Den aller siste konserten åpnet med Peter Warlocks Capriol-suite fra 1926, et verk jeg hadde sett fram til å høre live. Jeg er spesielt glad i Pieds-en-l'air-satsen, som er vakker både i strykeorkesterversjon og i korversjon - da under tittelen "Lullaby my Jesus". De andre satsene er også fine, og veldig inspirert av både dansesuitestilen fra renessansen så vel som folkelige melodier fra de britiske øyer. Warlock er forøvrig et psevdonym, mannen var en smule splittet og ble ikke gammel, men rakk å skrive flere slike perler - som f.eks. "Bethlehem down", en annen favoritt. Og kammerorkesteret er dyktige, det skal de virkelig ha.
Det er også denne karen. Martin Fröst var solist i Aaron Coplands klarinettkonsert, et verk man skulle tro var skrevet for han. Men den er faktisk skrevet for Benny Goodman. Coplands musikk er filmatisk, neoklassisistisk, og særlig i førstesatsen går assosiasjonene til The Great American Songbook - og til og med Bacharach i perioder. Jazzfraseringer er tilstede, harmoniene også, og Fröst fikk en god del sjanser til å vise hvor brilliant han er. Det kom et ekstranummer - et klezmerstykke som Frösts bror har arrangert for klarinett og orkester.
Og helt til slutt: Benjamin Britten, igjen, denne gangen hans Serenade for tenor, horn og strykere, op. 31 fra 1943. Radovan Vlatkovic er en mester på horn, og åpnet med en solo-prolog, en slags jakthorn-melodi som setter an stemningen. Deretter kom sangene; tonesatte dikt av britiske diktere fra forskjellige århundrer, med dertil variert vanskelighetsgrad i språk. Hornet er en rød tråd gjennom hele serenaden, melodiene knytter seg opp til hornets toner - litt uvanlig tonespråk for en sanger, men kanskje desto mer spennende. Hornets lange toner fortsatte i blant inn i neste akkord fra orkesteret, noe som skapte en liten dissonans i et slag eller to i de ellers så rene klangene. Flott virkemiddel som bygger opp en spenning. Ian Bostridge var intet mindre enn suveren, også denne gangen.
Se der, et lite smil!
En fin festival, også i år. Det er en koselig tradisjon å starte sommerferien med sørlandsferie og klassiske konserter med svært høy kvalitet i lille hvitmalte Risør. Det er en helt spesiell stemning der under festivalen. Men billettsystemet er fremdeles ikke optimalt. Tidligere år har jeg møtt utsolgt-skiltet selv om jeg satt parat før salget startet. I år meldte jeg meg inn i venneforeninga for å få forhåndkjøpt billetter. Først var det vanskelig å komme gjennom på telefon (som er eneste mulighet når det gjelder forhåndssalg), og når man først kom igjennom - så var de jeg aller helst ville gå på, allerede utsolgt. Heldigvis klarte jeg å skaffe et par uavhentede tre dager senere.
Det ser med andre ord fremdeles ut til at de fleste av de gode billettene er resevert sponsorer og velgjørere. Det gjør det vanskelig for andre, og det gjør det sikkert vanskeligere å rekruttere nytt publikum, særlig blant de yngre. Festivalen blir litt lukket og hemmelig når det ikke er billetter å oppdrive. Kirkerommet er naturligvis en viktig faktor her - det er ikke plass til så mange. Jeg har ingen god løsning, annet enn å bygge et fint kulturhus med konsertsaler på Holmen istedet for boligblokker. (Det er lov å drømme.)
Takk for i år, og på gjensyn!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar