Fairytales

En lykkelig stund da jeg kl. 06:10 plukket Morgenbladet ut av postkassa: Radka Toneffs vakre ansikt i svart/hvitt over hele fremsiden. "Fairytales" vant kåringen av Norgeshistoriens hundre beste plater!


Jeg har vært litt skeptisk til hele dette opplegget - hvordan i all verden kan man sammenligne så ulike plater i så ulike genrer og rangere dem etter kvalitet? Et håpløst prosjekt, det kan aldri bli objektivt, og det bør jo være subjektivt, men utifra hvem? Her har i allefall norske musikere og artister fått stemme på sine ti favoritter, noe som er hundre ganger bedre enn når anmelderne gjør lignende ting.

Jeg har allikevel undret meg over rangeringen av platene. Da Radkas "Winter poem" kom helt nede på 53.plass, slått av Marit Larsens "Under the surface" med hele 14 (!) plasser, ristet jeg på hodet. Da "Hjernen er alene" havnet nede på på 24. plass, forstod jeg ingenting. Da jeg leste at Bertine Z hadde stemt på egne plater i tillegg til Lene Marlin sin debutplate, var jeg i ferd med å skrinlegge alt mitt engasjement i denne saken. Av klassiske plater var det kun en og annen Andsnes-innspilling langt nede på lista, slått av noe death metal, samt et par Nordheim - hvorav en heldigvis kom ganske høyt. Sånn er det med musikk; alle har sin egen smak og derfor blir slike kåringer og kanoniseringer veldig fremmedgjørende. Det er umulig å sette disse platene opp mot hverandre, og hvorfor skal man egentlig gjøre det? Samtidig er det veldig mye ræl som glimrer med sitt fravær, og det er jeg takknemlig for. Det er svært få på lista som jeg vil si er skikkelig dårlige. Det er primært rangeringen som stresser meg, ikke nødvendigvis innholdet (selv om man absolutt kunne gjort noen utskiftninger).

MEN! Så skjer det altså at fem av mine norske yndlingsplater ligger på topp 10. Plutselig gir det litt mening allikevel! Og jeg puster lettet ut. A-has "Scoundrel Days", som jeg har forgudet siden jeg tok den opp på kassett da den kom i 1986, kom på andreplass. "Hunting high and low" kom på tredje. deLillos' debut "Suser avgårde" kom på sjuende. Mesterverket "Belonging" med Jarrett/Garbarek/Danielsson/Christensen kom på niende (men hvor er "My song"??).


Og på første: Radka Toneff og Steve Dobrogosz sin "Fairytales", ei plate jeg har hørt og hørt og hørt og hørt på siden niende klasse, og som jeg fikk til jul på cd det året for tjue år siden. Det er så inderlig velfortjent, det er så riktig at den skulle vinne! Og de som har stemt på den har erklært den tidløs, hevet over tid og epoker, sjangerløs, og med en nerve og et nærvær og en ekthet som ingen kan være upåvirket av. Radkas stemme har vært forbilde for utallige norske sangere de siste tretti åra, fra musikkgymnaselever til jazzstudenter på høyskolenivå. Det er en grunn til det.


Denne plata har glassklar lyd, Radka er tilstede helt nær ved øret ditt, og Dobrogosz' fine pianoarrangementer lager en lekker ramme rundt det hele. Låtvalget strekker seg fra kjente standardlåter ("My funny valentine"), Blossom Dearie ("Long daddy Green") og Kurt Weill ("Lost in the stars") til Elton John ("Come down in time") og Jimmy Webb som jeg er så glad i - med en av de fineste tolkningene av hans "The moon is a harsh mistress" jeg vet.

Nå må dere som ikke allerede har den, kjøpe den. Og dere må gi den bort i julegave til noen dere er glade i. Gi den til unge mennesker, tenåringer, for å vise dem noe helt annet enn det som ligger på hitlistene. Det funker.

Elan Mehler Quartet "Scheme for thought"

Brooklyn-pianisten Elan Mehler ga i september ut denne plata sammen med sin kvartett, bestående av el-piano, bass og tenorsax i tillegg til han selv. Mangelen på trommer gjør lydbildet flytende og svevende, og kombinasjonen piano og rhodes gir assosiasjoner til både Chick Corea og Keith Jarrett på sent 60-/tidlig 70-tall. Tenorsaxen har en fin og behagelig tone, lange linjer, og i skrivende stund klarer jeg ikke å huske hva det minner meg om. Men fint er det, så denne kvartetten kan vi gjerne følge med videre. Alle låter (så nær som én) er skrevet av Mehler.

Bill Evans "We will meet again"

Denne platen ble spilt inn i august 1979, nøyaktig ett år før Bill Evans døde, og ble dermed den siste studioplaten han gjorde. Hans faste trio på den tiden bestod av Marc Johnson på bass og Joe LaBarbera på trommer, og i tillegg hadde de med Larry Schneider på sax og Tom Harrell på trompet. Kvintettformatet der sax og trompet veksler på å kjøre oktaver og sekster i melodistemmen, er noe av det mest klassiske i jazzen - typisk Kenny Dorham/Joe Henderson-stil. Evans selv veksler mellom piano og el-piano.

Bill Evans studerte de store klassiske 1900tallskomponistene, Debussy, Stravinsky og Milhaud da han var ung - og etter at han traff Miles Davis og begynte å spille med han, introduserte han Miles for Ravel, Rakhmaninov og Khatsjaturjan - som passet bra inn i Miles' modaljazz og bidro til å utvide hans klangverden og kjennskap til klassisk musikk ytterligere.

Miles beskrev Bill Evans' pianospill som et krystallklart vannfall. Sammen spilte de inn omkring ti plater i løpet av et års tid, før Evans forlot Miles for å danne eget band. Dog kom han tilbake for å spille på det som skulle bli Miles virkelige gjennombrudd, nemlig "Kind of Blue" fra 1959.

Tilbake til "We will meet again" - den inneholder 8 låter, deriblant den kjente tittellåten, som her presenteres i en soloversjon. "For all we know" av Joe Fred Coots er også klaver solo, og den eneste låta som Evans ikke har skrevet selv. De fleste låtene er lange, omkring ti minutter, noe som typisk nok ikke gjør dem veldig spillbare i dagens kommersielle radiostil. Desto større grunn til å kjøpe den selv. Den er en virkelig praktfull plate, full av lyriske melodier i Evans' helt spesielle og vakre tolkninger.

Høydepunkt: "Bill's hit tune", som finnes i trioformat på youtube:

Mine favorittplater: Pat Metheny Group "Still life (talking)"

Denne rager høyt der oppe. Pat Metheny er min favorittjazzgitarist, en av mine aller største jazzmusikeryndlinger totalt, og hans band Pat Metheny Group er det aller aller beste han gjør (han har jo hatt mange ulike besetninger og samarbeid). Og blant platene til Pat Metheny Group, er denne den jeg setter aller aller høyest. Gir det et bilde av hvor godt jeg liker den? Egentlig er jeg ikke veldig glad i å rangere plater fordi det er så mange som fortjener lovord. Men nå har jeg jo begynt.

Musikken deres, både på plate og live på konserter, gjør meg vektløs. Jeg svever rundt i en myk sky av vakker lyd, musikken er visuell med sprakende farger. Det er umulig å beskrive med ord. Jeg trenger ikke dop, jeg har Pat Metheny.


Jeg har flere ganger sittet på konsertene deres og sett på musikerne, lett etter sounden, hvor kommer den fra? Er det Lyle Mays sine keyboards, er det perkusjonistene/vokalistene som har noen hemmelige instrumenter jeg ikke kan se, eller er det Pat sin synthgitar - hvor i all verden kommer den fyldige lyden fra?! Jeg fatter det fremdeles ikke. Det er antagelig kombinasjonen av alle sammen. Man skulle av platen tro at det er et fullt orkester. Men de er vel bare 7? Magi.

Pat Metheny har alltid hatt med seg fremragende vokalister. Klare falsetter, ordløse melodilinjer, lange toner. Kamerunske Richard Bona for eksempel - i tillegg til å spille bass, var han hovedvokalist på en av turnéene. (Jubelen stod forøvrig i taket da de dro i gang "Bright Size Life" i trioformat. Den har man jo nesten ikke hørt live siden Pastorius.)

Mange av låtene på "Still life (talking)" har blitt hits som ofte spilles på konserter. Min favoritt, låt nr. 1, "Minuano (six eight)", "Last train Home", "Third Wind" (som også er en favoritt).

Andre gode plater med Pat Metheny Group er "Letter From Home" og "First Circle", i tillegg til noen av de nye. Liveplata "The Road To You" er også et must.

Metheny må oppleves live. Jeg har så langt vært på fire konserter med han, men det er på ingen måte nok.

Dakota Staton

En stor, men litt glemt sangerinne: Dakota Staton. Født i 1930, platedebuterte med en singel i 1954, og debut-LPen kom i 1957; "The late, late show". Første gang jeg hørte henne, trodde jeg det var et 80tallsopptak med en av damene fra Manhattan Transfer. Lyden var bra, og vokalen var forbausende moderne til å være femti år gammel. Hun har et kjempetrøkk i høyden og en ansats som egentlig hører mer hjemme i soul enn i jazz, og det var kanskje helst R&B-sanger hun var. Men det er forfriskende å høre standardlåtene sunget på denne måten, særlig når de er akkompagnert av den store Hank Jones* på piano (resten av musikerne er ikke oppgitt på platen).

Høydepunktet på plata er nok låta "Broadway" av Teddy McRae, Bill Bird og Henry Wood. Også "Give me the simple life" av Rube Bloom og Harry Ruby er en høydare, i tillegg til Erroll Garners "Misty" og noen til.

Her kan hun høres på youtube, "I hear music" sammen med George Shearing. Litt dårlig lyd, men man får et lite inntrykk i allefall. Legg spesielt merke til ansatsene som ofte settes en tone under og glir fort opp til riktig tone. "Mighty fi-ine music.."

*= Den samme Hank Jones som akkompagnerte meg på do på Iridium jazzclub i New York..

Hvordan systematisere en platesamling?

På Virgin Music på Times Square genre-inndeler de litt mer enn meg.

Som bibliotekar får man jo en del mer eller mindre dumme spørsmål. "Alfabetiserer du matskapet ditt?" for eksempel. Og ettersom jeg er musikkfanatiker/-fundamentalist/-nerd, lurer mange på dette med platesamlingen min.

Jeg har jobbet med musikk i snart 13 år. Samlingen var ikke liten fra før heller. Men når man daglig blir utsatt for musikalske fristelser... og i tillegg flytter sammen / gifter seg med en mann/musiker med tilsvarende samlertrang som min når det gjelder dette vidunderlige medium hvor lydkunst er festet til enten vinyl eller kompaktplater, som det heter i katalogiseringsreglene (og antagelig ingen andre steder)... Da blir det god del plater.

Med andre ord, her må det systematisering til.

For meg er det mest naturlig å grovinndele i genrer. Vi har tre gjeldende genrer:

1. klassisk
2. jazz
3. resten

Under "resten"-genren finner vi også følgende to subgenre som får stå for seg:

1. diverse samleplater og filmmusikk
2. juleplater

De to sistnevnte er såpass små at de får plass i én skuff i arkivskapet hvor "resten"-kategorien befinner seg.
Klassisk systematiseres på følgende vis: Komponistene står i kronologisk rekkefølge, altså etter komponistens fødselsår. Innad på hver komponist er det ikke noe konkret system - jeg forsøker å holde orkestermusikken og kammermusikken hver for seg, bare for å lettere kunne finne igjen hva jeg leter etter, og på f.eks. Bach står alle kantatene samlet. Men ellers er det fritt fram å ommøblere/rote. Ved å sette komponistene kronologisk på den måten, lærer jeg også hvem som er født før og etter hverandre. Å sette dem alfabetisk funker ikke for min del; jeg tenker historiske perioder og musikkretningers utvikling og da er det kronologien som gjelder. Problemet oppstår i det 20. århundre. Det spriker, musikken går i alle retninger, fødselsår sier ingenting om stilen. So be it.
Jazz systematiseres alfabetisk på hovedutøvers etternavn. Kronologi er interessant bare inntil et visst punkt her. Man kunne naturligvis dele inn etter undergenre. Men hva da med Miles, som har gjort alt fra bebop til pop, via jazzrock og avantgarde? Jeg tror alfabetet er greiest her.

Resten-kategorien er også alfabetisk. Den står i et digert mørkegrønt arkivskap som tidligere huset en av våre største avisers gamle negativarkiver. Som sagt er nederste skuff viet samleplater og juleplater, men ellers står undergenrene hulter til bulter i alfabetisk rekkefølge. Dermed er plateprosjektet mitt en ganske morsom måte å høre gjennom samlingen på - det blir store musikalske sprang. (Og da får man kanskje rensket ut alt rælet man har kjøpt på salg oppgjennom. Jo, det har blitt noen flaue gjenhør. Ut med det. Gi plass til nye fine plater!)

Flere har foreslått alternative systemer, f.eks. å sette platene etter farge. En fordel med å lage et slikt system (det gjelder også bokhyller), er at man må lete lenge etter de platene man vil høre på - og da finner man kanskje en glemt perle. Ulempen er at fargesortering er dølt, og at eventuelle Tyldenplater (om man har noen, kanskje bare Odd Børretzen) ville stå ved siden av alt fra Deutsche Grammophon. No way.

Bird With Strings

I november 1949 gikk Charlie Parker i studio for å spille inn en plate med standardlåter akkompagnert av et kammerorkester bestående av blåsere og strykere. Jimmy Carroll var bandleder, og han hadde også arrangert låtene. Disse arrangementene er helt unike; fra det mykeste myke til nærmest Tsjajkovskij-dramatikk til tider. Birds saksofon glir elegant over det hele, blander seg perfekt med orkesteret, og resultatet er ytterst smakfullt.

Dette var en periode hvor han hadde kontroll på sin heroinavhengighet. Og platen var hans egen favoritt blant de mange innspillingene han gjorde i sitt korte og tragiske liv.

Keith Jarrett "My Foolish Heart"

Liveplate fra Montreux, 22. juli 2001, med Gary Peacock og Jack DeJohnette. Keith velger alltid så fine låter. "My Foolish Heart", Miles Davis-klassikeren "Four", "The song is you"..

Kjempefin plate, dobbel er den også. Anbefales herved.

Ella

En av mitt livs store kjærligheter:

Ella har vært min store favorittsangerinne i mer enn halve mitt liv. Maken til stemme kombinert med musikalitet finnes ikke.

Tre anbefalinger:
Ella in Berlin - Ella live i høyt tempo med kvartett i Berlin, 1960
The Intimate Ella - Ella og pianist Paul Smith i rolig samklang, 1960
Like Someone in Love - Ella synger jazzballader med orkester, 1957

The Singers Unlimited

The Singers Unlimited

Vokaljazzgrupper har poppet opp overalt de siste 30 åra, med mer eller mindre hell. De mest suksessfulle i nyere tid er nok svenske The Real Group, som har utviklet sin egen sound med avanserte og krevende arrangementer. En del av det de har gjort er kanskje publikumsfrieri som med åra har blitt litt "old", men ser man forbi det, er det virkelig talent og en stor musikalitet som ligger bak.

Så har man The Swingle Singers, som har gjort dabba-dabba-da-versjoner av Bach. Morsomt. På soul-fronten har man Take 6 som er overjordiske på konsert, men kan føles litt vel gospel i blant - og gospel har jeg svært liten tålmodighet for. På jazzfronten har man Manhattan Transfer, svært dyktige de også, selv om man kan bli gal av å høre Java Jive hver gang de viser seg.

Men de som VIRKELIG fortjener heder og god omtale, er The Singers Unlimited. Hovedperson Gene Puerling var opprinnelig del av femtitalls-vokalgruppen The Hi-Lo's (som forøvrig er gjengangere på NRK Gull), og gikk derfra til å skrive jingler og arrangementer for andre. I 1967 dannet han en vokalkvartett som baserte seg på å synge jingler og reklamemusikk. Så tillot teknikken å gjøre flere spor, legge stemmer oppå hverandre, i det hele tatt få en kvartett til å høres ut som en oktett, eller 16 stemmer, eller 24... Puerling slo seg løs, skrev tette arrangementer av kjente og populære låter, kvartetten la på sine rene stemmer, og under navnet The Singers Unlimited ble de oppdaget av selveste Oscar Peterson da de sang Beatles-låta "The Fool On The Hill". Og dermed var det gjort. I løpet av 70-tallet kom det rundt 15 plater, og 33 av låtene er nå samlet på den doble plata "The Complete A Capella Sessions" som jeg har gleden av å høre på i dag. Her er "Lost In The Stars", "Emily", "Killing Me Softly", "Both Sides Now" og "Nature Boy".

Jeg vil også anbefale juleplata deres, med mye ukjent musikk. NYDELIG.

Bonnie Herman, det eneste kvinnelige medlemmet, har en stemme så myk og fin at man nesten får lyst til å gråte.

Abbey og Joshua

To fine nye plater:

Abbey Lincoln "Abbey sings Abbey" - dette er 12 låter hun har skrevet selv; dvs den første er Monks "Blue Monk", men med tekst av Abbey. Resten er selvkomponert. Kjempefine låter, mye melankoli, slidegitar, trekkspill og litt cello i tillegg til det vanlige kompet. Og hun synger fremdeles praktfullt, selv om hun begynner å bli en voksen dame - 77 år i august. Anbefales! (og litt gossip: Visste dere at hun har vært gift med Max Roach... Det gjorde ikke jeg!)

Joshua Redman "Back East" - Joshua slo igjennom som veldig ung og droppet heldigvis jusstudiet til fordel for jazzkarrieren. Han har gitt ut en god del plater de siste 15 årene, vært i Norge mange ganger (Artist in residence i Molde, flere konserter på Kongsberg bl.a. Bud Powell-tributen med Chick Corea i 1996), og prøvd flere retninger musikalsk. De forrige platene, "Elastic" og "Momentum", eksperimenterte litt med rock og electronica, men på "Back East" er han tilbake i trioformatet og det gjør han så vanvittig bra. Med seg har han bl.a. Reuben Rogers, Bill Blade, Christian McBride m.fl., og ikke minst gjør han en duett med sin far Dewey Redman, som døde ikke lenge etterpå. Dewey har også en egen låt med på plata, siste spor, og hele plata er dedikert til han.

Chet Baker - norsk samling

Det kom nylig en dobbelplate med Chet Baker-hits. Den første platen inneholder 23 spor fra karrieren hans på 50-tallet, med kjente og kjære låter sunget og spilt av Chet med sin kasjmir-myke stemme og fine trompet. Den andre platen inneholder opptak fra NRK sammen med norske musikere, og fra en konsert i Trondheim i 1984 - også med norske musikere. Veldig morsomt at dette nå har kommet ut på plate. I tekstheftet blir Chet beskrevet som en mild og snill liten mann som slett ikke var vanskelig å samarbeide med, til tross for at ryktene sa det motsatte. Denne kan absolutt anbefales, både for hardbarka fans som får høre norske opptak, og for nybegynnere som får en svært bra presentasjon av hva Chet kan by på.

Paul Motian "Garden of Eden"

Denne plata fortjener en egen liten anmeldelse. Jeg er stor fan av Paul Motian og har nevnt han mange ganger tidligere i denne bloggen, både i forbindelse med plater og konserter jeg har vært på. Nå har han gitt ut ny plate med bandet sitt, som består av to saksofonister (alt og tenor), en bassist og tre (!) el-gitarister. Det aller meste er komponert av Motian selv, med unntak av en Monk-låt, en Mingus-låt, en Parker-låt, en Jerome Kern-låt, en låt skrevet av den ene saksofonisten, og en av den ene gitaristen. KJEEEEMPEFIN!! Anbefales intenst. Her er omtale fra All Music.

Julegavetips

Musikk egner seg supert til julegaver - og her er noen høyst subjektive tips:

*Magdalená Kozena: "Bach arias" - dette er en av de vakreste platene jeg vet om. Hun synger praktfullt, og ariene hun har valgt ut er noe av det fineste i hele verden. Hennes Mozart/Gluck-plate er også kjempefin, og "Lamento"-platen fra i år bør også sjekkes ut.
*Rakhmaninov - klaverkonserter nr. 1 og 2 med Andsnes. Høstens fineste utgivelse.
*Bach-kantatene i Pilgrimage-serien til John Eliot Gardiner - kjempefine innspillinger, estetisk vakre covere også...
*Bachs juleoratorium med enten Gardiner eller Jacobs. I Gardiners versjon får du Anne Sofie von Otter, i Jacobs' Andreas Scholl.
*Brahms' fiolinsonater med Augustin Dumay og Maria João Pires
*Thelonius Monk og John Coltrane: "At Carnegie Hall" - et must for Coltrane-elskere!
*John Coltrane: "Blue Train" - et must for alle. Gi den til en rocke-interessert fetter på 15! Oppdragelse.
*Ella Fitzgerald: "Ella in Berlin" - den beste live-plata med Ella - ever.
*Stevie Wonder: "Innervisions" - kjernen i enhver platesamling. Fra 1973.

Nyoppdaget Coltrane-perle - en musikkbibliotekars reason to live

Tenk å være den musikkbibliotekaren i Library of Congress (det amerikanske nasjonalbiblioteket) som en vinterdag i år (2005) kommer over en støvete boks med klistrelappen "Carnegie Hall concerts 1957", hvor det ligger et bånd inni med en håndskreven lapp "T. Monk"... og når man setter den på, hører man tonene fra John Coltranes tenorsax sammen med Thelonius Monk på piano... også viser det seg at det BLE gjort opptak fra denne fordums thanksgiving-konserten i Carnegie Hall som på en måte markerte starten på Coltranes solokarriere (Det var dette året han ga ut klassikeren Blue Train). Dette har altså ikke vært kjent før nå i år. Ingen trodde at samarbeidet mellom Coltrane og Monk hadde blitt spilt inn, da de spilte sammen bare i en kort periode på en liten klubb i Greenwich Village. Og trist var det isåfall, for de to var utrolig samspilte og hadde litt samme attitude & approach til musikken. Men nå finnes det altså en perle av en plate som dokumenterer dette på beste måte, takket være min kollega på LOC.

Og den er så FIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIN!!!!!!!!! Anbefales i høyeste grad!

Jeg tror kanskje jeg må søke jobb i Library of Congress...