïde" fikk han vist hvor høyt han går uten å anstrenge seg overhodet. Jeg får ofte assosiasjoner til Fritz Wunderlich. Uanstrengt, lett, naturlig. Lyst, men ikke så tandert og følsomt som f.eks. Ian Bostridge og kanskje derfor mer allsidig enn han. 

Så et solostykke ved Christoph Berner igjen: Nr. 2 fra Drei Klavierstücke, D.946 i Ess-dur av Franz Schubert. Et nydelig stykke, nesten med noen pastorale kvaliteter og Mendelssohn-korsang-innslag (terser, sekunder, sekster, jeg hører damekor på en piknik i de grønne enger!). Man kan også høre Mozart inni der. 

Til slutt en avdeling med Schubert-lieder, "Heidenröslein" aller først. Sannsynligvis den første lieden jeg kjente til og kunne fra barndommen, og senere hadde jeg den muligens på en sangtime? Deretter den nydelige "Im Frühling", D.882, med vakkert pianomellomspill av Berner. Så "Geheimes" D.719, "Der Fischer" D.225, "Bei dir allein" D.866, "Der Schiffer" D.536, og til slutt "Willkommen und Abschied" D.767. Det vil si, vi fikk "Der Fischer" som encore. 

Sammenligningen med Wunderlich er nok ganske treffende, og selvfølgelig et stort kompliment til Güra, men jeg synes han fortjener det - han er en svært dyktig sanger og har evnen til å treffe en i hjertet. Den første strofen, eller til og med bare den første linja, eller bare ordet "Stern" i hans tolkning av Schumanns "Mein schöner Stern" fra "Minnespiel", op. 101, er til å gråte av. Så nydelig. 

Å sitte hjemme hos Dronningen - vertskapet var forøvrig også tilstede - i et nydelig og smakfullt innredet lite kapell med rosa marmorvegger i koret og grønne vegger på galleriet, med blomster, levende lys i vinduene, levende musikk av Schubert og Beethoven framført av top notch utøvere, mens regnet plasker ned og tordenen buldrer over himmelen, er veldig koselig!

Werner Güra (foto: Monika Rittershaus)

Mayuko Kamio og Håvard Gimse, Gamle Logen, Oslo kammermusikkfestival 19.08.14

Kveldens konsert bestod av fiolinsonater, primært romantiske, med unntak av den første: Ludwig van Beethovens sonate nr. 7 i c-moll, op. 30 nr. 2. Kjente toner, ganske fyrrig førstesats, mye kraft og styrke, forsåvidt lite dynamikk. Andresatsen er mer følsom, en Adagio cantabile med veldig fin pianoinnledning. Gimse spiller som vanlig flott. Tredjesatsen var en litt mer spretten scherzo i tretakt, og til slutt en finale med mye kraft. 

Deretter kom Robert Schumanns fiolinsonate nr. 1 i a-moll, op. 105, som jeg er veldig glad i. Jeg har nok hørt den bedre spilt enn dette, jeg lurer på om det er Gidon Kremer og Martha Argerich sin innspilling jeg har hørt mest på. En nydelig sonate! I det hele tatt: Schumanns kammermusikk ligger mitt hjerte nær. 

Etter en liten pause fikk vi høre Christian Sindings opus 10, Suite im alten Stil. Sinding har skrevet mye fin kammermusikk for fiolin og klaver. Førstesatsen i suiten er Presto noe så intenst, man kan bli litt andpusten av å høre på - her krever det at man er samspilt. Adagiosatsen er vemodig og lyrisk, jeg synes spesielt Henning Kraggerud og Christian Ihle Hadlands innspilling er fin. Kamio spilte også fint, kanskje litt mye vibrato i blant. Opp i tempo i tredjesats igjen, dog litt mer behagelig enn førstesatsen. 

Til slutt Richard Strauss sonate i Ess-dur, opus 18, som jeg ikke kjenner så godt fra før. Han var i tidlig tjueårene da han komponerte den, og forelsket, hvilket man muligens kan høre? Fin er den i allefall. 

(Et ekstranummer fikk vi også, et eller annet som gikk så fort at vi bare ble litt slitne.)

Ny konsert i morgen, hurra for kammermusikkfestival i byen vår!

Akademie für alte Musik Berlin, Universitetets Aula, Oslo Kammermusikkfestival 18.08.14

Det er alltid moro å gå på konsert med ensembler man har hørt på plate i årevis. Når jeg ser Akademie für alte Musik sin diskografi på Harmonia Mundi, kan jeg krysse av ganske mange som står i hylla mi - og enda flere som jeg har kjøpt inn, hørt på og katalogisert på jobben. Den som utmerker seg er kanskje Juleoratoriet under René Jacobs, med Röschmann, Scholl, Güra og Häger - en av referanseinnspillingene, den jeg alltid anbefaler i tillegg til Gardiner sin innspilling. 

Konserten i kveld var i regi av Oslo Kammermusikkfestival og fant sted i Universitetets Aula, et fint lokale for denne typen konserter. Temaet var Venezia, og vi fikk høre åtte verk/sonater/konserter av sentrale italienske barokk-komponister. Orkestret bestod denne gang kun av strykere og continuogruppe, i tillegg til en solist-obo på noen av verkene. Tre førstefiolin, tre andrefiolin, to bratsj, og continuogruppe bestående av cembalo (evt orgel), lutt, cello, fagott og kontrabass. Konsertmester og fiolinsolist var Georg Kallweit, andre-konsertmester og solist var Mayumi Hirasaki, og orkesterets faste oboist som var solist på konsertene - Xenia Löffler. 

Først en overture i D-dur av Carlo Tessarini, op. 4 fra "La Stravaganza", ukjent for meg - men det var en flott åpning og orkesteret sprudlet fra første stund. Deretter Vivaldis obokonsert i C-dur, RV 450, hvis yttersatser gikk i et forrykende tempo, de freste avgårde, og oboisten hang med uten problemer i raske løp. 2. sats var langsom og vakker og ga god plass til oboens varme klang og runde tone. Det er så viktig med originalinstrumenter i slike konserter, særlig når det gjelder obo. En moderne obo har helt annen klang. Vemodige partier med maj-akkorder, moll-tonika med ters i bass (grunnet oppad/nedadgående bassgang), jeg tror kanskje jeg liker de langsomme satsene aller best i den italienske barokken, og aller best de i moll.. 

Så kom Antonio Caldaras sinfonia for strykere og continuo nr. 12, "Vår herre Jesu lidelseshistorie", et kort lite verk på tre små satser som delvis hang sammen. Fort ferdig. Siste verk før pause var Tomaso Albinonis sonate op. 2 nr. 3 i a-moll (litt usikker her, i følge oppslagsverk går denne i C-dur). Her byttet musikerne plass, Hirasaki overtok som konsertmester (noe hun gjennomførte med glans). Det var en nydelig sonate, korte satser (langsom-hurtig-langsom-hurtig), siste sats hadde sterkt fugepreg.  

Etter en kort pause var det klart for andre avdeling, som rett og slett var en highlights-runde! Først Vivaldis dobbeltkonsert i a-moll, RV 522 (fra L'Estro Armonico), ofte koblet med enten De fire årstider eller kanskje enda oftere Bachs dobbeltkonsert i d-moll, BWV 1043, på plater. Den er flott! Konsertmestrene var solister. Deretter mer Vivaldi, konsert for strykere og continuo i C-dur, RV 114, også godt kjent, og denne kan dukke opp på plater blant andre typer verker. Jeg har den på en utgivelse fra Harmonia Mundi med Ensemble 415 og Chiara Banchini, der hovedverket egentlig er Vivaldis Stabat Mater. 2. sats er en variasjonssats, lutten starter og flere henger seg på. 

Så en av oboens standardverker: Alessandro Marcellos konsert i d-moll. Adagiosatsen herfra er brukt i filmer og på tv, fin illustrasjonsmusikk til litt av hvert. Löffler spilte trygt og flott, med kraftig og fin klang i oboen. Strykerne spilte nesten ekstra korte strøk i introduksjonen, og fortsatte egentlig sånn gjennom hele satsen. Oboen har lange toner, legato, i kontrast til strykerne. Fin effekt. 

Det siste hele verket vi fikk høre var Vivaldis konsert for fiolin, obo, strykere og continuo i B-dur, Anh. 18 etter RV 364 (litt usikkerhet omkring opphavet, men 1.sats er i allefall et arrangement av RV 364). En verdig avslutning!

Det vil si, vi fikk en encore - en adagio av Marcello for obo, to fioliner og pizzicato-komp. Da gikk de to konsertmestrene ned i salen, og stod på hver sin side bakerst og spilte fram mot podiet der oboisten og resten av orkestret stod. Veldig morsomt å bli omringet av musikk på den måten!

En kjempefin konsert med et verdensberømt ensemble som jeg alltid har likt godt. Ti poeng av ti mulige herfra. 

Paul Lewis og Vertavo, Gamle Logen, Oslo kammermusikkfestival 17.08.14

Hurra! Kammermusikkfestivalen er i gang! I år skal jeg på mange konserter, og først ut: Vertavo og Paul Lewis, Mozart, Beethoven og Ruders. (Oppvarming fikk vi i går kveld i min søsters bursdagsselskap, der Vertavo var husband og spilte Dvorák i stua!) 

Beethovens sonate for cello og klaver nr. 4, op. 102 nr. 1, C-dur (1815) stod først på programmet. Bjørg Værnes Lewis har en nydelig tone i celloen, varm og fyldig klang, og Paul Lewis er jo blant mine yndlingspianister, så det sier seg selv at denne sonaten alene var verdt konsertbilletten. Helt praktfullt. Jeg liker cellosonatene til Beethoven veldig godt, kanskje aller best av kammermusikken hans (som ikke er klaversonater). 

Øyvor Volle, fiolin * Annabelle Meare - fiolin, * Berit Cardas - bratsj * Bjørg Lewis - cello

Så var det klart for Mozart, og hans dissonanskvartett - k.465, nr. 19, C-dur. Tilnavnet kommer av den langsomme introen som har noen (svært behagelige) dissonanser; ellers er det ikke mye som skjærer i ørene akkurat. Den er kanskje han aller mest kjente, og sjelden har jeg hørt den så godt spilt som i kveld. Vertavokvartetten er så inderlig samspilte, lyttende, kommuniserende - de er både et helt orkester og ett eneste instrument. Det er virkelig en fryd å høre på hvordan hver og en får frem gløden i sitt instrument på best mulig måte. Den lyse tindrende førstefiolinen, andrefiolinen som ligger rett under og harmoniserer, den varme klangen i bratsjen som er som en menneskelig stemme, og celloen som ligger underst med de fine basstonene og av og til har noen soloer som gjør at gåsehuden kommer til syne. 

Så fikk vi høre et ganske nytt bestillingsverk av den danske komponisten Poul Ruders, hans strykekvartett nr. 4, ikke tidligere framført i Norden. Den er femsatsig, og et tema i celloen går igjen i alle satsene. Det var mange flotte tette harmonier, melodier i celloen, mye glissando, helt stille pianissimo i slutten av 3.sats. Fine flagolettstrøk i 5.sats. En veldig variert kvartett i stil, tempo og tonalitet. Spennende! 

Så konsertens høydepunkt for min del (om man skal rangere, og det vil jeg egentlig ikke): Mozarts klaverkonsert nr. 12 i A-dur, K.414, i arrangement for klaver og strykekvartett. Denne konserten kjenner jeg godt, og akkurat dette arrangementet spilte en venninne av meg på sin debutkonsert for noen år siden. Jeg synes det fungerer helt utmerket med å la en kvartett spille orkesterdelen. Forskjellen fra en vanlig klaverkvintett er at pianoet er mer solistisk her enn i en kvartett, siden det jo er en konsert. Pianoet fyller også ut orkesterpartiene her og der med akkorder som legges. 

Paul Lewis spiller som vanlig som en gud. Dette er for meg Mozart bortimot på sitt beste. Det er partier i førstesatsen, f.eks. sekvenseringa i gjennomføringa, som framkaller klaprende hjerte og øyne som går i kryss - det er så FINT!! Og førstefiolinen i andresatsen... og pianoet!! Den nydelige melodien, trillene, skala-løpene, så lett og luftig. Alt stemmer. Jeg gleder meg til hver kadens, når kvartetten legger tonikaakkorden med kvint i bass - og pianoet begynner forsiktig helt alene. Dette treffer meg i hjertet. 

Bravo!

Fabio Biondi og Kenneth Weiss, Théâtre des Champs-Élysées, Paris 18.05.14

En formiddagskonsert på en knallvarm og fin søndag i Paris! Théâtre des Champs-Élysées var stedet, klokka var bare 11 da de begynte (og vi kom hesblesende inn i siste sekund pga metro-forsinkelser). Vi satte oss i en av nisjene på 1. balkong. 

Programmet bestod av Bachs sonater for fiolin og cembalo, BWV 1016-1019. De spilte veldig fint, litt intonasjonsproblemer i blant og en del stemming, men det er man jo vant til i barokksammenheng.    Veldig moro å høre Biondi; jeg er veldig fan av mye av det han har gjort, Vivaldi-innspillingene på Naïve, og naturligvis den eksemplariske "Ich habe genug"-innspillingen med Ian Bostridge på Virgin, 2000. 

Jeg kjøpte Weiss' innspillinger av Bachs partitaer etterpå, utgitt på Satirino i 2001. 

Bach for fiolin og orgel - Oslo domkirke, 02.03.13

Det er kirkemusikkfestival i Oslo, og det betyr Bach midt på en lørdags formiddag når man akkurat har vært på jobb og har noen timer å slå ihjel før man skal ta et tog ut av byen. Det flotte orgelet i Oslo domkirke var hovedperson i to av verkene, Triosonate i C-dur, BWV 529, og Preludium og fuge i a-moll, BWV 543. Kåre Nordstoga spilte. Det tredje verket var solosonaten i a-moll for fiolin, BWV 1003, alldeles nydelig spilt av Geir Inge Lotsberg. 

Å komme inn i kirkens stille ro, vekk fra larm og shoppingposer utenfor, er beroligende i seg selv. Men når man setter seg ned og får servert noe av det vakreste som noensinne er skrevet, fremført av Norges ypperste musikere på sine instrumenter, er det rene meditasjonen. Helbredelse for sjelen. 


Link til triosonaten på Spotify (Nordstoga)

Link til alle Bachs fiolinsonater og -partitaer (Julia Fischer)

Link til preludiet på Spotify (Nordstoga)

Avslutningskonsert i Risør kirke 01.07.12 kl. 17.00

Den aller siste konserten åpnet med Peter Warlocks Capriol-suite fra 1926, et verk jeg hadde sett fram til å høre live. Jeg er spesielt glad i Pieds-en-l'air-satsen, som er vakker både i strykeorkesterversjon og i korversjon - da under tittelen "Lullaby my Jesus". De andre satsene er også fine, og veldig inspirert av både dansesuitestilen fra renessansen så vel som folkelige melodier fra de britiske øyer. Warlock er forøvrig et psevdonym, mannen var en smule splittet og ble ikke gammel, men rakk å skrive flere slike perler - som f.eks. "Bethlehem down", en annen favoritt. Og kammerorkesteret er dyktige, det skal de virkelig ha. 

Det er også denne karen. Martin Fröst var solist i Aaron Coplands klarinettkonsert, et verk man skulle tro var skrevet for han. Men den er faktisk skrevet for Benny Goodman. Coplands musikk er filmatisk, neoklassisistisk, og særlig i førstesatsen går assosiasjonene til The Great American Songbook - og til og med Bacharach i perioder. Jazzfraseringer er tilstede, harmoniene også, og Fröst fikk en god del sjanser til å vise hvor brilliant han er. Det kom et ekstranummer - et klezmerstykke som Frösts bror har arrangert for klarinett og orkester. 

Leif Ove Andsnes' siste bidrag i år var Chopins nocturne nr. 17 i H-dur, op. 62 nr. 1. Av alt Chopin har skrevet, er nok nocturnene de jeg liker aller, aller best - og særlig i Maria Joao Pires sin innspilling. Nå håper jeg Andsnes skal spille dem inn en gang også, for hans tolkning var nydelig. Han har en magisk touch uansett hva han spiller, med et anslag som er helt unikt. (Og jeg venter i spenning på om han skal gjøre noe Bach på plate snart!? De franske suitene kanskje?)  

Og helt til slutt: Benjamin Britten, igjen, denne gangen hans Serenade for tenor, horn og strykere, op. 31 fra 1943. Radovan Vlatkovic er en mester på horn, og åpnet med en solo-prolog, en slags jakthorn-melodi som setter an stemningen. Deretter kom sangene; tonesatte dikt av britiske diktere fra forskjellige århundrer, med dertil variert vanskelighetsgrad i språk. Hornet er en rød tråd gjennom hele serenaden, melodiene knytter seg opp til hornets toner - litt uvanlig tonespråk for en sanger, men kanskje desto mer spennende. Hornets lange toner fortsatte i blant inn i neste akkord fra orkesteret, noe som skapte en liten dissonans i et slag eller to i de ellers så rene klangene. Flott virkemiddel som bygger opp en spenning. Ian Bostridge var intet mindre enn suveren, også denne gangen.  

Se der, et lite smil!

En fin festival, også i år. Det er en koselig tradisjon å starte sommerferien med sørlandsferie og klassiske konserter med svært høy kvalitet i lille hvitmalte Risør. Det er en helt spesiell stemning der under festivalen. Men billettsystemet er fremdeles ikke optimalt. Tidligere år har jeg møtt utsolgt-skiltet selv om jeg satt parat før salget startet. I år meldte jeg meg inn i venneforeninga for å få forhåndkjøpt billetter. Først var det vanskelig å komme gjennom på telefon (som er eneste mulighet når det gjelder forhåndssalg), og når man først kom igjennom - så var de jeg aller helst ville gå på, allerede utsolgt. Heldigvis klarte jeg å skaffe et par uavhentede tre dager senere.

Det ser med andre ord fremdeles ut til at de fleste av de gode billettene er resevert sponsorer og velgjørere. Det gjør det vanskelig for andre, og det gjør det sikkert vanskeligere å rekruttere nytt publikum, særlig blant de yngre. Festivalen blir litt lukket og hemmelig når det ikke er billetter å oppdrive. Kirkerommet er naturligvis en viktig faktor her - det er ikke plass til så mange. Jeg har ingen god løsning, annet enn å bygge et fint kulturhus med konsertsaler på Holmen istedet for boligblokker. (Det er lov å drømme.) 

Takk for i år, og på gjensyn! 

Konsert i Risør kirke 01.07.12 kl. 13.30

Festivalens nest siste konsert ble åpnet av cellist Christian Poltéra, som spilte et stykke for solo cello av Witold Lutoslawski. Det var en del av en rekke komposisjoner som ble skrevet av forskjellige komponister til dirigenten Sachers 70-årsdag i 1976, etter initiativ fra Rostropovitsj. Utgangspunktet var tonene i Sachers navn - Ess-a-c-h-e-re (=e). Små intervaller, tritonuser og dissonanser, fint spilt av Poltéra som har en varm klang i celloen sin. Morsomt å høre musikere jeg har katalogisert platene til så mange ganger. 

Så kom Ian Bostridge, David Hansen og Leif Ove Andsnes inn. Brittens "Abraham and Isaac" er en slags kammeropera, et dramatisk verk basert på den forferdelige historien fra bibelen der Abraham tenker å ofre sin stakkars sønn Isak for å vise hvor trofast han er i sin gudstro. Jeg orket ikke følge ordentlig med på teksten, det er for grusomt. Men musikken er jo så vakker, og fremføringen også - Bostridges tenor og Hansens kontratenor klang vakkert sammen, vemodig og trist, og Andsnes var som alltid en ener. 
Musikken var rolig og pen da Gud la fram sin befaling - da sang begge stående med ryggen til publikum - og mer dramatisk da drapet nesten skjedde. Andsnes hamret løs på pianoet. Etterpå roet det seg ned, Gud snakket til Abraham igjen, og stemmene tonet ut i en lang diminuendo. 

Før konserten lærte festivalsjefen oss hvordan vi blar musestille i et teksthefte - med tanke på bråket under konserten i går. BRA! Ingen slike forstyrrelser i dag, med unntak av et par hostekuler som kanskje kunne vært skjult bedre. Men absolutt en stor forbedring.  

Siste verk var Schuberts trio D.898 i B-dur, en av to han skrev rett før han døde. Henning Kraggerud, Christian Poltéra og Håvard Gimse spilte. Det er kjente toner, denne har jeg hørt mye på. Klavertrioen som besetning er bortimot perfekt, absolutt en favoritt-verktype for min del. Instrumentene klinger godt sammen, de utfyller hverandre og er likeverdige. Alle kan spille melodistemmen, celloen er i tillegg bass i blant, pianoet akkompagnerer, fyller inn toner - og leder an, alt ettersom. Schuberts trio er lang og med fine melodilinjer. Utmerket spilt av de tre erfarne musikerne.

Konsert i Risør kirke, 30.06.12 kl. 16.00

Lars Anders Tomter åpnet med en knapt minutt lang hommáge til John Cage, komponert av Györgi Kurtag. Deretter fikk vi høre et verk av John Cage som er forskjellig for hver gang det oppføres - blant annet fordi en radiofrekvens er med, og hva som spilles akkurat på den frekvensen akkurat når og hvor stykket blir framført, varierer jo. I dag hørte vi spraking og en svak "Cheerio" (Monroes) i bakgrunnen. Et morsomt verk som inneholdt både helling av vann i bøtter, andefløyte og preparert flygel. Utøver og regissør: Ellen Ugelvik. 

Så: Robert Schumanns nydelige Fantasiestücke, op. 73 med Martin Fröst og Håvard Gimse. Disse tre stykkene er virkelig noe av det vakreste som er skrevet for klarinett i romantikken, i tillegg til Brahms-kvintetten fra i går. Flott framføring, fint samspill, mye dynamikk. Frösts pianissimo er helt spesiell. 

 Glad mann!

Mer Kurtág: Hommáge à Schumann, op. 15 d, med Leif Ove Andsnes, Lars Anders Tomter og Martin Fröst. Veldig fint samspill her også, samme fine besetning som i Sørensen-stykket vi hørte i går. De fleste satsene er under et minutt lange, og det er mye skifter i tempo. 

I pausen gikk Ian Bostridge rundt i kirka og fotograferte taket - slik som jeg gjorde i går da jeg hørte han synge (men ikke kunne se han) - og la det ut på Facebook. 

Jeg husker første gang jeg hørte Ian Bostridge. Det var våren 1998. Han hadde akkurat gitt ut Schumanns Dichterliebe på EMI, og jeg jobbet i platebutikk og hadde kjøpt nyeste Gramophone, hvor "Im wunderschönen Monat Mai" var med som første spor på "nye utgivelser"-promoplaten som fulgte med. Jeg tror aldri jeg har blitt så direkte og uforberedt truffet av en stemme før. At det er en av verdens vakreste lieder hjalp jo også. Jeg har kjøpt mange plater med Ian Bostridge etter den tid, og Bach-plata han ga ut i 2000 er en av de fineste jeg har. I 2008 planla jeg New York-tur etter når han skulle synge i Carnegie Hall, så det sier seg selv at aftenens konsert her i Risør - når han skulle synge Schumann - var et høydepunkt for meg. 


Han har en følsom og vâr stemme, klar og gyllen, med mye dynamikk og formidling. Sterk, høy, myk og lav. Tyskuttalen er (såvidt jeg kan høre) perfekt, jeg liker spesielt klangen i stemmen hans på alle i'er og ü'er når han synger dem uten vibrato. Samspillet med Andsnes er flott, de kler hverandre og har spilt inn en hel del Schubertplater sammen. 

Er han på gråten? Det var ikke mange sekunder med smil å hente da applausen kalte dem inn tre ganger. Det er nok ganske utmattende å framføre en syklus når man lever seg inn i det på den måten, og  særlig når publikum ikke vet å oppføre seg ordentlig. Man skal være stille når man er på liederkonsert. Man skal ikke hoste unødig, særlig ikke i de stille partiene. Man skal være ytterst stille når man vender tekstarket. Det skal ikke høres ut som et skred. Til damen bak meg: Ikke riv i stykker programmet ditt midt i en lied. Ikke rot i veska eller lukk glidelåsen. Og ikke minst: Man skal ikke knitre med halspastillplast av verste sort når musikken er så skjør og tander. VÆR STILLE. (Blikket Bostridge sendte til knitredamen var forøvrig ikke til å misforstå.)


I det hele tatt er det et problem når teksten som blir delt ut rett før konserten, er av typen som må vendes flere ganger. Det er umulig å få flere hundre mennesker til å bla stille. De fleste gjør ikke en gang et forsøk på å være stille. Det må gå an å finne andre løsninger, for det er virkelig forstyrrende. 


Framføringen var nydelig. Og det er den jeg kommer til å huske! Bostridge er som skapt for å synge tyske lieder. Og jeg er lykkelig som kunne feire bryllupsdag på denne måten. Nesten like bra: I morgen feirer jeg bursdagen min - med TO Bostridge-konserter. Jeg er heldig. 

Konsert i Risør kirke 29.06.12 kl. 18.00

Billettsystemet til Risør-festivalen er meg en evig gåte. Selv når man har meldt seg inn i venneforeningen og hiver seg på telefonen straks de åpner forhåndssalget, får man ikke alltid tak i billetter til de mest populære konsertene. Men er man heldig og har en venn som er personlig sponsor (!) for festivalen, kan man få hans ekstrabillett - og dermed få sitte langt framme med god sikt og god lyd og høre en av de vakreste konsertene på lenge. (Takk, Kjell!)


I kveld åpnet Håvard Gimse med to rondoer av Mozart, K.485 i D-dur og K.511 i a-moll. Disse kunne fort ha vært satser fra klaversonater, men såvidt jeg vet er de frittstående. Nydelig spilt av Gimse, lett på labben og med fremheving av de små nyansene som vi også kan takke flygelet for at er mulig å få fram. (Hammerklaver-innspillinger blir litt for monotone i blant). 

Deretter kom tidligere kunstnerisk leder Leif Ove Andsnes fram på podiet og presenterte et verk av Bent Sørensen som endelig skulle ha Risør-urpremiere. Sørensen skrev én sats til hvert år fra 2005 til 2010 for besetningen klaver/bratsj/klarinett (Andsnes / Lars Anders Tomter / Martin Fröst), og verket skulle urframføres i 2010 - men da ble Martin Fröst syk. Senere har de framført det bl.a. i New York og London, så det var ikke en ordentlig urpremiere vi fikk høre i dag, men for festivalen var det jo det. Disse tre instrumentene klinger så uendelig godt sammen, skulle ønske det var skrevet enda mye mer musikk for akkurat denne besetningen. Bratsjen og klarinetten spilte unisont i begynnelsen, veldig fint. Det har jo også noe å gjøre med at de tre utøverne er i verdensklasse på hvert sitt instrument. De fem satsene var relativt korte, tempoet varierte mellom langsomme følsomme partier og litt raskere, men helt uten den typiske vendingen som samtidsmusikk for klarinett ofte får. (Jeg innrømmer at det ikke er mitt favorittinstrument når det gjelder moderne atonal krevende musikk.) 

Velfortjent applaus!

Og Fröst fortsatte etter pausen, i det som var - i allefall for meg - dagens høydepunkt: Brahms' klarinettkvintett. Den er så nydelig vakker!!! Brahms hadde egentlig lagt opp som komponist, pensjonert seg, og ville bare nyte livet - ikke skrive mer. Men så hørte han klarinettisten Richard Mühlfeld... og ble så begeistret for hans klang at han mot slutten av sitt liv skrev flere verker for klarinett - to sonater, klarinett-trioen - og klarinettkvintetten. Fröst er helt suveren, hans tone er den fineste jeg noensinne har hørt, og han sirkelpuster så både jeg og Kjell fikk pustebesvær. Det er umulig å høre når han trekker pusten. 

Brodskykvartetten spilte kjempefint, og hadde en veldig markert rytmikk i førstesatsen. En dynamisk og  lekker tolkning av et av Brahms aller, aller vakreste verker.