Da jeg skulle velge hvilken uke vi skulle reise til New York i januar, ble valget lett - jeg så navnet "Bostridge" og dermed gikk jeg i svart - og BANG, så var billetter bestilt. Min evige favoritt-tenor sammen med både bassbaryton Thomas Quasthoff og pianist Julius Drake, samt sopranen Dorothea Röschmann. Og repertoaret var Schubert. Omtrent like bra som om det hadde vært Schumann... Dichterliebe eller Frauenliebe und Leben hadde nesten vært overkill, så jeg sier meg absolutt fornøyd med Schubert-lieder. Og det var Goethe som stod for de fleste av tekstene. Faust er et stikkord.
Bostridge først. På sin følsomme myke måte framførte han tre Harper-lieder alene, vakkert akkompagnert av Drake, og dette er virkelig noe av det han gjør aller best (bortsett fra Schumann og Bach). Han er den skapte liedsanger. Da Dorothea kom inn, sang de noen duetter - og stemmene deres passet veldig godt sammen. Hun har litt mer tydelig vibrato enn han, men de tilpasset seg hverandre og resultatet var nydelig. Duetthøydepunkt: "Licht und Liebe". Dorothea sang også bl.a. den kjente Gretchen am Spinnrade. Veldig flott! Pianoet spant og spant og Dorotheas stemme var det silkemyke garnet.
Da Quasthoff sang alene, kom høydepunktet: Erlkönig. Han var den vettskremte lille gutten, den beskyttende faren, og den sleske lokkende alvekongen, og Drake hamret løs på flygelet i full galopp. Dramatisk og sørgelig. Romantikkens mytiske romanser er ikke nødvendigvis noe vi klarer å identifisere oss med i dag, men jammen kan de gjøre inntrykk allikevel. Erlkönig er nok min favorittlied av Schubert, og når den blir framført på denne måten, kan man ikke annet enn å applaudere ukontrollert og jublende.
Siste nummer var et festlig lite tablå ("Der Hochzeitsbraten") med Dorothea og Ian som de unge elskende som behøvde gårdeier Quasthoffs tillatelse for å jakte på harer til sin egen bryllupsmiddag - men han ville jo helst ha henne for seg selv. Det ble humoristisk, ikke på et typisk kjedelig operahumor-nivå, men rett og slett komisk i all sin absurditet. Quasthoff er en god skuespiller, Bostridge er tynn og keitete, og ikke vet jeg hvem som burde ha vunnet Dorotheas gunst. Men fabelaktige stemmer har de alle tre, veldig forskjellige, men utrolig bra på hver sin måte.
Her er anmeldelsen fra New York Times.
2 kommentarer:
Det låter som en underbar konsert! Jag älskar Schubert. Du skriver så att det nästan känns som att jag varit där!
For en fabelaktig anmeldelse! Jeg blir nesten trøstet. Skulle gjerne vært der selv, selvom jeg ikke har ditt øre for detaljer og ikke kjenner stykkene sånn som du gjør hadde det vært en stor opplevelse.
Legg inn en kommentar