Konsert i Risør kirke, 30.06.12 kl. 16.00

Lars Anders Tomter åpnet med en knapt minutt lang hommáge til John Cage, komponert av Györgi Kurtag. Deretter fikk vi høre et verk av John Cage som er forskjellig for hver gang det oppføres - blant annet fordi en radiofrekvens er med, og hva som spilles akkurat på den frekvensen akkurat når og hvor stykket blir framført, varierer jo. I dag hørte vi spraking og en svak "Cheerio" (Monroes) i bakgrunnen. Et morsomt verk som inneholdt både helling av vann i bøtter, andefløyte og preparert flygel. Utøver og regissør: Ellen Ugelvik. 

Så: Robert Schumanns nydelige Fantasiestücke, op. 73 med Martin Fröst og Håvard Gimse. Disse tre stykkene er virkelig noe av det vakreste som er skrevet for klarinett i romantikken, i tillegg til Brahms-kvintetten fra i går. Flott framføring, fint samspill, mye dynamikk. Frösts pianissimo er helt spesiell. 

 Glad mann!

Mer Kurtág: Hommáge à Schumann, op. 15 d, med Leif Ove Andsnes, Lars Anders Tomter og Martin Fröst. Veldig fint samspill her også, samme fine besetning som i Sørensen-stykket vi hørte i går. De fleste satsene er under et minutt lange, og det er mye skifter i tempo. 

I pausen gikk Ian Bostridge rundt i kirka og fotograferte taket - slik som jeg gjorde i går da jeg hørte han synge (men ikke kunne se han) - og la det ut på Facebook. 

Jeg husker første gang jeg hørte Ian Bostridge. Det var våren 1998. Han hadde akkurat gitt ut Schumanns Dichterliebe på EMI, og jeg jobbet i platebutikk og hadde kjøpt nyeste Gramophone, hvor "Im wunderschönen Monat Mai" var med som første spor på "nye utgivelser"-promoplaten som fulgte med. Jeg tror aldri jeg har blitt så direkte og uforberedt truffet av en stemme før. At det er en av verdens vakreste lieder hjalp jo også. Jeg har kjøpt mange plater med Ian Bostridge etter den tid, og Bach-plata han ga ut i 2000 er en av de fineste jeg har. I 2008 planla jeg New York-tur etter når han skulle synge i Carnegie Hall, så det sier seg selv at aftenens konsert her i Risør - når han skulle synge Schumann - var et høydepunkt for meg. 


Han har en følsom og vâr stemme, klar og gyllen, med mye dynamikk og formidling. Sterk, høy, myk og lav. Tyskuttalen er (såvidt jeg kan høre) perfekt, jeg liker spesielt klangen i stemmen hans på alle i'er og ü'er når han synger dem uten vibrato. Samspillet med Andsnes er flott, de kler hverandre og har spilt inn en hel del Schubertplater sammen. 

Er han på gråten? Det var ikke mange sekunder med smil å hente da applausen kalte dem inn tre ganger. Det er nok ganske utmattende å framføre en syklus når man lever seg inn i det på den måten, og  særlig når publikum ikke vet å oppføre seg ordentlig. Man skal være stille når man er på liederkonsert. Man skal ikke hoste unødig, særlig ikke i de stille partiene. Man skal være ytterst stille når man vender tekstarket. Det skal ikke høres ut som et skred. Til damen bak meg: Ikke riv i stykker programmet ditt midt i en lied. Ikke rot i veska eller lukk glidelåsen. Og ikke minst: Man skal ikke knitre med halspastillplast av verste sort når musikken er så skjør og tander. VÆR STILLE. (Blikket Bostridge sendte til knitredamen var forøvrig ikke til å misforstå.)


I det hele tatt er det et problem når teksten som blir delt ut rett før konserten, er av typen som må vendes flere ganger. Det er umulig å få flere hundre mennesker til å bla stille. De fleste gjør ikke en gang et forsøk på å være stille. Det må gå an å finne andre løsninger, for det er virkelig forstyrrende. 


Framføringen var nydelig. Og det er den jeg kommer til å huske! Bostridge er som skapt for å synge tyske lieder. Og jeg er lykkelig som kunne feire bryllupsdag på denne måten. Nesten like bra: I morgen feirer jeg bursdagen min - med TO Bostridge-konserter. Jeg er heldig.