Von der Zufriedenheit - Hana Blazikova + Ensemble Cordia, Altes Rathaus Leipzig, 23.06.2013

På festivalens siste dag var det en konsert i Altes Rathaus jeg nødig ville gå glipp av, men ettersom jeg skulle rekke toget til Berlin for å fly hjem, fikk jeg bare med meg første halvdel. Heldigvis var min heltinne med allerede der: Hana Blaziková, den tsjekkiske unge sopranen som har en av de klareste stemmene jeg vet. Jeg har hørt henne i de fine innspillingene med Herreweghe på labelen Phi, nemlig Leipzig-kantatene samt den virkelig praktfulle referanseinnspillingen av Messe i h-moll som kom i fjor, der hun bl.a. synger sammen med Damien Guillon (kontratenoren som forhekser meg hver gang). Blaziková har spesialisert seg på barokkmusikk, renessansemusikk og til og med middelaldermusikk. Hun spiller også harpe. 

Etter en Telemann-overtyre (D-dur, TWV 55:D21) fikk vi altså høre soprankantaten "Ich bin in mir vergnügt", BWV 204, og jeg får gåsehud bare av å tenke på det. De høye tonene som hun spratt opp på uten problem, med sin klare lyse stemme - jeg håper hun skal gjøre denne på plate en gang. 

Så var det pause og vi måtte dessverre gå, men i følge programmet spilte de sinfoniaen fra kantate BWV 174, Concerto grosso i c-moll, op. 6 nr. 3 av Corelli, og til slutt soprankantaten "O holder Tag, erwünschte Zeit", BWV 210, av Bach. Akkurat den skulle jeg gjerne, gjerne hørt med Hana Blaziková. 

Oster-oratorium og Himmelfahrts-Oratorium, Monteverdi Choir, English Baroque Soloists & John Eliot Gardiner, Nikolaikirche Leipzig 22.06.2013

Nikolaikirche er noe for seg selv!

Denne konserten var noe av det jeg så aller mest frem til under hele festivalen. Jeg er veldig glad i påskeoratoriet til Bach, og særlig en innspilling med Retrospect Ensemble og Carolyn Sampson som kom for et par år siden. Den har jeg gitt bort i gaver, anbefalt i hytt og vær - i blogg, på radio, til venner - men jeg har aldri tidligere hørt det live. Utøverne er jo fra øverste hylle, det var jeg naturligvis klar over - de er jo blant mine yndlings-Bachtolkere - men det er alltid litt nervepirrende å høre en annen sopran synge disse ariene som Carolyn har laget gullkant på. Men Hannah Morrison klarte det, hun sang dem helt nydelig, finere enn Barbara Schlick (Herreweghe, Harmonia Mundi) og andre innspillinger jeg har hørt  - altså med unntak av Carolyn sin. De andre solistene var også gode - Meg Bragle, Nicholas Mulroy og Peter Harvey gjorde en solid jobb. Gardiner var i godt humør i følge andrekonsertmesteren som vi såvidt møtte etterpå (vi hadde truffet henne på omvisning i Bach-museet dagen før), så det ble hele to ekstranumre - både åpnings- og sluttkoral fra Himmelfartsoratoriet. Det gnistret av dem!

Mette, Evangelisch-reformierte Kirche Leipzig, 21.06.2013

Rett ved siden av hotellet vårt (Fürstenhof) ligger Evangelisch-reformierte Kirche, hvor Felix Mendelssohn og fruen døpte alle sine barn (han var jøde, men hun tilhørte denne hugenott-minoriteten). Der var det konsert lørdag morgen, og dit gikk vi naturligvis. 

Også denne konserten åpnet med et orgelverk av Bach - Fantasie og fuge i c-moll, BWV 537, framført av organist David Timm. Deretter var det Messiaen som stod på programmet - "Antienne de la conversation Intérieure", et verk for enstemmig damekor, celesta, klaver, ondes martenot, slagverk og strykere, fra "Trois petites liturgies de la Présence Divine". Det var kirkas eget kantori som sang, og det er virkelig et nydelig verk. Fine klanger, fuglereferanser, og dette spesielle elektroniske instrumentet ondes martenot som Messiaen var fascinert av. Jeg hørte det ikke så godt, det var mest lyd i klaveret og celestaet. 

Så kom en Bach-kantate, "Wer da gläubet und getauft wird", BWV 537. Til slutt en motett, "Fürchte dich nicht", BWV 228, som jeg kjenner ganske godt og har hørt mye på i vår (både Gardiner og Herreweghe har gitt dem ut nylig). Her var det både obo da caccia og bassgambe i Orchester am Fürstenhof. 

Gewandhausorchester og Andris Nelsons i Gewandhaus, Leipzig, fredag 21.06.2013

Det var moro å få med seg en konsert i selveste Gewandhaus også. Her er det mye historie! Andris Nelsons dirigerte energisk og hoppende, og fikk fram det aller beste i både musikk og orkester. De åpnet med suite fra Der Rosenkavalier av Richard Strauss, og deretter var det tysk urframføring av Mark-Anthony Turnages cellokonsert. Komponisten var tilstede i salen og fikk litt ekstra applaus sammen med cellist Paul Watkins. (Kjente navn, disse har jeg katalogisert flere ganger!)

Solohornist Jan Wessely sammen med Turnage og Watkins.  

Andris Nelsons på sin lille tribune etter å ha dirigert Sjostakovitsj' symfoni nr. 10 i e-moll, op. 93. Mektige saker!

Motette, Thomaskirche 21.06.2013

Det er temmelig mektig å sitte i Bachs egen kirke, en halvmeter unna graven hans rett ved alteret, når organisten (Daniel Beilschmidt) åpner konserten med hans store Ess-dur-preludium (BWV 552). Under Bach-festivalen i Leipzig var det mange mindre konserter hver eneste dag, og vi gikk på flere av dem. Fredag kveld var det motetter som stod i sentrum, og det var Dresdner Motettenchor som sang, akkompagnert av Leipziger Barockorchester under ledelse av Matthias Jung. De fremførte "Deus in adjutorium meum" og "Whose dwelleth under the defence of the Most High"av Benjamin Britten, Abendlied op. 69 nr. 3 av Joseph Gabriel Rheinberger, og til slutt Bachs kantate BWV 45, "Est ist dir gesagt, Mensch, was gut ist". 

Johannespasjonen (BWV 245), Thomaskirken, Leipzig 20.06.13 med Mark Padmore, Matthew Brook, John Eliot Gardiner, Monteverdi Choir og English Baroque Soloists

Å løpe over plassen foran Thomaskirken en torsdagskveld i juni i det verste tordenværet jeg har sett på mange år, løpe fort fort fort i sandaler og kjole mens en endeløs rekke av lyn lyser opp hele kvartalet og tordenbraket overdøver alt annet, fem minutter før Gardiner skal heve dirigentpinnen der oppe på galleriet - og komme gjennomvåt inn i kirken, Bachs kirke, som han tjente de siste 27 år av sin liv, andpusten finne plassen sin, sette seg ned, rekke å la skuldrene senke seg før tonene fra åpningskoret bruser gjennom kirkerommet... Ingen vits i å forsøke å tørke øynene etter regnet i allefall. De ble fulle av tårer. 

Jeg dro til Leipzig for å høre John Eliot Gardiner dirigere Johannespasjonen, Påskeoratoriet og Himmelfartsoratoriet. Jeg har ønsket å reise dit i flere år, og i år ble drømmen realisert. Jeg har samlet på Gardiners innspillinger av Bachs kantater i mange år, jeg har hans pasjoner og oratorier, jeg fikk en deal de tre årene jeg jobbet på Norsk Musikforlag ved siden av studiene - istedet for den årlige whiskey-flaska de ansatte fikk til jul, fikk jeg henholdsvis Juleoratoriet, Johannespasjonen og h-moll-messa. Det finnes mange andre fine innspillinger også, jeg liker mange forskjellige tolkninger - så lenge sangerne er gode. Men Gardiner har fulgt meg lengst. Da jeg så at hans ensemble skulle framføre disse Bach-verkene, kunne ingenting holde meg unna. 

At min absolutte yndlings-evangelist Mark Padmore (han deler førsteplassen med James Gilchrist, med Anthony Rolfe-Johnson hakk i hæl) skulle være med i år, var en ren bonus. Det er ikke lenge siden jeg satt og grublet på hvorhen jeg skulle følge han for å få hørt han synge Bach. Nå falt alt på plass. 

Orkestret, koret og solistene var plassert på galleriet, bak meg. Jeg måtte til stadighet snu meg, kanskje til forargelse for de bak meg, men jeg kunne ikke la være å se på dem. Padmore helt til venstre, i profil, Gardiner med ryggen til, med armbevegelser som en danser. 

Der åpningskoret på Matteuspasjonen er langsom og vemodig, er Johannespasjonens åpning urolig i både harmonikk og rytmikk, ganske hurtig, med grunntonen i bass i mange takter og jagende sekstendeler i strykerne, og mange forholdninger som nesten gir litt dissonans iblant. Da koret kom inn, kom også gåsehuden, for dette koret er ett av de virkelig gode. Sopranene var suverene. Og Padmore forsvarte sin toppplassering på min evangelist-liste, og jeg snudde meg og snudde meg og smilte ganske sikkert temmelig fårete mellom tårene. 

Av de andre solistene var Jesus veldig god (Matthew Brook), og selvfølgelig bassen Peter Harvey - et kjent navn for den som har vært gjennom Gardiners diskografi. Alten Meg Bragle sang fint. Tenoren Nicholas Mulroy ble litt svak, men jeg har hørt han bedre på plate. Sopranen Hannah Morrison var veldig god, ikke minst i den siste arien "Zerfliesse, mein Herze, in Fluten der Zähren" som nettopp fremkalte en flod av tårer. Og sluttkoret likeså, og det blir ikke mindre trist om man samtidig tenker på at morfar spilte dette i sin mors begravelse - og at det ble spilt i hans egen. 

Koret er som sagt enestående, veldig fin og homogen klang, og det samme har orkesteret. De er virkelig barokkeksperter. En av fiolinistene fortalte oss dagen derpå at det hadde vært en stor utfordring å holde de gamle tarmstrengene riktig stemt med den høye luftfuktigheten og varmen, men det kunne man ikke høre. Det lød helt perfekt. 


Min første konsert på Bachfest Leipzig var praktfull, og på historisk grunn der den store fader Bach både fremførte sine verker og ligger begravd, ble det nesten for mye å ta inn for en stakkars nordmann på pilegrimsferd.