Joe Lovano. McCoy kunne skimtes mellom hihaten og cymbalen nå og da... Sist (og forøvrig først) jeg hørte McCoy, var han tolv år yngre og spilte med Michael Brecker i Molde. Han har blitt tynnere og skrøpeligere siden den gang, tilsynelatende eldre enn sine 69 år, men spillinga er det ikke noe å si på. På jazzklubbene i New York er det vanlig å spille hver kveld i en uke eller to, to konserter pr kveld. Man må ha energi for å gjennomføre det. Til gjengjeld er konsertene korte, og det er sjelden ekstranumre (iallefall ikke på første runde).
På Blue Note hadde han med seg Gerald Cannon på bass og Eric Kamau Gravatt på trommer, i tillegg til Joe Lovano på saksofon. Lovano har jeg hørt hundre ganger før, og han er like bra som alltid. Fine elegante linjer. Vi satt rett bak den svært energiske trommeslageren, men lyden var allikevel helt ok. Mange fine bass-soloer. Og McCoy spilte bra som forventet. Det var flere låter jeg kjenner, men ingen jeg husker navnene på.
Her er bilder fra en av konsertene tidligere i uka.
Blue Note er et bra konsertsted, men jeg liker igrunnen Village Vanguard bedre. (Iridium er også bra - og med toalettet vegg i vegg med scenen, kan man altså oppleve å gå på do akkompagnert av f.eks. Hank Jones... En underlig form for luksus. Been there done that!)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar