Mine favorittplater: Saint Etienne "Good humor"

Denne er min vårplate nr. 1 - delt førsteplass (den andre førsteplassen kommer senere). Derav grønn skrift, for å matche coveret.

Saint Etienne er/var et slags konseptband som ville blande britisk sekstitallspop med nittitalls klubb-musikk. Sarah Cracknell er kvinnen med den kjølige og litt pikeaktige stemmen, og sammen med de to andre i bandet klarte hun å få indiepop på hitlistene rett som det var gjennom nittitallet. Fine melodier, dansbare rytmer og luftig vokal er det som kjennetegner Saint Etienne - samt underfundige tekster, for dem som er opptatt av det. De har gitt ut en god del plater, men Good Humor fra 1998 er nok den aller beste av dem. Jeg er også veldig glad i "Tales from Turnpike house" som kom i 2005.

Man kan kalle det drømmende pop, easy-listening kanskje, svevende - min venninne som introduserte meg for denne plata i 2000 sa hun falt for den etter en biltur. Dette er kjøremusikk, en sommerdag på landet, solen er på vei ned, og man ser verden gjennom et 8mm-filmkamera der man suser forbi duvende åkrer og grønne løvtrær.

Plata er så perfekt satt sammen. Hvilket betyr at den må høres i sin helhet, og i rekkefølgen det er ment å spille den i.

Åpningslåten "Woodcabin" med sin nøkterne trommeintro, og etterhvert bassriff, og et el-piano som legger enkle og tette sjuerakkorder til Cracknells lange vokaler. Hun synger tostemt med seg selv i oktavintervaller i refrenget. Deretter platas største hit, "Sylvie". Piano-intro, deretter trommer og perkusjon, også kommer den litt house-aktige rytmen og den vakre melodien. Dette er virkelig en av det sene nittitallets beste poplåter, over and over and over and over again...

Så kommer "Split Screen" med blåsearr og litt mer aggressiv rytme - og det fengende refrenget "Now I really don't care, 'Cause I'm dying to get the sun in my hair (...) Yeah I really don't care, 'Cause I'm going to breathe the country air..." Herlig. Jeg ser for meg Sarah i en cabriolet med vind i håret. Så "Mr Donut", en pianobasert ballade med søt tekst. Deretter "Goodnight Jack" som leker litt med dur og moll, og som har et herlig og "airy" refreng - "She's got to run, run away from home.....". Vokalen er litt i bakgrunnen, litt fjern, og det er en fin effekt. Cembalo-lyd på synthen.

Nok en dansbar groovy sang - "Lose that girl", som også var en singel. Her hører vi sekstitallsinspirasjonen veldig godt, ikke minst i lydvalget på synthesizere og kubjelle-bruken. Neste låt er "The bad photographer", med easylistening-refreng som nesten kunne vært en Grand Prix-låt fra de gode gamle dager. Veldig britisk. "Been so long" åpner med en glad gitar/tromme-intro med munnspill som nesten fører tankene til Neil Young - "Long may you run", hvis denne hadde blitt tolket av Saint Etienne, vel å merke.. Tenorsaksofonsolo i de lavere register. "Postman" er kanskje platas mørkeste låt, uten at jeg helt kan forklare hvorfor.

"Erica America", et av de absolutte høydepunktene. Den åpner med et bassriff som nesten kan minne om Lou Reeds "Walk on the wild side", pluss gitar med litt wah-wah. Så trommer, også kommer Sarah inn - "Hair in curls, not quite tall as the other girls...", deretter en bro hvor man absolutt bør synge en andrestemme en kvart under for å få fram de fine septimene, også kommer det himmelske refrenget med blåsearr, masse trommer, koring, og et motiv som etter å ha blitt presentert, senkes en toneart. "Erica, let's go out tonight..." Her kan man synge en helt annen melodi oppå, nemlig Michael Franks' "Tiger in the rain". Saint Etienne kan sine septimer. Og jeg synger med.

Plata slutter med den småkoselige "Dutch Tv", der man kan se for seg at platas rulletekst går over skjermen. Man toner ned alt etter "Erica America". Ferdig nå.

Denne har jeg gitt bort i gave til veldig mange, men hvis du er blant de som pleier å få gaver av meg og ennå ikke har fått den, si ifra for all del!