Å løpe over plassen foran Thomaskirken en torsdagskveld i juni i det verste tordenværet jeg har sett på mange år, løpe fort fort fort i sandaler og kjole mens en endeløs rekke av lyn lyser opp hele kvartalet og tordenbraket overdøver alt annet, fem minutter før Gardiner skal heve dirigentpinnen der oppe på galleriet - og komme gjennomvåt inn i kirken, Bachs kirke, som han tjente de siste 27 år av sin liv, andpusten finne plassen sin, sette seg ned, rekke å la skuldrene senke seg før tonene fra åpningskoret bruser gjennom kirkerommet... Ingen vits i å forsøke å tørke øynene etter regnet i allefall. De ble fulle av tårer.
Jeg dro til Leipzig for å høre John Eliot Gardiner dirigere Johannespasjonen, Påskeoratoriet og Himmelfartsoratoriet. Jeg har ønsket å reise dit i flere år, og i år ble drømmen realisert. Jeg har samlet på Gardiners innspillinger av Bachs kantater i mange år, jeg har hans pasjoner og oratorier, jeg fikk en deal de tre årene jeg jobbet på Norsk Musikforlag ved siden av studiene - istedet for den årlige whiskey-flaska de ansatte fikk til jul, fikk jeg henholdsvis Juleoratoriet, Johannespasjonen og h-moll-messa. Det finnes mange andre fine innspillinger også, jeg liker mange forskjellige tolkninger - så lenge sangerne er gode. Men Gardiner har fulgt meg lengst. Da jeg så at hans ensemble skulle framføre disse Bach-verkene, kunne ingenting holde meg unna.
At min absolutte yndlings-evangelist Mark Padmore (han deler førsteplassen med James Gilchrist, med Anthony Rolfe-Johnson hakk i hæl) skulle være med i år, var en ren bonus. Det er ikke lenge siden jeg satt og grublet på hvorhen jeg skulle følge han for å få hørt han synge Bach. Nå falt alt på plass.
Orkestret, koret og solistene var plassert på galleriet, bak meg. Jeg måtte til stadighet snu meg, kanskje til forargelse for de bak meg, men jeg kunne ikke la være å se på dem. Padmore helt til venstre, i profil, Gardiner med ryggen til, med armbevegelser som en danser.
Der åpningskoret på Matteuspasjonen er langsom og vemodig, er Johannespasjonens åpning urolig i både harmonikk og rytmikk, ganske hurtig, med grunntonen i bass i mange takter og jagende sekstendeler i strykerne, og mange forholdninger som nesten gir litt dissonans iblant. Da koret kom inn, kom også gåsehuden, for dette koret er ett av de virkelig gode. Sopranene var suverene. Og Padmore forsvarte sin toppplassering på min evangelist-liste, og jeg snudde meg og snudde meg og smilte ganske sikkert temmelig fårete mellom tårene.
Av de andre solistene var Jesus veldig god (Matthew Brook), og selvfølgelig bassen Peter Harvey - et kjent navn for den som har vært gjennom Gardiners diskografi. Alten Meg Bragle kunne han fint ha byttet ut med en kontratenor, f.eks. Damien Guillon eller Iestyn Davies, for ikke å snakke om Andreas Scholl som hadde denne rollen da Prégardien ledet Johannespasjonen i Oslo Domkirke i fjor. Jeg synes altstemmen passer bedre til en kontratenor i dette verket. Tenoren Nicholas Mulroy ble litt svak, men jeg har hørt han bedre på plate. Sopranen Hannah Morrison var veldig god, ikke minst i den siste arien "Zerfliesse, mein Herze, in Fluten der Zähren" som nettopp fremkalte en flod av tårer. Og sluttkoret likeså, og det blir ikke mindre trist om man samtidig tenker på at morfar spilte dette i sin mors begravelse - og at det ble spilt i hans egen.
Koret er som sagt enestående, veldig fin og homogen klang, og det samme har orkesteret. De er virkelig barokkeksperter. En av fiolinistene fortalte oss dagen derpå at det hadde vært en stor utfordring å holde de gamle tarmstrengene riktig stemt med den høye luftfuktigheten og varmen, men det kunne man ikke høre. Det lød helt perfekt.
Min første konsert på Bachfest Leipzig var praktfull, og på historisk grunn der den store fader Bach både fremførte sine verker og ligger begravd, ble det nesten for mye å ta inn for en stakkars nordmann på pilegrimsferd.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar