Bach - Messe i h-moll, BWV 232, Nidarosdomen 29.07.14

Johannespasjonen  og påskeoratoriet med John Eliot Gardiner i Leipzig i fjor, Matteuspasjonen med Philippe Herreweghe i Amsterdam i april, h-moll-messa med René Jacobs i Trondheim nå. Jeg samler på Bach-kirkemusikkopplevelser med de store dirigentene, og gårsdagens konsert var uforglemmelig. H-moll-messa er kompleks og full av symboler, et eget studium på musikk mellomfag på universitetet for noen år siden, og man kan bruke et helt liv på å sette seg inn i den. Min yndlingsinnspilling er nok Philippe Herreweghe sin fra 2012, med Hana Blazikova, Dorothee Mields, Damien Guillon, Thomas Hobbs og Peter Kooy, altså et stjernelag helt uten like. 

Norsk Barokkorkester med konsertmester Gottfried van der Goltz spilte veldig bra, med helt ypperlige instrumentalsolister med stor stilfølelse. Purcell Choir Budapest er et prosjektkor bestående av profesjonelle sangere, ganske få på hver stemme, og de hadde en nydelig klang som virkelig glitret - særlig sopranene.  

Solistene var - som ventet - top notch. Tenoren Werner Güra har vært en stor favoritt hos meg i mange år, og hans "Benedictus" var gripende vakker. (Güra kommer til Oslo under årets kammermusikkfestival i august, og skal blant annet være evangelist i Matteuspasjonen i domkirka den 23.)  Kontratenor Benno Schachtner er ung og lovende, og sang "Agnus Dei" veldig fint. Han brukte dynamikk og framkalte gåsehud da han sang et parti nesten pianissimo. Sopranen Sunhae Im har en klar og sterk sopran, lett og ledig og nesten munter, og er også med på Jacobs' innspilling av Matteuspasjonen som kom i fjor - i likhet med Güra - og med Johannes Weisser, som sang bass-partiene nydelig i går. Jeg liker han aller best når han gjør Bach. Marianne Beate Kiellands varme og klare alt-stemme var helt riktig. (René Jacobs har en tendens til å bruke mørkere alter som f.eks. Bernarda Fink i sine kirkemusikk-innspillinger, så jeg er veldig glad for at han ikke gjorde det nå.) 

Jacobs har relativt høye tempi, men jeg synes det fungerte kjempefint, og orkesteret taklet det uten problemer. Enkelte av korpartiene ble sunget av solistene (OVPP), og hvis de hadde stått foran orkesteret, hadde vi hørt dem litt bedre. De forsvant litt der de stod bak musikerne. Men det er en ubetydelig ting i det store og det hele, for dette var en særdeles flott opplevelse som jeg aldri vil glemme.