Konsert i Risør kirke 29.06.12 kl. 18.00

Billettsystemet til Risør-festivalen er meg en evig gåte. Selv når man har meldt seg inn i venneforeningen og hiver seg på telefonen straks de åpner forhåndssalget, får man ikke alltid tak i billetter til de mest populære konsertene. Men er man heldig og har en venn som er personlig sponsor (!) for festivalen, kan man få hans ekstrabillett - og dermed få sitte langt framme med god sikt og god lyd og høre en av de vakreste konsertene på lenge. (Takk, Kjell!)


I kveld åpnet Håvard Gimse med to rondoer av Mozart, K.485 i D-dur og K.511 i a-moll. Disse kunne fort ha vært satser fra klaversonater, men såvidt jeg vet er de frittstående. Nydelig spilt av Gimse, lett på labben og med fremheving av de små nyansene som vi også kan takke flygelet for at er mulig å få fram. (Hammerklaver-innspillinger blir litt for monotone i blant). 

Deretter kom tidligere kunstnerisk leder Leif Ove Andsnes fram på podiet og presenterte et verk av Bent Sørensen som endelig skulle ha Risør-urpremiere. Sørensen skrev én sats til hvert år fra 2005 til 2010 for besetningen klaver/bratsj/klarinett (Andsnes / Lars Anders Tomter / Martin Fröst), og verket skulle urframføres i 2010 - men da ble Martin Fröst syk. Senere har de framført det bl.a. i New York og London, så det var ikke en ordentlig urpremiere vi fikk høre i dag, men for festivalen var det jo det. Disse tre instrumentene klinger så uendelig godt sammen, skulle ønske det var skrevet enda mye mer musikk for akkurat denne besetningen. Bratsjen og klarinetten spilte unisont i begynnelsen, veldig fint. Det har jo også noe å gjøre med at de tre utøverne er i verdensklasse på hvert sitt instrument. De fem satsene var relativt korte, tempoet varierte mellom langsomme følsomme partier og litt raskere, men helt uten den typiske vendingen som samtidsmusikk for klarinett ofte får. (Jeg innrømmer at det ikke er mitt favorittinstrument når det gjelder moderne atonal krevende musikk.) 

Velfortjent applaus!

Og Fröst fortsatte etter pausen, i det som var - i allefall for meg - dagens høydepunkt: Brahms' klarinettkvintett. Den er så nydelig vakker!!! Brahms hadde egentlig lagt opp som komponist, pensjonert seg, og ville bare nyte livet - ikke skrive mer. Men så hørte han klarinettisten Richard Mühlfeld... og ble så begeistret for hans klang at han mot slutten av sitt liv skrev flere verker for klarinett - to sonater, klarinett-trioen - og klarinettkvintetten. Fröst er helt suveren, hans tone er den fineste jeg noensinne har hørt, og han sirkelpuster så både jeg og Kjell fikk pustebesvær. Det er umulig å høre når han trekker pusten. 

Brodskykvartetten spilte kjempefint, og hadde en veldig markert rytmikk i førstesatsen. En dynamisk og  lekker tolkning av et av Brahms aller, aller vakreste verker.