Da Sonny Rollins ble syk og måtte kansellere sommerens Europa-turné, hoppet Joe Lovano inn på kort varsel på North Sea Jazz i Rotterdam. Og vi bestilte billetter på enda kortere varsel. På Lovanos repertoar stod nemlig hele albumet "Ballads", som John Coltrane ga ut for nøyaktig femti år siden, og Metropole Orkest (som spiller en del slike konserter) var i gang med å innstudere Vince Mendozas arrangementer. Slike ting opplever man kanskje bare én gang i livet, så vi dro avgårde. Vi fikk gode sitteplasser langt fram, og det er en fordel på denne rare festivalen hvor folk kommer og går underveis og dørene står åpne. Sitter man langt nok fram, slipper man å bli forstyrret. Dette var en konsert man virkelig ikke ville ha forstyrrelser i.
Låt nr. 1, "Say it (over and over again)", var litt ubestemmelig - tempoet var veldig rubato i starten, og jeg lurte på om hele konserten ville bli slik - altså en over-arrangert orkesterversjon der essensen av Coltrane ble borte blant strykerne (jeg overdrev litt i hodet mitt). Boy, was I wrong. Bare sekunder senere var de der de skulle være (i følge meg), og allerede på låt nr. 2, "You don't know what love is", kom tårene. Lovano stod der ydmyk og konsentrert, med notestativ og partitur, og spilte låtene Coltrane hadde plukket ut for 50 år siden og satt sammen til dette vidunderlige albumet - ett av de fineste jeg vet. Lovano forsøkte ikke å gjøre noen show-off-opptreden, ei hadde han planket eller blåkopiert mesteren - han spilte på sin egen måte, men med stor respekt og helt og holdent i Coltranes ånd. Av de nålevende saksofonister jeg vet om, er det helt klart han som kunne ha gjort dette aller best.
Låtene ble ikke spilt i samme rekkefølge som på plata, men det var helt ok. I "All or nothing at all" spilte han melodistemmen unisont sammen med en altsaksofonist i orkesteret, etter en bass-solo først. Fin veksling mellom latinorytmer og swing. "Too young to go steady" hadde en gitarintro, kjempefint! Ellers var det storbandfølelser her og der, myket opp av strykere som i en romantisk Doris Day-film fra femtitallet, eller noe Fred Astaire kunne ha danset i. "I wish I knew", nydelig ballade av Harry Warren, fikk tårene fram igjen. Låtutvalget på denne plata er altså intet annet enn perfekt, noe man naturligvis kan forvente av et musikalsk geni som John Coltrane. Vince Mendozas arrangementer var helt i tråd med Coltrane-kvartettens uttrykk.
Dette var en konsert jeg virkelig vil huske lenge, og albumet "Ballads" kommer jeg til å kjøpe og gi bort i gave helt til alle platebutikker er borte.
Jeg prøvde å telle hvor mange ganger jeg har hørt Joe Lovano live: Molde i 1996 med Paul Motian, Bill Frisell, Marc Johnson og Lee Konitz, Musikkflekken ca 1997 med Paul Motian og Bill Frisell, Kulturkirken Jakob i 2003 med Element, Iridium Jazz Club i New York med Hank Jones, Marc Johnson og Paul Motian, Village Vanguard i 2005 med Paul Motian og Bill Frisell, Blue Note i 2008 med McCoy Tyner, og nå denne på North Sea. Jeg lurer på om det er et par til jeg ikke husker i farta. I allefall er han den største blant de som fremdeles er i full sving, og jeg håper jeg får høre han mange, mange ganger til.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar