 |
| David Paich i flosshatt til venstre, Nathan East med lyskaster på seg, Joseph Williams i mørket midt på, Steve Porcaro til høyre, og Steve Lukather anes såvidt helt til venstre for Paich. |
Det er år og dag siden forrige gang jeg var på Toto-konsert, og jeg hadde vel i grunnen ikke tenkt det skulle bli flere konserter ettersom forrige opplevelse (ca 2000?) var noe blandet - mye på grunn av en slitsom og vrælende Bobby Kimball som tok altfor mye oppmerksomhet, samt et lydbilde som var altfor gitarpreget og rocka. Ikke min favoritt-side av Toto. Når i tillegg Mike Porcaro ble alvorlig syk og David Paich sluttet, og Kimball nok en gang var på vei ut av bandet på huet (og takk og pris for det!), var det bare Steve Lukather igjen av originalbesetningen. Han hadde med seg Lee Sklar på bass og Greg Phillinganes på keyboards, helt klart musikere i verdensklasse - men det var jo ikke noe igjen av Toto uten en Paich eller en Porcaro, så Lukather la rett og slett ned bandet. Men for tre (?) år siden bestemte de seg for å gjøre en turné for å hylle Mike, og samlet med seg Steve Porcaro fra originalbesetningen og Joseph Williams fra siste halvdel av 80tallet, samt David Paich som ville være med igjen, og Nathan East (bl.a. Fourplay) på bass. Jeg tror de har vært i Norge, eller i allefall i nærheten av norskegrensa, hvert av disse årene. Jeg har hørt mye bra om disse siste turnéene, og bestemte meg derfor for å dra til Moss (!).
Og bandet var mer solid enn noen gang, altså bedre enn de andre konsertene jeg har vært på. Min første Toto-konsert var i 1992, bare to måneder etter at Jeff Porcaro døde, så jeg har aldri opplevd dem med han bak trommene. Jeg tenker stadig på Simon Phillips som "han nye", selv om han nå har spilt i bandet fem år lenger enn Jeff gjorde. Simon spiller bra, og gjør sine egne ting uten å kopiere Jeff altfor mye - men med en så markant trommis som Jeff var, er det jo enkelte fills man savner i noen av låtene, og Simon har ikke helt den samme bakpå-grooven som kjennetegner Jeffs spillestil. Men han er en god trommis, og har vært med i bandet i 21 år og har virkelig spilt seg inn, så det er egentlig ingen grunn til å klage særlig mye på det.
Joseph Williams hørte jeg på Parkteatret i april, noe som var en lovende preview for denne Toto-konserten, for han synger virkelig bra nå. Jeg skulle bare ønske han fikk mer plass. Lukather er nok ikke klar for å gi slipp på frontfigurrollen, de spiller fremdeles veldig mange av låtene der han selv synger, og det må sies at stemmen hans ikke var i særlig form i går. Han kunne med fordel overlatt vokalen til andre, både til Joseph og til de to koristene som egentlig ikke fikk slippe ordentlig til før på nest siste nummer. Evt kunne de valgt andre låter. Jeg er litt overrasket over at de ikke spilte "Georgy Porgy", hvis liveversjoner har vært av de bedre oppgjennom årene, men samtidig er jeg ikke sikker på om stemmen hans hadde holdt. I tillegg synes jeg Lukathers gitarsoloer blir altfor lange og uinteressante - jeg vet at mange blant publikum ser på han som en slags gud innen genren, men jeg har aldri vært spesielt fascinert av spillet hans siden han stadig utvider grensene (evt tramper langt over mine grenser) for hva som er en passende solo, både i lengde og egotripp.
David Paich spiller fint piano, og jeg likte godt de partiene hvor de beveget seg mer i retning jazzen, som i hans pianokor på slutten av Pamela. Han sang bra også (Hydra, Africa). Nathan East er en bra erstatter for Mike, men jeg skulle selvfølgelig av hele mitt hjerte ønske at det var Mike the groovemeister som stod der oppe. Et Toto uten en Porcaro i kompet mangler helt klart noe. Derimot var det veldig gledelig å høre Steve Porcaro på keyboards, noe jeg aldri har gjort i Toto-sammenheng før. Han sluttet i bandet flere år før jeg var på første konsert, og da jeg traff han i 1994 var det sammen med Jay Graydon som medlem av hans allstar-band. Jeg skulle veldig gjerne sagt hei til han igjen, det er altfor mange år siden sist (middagsselskap hjemme hos Porcaro-foreldrene Joe og Eileen i Los Angeles i 1995, samt en konsert på Baked Potato et par dager senere), men bandet ville helst rett til hotellet etter konserten og vi håpefulle som stod ute i regnet fikk ikke sjansen til å hilse på denne gangen. For min del helt ok, det var bare Steve P jeg ville møte igjen. Jeg har vært på nok av backstage-tilstelninger med de andre. Og etter fire timer ute i silregn (konserten varte i 2.5 timer) var det ok å komme seg inn i bilen også.
Siden de spilte 4 av 8 låter på albumet "Hydra", slo det meg at det hadde vært moro om Toto gjorde som Steely Dan - tok for seg ett og ett album og spilte igjennom hele. Jeg satte pris på at de hadde valgt såpass mye fra den tidlige perioden, og såpass lite fra de siste tjue årene - jeg ramla egentlig ut etter "Kingdom of desire" (1992), kjøpte "Tambu" i 1995 men har ikke hørt særlig mye på den, og senere utgivelser har jeg ikke hørt i det hele tatt.
Avslutningsvis vil jeg si at jeg håper jeg engang kan få høre dette bandet på en mindre venue, kanskje til og med på klubbstørrelse, der publikum består av fans - og ikke fulle, brølende, dyttende, kjeftende, øl-sølende, røykende og over-feststemte tullinger som tror de er på bygdafest. Jeg synes jo det er bra at folk går på konsert og er glade over å kunne synge med på "Africa" og "Rosanna", men når de presser fra alle kanter fordi de skal bakover for å kjøpe øl midt under en sjeldent framført Toto-låt, drysser aske på meg og kjefter på meg fordi jeg ber dem gå rundt istedet, fremkaller de en vrede hos meg som sjelden kan sees ellers. Jeg avskyr virkelig drikking på konserter hvis det betyr at folk ikke kan holde seg i ro. Eller hvis det betyr at de blir så fulle at de snubler rundt og søler og ødelegger for alle andre, og ikke virker særlig interessert i hva som foregår på scenen. Derimot hadde jeg stor moro av de unge finnmarkingene rett bak meg som var i ekstase over å høre sitt favorittband, kunne alle tekster fra "The seventh one"-albumet, og sang med sånn noenlunde rent, også i falsett, tok tak i arma mi og skrek "Dæm e jo så BRA! Forstår du ka æ meine??", ville i augo, og jeg nikket "ja, jeg forstår, jeg forstår!".
Kort oppsummert: Solid band, bra vokal fra Joseph Williams, flott setliste - de spilte flere låter jeg ikke har hørt live før, som "It's a feeling" (Steve P sin låt fra Toto IV - nå med Joseph på vokal), "White sister" - og jeg er usikker på om jeg har hørt dem spille "Goodbye Elenore", "St. George and the dragon" og "Home of the brave". Veldig morsomt at de valgte nettopp disse som for alltid vil minne meg om pikerommet, ungdomsskolen, gul Sony sportswalkman, platespilleren min, platecoverne med alle navnene som jeg scanna med øynene og memorerte, ukentlig plateshopping på den lokale bittelille platebutikken hjemme, klassekamerater som ikke skjønte noe av min musikk-hobby fordi jeg hørte på rare ting som ikke var på Ti i skuddet eller i bladet Topp.
Setliste:
Medley: On the Run - Child's Anthem - Goodbye Elenore
Going home
Hydra
St. George and the dragon
I'll be over you
It's a feeling
Rosanna
Wings of time
Falling in between
I won't hold you back
Pamela
99
White Sister
Better world
Africa
How many times
Stop loving you
Hold the line
encore:
Home of the brave
Et særdeles godt fotografi av min gamle venn Steve Porcaro.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar