Her kommer tidenes nedbygging av forventninger for ikke å bli skuffa:
Når man nærmest venter en slagpasient som sitter på en stol og kanskje kommer med et og annet vræl som kan minne om noe som en gang var, og istedet får nesten halvannen time med Bobby Womack som vi kjenner han fra gamle dager og har hørt han på plate - i storform - da kan man mildt sagt være fornøyd. Med fårete glis stod vi nesten fremme ved scenekanten på Rockefeller (bare noen lykkelige dansende tullinger foran oss) og fikk servert den ene slageren etter den andre. Han må ha hjelp for å gå i trapper, for å komme seg av og på scenen, men når han først er der, er det ikke mye som tyder på at han sliter med noe som helst. Stemmen holder, den var mye bedre enn noen kunne drømme om, og det solide bandet bestod av 13 personer (fire blåsere, to keyboards, komp og korister) som naturligvis kunne sine saker. Sly&TheFamilyStone-bassist Rustee Allen oste av coolness.
Soulkonserter er i grunnen de aller beste av konserter, det finnes ikke noe mer groovy, og de har nesten alltid full blåserekke.
Bobby Womack kombinerer gode låter med en helsikes groove som gjør det umulig å stå stille.
Det ble ikke noe særlig gitarspill (med unntak av Jim Fords "Point of no return"), men det gjorde ingen verdens ting. Denne konserten manglet ingenting.
Settliste:
Across 100th street
Nobody wants you when you're down and out
Harry Hippie
Daylight
I wish he didn't trust me so much
That's the way I feel about 'cha
The bravest man in the universe(lang intro av alle musikerne)
Deep river
Woman's gotta have it
Point of no return
You're welcome, stop on by (? eller?)
A change is gonna come
Lookin' for a love
If you think you're lonely now
En gospel-låt
Bitteliten encore:
I can understand it
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar