Michel Legrand, Den norske opera og ballett, Oslo Jazzfestival 11.08.14

Hei!

Mandag kveld spilte selveste Michel Legrand i operaen! En av Europas fineste filmmusikk-komponister, og en habil jazzpianist. Vi hadde billetter på fremste rad og var fulle av forventninger, som absolutt ble innfridd. Han er 82 år, men fingrene er overhodet ikke stive - han spilte veldig bra. Med seg hadde han Francois Laizeau på trommer og Pierre Boussaguet på bass. Flere av melodiene endret tempo og stil underveis, noen modulerte mye, det var fine improvisasjoner og virkelig fint å høre på samspillet deres. Så har de også omtrent den mest praktfulle setlista i manns minne!

Først en blues til ære for Ray Charles, som han spilte en del med. Deretter temaet fra filmen "Summer of '42", "The summer knows".  Fint og vemodig! Så en frisk fuge; jeg satt og lyttet etter dux og comes men de var ikke forskjellige (tonearten var allerede endret når melodien kommer inn på kvinten). Så kom Karin Krog inn og sang "You must believe in spring" helt nydelig. Hun har akkurat den litt mørke stemmekvaliteten som kler denne melodien så godt - en av hans aller beste og melankolske. Deretter en swinglåt, helt improvisert der og da, og så fikk vi høre en ballade for Miles. Han sang Miles' trompetstemme selv, og Karin Krog kom inn igjen midt under låta og bidro. Neste låt var "Watch what happens", som hun også sang veldig bra. Tilbake til Miles Davis og "Dingo Rock" fra filmen "Dingo" (1992) - de skrev soundtracket sammen, og det var kanskje kveldens mest groovy innslag. 

Deretter introduserte han Solveig Slettahjell, hvis navn han slet med å uttale, og hun fikk synge "What are you doing the rest of your life". SÅ fint!! Virkelig! Og etterpå - "Once upon a summertime". Hun har også denne dype stemmen som passer så innmari fint til hans musikk. Da hun gikk ut etter applausen, ropte han henne inn igjen - "Sållwaaay, come back please..." - også gjorde de "The windmills of your mind", som jeg har hatt på hjernen i to uker, som duett. To linjer hver, så annenhver linje, så en halv linje hver på slutten. Rørende og vakkert, Slettahjell har bra diksjon og stor musikalitet, og improviserte på slutten da kompet kom inn up-tempo. 

"I cannot visit Oslo for the first time in my life without playing Parapluies de Cherbourg," sa han, men forklarte at de måtte gjøre noe festlig ut av den ellers blir de bare lei. "We move it up half a note on each chorus, and then destroy it!" - og de modulerte virkelig for hver runde. Halvtoneknepet er smart, man fikk jo gåsehud hver eneste gang. Innimellom bytta de tempo også - jazzvals, bossanova, tango, kjapp 30-talls-jungle-rhythm-swing, veldig morsomt!

Så var det over, uten ekstranumre. En strålende konsert med en stor legende! Alle de fine melodiene, servert på rekke og rad - av geniet som har laget dem. 

"Har du sett Per sjuspring danse??"