(overskriften uttales som et ekko, som i "bit for bit" i gamledager - dere vet, roald øyens spørrelek på tv der man fikk se bruddstykker av et bilde) Snart ferdig med jazz på A i mitt store plateprosjekt. Mye hyggelig, mye fint, noe ikke fullt så fint, og noe i kategorien "gud bedre så ferdig jeg er med dette." I sistnevnte finner vi et par plater i den geografisk avgrensede genren "fjelljazz", som inneholder de fleste bestillingsverk til moldejazz i tidsrommet 1987-1997. Skrikende sopransax med folkemusikkaksent, mye perkusjon, kanskje litt joik eller i allefall noe stevaktig sang. Det var veldig i tiden, jeg likte det den gang, men jeg tror jeg fikk nok på et eller annet tidspunkt. Det ble for mye, overalt, hele tiden (Og da en av utøverne konkluderte med at "Bebopen er steindau!" takket jeg for meg og henvendte meg heller til bebopen - som selvfølgelig levde i beste velgående). Men bevares, det er dyktige musikere som gjorde dette, og de har gjort mye annet bra, så det er ikke meningen å disse dem. De var bare barn av sin tid.
Det må også sies at da en av disse platene stod på (litt for høyt; jeg satt på kjøkkenet og spiste middag), kom naboen under og banket på og ba oss holde opp; babyen hans fikk ikke sove. Konklusjon: Fjelljazz-sopransax skjærer gjennom gulv og tak og skremmer små babyer. Takk og farvel for nå.
Anyway. Nå vræler Louis Armstrong inne i stua, etterpå blir det Fred Astaire (jippi!), deretter Atomic; et av Norgesveriges beste jazzensembler, og til slutt Albert Ayler (som jeg må spille veldig lavt for ikke å skremme vettet av babyen nedenunder).
Så blir det klart for B..... Chet Baker baby!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar