Bach og Bee Gees: Gino Vannelli, Cosmopolite 08.06.12

Han fyller snart seksti, det er førti år siden han ble signet hos A&M, og i kveld spilte Gino Vannelli i Oslo. Det er 12-13 år siden jeg hørte han her i byen sist - det var i konserthuset. Cosmopolite som scene funker mye bedre på slike konserter, det er betydelig mer kontakt mellom scene og sal. Lyden var dog litt mystisk, mye diskant og litt vel skarp til tider.

Han hadde med seg et band med solide musikere. I tillegg til komp, keyboard og gitar var det tre blåsere. I grunnen et minimum for å skape det lydbildenivået han har lagt seg på. Da de første platene kom, var ikke synthen utviklet nok til at man kunne spille polyfont - så hans bror, keyboardist Joe Vannelli, måtte gjøre mange overdubs i studio. Ganske moderne på den tiden.

Det som slår meg hver gang er hvor sterk stemme han har. Han synger høyt og lavt, sterkt og svakt, opp i falsett, og klokkeklart og rent absolutt hele tiden. Artister som er like trygge og sikre live som på plate - og som har formidlingsevne - slutter ikke å imponere meg. Der er Gino. I tillegg er han en knakende god låtskriver. Jeg liker 70tallsplatene hans aller best, og favoritten er nok "Storm at Sunup" tett etterfulgt av "Brother to Brother". Hva skal man kalle genren? Jazzrockprogpop? Pompøse arrangementer med masse lyd, harmonier, moduleringer, skeive taktarter, melodier som tar deg i uventede retninger, energi. Tenk bare på "Brother to brother", hvor trommisen filler som om det stod om liv. Det er i allefall ikke kjedelig musikk.

Jeg husket ikke å sjekke ut eventuell setliste på nettet på forhånd, så jeg var litt spent på hva slags repertoar han hadde forberedt. Det viste seg å være mye fra de eldste platene! Flere låter fra "Nightwalker" og "Brother to brother". Jeg har ikke hørt så mye på det han har gjort etter 1981, med unntak av "Yonder tree" fra 1995, så det passet meg utmerket.

Og jammen danset han. Han har sin helt spesielle dansestil, han flakser og stepper og veiver. Jeg kan ikke komme på noen andre som har samme moves - det eneste stedet jeg har sett dem før, er på Gino Vannelli-konsertopptak på YouTube. "People gotta move" fra en konsert på 70tallet, for eksempel. Skummelt og kult på samme tid.

Mellom noen av låtene fortalte han historier, som at han flyttet til Nederland og bodde der et par år - og at det var første gang som voksen at han kunne gli inn i mengden og ikke være stjerne hele tiden. Plata "A good thing" ble til under dette oppholdet. Videre fortalte han at faren hans pleide å synge italienske nattasanger til han da han var liten, og at han derfor har gjort en plate på italiensk, som var hans besteforeldres språk. Det var litt underlig å høre han slå om både i genre og språk på den måten, men det var fint - hvis man bare klarer å riste av seg de litt urettferdige assosiasjonene man lett kan få når man hører light-crossover-music med italiensk tekst. Det behøver ikke å være søtsuppe av den grunn. Han klarte seg fint. Men jeg er som sagt glad for at konserten bar mest preg av de første ti årene av karrieren hans. Det er forøvrig rart å tenke på at den første plata kom da han var bare 21, og deretter én i året i seks år. En talentfull ung mann var han virkelig.