Jeg har lenge tenkt å lage en serie der jeg presenterer mine favorittplater. Den kommer til å bli uendelig, og jeg kan på ingen måte rangere dem eller begrense meg.
Vi begynner i allefall med White Album. En dobbelplate med et sammensurium uten like, sprikende i alle retninger, sammensatt av de fire selvstendige soloartistene som Beatles etterhvert ble. Denne plata fra 1968 peker helt klart framover mot solokarrierene deres. Det er Beatles' eneste dobbeltalbum, og de gikk i mot produsent George Martin som forsøkte å overbevise dem om at det var bedre å droppe de svakeste låtene og heller gå for et enkeltalbum.
Her får vi høre George Harrison på sitt beste ("While my guitar gently weeps", "Long long long", "Savoy Truffle"), noen av John Lennons fineste ballader ("Dear Prudence", "Julia", "Cry baby cry"), Paul McCartneys beste easylistening-pop ("Martha my dear", "I will", "Honey Pie", "Blackbird") og Ringos absurde førstekomposisjon, countrylåta "Don't pass me by" - skranglete så det holder.
I tillegg kommer tyngre låter som "Helter Skelter" og "Yer Blues", meta-låten "Glass onion" som tar for seg myter fra alle de andre Beatleslåtene, den lille westernhistorien "Rocky Raccoon", samfunnskritiske "Piggies", vakre "Happiness is a warm gun", den alltid like irriterende "Ob-la-di, ob-la-da", den om mulig enda mer irriterende "Revolution no.9" (som også var Yoko Onos debut i Beatles-sammenheng) - og ikke minst: min store store favoritt "Sexy Sadie" (skrevet av John Lennon idet de forlot Rishikesh og meditasjonsstudiene med maharishien, i dyp skuffelse over at maharishien var mer interessert i jentene i følget enn det åndelige).
Det er vanskelig å velge én plate blant Beatles-utgivelsene, men jeg vil nok si at dette er min absolutte favoritt. Med Revolver, Rubber Soul og Abbey Road hakk i hæl.
1 kommentar:
God begrunnelse for et umulig valg. WA, Revolver eller Abbey?Jeg sier som Ole Brum, ja takk alt sammen. (Nei, han sa jo ikke det, men så hadde han bare to ting å velge mellom da!)
Legg inn en kommentar