The Singers Unlimited

The Singers Unlimited

Vokaljazzgrupper har poppet opp overalt de siste 30 åra, med mer eller mindre hell. De mest suksessfulle i nyere tid er nok svenske The Real Group, som har utviklet sin egen sound med avanserte og krevende arrangementer. En del av det de har gjort er kanskje publikumsfrieri som med åra har blitt litt "old", men ser man forbi det, er det virkelig talent og en stor musikalitet som ligger bak.

Så har man The Swingle Singers, som har gjort dabba-dabba-da-versjoner av Bach. Morsomt. På soul-fronten har man Take 6 som er overjordiske på konsert, men kan føles litt vel gospel i blant - og gospel har jeg svært liten tålmodighet for. På jazzfronten har man Manhattan Transfer, svært dyktige de også, selv om man kan bli gal av å høre Java Jive hver gang de viser seg.

Men de som VIRKELIG fortjener heder og god omtale, er The Singers Unlimited. Hovedperson Gene Puerling var opprinnelig del av femtitalls-vokalgruppen The Hi-Lo's (som forøvrig er gjengangere på NRK Gull), og gikk derfra til å skrive jingler og arrangementer for andre. I 1967 dannet han en vokalkvartett som baserte seg på å synge jingler og reklamemusikk. Så tillot teknikken å gjøre flere spor, legge stemmer oppå hverandre, i det hele tatt få en kvartett til å høres ut som en oktett, eller 16 stemmer, eller 24... Puerling slo seg løs, skrev tette arrangementer av kjente og populære låter, kvartetten la på sine rene stemmer, og under navnet The Singers Unlimited ble de oppdaget av selveste Oscar Peterson da de sang Beatles-låta "The Fool On The Hill". Og dermed var det gjort. I løpet av 70-tallet kom det rundt 15 plater, og 33 av låtene er nå samlet på den doble plata "The Complete A Capella Sessions" som jeg har gleden av å høre på i dag. Her er "Lost In The Stars", "Emily", "Killing Me Softly", "Both Sides Now" og "Nature Boy".

Jeg vil også anbefale juleplata deres, med mye ukjent musikk. NYDELIG.

Bonnie Herman, det eneste kvinnelige medlemmet, har en stemme så myk og fin at man nesten får lyst til å gråte.