mandag, september 03, 2018

David Crosby, Oslo Konserthus 01.09.18



David Crosby er på Norgesturné! Fire konserter - Stavanger, Bergen, Oslo, Trondheim. Jeg satt på rad 3 i Oslo Konserthus og var meget fornøyd med plasseringen. (Er det noe jeg har lært gjennom mine år i Oslo, så er det at man bør sitte mest mulig midt på og helst så langt fram som mulig når man er i konserthuset)

Denne gang turnerer han som soloartist med band. Han har gitt ut flere soloalbum de siste årene, og foreløpig har ikke vennskapet med Graham Nash kommet på beina igjen, så det spørs om det blir noen flere duetter dem i mellom. Vi kan jo håpe. Men selv om det er gøy å se dem som duo eller trio (og kvartett, vil jeg tro), er virkelig David Crosby nok i seg selv. Han har samla et knallsterkt band bestående av James Raymond (keyboard), Michelle Willis (keyboard), Steve DiStanislao (trommer), Mai Leisz (bass) og Jeff Pevar (gitar). Raymond og Pevar er de to andre i Crosbys trio CPR, og Raymond er i tillegg hans sønn som han ble kjent med i voksen alder (- han ble bortadoptert som nyfødt da den unge moren naturligvis ble forlatt av Crosby som ikke akkurat var kjent for å ta så mye ansvar på den tiden). 

Det jeg husker aller best fra konserten, er klangbildet. Bandet skapte et rom med varm god klang, ikke minst takket være gitarist Jeff Pevar. Hvis det blir en liveplate fra denne turnéen, skal jeg spille den hver høst med levende lys og en kopp solbærte. Nydelig lyd i alle instrumenter, fine soloer, samklang. Crosbys stemme holder seg så ufattelig godt. Han synger fremdeles nyansert - mykt, svakt, sterkt, mørkt og lyst. Og harmoniene! Habile sangere er de alle sammen, og de koret både tre- og firstemt akkurat sånn det skal være når Crosby spiller. Og Crosby er glad i bandet sitt. Han fortalte om hvor han "fant" de forskjellige musikerne, at han tryglet dem om å bli med i bandet sitt, og aller mest begeistret er han nok for kanadiske Michelle Willis. Når vi applauderte, var han ivrig med å peke mot den han mente fortjente applausen mest. 

De åpnet med "In my dreams" fra CSN (1977), en super åpner med drømmende harmonier i gitar og kor. Videre "Morrison", den første låta han skrev sammen med sønnen. Deretter "Naked in the rain" med utsøkt koring. 

Det første høydepunktet for meg personlig var "Guinnevere", en av mine absolutte Crosby-favoritter. Det var en helt praktfull framføring, akustisk gitar, fretless el-bass, og Michelle Willis på Nash' overstemme. "Delta" var også nydelig, med pianointro ved James Raymond, orgellyd i Willis' keyboard, fin gitarsolo fra Pevar. Og koring, overstemmen ofte på septimen i mollakkordene. Ellers var det fint å høre hans egen favoritt fra den store katalogen hans, "At the edge" fra CPR-samarbeidet.  Så fine korharmonier. 

Ellers: "Lee shore" var som vanlig fin, "Long time gone" groova, det gjorde også "Homeward through the haze" som nærmest ga Steely Dan-vibber med Purdie/Gadd-aktig shuffle. "Sky trails" fra det nyeste albumet med samme navn er en vakker duett med Michelle Willis, som også fikk spille en av sine egne låter ("Janet"). "Eight miles high" kom deretter, og så: "Wooden Ships". Den rager høyt hos meg. Den avsluttet hoveddelen, og jeg måtte løpe for å rekke min curfew (barnevakt osv), så jeg fikk ikke med meg de to ekstranumrene. 

Crosby snakker gjerne litt mellom låtene, forteller opprinnelsen, og denne gangen sa han "I never had a hit. I was the guy in the band who wrote the weird sh*t. I can't help myself! I write weird!" som en intro til "Guinnevere", av alt. Den aller fineste. Og litt senere - "Okaaaay. Back to the weird stuff." - og der kom "Deja vu". (Men det er jo nettopp det som er så fint med denne gjengen. De skriver låter som er utenfor boksen, lange greier, masse harmonier, tenk bare på Stephen Stills' "Suite: Judy Blue Eyes" som egentlig er fire forskjellige låter.) 

Dette var første gang jeg hørte David Crosby etter å ha lest Graham Nash' selvbiografi og virkelig skjønt hvor junkie han var i ganske lang tid. Nå er vel ikke Crosby så veldig begeistret for denne boka (eller for Nash i det hele tatt lenger, hvilket er gjensidig), så jeg har tenkt å lese hans egen biografi i tillegg. Greit å se saken fra flere sider. Men uansett: Det er ganske sterkt å høre han synge med stemmen som ikke har tapt seg etter alle disse år, og å se han i god form til tross for høy alder (77) og en ganske ekstrem fortid som ville ha knekt de aller fleste for lenge siden. Et eksempel, som han fortalte om, er hvordan låta "Delta" ble til. "I was hiding in a house in Santa Barbara", begynner han, og forteller videre at han fikk besøk av Jackson Browne som lurte på om han jobbet med noe nytt. Crosby var nok på den tiden bare interessert i hvor neste dose skulle komme fra, men nynnet litt for Browne som spisset ørene, fattet håp og sa "Denne skal du fullføre." Crosby hadde ikke noe piano, så de dro til Warren Zevon og Crosby ble plassert ved Zevons piano med beskjed om å ikke forlate rommet før han hadde skrevet ferdig låta. "After thirty minutes I wanted to get high, and went to the bathroom," sa han, men ble raskt hentet inn av Browne som sa "Nå skriver du ferdig! You promised!" - og da gjorde han det. Det ble "Delta". Den første liveopptredenen fra 1982 ligger på YouTube. Det er forferdelig å se på i begynnelsen. En skygge av seg selv, han sjangler, ser vettskremt ut, livredd, kullsvarte øyne dype som bunnløse tjern bak øyelokk som stadig faller ned. Han setter seg ved pianoet og legger åpningsakkordene. Eb - Bb/Eb - Ebm7/Ab - Ab, så fin akkordrekke. Han begynner å synge. Forsiktig, sterkere etterhvert. Han får støtte fra bandet og fra kompisen Nash på overstemme. De kikker på hverandre. Nash passer på han. Det hele er ganske rørende, det er en nydelig sang og en glimrende framføring, og enda mer imponerende når man vet hvor nært døden han hadde vært flere ganger på det tidspunktet. Men Crosby er seig. Og det er derfor han turnerer som han gjør fremdeles, selv om han nærmer seg 80. 


Setlist: 
*In my dreams
*Morrison
*Naked in the rain
*Thousand roads
*At the edge
*Guinnevere
*What are their names
*Long time gone
*Deja Vu

- pause -

*The Lee shore
*Homeward through the haze
*Sky trails
*Delta
*Janet (Michelle Willis)
*Eight miles high
*Wooden ships

Encore:
*Almost cut my hair
*Ohio


Tidligere konserter:
*Crosby & Nash, Oslo Konserthus 23.10.11
*Crosby, Stills & Nash, Oslo Spektrum 11.10.15

- og CSN-konserten på Norwegian Wood i 2005 fant sted før denne bloggens eksistens.

Les også min musikksmak-tvilling Audun Vingers utmerkede artikkel i DN!
















"Hun der! Klapp for henne!"