lørdag, juni 21, 2008

Mine favorittplater: Donald Fagen "The Nightfly"


Donald Fagen fra Steely Dan gikk solo i 1982 og ga ut suksessalbumet "The Nightfly". Det var forøvrig en av historiens første digitale innspillinger. (Jeg kjøpte min omtrent ti år senere, på His Masters Voice i London i en alder av 17. Jeg hadde hørt på den siden ungdomsskolen, men bare på opptakskassett...)

Fagen spiller selv orgel, synthesizer, munnspill, el-piano osv i tillegg til å synge. Han har skrevet alle låtene bortsett fra én, "Ruby Baby". Musikerne han har med seg er bl.a. Jeff Porcaro og Ed Greene på trommer, Marcus Miller og Abe Laboriel på bass, Brecker-brødrene på blås, Larry Carlton på gitar osv.


Klassikerstatusen til et album kommer ofte av at albumet belyser, beskriver og er et eksempel på tiden det ble laget i, både i innhold og teknikk. "The Nighfly", derimot, er en slags hommage til sent femti- og tidlig sekstitall, Kennedytiden, en ung gutts oppvekst med radioen tett inntil øret. Kald krig, boligfelt med like hus på rekke og rad som kommer opp i en fei og med gjørme rundt, fordi gresset har ikke fått tid til å gro ennå. Jazzen og radioen var en deilig virkelighetsflukt fra alle slags trusler. Det kan minne litt om filmen "Good night, and good luck" fra 2006.

På forsiden sitter Donald Fagen i et typisk radiostudio og snakker inn i en gammel mikrofon, platespilleren står ved hans side, og dette er helt klart the graveyard shift - altså nattradioen, når de aller fleste sover og kanskje en og annen loner sitter i sin insomnia og lytter til DJ Lester the Nightfly, som han kaller seg i tittellåta. Forøvrig platas beste låt, mye takket være Porcaros stødige groove. Litt vemodig er den også. "You'd never believe it, but once there was a time when love was in my life," sier Lester.

Låtene har litt forskjellig personlighet, noen viser tilbake til en slags R&B-sound ("Ruby baby") og hammondorgel-swing ("Walk Between Raindrops"), noen er mer jazzinspirerte (den nydelige "Maxine), en annen er som et karibisk cocktailparty ("The Goodbye Look"), men totalt sett er dette en knakende god pop-plate. Donald Fagen er så clever, arrangementene er så fine, vokal-arrene likeså. Tekstene hans er alltid poengterte og ordene velvalgte. Hver låt er små historier som tilsammen gir dette bildet på hans oppvekst med drømmer, frustrasjoner og teknisk optimistiske framtidsvisjoner.


Det mine favorittplater ofte har til felles, er nettopp denne helheten og tematikken som gjør at de spilles fra ende til annen i den rekkefølgen de er ment å spilles. "The Nightfly" er intet unntak i så måte.

3 kommentarer:

Frøkna sa...

og den finnes på nice price på Platekompaniet for øyeblikket :)

Ragnar sa...

Tro jeg har 3 eksemplarer av denne cd'en (En er alltid i bilen). Tror også jeg var ca 17 da jeg hørte den først. Begrepet "Go-lyd" har vel aldri vært mer treffende.

Bach - Beegees sa...

1 LP og 1 CD her :) Samt på iPoden såklart.