Fairytales

En lykkelig stund da jeg kl. 06:10 plukket Morgenbladet ut av postkassa: Radka Toneffs vakre ansikt i svart/hvitt over hele fremsiden. "Fairytales" vant kåringen av Norgeshistoriens hundre beste plater!


Jeg har vært litt skeptisk til hele dette opplegget - hvordan i all verden kan man sammenligne så ulike plater i så ulike genrer og rangere dem etter kvalitet? Et håpløst prosjekt, det kan aldri bli objektivt, og det bør jo være subjektivt, men utifra hvem? Her har i allefall norske musikere og artister fått stemme på sine ti favoritter, noe som er hundre ganger bedre enn når anmelderne gjør lignende ting.

Jeg har allikevel undret meg over rangeringen av platene. Da Radkas "Winter poem" kom helt nede på 53.plass, slått av Marit Larsens "Under the surface" med hele 14 (!) plasser, ristet jeg på hodet. Da "Hjernen er alene" havnet nede på på 24. plass, forstod jeg ingenting. Da jeg leste at Bertine Z hadde stemt på egne plater i tillegg til Lene Marlin sin debutplate, var jeg i ferd med å skrinlegge alt mitt engasjement i denne saken. Av klassiske plater var det kun en og annen Andsnes-innspilling langt nede på lista, slått av noe death metal, samt et par Nordheim - hvorav en heldigvis kom ganske høyt. Sånn er det med musikk; alle har sin egen smak og derfor blir slike kåringer og kanoniseringer veldig fremmedgjørende. Det er umulig å sette disse platene opp mot hverandre, og hvorfor skal man egentlig gjøre det? Samtidig er det veldig mye ræl som glimrer med sitt fravær, og det er jeg takknemlig for. Det er svært få på lista som jeg vil si er skikkelig dårlige. Det er primært rangeringen som stresser meg, ikke nødvendigvis innholdet (selv om man absolutt kunne gjort noen utskiftninger).

MEN! Så skjer det altså at fem av mine norske yndlingsplater ligger på topp 10. Plutselig gir det litt mening allikevel! Og jeg puster lettet ut. A-has "Scoundrel Days", som jeg har forgudet siden jeg tok den opp på kassett da den kom i 1986, kom på andreplass. "Hunting high and low" kom på tredje. deLillos' debut "Suser avgårde" kom på sjuende. Mesterverket "Belonging" med Jarrett/Garbarek/Danielsson/Christensen kom på niende (men hvor er "My song"??).


Og på første: Radka Toneff og Steve Dobrogosz sin "Fairytales", ei plate jeg har hørt og hørt og hørt og hørt på siden niende klasse, og som jeg fikk til jul på cd det året for tjue år siden. Det er så inderlig velfortjent, det er så riktig at den skulle vinne! Og de som har stemt på den har erklært den tidløs, hevet over tid og epoker, sjangerløs, og med en nerve og et nærvær og en ekthet som ingen kan være upåvirket av. Radkas stemme har vært forbilde for utallige norske sangere de siste tretti åra, fra musikkgymnaselever til jazzstudenter på høyskolenivå. Det er en grunn til det.


Denne plata har glassklar lyd, Radka er tilstede helt nær ved øret ditt, og Dobrogosz' fine pianoarrangementer lager en lekker ramme rundt det hele. Låtvalget strekker seg fra kjente standardlåter ("My funny valentine"), Blossom Dearie ("Long daddy Green") og Kurt Weill ("Lost in the stars") til Elton John ("Come down in time") og Jimmy Webb som jeg er så glad i - med en av de fineste tolkningene av hans "The moon is a harsh mistress" jeg vet.

Nå må dere som ikke allerede har den, kjøpe den. Og dere må gi den bort i julegave til noen dere er glade i. Gi den til unge mennesker, tenåringer, for å vise dem noe helt annet enn det som ligger på hitlistene. Det funker.