I går kveld trykket jeg en av mine største guder i hånden. På første rad i Folketeatret satt jeg, med en gul rose fra hagen i håret, og på scenen var Burt Bacharach, en av vår tids desidert største låtskrivere - om ikke den aller største. Hele livet mitt har vært preget av hans musikk, og jeg hadde i grunnen ikke trodd at jeg skulle få oppleve han én gang til - selv om jeg have been wishin, and hopin, and thinkin', and prayin', plannin', and dreamin' each night siden den magiske sommerkvelden i Langesund for fire år siden.
Som jeg skrev forrige gang: Burt Bacharach er melodienes mester, harmonienes mester, de rytmiske krumspringenes mester, maj-akkordenes mester, og de myke flygelhornenes mester. Det kan kalles pop, det kan kalles easy-listening, og uansett hva det kalles - han er ener i sin klasse, ingen gjør det som Burt, og han har inspirert musikere og komponister i et bredt spekter av genrer. Han har samarbeidet med de største navn, og listen over personen som har sunget hans låter er så lang og kvalitetsspekket at det er vanskelig å vite hvor man skal begynne. The Beatles, Stan Getz, Dusty Springfield, Isaac Hayes, Elvis Costello, Dionne Warwick... Til og med Dr. Dre har han samarbeidet med. Les mer i denne Wikipedia-artikkelen om du trenger å oppdatere din Bacharach-kunnskap.
Han studerte klassisk komposisjon med Darius Milhaud, Bohuslav Martinu og Henry Cowell, hang med John Cage, men fant ut at han ville bruke teorien til å skrive populærmusikk istedet for tolvtonemusikk. For å kunne bryte reglene, må man kunne dem. Og håndverket mestrer han så inni granskauen bra. Det skal ikke være enkelt å skrive en bra poplåt, man må jobbe med den!
Hal Davids tekster og Burt Bacharachs melodier smelter sammen, og det gjør til tider vondt i hjertet fordi tematikken - f.eks. oppbrudd - kombineres med melodier og harmonier som treffer meg så hardt og plutselig at jeg ikke klarer å beskytte meg. Det er helt normalt å felle tårer når man hører på musikken til Burt Bacharach. Den når fram til steder i hjertet som kanskje ikke berøres så ofte i hverdagen. Noen av de aller fineste tolkningene jeg har hørt, var på Risør Kammermusikkfest for et par år siden. Hilde Marie Kjersem sang disse låtene med en innlevelse jeg ikke har hørt maken til, og fikk virkelig fremhevet sårheten og lengselen i Davids tekster.
Her er Burts joggesko!
Pagano har en ganske annerledes stemme enn Elvis Costello, men jammen klarer han å gjennomføre "God give me strength" (fra "Painted from memory") på en helt utmerket måte. Falsett i de to første refrengene, og full gass i det siste.
I tillegg dukket en gammel kjenning opp bak keyboardet - Bill Cantos, som jeg traff da Jay Graydons allstarband var i byen i januar 1994. Han fikk et par solistoppdrag, blant annet sang han "My little red book" (opprinnelig Manfred Mann, senere Love). Jeg liker stemmen hans.
Men det øyeblikket som etset seg inn, var da Burt selv - helt alene - satt ved flygelet og sang "Alfie". Den rustne 85 år gamle stemmen kan ikke lenger holde lange toner, han hvisker, nesten snakker - men så går han over i en slags forsiktig falsett på de høye tonene, og det er så fint at man tenker at dette øyeblikket skal man huske absolutt hele livet. Publikum var musestille, det var nesten så vi kollektivt holdt pusten. Så gled han over i min absolutte yndlingslåt, "A house is not a home", i samme arrangement som forrige gang. Alene først, deretter en synth, så kommer blåserne sakte inn med et par toner... før Burt reiser seg fra krakken, dirigerer, crescendoen kommer og de modulerer opp en halvtone og hårene på hodet reiser seg og gåsehuden spretter fram, og hele bandet med koristene fortsetter med "I am not meant to live alone, turn this house into a home...", en ritardando og ytterligere crescendo i det de går i gang med det samme om igjen for siste gang - og John Pagano bryter ut og synger fletta av oss. Det hele kan oppleves her, fra en annen konsert med ekte strykere (med "Wives and lovers" først).
Konserten var i utgangspunktet temmelig identisk med den i 2009. Medleyene var ganske like, den startet og sluttet på samme måte, det var medley over hans første hits og hans filmhits. Det gjorde absolutt ingenting. Det er jo disse låtene man vil høre. Han fortalte imidlertid at han samarbeider med Elvis Costello igjen, noe som gleder alle oss som har "Painted from memory" som "øde øy"-album, og nå skal det bli musikal med fem-seks låter fra den plata samt en del helt nye. (For første gang har jeg lyst til å dra et sted på grunn av en musikal!)
I tillegg fikk vi i ekstranummeret høre to ganske nye låter fra en musikal han har skrevet sammen med Steven Sater, "Some lovers", som hadde premiere i San Diego for en stund siden.
Setliste:
*Åpning: What the world needs now, kort versjon
*Medley:
Don't make me over + Walk on by + This guy's in love with you + I say a little prayer + Trains and boats and planes + Wishin' and hopin' + Always something there to remind me
*Medley:
One less bell to answer + I'll never fall in love again + Only love can break a heart + Do you know the way to San Jose
*Anyone who had a heart
*I don't know what to do with myself (John Pagano)
*God give me strength (John Pagano)
*Waiting for Charlie to come home (Donna Taylor)
*My little red book (Bill Cantos)
*Medley (fire første hits):
Magic moments + The story of my life + The blob + Tower of strength
*Make it easy on yourself
*Close to you
*Medley (filmhits)
The look of love + Arthur's theme (best that you can do) + What's new pussycat + April fools + Raindrops keep falling on my head + The man who shot Liberty Valence + Making love
*Wives and lovers (Burt)
*Alfie (Burt)
*A house is not a home (Burt + Pagano)
*That's what friends are for
encore:
*Every other hour (fra "Some lovers")
*en til fra "Some lovers" (Bill Cantos)
*Any day now (John Pagano)
allsang: Raindrops keep falling on my head.
HVILKEN KATALOG!!
Her er VGs omtale
Her er Aftenpostens omtale
Og han vinket, smilte, trykket hendene til noen av oss på første rad - og forsvant.
Kom tilbake, Burt!!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar