søndag, juli 06, 2014

Stevie Wonder, Kongsberg jazzfestival 05.07.14



Når Stevie Wonder kommer til landet/Norden, da drar man dit. (Gammelt jungelord for en musikkelsker) 

Dette var min fjerde Stevie Wonder-konsert på ti år, han er ti år eldre enn første gang jeg hørte han live, men det kan man virkelig ikke høre. Jeg synes han låter bedre enn noensinne. Utekonsert er definitivt å foretrekke, og selv om konserten i Vikingskipet var bra musikalsk sett, vil jeg si det var tidenes feil-booking hva location angår. Stevie må høres utendørs, og man må stå, for å sitte i en stol når man har en av verdenshistoriens største groovemeistere på scenen er helt umulig. I går dansa vi hele tiden, to timer i strekk, og med slik rytmeseksjon bestående av to perkusjonister i tillegg til en trommeslager og den legendariske bassisten Nathan Watts, OG Stevie som er en rytmeboks i seg selv - ikke minst når han trakterer Hohneren - var det noen som stod rolig? Vet ikke. 


Showet åpnet med at han kom vandrende inn med sin keytar, akkurat som han gjorde i Bergen, og her åpna han faktisk med Marvin Gayes «How sweet it is» - og engasjerte allerede der publikum til å bli med. Så satte han seg ned ved Hohneren, og drog i gang neste låt: «Master blaster». Hvordan kan man stå stille? Han kan knapt velge en mer smittende låt, som får med seg publikum så tidlig i konserten. Han fortsatte med «Higher Ground», jeg blir helt matt bare av å tenke på det. Og deretter snudde han seg 90 grader til venstre, til flygelet, og der kom «As if you read my mind». Altså, jeg elsker «Hotter than July»-albumet! 80-talls-Wonder! Dyp stemme, funky pianospill, vi smilte så bredt at vi allerede begynte å bli slitne i kjakene. 



Så reiste han seg, gikk bort til en gitar som lå på et lite bord, og begynte å spille på den. Vi har liksom alltid tenkt at Stevie spiller alle instrumenter bortsett fra gitar, men han gjør altså det også - litt i allefall, og på en litt ukonvensjonell måte. Etterhvert forstod vi at det var «Maybe your baby» fra «Talking book» han var i gang med, og i en herlig seig groovy versjon. Tilbake til flygelet. Og nå begynte hjertet å banke og øynene å bli fuktige. «You and I» - en av tidenes ballader, og jeg får gåsehud bare av å tenke på det. For en stemme!! Og han modulerte høyere enn han pleier! Dobbelt-gåsehud når det kommer slike uventede vendinger! Den gikk over i «Lately», og we always start to cry, nesten. Og så: «Overjoyed». Om man ikke er beveget fra før, blir man det i allefall da. Han måtte gjøre noen stemmeøvelser først, en liten forkjølelse var i emning der - men det merket vi ikke da han kom ordentlig i gang med denne nydelige melodien som satte meg helt ut da han sang den i Stockholm i 2004. 


Etter tre ballader var det på tide med litt latinorytmer, og der kom «Don’t you worry ‘bout a thing» fra «Innervisions». Dærsken som det groova! Perkusjonistene fikk virkelig utfolde seg. Den ble etterfulgt av «Living for the City» fra samme album, en av hans aller beste låter (og beste album, goes without saying). Det svinger sånn; man kan nesten ikke kan tro det er sant at man står der, ti meter unna selveste Stevie Wonder, og danser - ikke til plata, men til the real thing. 




Så er det dette med allsang på konserter. Jeg er vanligvis ikke særlig for det, jeg vil høre artisten og ikke sidemannen, men akkurat når det gjelder Stevie gir jeg blaffen i alle rundt meg og lystrer hans instruksjoner. Han dirigerte Stevie Wonder blandakor innimellom i går - altså oss publikum - og dro i gang en versjon av «Ebony and Ivory» som i begynnelsen bare ble kompet av trommer. Så kom bassen inn, så flere og flere instrumenter, men vi sang flerstemt (og DET er det jo ikke så vanlig at publikum gjør på konserter), noen (jeg) sang Paul McCartneys stemme, vi sang blåserekka, god stemning. Og sikkert krevende for noen, melodien flyttes jo hit og dit og fortegnene skifter. Men denne plata kom da jeg var sju år, jeg hørte på den hele tiden i en periode da jeg var sju-åtte og kan den baklengs, alle toneartsskifter og kryss og b'er, så dette var bare moro. Deretter en annen av 80-tallets store hits, «Part-time lover», en av de mest dansbare noensinne. Vanvittig! «In Square Circle» er også et helsikes bra album! 

Noen år tilbake i tid - neste låt var «Signed, sealed, delivered», også en publikumsfavoritt. Frieriet fortsatte med «Sir Duke», og deretter funky-funky og elskelige «Do I do» - er det rart man er dansestøl dagen derpå?? Her ble musikerne introdusert, flere av dem har vært med på alle konsertene jeg har vært på, ikke minst bassist Nathan Watts og korist Keith John som har vært med han i alle år. Datter Aisha Morris var også med, men denne gangen ble hun ikke introdusert spesielt sånn som hun har blitt tidligere - han spilte jo heller ikke «Isn’t she lovely». 




Neste allsang: «My cherie amour». Åh. Publikum hadde fremdeles ikke lært seg teksten på første vers, håper de husker å lære den til neste gang. For en nydelig låt det er. (Vi hadde Stevie Wonder-band i bryllupet vårt, og denne var selvfølgelig med). Videre: «I just called to say I love you». Plutselig var ørti iphoner i lufta foran meg, nå skulle alle filme. Og jeg sier som jeg alltid gjør: Denne låta ble jo ihjelspilt i lange perioder på 80tallet, og for en Stevie Wonder-fan var det på den tiden ikke enkelt å overbevise ikke-kjennere om at han hadde cred og utga årlige kanon-album på 70-tallet. Men når man hører den på konsert, med Stevie og ikke med et enmannsorkester i et halvkjipt bryllup eller på et høyfjellshotell, er det noe helt annet. I sin opprinnelige form, med ordentlig komp, er den veldig fin. Glem historikken med orgelkurs, danskebåt-turer og bøgdafest, og nyt Stevies live-versjon - og vær ydmyk når du får den servert på den måten. Deretter kom «You are the sunshine of my life», kanskje den aller første Stevie-låta jeg husker (mamma hadde «Talking Book» på LP da jeg var liten), herlig!! Og siste låt, etter at Stevie hadde spurt oss om vi ville hjem og vi svarte "NO NO NO!!", var «Superstition». Det finnes knapt bedre låt å avslutte med. Den utløste full fest der oppe, koristene dansa over hele scenen, blåserne blåste, vi dansa og jubla, og plutselig var det over. Kongsberg Jazzfestival er 50 år i år og vi fikk se et flott fyrverkeri mens roadiene rigga ned. 


Bandet er så tight, så intenst samspilte og dyktige, koristene synger BRA, Stevie selv er et geni i alle genrer han driver med, alle jeg snakka med var kjempefornøyde, avisene triller unisone femmere, det var topp stemning foran scenen, musikere jeg kjenner har teppebomba Facebook med bilder av seg selv sammen med Stevie backstage etter konserten, og vi kjørte hjem i sommernatten med en stor klump av lykke i magen. 


Nathan Watts, basslegende





Keith John danser som om det stod om livet, mens Dwight Adams og Ryan Kilgore blåser "Superstition"-riffet. 


Keith John, Jasmin Cruz, LaNesha Baca, Aisha Morris. 


Setliste: 
  • How sweet it is
  • Master blaster (jammin')
  • Higher ground
  • As if you read my mind
  • Maybe your baby
  • You and I
  • Lately
  • Overjoyed
  • Don't you worry 'bout a thing
  • Living for the city
  • Ebony and ivory
  • Part-time lover
  • Signed, sealed, delivered 
  • Sir Duke
  • Do I do
  • My cherie amour
  • I just called to say I love you
  • You are the sunshine of my life
  • Superstition






video

Ingen kommentarer: