Akademie für alte Musik Berlin, Universitetets Aula, Oslo Kammermusikkfestival 18.08.14

Det er alltid moro å gå på konsert med ensembler man har hørt på plate i årevis. Når jeg ser Akademie für alte Musik sin diskografi på Harmonia Mundi, kan jeg krysse av ganske mange som står i hylla mi - og enda flere som jeg har kjøpt inn, hørt på og katalogisert på jobben. Den som utmerker seg er kanskje Juleoratoriet under René Jacobs, med Röschmann, Scholl, Güra og Häger - en av referanseinnspillingene, den jeg alltid anbefaler i tillegg til Gardiner sin innspilling. 

Konserten i kveld var i regi av Oslo Kammermusikkfestival og fant sted i Universitetets Aula, et fint lokale for denne typen konserter. Temaet var Venezia, og vi fikk høre åtte verk/sonater/konserter av sentrale italienske barokk-komponister. Orkestret bestod denne gang kun av strykere og continuogruppe, i tillegg til en solist-obo på noen av verkene. Tre førstefiolin, tre andrefiolin, to bratsj, og continuogruppe bestående av cembalo (evt orgel), lutt, cello, fagott og kontrabass. Konsertmester og fiolinsolist var Georg Kallweit, andre-konsertmester og solist var Mayumi Hirasaki, og orkesterets faste oboist som var solist på konsertene - Xenia Löffler. 

Først en overture i D-dur av Carlo Tessarini, op. 4 fra "La Stravaganza", ukjent for meg - men det var en flott åpning og orkesteret sprudlet fra første stund. Deretter Vivaldis obokonsert i C-dur, RV 450, hvis yttersatser gikk i et forrykende tempo, de freste avgårde, og oboisten hang med uten problemer i raske løp. 2. sats var langsom og vakker og ga god plass til oboens varme klang og runde tone. Det er så viktig med originalinstrumenter i slike konserter, særlig når det gjelder obo. En moderne obo har helt annen klang. Vemodige partier med maj-akkorder, moll-tonika med ters i bass (grunnet oppad/nedadgående bassgang), jeg tror kanskje jeg liker de langsomme satsene aller best i den italienske barokken, og aller best de i moll.. 

Så kom Antonio Caldaras sinfonia for strykere og continuo nr. 12, "Vår herre Jesu lidelseshistorie", et kort lite verk på tre små satser som delvis hang sammen. Fort ferdig. Siste verk før pause var Tomaso Albinonis sonate op. 2 nr. 3 i a-moll (litt usikker her, i følge oppslagsverk går denne i C-dur). Her byttet musikerne plass, Hirasaki overtok som konsertmester (noe hun gjennomførte med glans). Det var en nydelig sonate, korte satser (langsom-hurtig-langsom-hurtig), siste sats hadde sterkt fugepreg.  

Etter en kort pause var det klart for andre avdeling, som rett og slett var en highlights-runde! Først Vivaldis dobbeltkonsert i a-moll, RV 522 (fra L'Estro Armonico), ofte koblet med enten De fire årstider eller kanskje enda oftere Bachs dobbeltkonsert i d-moll, BWV 1043, på plater. Den er flott! Konsertmestrene var solister. Deretter mer Vivaldi, konsert for strykere og continuo i C-dur, RV 114, også godt kjent, og denne kan dukke opp på plater blant andre typer verker. Jeg har den på en utgivelse fra Harmonia Mundi med Ensemble 415 og Chiara Banchini, der hovedverket egentlig er Vivaldis Stabat Mater. 2. sats er en variasjonssats, lutten starter og flere henger seg på. 

Så en av oboens standardverker: Alessandro Marcellos konsert i d-moll. Adagiosatsen herfra er brukt i filmer og på tv, fin illustrasjonsmusikk til litt av hvert. Löffler spilte trygt og flott, med kraftig og fin klang i oboen. Strykerne spilte nesten ekstra korte strøk i introduksjonen, og fortsatte egentlig sånn gjennom hele satsen. Oboen har lange toner, legato, i kontrast til strykerne. Fin effekt. 

Det siste hele verket vi fikk høre var Vivaldis konsert for fiolin, obo, strykere og continuo i B-dur, Anh. 18 etter RV 364 (litt usikkerhet omkring opphavet, men 1.sats er i allefall et arrangement av RV 364). En verdig avslutning!

Det vil si, vi fikk en encore - en adagio av Marcello for obo, to fioliner og pizzicato-komp. Da gikk de to konsertmestrene ned i salen, og stod på hver sin side bakerst og spilte fram mot podiet der oboisten og resten av orkestret stod. Veldig morsomt å bli omringet av musikk på den måten!

En kjempefin konsert med et verdensberømt ensemble som jeg alltid har likt godt. Ti poeng av ti mulige herfra.